Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Innlevelse, kunnskap og erfaring

Å legge til rette for godt skjønn

Anette Brunovskis er sosiolog og forsker ved Fafo. Hun har gjennomført en rekke studier av sårbarhet i migrasjon, prostitusjon og menneskehandel i Norge, Øst-Europa og på Balkan og publisert om forskningsmetode og etikk i studier av utsatte og vanskelig tilgjengelige grupper.

Artikkelen diskuterer hvordan man kan legge til rette for best mulig forskningsetisk skjønnsutøvelse når man forsker på særlig utsatte grupper. Hvordan utøver man forskningsetisk skjønn, spesielt med tanke på unngå å gjøre skade eller å påføre belastninger eller krenkelser? Teksten legger vekt på spesielt tre elementer i skjønnsutøvelsen: innlevelse, innhenting av kunnskap om konteksten og om mulige utfall av ulike valg, og vurdering av ulike hensyn opp mot hverandre.

Nøkkelord: etisk skjønn, utsatte grupper, menneskehandel, prostitusjon, kvalitativ forskning

The article discusses how to best exercise ethical judgement in research on especially vulnerable groups. How should ethical judgement be exercised, especially with a view to doing no harm and avoiding distress or offence? The text particularly emphasizes three elements in ethical judgement: empathy, obtaining knowledge of the context and possible outcomes of different choices, and assessment or weighing of the various interests against each other.

Det forskningsetiske skjønnet er gjennomgripende i veldig mye av det vi gjør som forskere, og vi utøver det veldig mye av tiden. Forskningsetisk skjønn kan handle om så mange forskjellige ting, at det kan være vanskelig å forsøke å konkretisere det ved hjelp av eksempler. Det sitter liksom litt i ryggmargen, men det slår meg at vi sjelden diskuterer det eksplisitt – hva består det forskningsetiske skjønnet egentlig i?

Innledning

Generelt handler forskningsetisk skjønn om å gjøre vurderinger, og veie ulike hensyn opp mot hverandre, i hva vi forsker på, hvordan vi gjør det og hvordan vi formidler det. Vi forsøker å forutse konsekvensene av valgene vi gjør. Noen ganger står vi overfor store og vanskelige spørsmål som åpenbart er etisk utfordrende. Kanskje vi diskuterer dem med kolleger; kanskje vi ønsker en vurdering fra De nasjonale forskningsetiske komiteene. Andre ganger handler det om mindre valg, som kanskje ikke engang så åpenbart er valg. Skjønnet er integrert i beslutninger om forskningstema, metode, analyse og presentasjon av forskning.

Min bakgrunn er at jeg gjennom de siste 13 årene har forsket på menneskehandel i prostitusjon, på Balkan og i Norge. Datainnsamlingen min består først og fremst av kvalitative intervjuer, og opp gjennom årene har jeg derfor truffet ganske mange mennesker med veldig vanskelige erfaringer, i svært vanskelige livssituasjoner, og stilt dem personlige og nærgående spørsmål. Kanskje særlig fordi tematikken jeg jobber med er som den er, har forskningsetikken ligget langt fremme i bevisstheten. Jobber man med en veldig sårbar gruppe, og med jevne mellomrom opplever at de man intervjuer brister i gråt mens de forteller, skal man være i overkant eplekjekk for ikke å reflektere over hvorvidt det man gjør er riktig og forsvarlig gjennomført.

I denne teksten vil jeg diskutere hvordan man kan legge til rette for best mulig forskningsetisk skjønnsutøvelse, basert på mine erfaringer og med eksempler fra egen og andres forskning. Hvordan «gjør» man forskningsetisk skjønn? Det er mange forskningsetiske prinsipper det kunne vært interessant å diskutere opp mot skjønnsutøvelse, men jeg holder meg til prinsippet om ikke å gjøre skade («do no harm») eller påføre alvorlige belastninger og å unngå krenkelser.1 Dette er en tematikk som har opptatt meg i flere sammenhenger, ikke minst hvordan vi kan forstå «skade» i samfunnsvitenskapene og hva det innebærer i praksis.2 Mitt utgangspunkt og mine erfaringer er preget av at respondentene mine kan være veldig sårbare, i den forstand at de kan befinne seg i en utrygg situasjon og/eller ha svært vanskelige opplevelser i livet. Mine erfaringer kan dermed ha varierende relevans for andre felt, samtidig som jeg opplever en del av momentene som ganske generelle.

Å legge til rette for best mulig skjønnsutøvelse handler delvis om hva vi konkret gjør i forskningsprosjektene våre, og hvordan vi gjør det. Men det handler også om hvordan vi som forskerkollektiv håndterer etisk vanskelige diskusjoner, og hvordan vi håndterer egen tvil. Skjønnet handler om å gjøre vurderinger. Hadde disse vurderingene alltid vært enkle, hadde det vært liten grunn til å gi ut denne boken, eller den betydelige litteraturen på forskningsetikk generelt. Vurderingen av hvilke hensyn man prioriterer høyere enn andre hensyn, er ofte komplisert. Dette vender jeg tilbake til mot slutten av denne teksten.

Kompass og kart, retningslinjer og skjønn

Da jeg begynte å jobbe som forsker, nyutdannet og grønn, hadde jeg nok en slags tro på at svarene på hva som var riktig og galt måtte finnes et sted der ute. Jeg tror jeg kan ha hatt en forestilling om at forskningsetiske retningslinjer skulle fungere som noe i retning av en regelbok: «Dette kan du gjøre, dette kan du ikke gjøre.» Slik er det jo ikke, og det kan det heller ikke være: Når mange hensyn må veies mot hverandre, i et uendelig antall potensielle forskningstemaer, er det ingen som kan forutse eller på forhånd foreskrive hva, konkret, som vil være rett og galt i enhver situasjon.

Jeg tenker derfor at de forskningsetiske retningslinjene peker meg i riktig retning, mens jeg må bruke skjønnet til å finne ut akkurat hvor stien skal gå. Retningslinjene er kompasset; skjønnet er det jeg bruker til å tegne kartet. Gjennom skjønnsmessige vurderinger fylles de abstrakte begrepene og prinsippene med det konkrete innholdet som er relevant i den gitte sammenhengen.

Retningslinjene forteller meg at jeg ikke skal gjøre skade; «do no harm» er et sentralt, om enn noe vagt, prinsipp i forskningsetikken.3 Men hva å gjøre skade i praksis betyr når jeg skal intervjue en ung kvinne som har vært utsatt for grov vold og mange voldtekter, og hvordan jeg i en slik situasjon kan unngå å gjøre noen skade, må jeg finne ut av selv: Jeg må utøve skjønn. Hvilke spørsmål kan jeg stille, hvilke bør jeg ikke stille? Hvor går grensen mellom skade og ubehag? Hvor går skillet mellom «mindre belastninger» og «alvorlige belastninger» eller «urimelige belastninger»? Hva kan være krenkende? Dette er skjønnsmessige vurderinger, men det betyr ikke at det er tilfeldige vurderinger.

I denne teksten har jeg forsøkt å tenke på hva som har vært tanke- og arbeidsprosessen min i slike tilfeller: Hvordan, konkret, utøver jeg skjønn for å komme frem til en akseptabel måte å snakke med en kvinne i en situasjon som kan oppleves som belastende, hva er det jeg faktisk gjør for å unngå å gjøre skade eller krenke? Jeg har kommet frem til at grunnlaget for utøvelsen av det forskningsetiske skjønnet ut fra min erfaring er en kombinasjon av empati, kunnskap om konteksten og vurderinger av ulike hensyn opp mot hverandre.

Innlevelse

Empati eller innlevelse er viktig for å kunne fatte etiske avgjørelser om egen samhandling med andre mennesker. Er man i tvil, er spørsmålet «Hvordan ville jeg opplevd det?» et godt utgangspunkt, også i forskningen.4 Jeg har sett intervjuguider og datainnsamlingsverktøy rettet mot ofre for menneskehandel (og andre) som har forbløffet og sjokkert meg: detaljerte og ekstremt nærgående spørsmål om antall voldtekter og hvordan de har skjedd, seksuell helse og andre ekstremt private detaljer. Jeg har også snakket med flere (studenter, journalister og andre) som vil ha råd om hvordan man kan «få kvinnene til å fortelle» om hva de har vært utsatt for. Svaret mitt er alltid: Hvordan hadde du opplevd det, om du hadde blitt voldtatt og et vilt fremmed menneske skulle stille deg nærgående spørsmål om hva som skjedde? Og hva skal du med denne informasjonen? Kan du få den på en annen måte? Noen er blitt forbauset over å høre at jeg aldri spør om hva slags overgrep kvinnene jeg intervjuer har vært utsatt for. Det hender likevel at de forteller, men det er aldri jeg som forsøker å åpne dét rommet i historien.

Her er imidlertid et stort «men»: En fare ved å lene seg for mye på tanken om hvordan man selv ville opplevd noe, er at empatien også har begrensninger, og kan føre oss på ville veier. Empatisk evne og vilje til å sette seg inn i den andres situa-sjon er nødvendig, men ikke nok, og kontrollspørsmålet om hvordan jeg selv ville opplevd noe er ikke alltid relevant. Det å sette seg inn i en annens situasjon forutsetter to ganske ulike ting: empatisk evne som personlig egenskap, men også hvorvidt og i hvilken grad man har erfaringsmessig grunnlag for å kunne forstå, eller gjøre en rimelig vurdering om den andre vil oppleve noe slik en selv gjør. Noen mennesker, og mange av de jeg har intervjuet, har erfaringer og livssituasjoner som ligger så langt fra mine egne at jeg må innse begrensningene mine. De befinner seg ofte i, eller kommer fra, en annen kulturell og sosial kontekst og jeg kan ikke gå ut fra at jeg vet hva som vil oppleves som skadelig eller krenkende, eller hva som kan være svært ubehagelig, kun basert på mine egne følelser.

Jeg fikk en vekker i det aller første prosjektet hvor jeg jobbet med menneskehandel, i 2002. I prosjektteamet hadde vi utviklet en intervjuguide, gjennomarbeidet den flere ganger, fått tilbakemeldinger fra kolleger og oppdragsgivere, og endret flere spørsmål. Vi var opptatt av (og mente vi var bevisste på) å ikke trenge oss inn på unødig vanskelige temaer, selv om det lå i sakens natur at dette ikke ville være enkle hendelser å snakke om. Altså, vi hadde gjort en rekke skjønnsmessige vurderinger underveis om hva som var riktig og galt å spørre om. I et av de første intervjuene jeg gjorde, i Moldova, snakket jeg med en ung kvinne. Hun fortalte stille og alvorlig om hva som hadde skjedd med henne: Hun hadde blitt tvunget til prostitusjon som mindreårig over en periode på et halvt år i Kosovo og var utsatt for grove trusler. Det var helt klart ikke lett for henne å snakke om dette, men intervjuet gikk likevel relativt bra. Helt til jeg spurte om det hendte at hun nå hadde vansker med å sovne om kvelden. Hun kvapp til, ble helt stille, og så begynte hun å gråte. Jeg hadde ikke på noen som helst måte forutsett at dette skulle være et så sensitivt spørsmål, sammenliknet med alt annet jeg spurte om. Innlevelsesevnen min var begrenset, jeg hadde ingen erfaringer å trekke på som gjorde meg i stand til å forstå implikasjonene av å lide av søvnløshet flere år etter en traumatisk hendelse.

Jeg opplever derfor empati og innlevelse som nyttige verktøy, men bare i den grad jeg husker på at de har sine begrensninger. Over tid har jeg forstått at med den gruppen jeg jobber med, kan noe som i andre sammenhenger er relativt nøytrale spørsmål, for eksempel om skolegang, søsken eller foreldre, i noen tilfeller utløse ekstremt kompliserte bakgrunnshistorier eller reaksjoner. Og innlevelsesevnen må suppleres og kanskje korrigeres – med erfaring og ved at man innser sin begrensning. I mitt tilfelle tror jeg ikke jeg kunne fått denne erfaringen uten å ha trådd feil og fått meg noen støkk underveis.

Kunnskap og kontekst

En viktig del av forutsetningen for å kunne utøve skjønn er å forstå konteksten og sannsynlige utfall av forskjellige valg, så godt det lar seg gjøre. «Hvis jeg spør om dette, hvordan reagerer hun da?» «Hvis jeg intervjuer en kvinne i prostitusjon på gaten i Beograd, setter jeg henne da i fare? Vil det være annerledes i Tirana?» Og så videre. De skjønnsmessige vurderingene handler derfor også om kunnskapsinnhenting, å forstå temaet man jobber med og konteksten man jobber i. Det betyr ikke at vi kan forutse hva som blir konsekvensene av valgene vi gjør, men vi kan komme noe nærmere å kunne vurdere hva som er de mest sannsynlige konsekvensene av de forskjellige alternativene vi står overfor.

Noen ganger krever situasjonen først og fremst at jeg lener meg på en kunnskap og erfaring jeg har opparbeidet meg over tid i feltet. Andre ganger handler det om å innhente forskningsbasert kunnskap, ikke minst i litteraturen om forskningsetikk. I mitt forskningsfelt kan jeg for eksempel gå til litteraturen og lese om retraumatisering og erfaringer fra andre felt. Innenfor forskning med kvinner som er blitt voldtatt finnes det en betydelig litteratur som behandler hvordan denne gruppen opplever å delta i forskning. Denne litteraturen hadde sitt utgangspunkt i en bekymring for at det å snakke om og gjenoppleve traumatiske hendelser i forskningsintervjuer kunne være skadelig. I det store og hele finner forskerne at når intervjuene er gjennomført under visse omstendigheter, rapporterer informantene at de ikke har opplevd intervjuet som ubehagelig. Tvert imot beskriver mange deltakelsen som en positiv opplevelse. De positive elementene er knyttet til at intervjuerne har bestrebet seg på å redusere hierarkiet mellom forsker og informant; bidratt til å normalisere og kontekstualisere en opplevelse som ellers kan virke isolerende og skambelagt; og vært emosjonelt støttende og medfølende i intervjusituasjonen.5 Forskerne bak denne studien refererer til annen litteratur som viser at informanter i større grad rapporterer om intervjuet som en positiv opplevelse når de har deltatt i intervjuundersøkelser enn når de bare har fylt ut et spørreskjema.6 Mange knyttet den positive opplevelsen til det å kunne snakke om en traumatisk opplevelse med noen som var interessert i å lytte.7

Nettopp denne typen kunnskap kan være ekstremt informativ for å spisse skjønnsmessige vurderinger av hva som er den beste fremgangsmåten. Samtidig kan det også finnes motstridende kunnskap og erfaringer, slik at man ikke nødvendigvis kan finne et klart svar på hva som er riktig. Men også dette kan være nyttig og presse frem en dypere refleksjon over hva en selv mener er viktigst, og riktigst, i egen kontekst.

Vel så viktig som forskning er den lokale kunnskapen om den konkrete tematikken. I en av de tidlige studiene jeg jobbet med om prostitusjon og menneskehandel8 skulle vi gjøre intervjuer i prostitusjonsmarkedet i Oslo. En av tingene vi var usikre på var hvilke ord det var passende å bruke, og om det var noen begreper knyttet til prostitusjon som kunne oppleves krenkende for dem som var involvert. Vi spurte sosialarbeidere som jobbet på feltet, som ga oss følgende råd: «Prostituert» kunne oppleves krenkende, og vi burde være litt forsiktige med å bruke så direkte uttrykk som «å selge sex». Etter deres erfaring var bruk av slike ord for noen helt greit, mens andre heller brukte omskrivninger, som «å være på gaten» eller «jobbe». I nyere tid er det flere som helt prinsipielt bruker betegnelsen «sexarbeider» (som også har et internasjonalt fotfeste og er knyttet til en mobilisering for anerkjennelse av «sexarbeid»), og tar sterk avstand fra andre begreper, som «prostitusjon», og kan mene at dette begrepet er krenkende. På den annen side, kan «sexarbeid» være en krenkende betegnelse for dem som har vært utsatt for menneskehandel i prostitusjon, eller har opplevd relasjonene med kunder som overgrep. Kort sagt, kunnskap om mulige implikasjoner av forskjellige begreper er nødvendig for å kunne vurdere hva som kan være en krenkende spørsmålsstilling.

Vurderinger og valg – hvilke hensyn veier tyngst?

I siste instans handler mange av de skjønnsmessige vurderingene om å veie ulike hensyn opp mot hverandre, og bestemme seg for hva man mener er viktigst (og hvorfor). I dette ligger også en aksept av at i mange tilfeller vil den 100 prosent perfekte gjennomføringen av et forskningsprosjekt fra A til Å i realiteten forbli et uoppnåelig ideal. I det at vi må gjøre skjønnsmessige vurderinger, ligger også at vi veier ulike hensyn opp mot hverandre, og treffer valg om hva som skal veie tyngst.

Vi baserer vurderingen på verdier (hva er allment akseptert som viktigst, hva mener jeg er viktigst?), men også på antagelser: Hva er det sannsynlige utfallet av at jeg gjør det på denne, og ikke den andre, måten? Til en viss grad handler vurderingene også mye om kunnskapen om konteksten, men slik kunnskap vil ikke alltid være nok.

En av de mest utfordrende (og også mest smertefulle) artiklene jeg har lest om forskningsetikk i praksis, er Heather Montgomerys beskrivelse av sitt langvarige feltarbeid blant barn i prostitusjon i Thailand, og de etiske dilemmaene hun opplevde.9 Artikkelen inneholder komplekse argumenter som det er vanskelig å yte rettferdighet i disse korte avsnittene, men kort sagt setter den på spissen slike sentrale utfordringer for det forskningsetiske skjønnet og minner oss om at svarene ikke alltid er enkle. Montgomery jobbet i et lokalsamfunn hvor hun sier at barneprostitusjon var svært vanlig. I tillegg sier hun at mens det moderne vestlige idealet er at foreldre gjør oppofrelser for barna, var dette motsatt i Thailand og særlig i lokalsamfunnet hun jobbet i: Barna ble sett som å stå i takknemlighetsgjeld til foreldrene, og særlig mødrene, for å ha gitt dem liv. Barna uttrykte til forskeren at relasjonene til voksne menn som ga dem penger gjorde det mulig for dem å være «gode» sønner eller døtre, og at det gjorde dem stolte.

Det er viktig å understreke at denne artikkelen ikke på noen måte rosemaler situasjonen til barna eller forsvarer barneprostitusjon. Forskeren peker heller på en rekke etiske dilemmaer som hun opplevde, som en konsekvens av at hennes egne oppfattelser og forestillinger sto i så sterk kontrast til hva barna og foreldrene formidlet. Montgomery etterlyser en åpen diskusjon av at valgene man gjør har konsekvenser, at man ofte kan være i sterk tvil, og at man noen ganger gjør feilvurderinger. Et av dilemmaene hun beskriver er knyttet til at for å få tilgang til lokalsamfunnet gjennom den eneste organisasjonen som arbeidet der, måtte hun love at hun ikke på eget initiativ satte i gang tiltak rettet mot barna eller kontaktet myndighetene. Organisasjonen hadde som mål å få barna ut av prostitusjon over tid, men mente at direkte inngripen ville virke mot sin hensikt, og tilbød utdanning og støtte for å finne alternativer. Forskeren anerkjenner at mange vil være sterkt uenige i hennes valg om ikke å varsle myndighetene om barna og de voksne mennene som i vår forståelse begikk grove overgrep mot dem, men underbygger sitt valg med at hennes vurdering var at det ikke ville gavnet barna. Manglende velferdsordninger og barnevern, faren for at barna eller foreldrene deres kunne bli arrestert og skilt fra hverandre, og at det kunne undergrave arbeidet til den eneste organisasjonen som forsøkte å hjelpe barna, var argumentene som veide tyngst for henne.

Fra et rent prinsipielt ståsted kan det kanskje synes åpenbart at man bør gripe inn når man finner et barn i prostitusjon.10 Er man realistisk er det ikke nødvendigvis så lett – en inngripen kan være mislykket, og man risikerer å sette barnet i en enda verre situasjon enn før. Empati eller innlevelse har sannsynligvis svært begrenset verdi for å styre denne vurderingen, i og med at dette ligger langt fra de flestes referanseramme. Å innhente kunnskap kan kanskje bringe en noe lenger, men har også store begrensninger, fordi kunnskapen ikke nødvendigvis er entydig. I dette tilfellet insisterer den lokale organisasjonen på at barna må bringes ut av prostitusjonen gradvis, og at drastiske inngrep vil skade dem. Samtidig vil annen kunnskap peke på at prostitusjonen skader barna, og at barn i fare må bringes ut av situasjonen umiddelbart. Noen ganger kan også lokale aktører i samme miljø ha diametralt motsatte oppfatninger om hva som er galt og hva som er riktig.

Dette er et ekstremt eksempel, men noen ganger kan nettopp det ekstreme peke på generelle begrensninger – hvor vi kan komme til kort, og hvilket voldsomt press det forskningsetiske skjønnet kan komme under. Vurderingene av hva som skal veie tyngst kan være forferdelig vanskelige og ha store konsekvenser.

Dårlig forsker eller dårlig menneske?

Alt som inngår i det forskningsetiske skjønnet kan man etterstrebe å gjøre så godt som mulig, men det vil neppe noensinne bli perfekt. Vi vil aldri ha komplett innlevelse i en annens tanker og følelser. Vi vil aldri ha perfekt kunnskap om mulige utfall av valgene vi gjør. Og vi vil aldri kunne gi presise verdier til hensyn vi må veie opp mot hverandre og dermed fastslå med full sikkerhet hvilket hensyn som skal gå foran. Noen ganger er det beste vi kan gjøre å reflektere rundt og argumentere for de valgene vi gjør.

I en ideell verden hadde publikasjoner av forskningsresultater inkludert langt mer diskusjon av etikk som ikke bare belyser solsiden eller etablerer at prosjektet er «godkjent». Har vi toleranse for at det perfekte svaret med to streker under ikke alltid finnes? Kan man flagge en etisk problemstilling eller en skjønnsmessig vurdering som vanskelig, uten nødvendigvis å ha en løsning? En rent praktisk hindring for mer komplekse diskusjoner ligger i lengdebegrensningene akademiske tidsskrifter som regel legger på tekster.

Forskere er (i prinsippet) klare for diskusjoner og kritikk, både å gi og å få. Fagfellevurderinger er et viktig institusjonalisert element i å sikre kvalitet i forskningen. Likevel tror jeg vi er flere som kjenner irritasjonen stige når vi får en negativ fagfellevurdering av en artikkel. Det er få som liker å høre at noen mener man har misforstått en referanse, feiltolket data eller underbygget konklusjonene sine for dårlig. Det er surt å få metodevalgene sine plukket fra hverandre, på mer eller mindre solid grunnlag. Likevel tror jeg det kan føles mye tøffere å få kritikk som går på hvorvidt det man har gjort er etisk forsvarlig eller ikke. Og kanskje er vi mindre villige til å innrømme begrensninger her enn når det gjelder mer «tekniske» aspekter ved forskningen. Skjønnet er delvis basert i empati og vurderingsevne – det er noe som går dypere enn den tekniske kunnskapen vi kan tilegne oss, og kan også oppleves å handle om hvem vi er, i oss selv og i relasjon til andre. Det er viktig med en profesjonell bevisstgjøring rundt hva etisk skjønn er og hvordan vi utøver det. En implikasjon er at kritikk av for eksempel metodevalg handler om forskerkompetanse, mens kritikk av etikk og skjønnsmessige vurderinger også handler om hvem vi er som mennesker.

Intuitivt vil man kanskje tenke at skjønnsmessige vurderinger som er på den forsiktige siden alltid vil være å foretrekke, fordi man da er tryggere på at man ikke gjør noe galt. Faren er at man da unngår tematikk som kan være utfordrende eller krevende, noe som kan ha store konsekvenser for forskning og kunnskapsproduksjon. Forsker man for eksempel med såkalt «utsatte» eller «sårbare» grupper, kan en bekymring være samtykkekompetanse: Er personen i stand til å forstå implikasjonene av å delta i forskningsprosjektet? Kan han eller hun gi et fritt og informert samtykke? Sterke restriksjoner på forskning med slike grupper kan sikre mot at det skjer overtramp, men på den annen side kan det å systematisk utelukke dem fra forskning ha store konsekvenser og gi skjevheter i kunnskapsutvikling. Et godt klima for å kunne gjøre gode skjønnsmessige vurderinger innebærer en krevende balanse hvor man ikke skal fire på forskningsetikken, samtidig som vi ikke prøver å unngå prosjekter som er vanskelige eller tematikk som er etisk utfordrende.

Litteratur

Bergen, R.K. (1993): «Interviewing survivors of marital rape: Doing feminist research on sensitive Topics». I C.M. Renzetti og R.M. Lee (red.), Researching sensitive topics, Newbury Park, CA: Sage: 197–211.

Bergen, R.K. (1996): Wife rape: Understanding the response of survivors and service providers, Thousand Oaks, CA: Sage.

Brunovskis, A. (2012): «’A penny for your thoughts’ – å betale deltakere i forskning», i Hallvard J. Fossheim og Helene Ingierd (red.), Forskning og penger; Forskningsetiske komiteer: 45–63.

Brunovskis, A. og Tyldum, G. (2004): Crossing borders. An empirical study of transnational prostitution and trafficking in human beings, Fafo-rapport 426, Oslo: Fafo.

Campbell, R., A.E. Adams, S.M. Wasco, C.E. Ahrens og T. Sefl (2010): «’What has it been like for you to talk to me today?’ The impact of participating in interview research on rape survivors», Violence Against Women, 16(1):60–83.

Carlson, E.B., Newman, E., Daniels, J. W., Armstrong, J., Roth, D., og Loewenstein, R. (2003): «Distress in response to and perceived usefulness of trauma research interviews», Journal of Trauma & Dissociation, 4: 131–142.

Draucker, C.B. (1999): «The emotional impact of sexual violence research on participants», Archives of Psychiatric Nursing, 13: 161–169.

DuMont, J. og Stermac, L. (1996): «Research with women who have been sexually assaulted: Examining informed consent», Canadian Journal of Human Sexuality, 5: 185–191.

Forskningsetiske komiteer (2011): Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi, De nasjonale forskningsetiske komiteer.

Johnson, L.E., og Benight, C.C. (2003): «Effects of trauma-focused research on recent domestic violence survivors», Journal of Traumatic Stress, 16, 567–571.

Mackenzie, C., C. McDowell, E. Pittaway (2007), «Beyond ‘Do No Harm’: The Challenge of Constructing Ethical Relationships in Refugee Research», Journal of Refugee Studies Vol. 20, No. 2: 299–319.

Martin, J.L., Perrott, K., Morris, E.M., og Romans, S.E. (1999): «Participation in retrospective child sexual abuse research: Beneficial or harmful? What women think six years later». I L.M. Williams og V.L. Banyard (red.), Trauma and memory. Thousand Oaks, CA: Sage: 149–160.

Montgomery, Heather (2007): «Working with child prostitutes in Thailand: Problems of practice and interpretation», Childhood, 14(4): 415–430.

Newman, E. og Kaloupek, D.G. (2004): «The risks and benefits of participating in trauma focused research studies», Journal of Traumatic Stress, 17, 383–394.

Surtees, R. og Brunovskis, A. (under utgivelse 2015), «What is harm? Ethical challenges in research with trafficked persons».

Walker, E.A., Newman, E., og Koss, M. (1997): «Does the study of victimization revictimize the victims?», General Hospital Psychiatry, 19: 403–410.

Widom, C.S., og Czaja, S.J. (2005): «Reactions to research participation in vulnerable subgroups», Accountability in Research, 12, 115–138.

Wifstad, Å (2007): «Etisk skjønn ved forhåndsvurdering av forskning», Tidsskrift for den norske legeforening, 127(1):58–9.

1Spesielt relevant her er punkt 7 i Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi, «Krav om å unngå skade og alvorlige belastninger», men også andre deler av retningslinjene behandler spørsmål om skade, belastninger og krenkelser (Forskningsetiske komiteer 2011:11–12).
2Brunovskis (2012); Surtees og Brunovskis (under utgivelse 2015).
3Se for eksempel Mackenzie et al. (2007).
4Wifstad (2007).
5Campbell m.fl. (2010).
6Johnson & Benight, 2003; Walker et al., 1997, Carlson et al., 2003; Martin, Perrott, Morris, & Romans, 1999; Newman et al., 1999; Widom & Czaja, 2005 (alle referert i Campbell m.fl. 2010).
7Bergen, 1993, 1996; Draucker, 1999; DuMont & Stermac, 1996; Martin et al., 1999 (alle referert i Campbell m.fl. 2010).
8Brunovskis og Tyldum (2004).
9Montgomery (2007).
10Se også punkt 12 i Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi, hvor det påpekes at samtidig som kravet om konfidensialitet også gjelder for barn som deltar i forskning, kan det oppstå situasjoner der forskeren er etisk eller juridisk forpliktet til å varsle foreldre, foresatte eller barnevern, for eksempel «hvis forskeren får kjennskap til at barn utsettes for mishandling eller overgrep» (Forskningsetiske komiteer 2011:17).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon