Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Godt skjønn i formidling av vitenskapelig usikkerhet

Helene Ingierd er sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi. Ingierd har en ph.d. i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo, og har tidligere jobbet med krigens etikk.

Formidling av vitenskapelig usikkerhet utgjør en vesentlig del av forskerens ansvar. Men slik formidling er utfordrende gitt kompleksiteten i usikkerhet. God formidling krever mer enn regelfølging; det kreves også gode skjønnsmessige vurderinger som ikke alltid kan nedfelles i regler. Forskningsetiske prinsipper som sannferdighet, åpenhet og gode konsekvenser er verdifulle rettesnorer i utøvelsen av skjønn når vitenskapelig kunnskap, og den sikkerhet og usikkerhet som kjennetegner kunnskapen, skal kommuniseres.

Nøkkelord: vitenskapelig usikkerhet, formidling, sannhetsforpliktelse, åpenhet, samfunnsansvar

Communication of scientific uncertainty is an integral part of the responsibility of researchers. Yet such communication is challenging, not least due to the complexity of scientific uncertainty. Good communication demands more than mere rule-following; ethical judgements are required as well, which cannot always be encompassed by rules. Research ethical principles such as honesty, openness, and good consequences prove to be valuable as guidance when communicating the certainty and uncertainty that characterize scientific knowledge.

Kommunisering av vitenskapelig usikkerhet er en vesentlig del av forskerens ansvar.1 Men slik formidling er utfordrende gitt kompleksiteten i hva usikkerhet kan innebære og kompleksiteten i selve formidlingssituasjonen. God formidling krever mer enn regelfølging; det kreves også gode skjønnsmessige vurderinger som ikke alltid kan nedfelles i regler. Forskningsetiske prinsipper som sannferdighet, åpenhet og gode konsekvenser kan imidlertid fungere som rettesnorer i utøvelsen av skjønn når vitenskapelig kunnskap og den sikkerhet og usikkerhet som kjennetegner kunnskapen skal formidles.

Innledning

Usikkerhet er et grunnleggende trekk ved vitenskapen. Det er få spørsmål som kan besvares med sikkerhet, og selv teorier som har bred empirisk støtte kan veltes ved nye innsikter. I vår tid spiller forskning en stadig viktigere rolle som premissleverandør for politiske beslutningstakere og for allmennheten for øvrig. Forsknings- og teknologiutvikling kan ha reelle og alvorlige konsekvenser, og det er viktig å få en god forståelse av disse konsekvensene. I verste fall kan mangelfull formidling føre til politisk handlingslammelse eller dårlige beslutninger med potensielt katastrofale følger. Formidling av vitenskapelig usikkerhet er derfor forstått som en helt sentral del av forskerens ansvar.

Samtidig byr slik formidling på utfordringer. Beretninger om usikkerhet kan passe dårlig inn i journalisters dekninger av forskning da de kan oppfattes som tåkeprat. Om usikkerheten ved resultatene fremheves, kan det dessuten gi opphav til mistillit til forskningen hos allmennheten, som ikke egentlig er berettiget. Som jeg vil vise, krever formidlingen avveining av hvor stor usikkerheten på forskningsfeltet er i forhold til hva som kan regnes som etablert kunnskap, samt vurderinger knyttet til type usikkerhet. Snakker vi om total uvitenhet eller mer eller mindre kontrollerbar usikkerhet? Hva er kildene til usikkerheten, og kan den reduseres? I tillegg bør konsekvensene av usikkerheten fremkomme. Hva betyr det at vi ikke vet? Slike vurderinger krever skjønn.

Det er etter hvert utviklet en del metoder som kan hjelpe forskere med å fremstille usikkerhet. Slike metoder vil kunne bidra til økt bevissthet om viktigheten av å anerkjenne usikkerhet, og kan dessuten bidra til å redusere risiko blant annet ved at det fokuseres på de usikkerheter og risikoer som betyr mest og at det identifiseres områder som bør følges opp med mer forskning (Strand og Oughton 2009: 24). Mitt fokus er imidlertid ikke på disse mer spesifikke metodene. I det følgende skal jeg snarere utdype hvordan man kan benytte skjønn for best mulig å takle usikkerhet som et integrert moment ved formidling av forskningsresultater. Dette vil jeg gjøre ved å utdype hvorfor formidling av usikkerhet utgjør en viktig del av forskernes ansvar.

Noen vil mene at god etikk og forskningsetikk uttømmes av ren regelfølging, for eksempel ved at man krysser av for og gjør akkurat slik det er beskrevet i noen retningslinjer. Man forventer da konkrete handlingsanvisninger, og klare ja/nei-spørsmål. I motsetning til dette antas det i det følgende at god etikk alltid vil forutsette en viss grad av gode skjønnsmessige vurderinger, som ikke fullt ut kan kodifiseres i regler. Etisk handlemåte og god forskningsetikk forventer at aktøren utøver en viss grad av skjønn, basert på tidligere erfaringer og kontekst-relevant kunnskap. Videre forutsettes det i det følgende at skjønnsmessige vurderinger ikke er ensbetydende med vilkårlige vurderinger eller synsing. Selv om forskningen er beheftet med usikkerhet, trenger ikke formidlingen av forskningen være preget av usikkerhet. Tvert imot kan formidlingen som regel forankres i håndfaste prinsipper. Forskningsetiske prinsipper som sannferdighet, åpenhet og gode konsekvenser kan fungere som rettesnorer i utøvelsen av skjønn når vitenskapelig usikkerhet skal kommuniseres. I tillegg til bevissthet om disse prinsippene, krever god formidling også kunnskap om hva slags type usikkerhet det er tale om og dermed en god forståelse av kunnskapens kvalitet og kontekst. Dette betyr at det først og fremst er forskeren som besitter den nødvendige kompetansen til å formidle vitenskapelig usikkerhet.

Mer kunnskap, mer usikkerhet

Forskningsvirksomheten er økende nasjonalt og internasjonalt. Det kan synes som et paradoks at samtidig som kunnskapen øker i omfang og betydning, blir spørsmålene flere. Én ting er at forskningsresultater ofte er beheftet med en viss usikkerhet. Enda mer usikkerhet er knyttet til mulig bruk og langsiktige konsekvenser av forsknings- og teknologiutvikling. Så å si all teknologiutvikling vi antar vil komme samfunnet til gode er beheftet med en viss usikkerhet. Et eksempel på et forskningsfelt der det kan være svært vanskelig å foreta solide risikovurderinger, er såkalt klimamanipulering: teknologier som gjennom storstilt og planlagt modifisering av Jordas energibalanse har som mål å redusere temperaturen og avhjelpe klimaendringer. Usikkerheten om mulige konsekvenser og om hvorvidt de vil inntreffe er stor blant annet fordi metodene fremdeles er i emning og teknologiene foreløpig er lite utprøvd. Men usikkerheten henger også sammen med at vi her snakker om svært komplekse og uforutsigbare systemer. En annen viktig grunn til usikkerheten et at forsknings- og teknologiutviklingen i dag inngår i et komplisert samspill, der politiske og økonomiske aktører også spiller viktige roller. Vi kan ikke vite hvordan for eksempel markedsaktører vil videreutvikle en gitt teknologi. Dette kan gjøre det tilnærmet umulig å forutsi langtidsvirkninger av utviklingen. Ofte er usikkerheten derfor bedre karakterisert som ren og skjær uvitenhet. Svært mange av de risikoer vi antar er forbundet med ny teknologi har tilnærmet samme status som naturkatastrofer: De er nærmest umulige å forutse (Von Schomberg 2007: 11).

Jeg har allerede antydet et skille mellom usikkerhet og uvitenhet. Litt forenklet kan det skilles mellom to hovedformer av vitenskapelig usikkerhet: Type 1-usikkerhet og type 2-usikkerhet (Strand og Oughton 2009: 17). Type 1-usikkerhet oppstår på grunn av mangel på kunnskap om faktorer, parametere eller modeller. Slik usikkerhet kan reduseres ved hjelp av ytterligere forskning og ved å samle inn mer eller bedre data, for eksempel ved å forberede måleinstrumenter eller bruke større utvalg av respondenter. Ved type 1-usikkerhet vil det være mulig å foreta risikovurderinger. Begrepet «risiko» impliserer at det foreligger noe kunnskap som gjør det mulig å anslå graden av sannsynlighet for at hendelse vil finne sted og mulige konsekvenser av den. Usikkerheten kan dermed uttrykkes ved for eksempel sannsynlighetsutsagn. Ikke all usikkerhet er kvantifiserbar, så her handler det om mer enn formidling gjennom tradisjonelle numeriske metoder. Dette gjelder særlig når vi snakker om langtidsvirkninger av forskning og forutsigelser om fremtiden.

Type 2-usikkerhet, derimot, skyldes en iboende egenskap ved fenomenet som studeres og oppstår på grunn av naturlige variasjoner. Kaosfenomener i komplekse naturlige systemer er et eksempel. Slik usikkerhet lar seg ikke uten videre redusere ved hjelp av mer forskning fordi det er saken selv, ikke bare vår kunnskap om den, som er preget av usikkerhet.

I formidlingen av usikkerhet, bør det klargjøres om man snakker om type 1-usikkerhet eller type 2-usikkerhet. Kan mer forskning redusere usikkerheten? Hva er eventuelt begrensningene i modellene som er benyttet? I praksis er ikke alltid skillet så enkelt å trekke mellom de to, og skjønnet kommer derfor uvegerlig inn. Begrensninger i parametere og modeller assosieres gjerne også med type 2-usikkerhet. Mer grunnleggende vil mange forfekte at vitenskapelig usikkerhet aldri er noe som (bare) skyldes uavsluttet eller foreløpig forskning, men at usikkerhet, og da særlig i betydning forutsigbarhet, er et trekk ved vår kunnskap om naturen og en iboende egenskap ved en rekke virkelige systemer. Like fullt vil dette skillet ofte kunne gi mening. Ikke minst vil det kunne anspore til en refleksjon om ulike kilder til usikkerheten, og om hvordan, om i det hele tatt, mer forskning kan redusere usikkerheten.

Utfordringer i formidlingen

Én ting er at usikkerheten i seg selv kan være vanskelig å beskrive gitt kompleksiteten i saken. En annen grunn til at det kan være utfordrende å formidle vitenskapelig usikkerhet til politiske beslutningstakere og samfunnet for øvrig, er knyttet til kompleksiteten i formidlingssituasjonen. Begrepet usikkerhet har ulik betydning og valør, noe som kan gi opphav til misforståelser og dessuten presse forskere inn i roller der usikkerheten blir underkjent. Det bør tas høyde for disse ulike forståelsene av usikkerhet i de skjønnsmessige vurderingene som gjøres. I det følgende skal jeg vise hvordan skjønn kan hjelpe til med å gjøre gode avveiinger mellom to mulige fallgruver i kommunikasjon av usikkerhet.

I akademia er usikkerhet ofte knyttet til en evne til å reise tvil og stille kritiske spørsmål. Tradisjonelle vitenskapelige normer oppfordrer nettopp til en kritisk grunnholdning. I 1942 formulerte den amerikanske sosiologen Robert K. Merton det han oppfattet som vitenskapens normative grunnlag (Merton 1973). I kortversjon har Mertons normer fått navnet CUDOS (Communism/Communalism, Universalism, Disinterestedness, Originality and Skepticism).2 Den fjerde normen, Organisert skeptisisme, er et krav om systematisk kritikk av kunnskapspåstander. Når kunnskap blir offentlig, er det vitenskapssamfunnets oppgave å kritisk gjennomgå argumentasjonen for å spore opp mulige feil. At vi ikke vet noe, eller at det er begrensninger i hva vi vet, danner utgangspunktet for all forskning. I akademia er usikkerhet dermed i første rekke noe positivt, idet det er den som driver vitenskapen videre mot nye undersøkelser og ny kunnskap. For den enkelte forsker er usikkerhet det som gir næring til ens daglige virke, og kanskje også det som gjør livet i akademia interessant. Usikkerhet betyr slett ikke at man ikke vet noe som helst – dette ville være uvitenhet (ignorance). Dersom man er i stand til å si noe om graden av usikkerhet og tallfeste den eller beskrive den på andre måter, vet man ganske mye. Samlet er det dermed rimelig å hevde at usikkerhet er et gode i vitenskapen. Reduksjon av usikkerhet er riktignok et mål, men å fjerne den totalt anses av de fleste som urealistisk.

I dagligtalen forstås usikkerhet sjelden som noe positivt. «Usikkerhet» brukes ikke bare om tvil med hensyn til utfallet av noe eller ufullstendig kunnskap, men relaterer seg også til vårt følelsesliv, våre intensjoner og handlinger (Strand og Oughton 2009: 7–8). Vi kan være usikre på hva vi ønsker og hva vi skal gjøre. Når usikkerheten er sterk og vedvarende, knyttes den til sinnstilstander som angst og uro. Gitt den negative betydningen og de assosiasjoner begrepet har, kan vitenskapelig usikkerhet lett forstås som en mangel ved forskningen og noe som gir grunn til skepsis. En kritisk holdning til forskningsfunn er ønskelig, men skepsisen kan også bli destruktiv. Det skjer dersom skepsisen går over til ren kynisme og man uten videre avviser forskning. I slike tilfeller tolkes usikkerhet dithen at hva som helst kan være sant, inkludert det som anses som høyst usannsynlig, eller at ingenting er kjent.

Politikere vil gjerne ha klare svar og «harde» fakta. Stor usikkerhet i beslutningsgrunnlaget kan i verste fall skape forvirring og beslutningsvegring og forsinke politiske tiltak på viktige samfunnsområder der politikere gjerne vil vise handlekraft. I en mye omtalt studie påpeker Silvio Funtowitcz og Jerome Ravetz hvordan politiske beslutninger i dag i mye større grad enn tidligere må baseres på vitenskapelig usikkerhet eller «myk» informasjon.

There is a long tradition in public affairs which assumes that solutions to policy issues should, and can, be determined by «the facts» expressed in quantitative form. But such quantitative information, either as particular inputs to decision-making or as general purpose statistics, is itself becoming increasingly problematic and afflicted by severe uncertainty (Funtowitcz og Ravetz 1990: 1).

Funtowitcz og Ravetz er opptatt av at økt usikkerhet i beslutningsgrunnlaget ikke nødvendigvis betyr at kunnskapen har dårligere kvalitet. Høy kvalitet på kunnskap krever ikke en eliminering av usikkerhet (og motsatt betyr ikke høy sikkerhet nødvendigvis høy kvalitet på kunnskapen). Det viktigste er hvordan usikkerheten blir håndtert.

En mulig fallgruve er at forskere drives til å gi sikrere svar enn det er grunnlag for, og at reell usikkerhet dermed forsvinner i fremstillingene. På den annen side kan usikkerhet benyttes for å fremme en politisk og økonomisk agenda og slik sett være ønsket fra politiske og økonomiske interessegrupper. I boken Merchants of Doubt (2010) skriver Naomi Oreskes og Erik Conway om hvordan vitenskapelig usikkerhet systematisk har vært brukt som et politisk verktøy av ulike grupper, blant annet av tobakksindustrien for å hindre politiske tiltak mot røyking.

Media ønsker også klare og poengterte svar. Flere studier har påpekt at journalister har en tendens til å presentere forskning som sikrere enn de er (Hornmoen 2003: 171). Dette skjer typisk ved utstrakt bruk av fraser som «Forskning viser at …», «Forskere har endelig løst gåten», etc. Men bildet er ikke entydig. Journalistikk kan også fremstille vitenskap som mer usikker enn det den er. Formidlingen skjer for eksempel ved hvordan historiene konstrueres. Dersom flere stemmer settes opp mot hverandre, kan det se ut som om det er nokså stor usikkerhet om et spørsmål. Den store majoriteten av klimaforskere mener det er svært sannsynlig (97 % sannsynlig) at en stor del av klimaendringene er menneskeskapte. Samtidig var det i lengre tid en tendens til at klimaskeptikerne fikk så mye spalteplass at det ble skapt inntrykk av at det var to omtrent like leire blant klimaforskere: for og imot menneskeskapt oppvarming (Kolset og Presterud 2012: 148–149).

Utfordringer knyttet til formidling av vitenskapelig usikkerhet kan dermed føre til to fallgruver: På den ene siden kan vitenskapelig usikkerhet underkommuniseres ved at funn presenteres som sikrere og mer presise enn de faktisk er. På den andre enden av skalaen kan vitenskapelig usikkerhet overdrives og funn presenteres som mye mer usikre enn de er. Dette kan skje ved at funnene blir beskrevet med vage og upresise ord, eller ved at usikkerhet forstås av mottakerne som dårlig forskning.

Samlet ser vi altså at formidling av usikkerhet kan være utfordrende, ikke minst gitt ulike betydninger av begrepet; samtidig har jeg antydet at slik formidling er av stor betydning for beslutningstakere og allmennheten for øvrig. La oss nå se nærmere på hvilke forskningsetiske normer som kan være til hjelp i skjønnsutøvelsen når vi snakker om vitenskapelig usikkerhet.

Formidling av usikkerhet som forskningsetisk fordring

I Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi kan man lese følgende:

Forskeren skal få klart frem hvilken grad av sikkerhet og presisjon forskningsresultatene kjennetegnes av. Spesielt skal forskeren være nøye med å klargjøre funnenes relative sikkerhets- og gyldighetsområde, og forskeren skal bestrebe seg på å påpeke eventuelle risiko- og usikkerhetsmomenter som kan ha betydning for eventuelle anvendelser av forskningsfunnene (2007: punkt 10).

I retningslinjene er formidling av usikkerhet dermed fremhevet som en målsetning for forskere. Retningslinjene anbefaler videre at forskningsinstitusjonene formidler egnete metoder for å fremstille usikkerheten i forskningen til sine ansatte og studenter.

Retningslinjene henvender seg først og fremst til enkeltforskere og forskningsinstitusjoner. Formidling av usikkerhet er imidlertid ikke bare et forskeransvar; andre aktører som tar del i formidlingen av kunnskap har et medansvar. Forskningsformidlingen kan foregå direkte mellom forskeren og allmennheten, men som oftest er det via andre kanaler, som kommunikasjonsavdelinger ved forskningsinstitusjonene eller media, at forskningens metoder og resultater kommuniseres. Journalister og andre kommunikatorer spiller dermed en svært vesentlig rolle. Ikke minst har politikere som bestiller og bruker kunnskap et ansvar for hvordan kunnskapen benyttes. Politiske beslutningstakere bør for eksempel anerkjenne at ikke all usikkerhet lar seg redusere, og unngå å presse forskere til å gi sikrere svar enn det de egentlig mener det er grunnlag for.

Det kan være nyttig å tenke på dette ansvaret i forhold til kategoriene fremtidsrettet ansvar og tilbakeskuende ansvar.3 Tilbakeskuende ansvar er opptatt av å tildele ansvar og skyld for en bestemt handling som allerede har funnet sted. Fremtidsrettet ansvar er derimot orientert mot å oppnå et gode, eventuelt hindre et onde. Ansvaret for å kommunisere vitenskapelig usikkerhet bør først og fremt forstås som et fremtidsrettet ansvar. Nylig ble italienske seismologer og geologer dømt for uaktsomt drap på jordskjelvofre i Italia, på det grunnlag at de hadde analysert jordskjelvrisikoen i forkant på en «overflatisk, omtrentlig og generisk» måte og for å ha tatt del i en medieoperasjon for å roe ned innbyggerne (Bruna De Marchi 2014: 92). Å kommunisere risiko for jordskjelv eller andre naturkatastrofer, når man vet at katastrofen vil inntreffe, bare ikke når og hvilket omfang eller konsekvenser den vil ha, krever betydelig skjønnsutøvelse. I slike tilfeller er usikkerheten om når man må handle for å forebygge ødeleggelser stor, samtidig som mulige konsekvenser av å ikke makte å formidle risikoen kan være fatale. I dette konkrete tilfelle var man også opptatt av å avkrefte en publisert varsel fra en «ikke-autorisert» kilde, og man gikk derfor ut i offentligheten med bastante påstander det egentlig ikke var dekning for (ibid: 90). Bakgrunnen var altså også uenighet om hvem som kunne uttale seg med autoritet om vitenskapelig usikkerhet og hvem som ikke kunne gjøre det. Alle forskerne ble for øvrig frikjent i ankesaken i 2014. Et slikt skyldsfokus vil sjelden være på sin plass i slike komplekse forskningssammenhenger. Ofte dreier det seg om reell usikkerhet. Kunnskap er ufullstendig og feilbarlig. At noe galt inntreffer fordi man ikke hadde fullstendig kunnskap, er ikke nødvendigvis uetisk. Det punkt 10 i de forskningsetiske retningslinjene adresserer, er den etiske forpliktelsen til å unngå unødvendige skader som skyldes utilstrekkelig formidling av usikkerheten knyttet til forskningsfunn (Strand og Oughton 2009: 14). Ofte vil forskeren ha atskillig kunnskap og innsikt om usikkerhet og begrensninger i resultatene og deres anvendelsesområder. Dette bør i så fall utgjøre en del av resultatene som kommuniseres utad. Så er det opp til politiske beslutningstakere å ta beslutningen om hvordan kunnskapen skal forvaltes og håndteres.

Hvordan bør da forskeransvaret utøves? Vi kan få et bedre grep om dette spørsmålet ved å undersøke formålet med forskningsformidling, og mer bestemt hvilke goder man sikrer (eventuelt hvilke onder man ønsker å unngå) med formidlingen av usikkerhet. I det følgende vil jeg utdype noen forskningsetiske normer som kan knyttes til ansvaret for å formidle vitenskapelig usikkerhet og som dermed belyser hvorfor slik formidling er en målsetning. Disse normene kan også fungere som rettesnorer i utøvelsen av skjønn når vitenskapelig kunnskap og den sikkerhet og usikkerhet som kjennetegner kunnskapen skal formidles.

Sannhetsbestrebelse

La oss først se på en sentral forskningsetisk norm, forskningens sannhetsbestrebelse. Forskningens streben etter sannhet er en helt sentral forpliktelse, som blant annet handler om redelighet i dokumentasjon og fremstilling. I de generelle forskningsetiske retningslinjene som er utarbeidet av De nasjonale forskningsetiske komiteene heter det: «Forskningsaktivitet er streben etter ny kunnskap med kritisk og systematisk etterprøvning og fagfellevurdering. Ærlighet, åpenhet, dokumenterbarhet og systematikk er grunnleggende forutsetninger for å nå dette målet.»4

Kommunikasjon av vitenskapelig usikkerhet er vesentlig for å leve opp til denne forpliktelsen. Om man unnlater å formidle for eksempel usikkerhet knyttet til forskningens resultater, vil man gi et uriktig bilde av saken og hvilken kunnskap man faktisk har. Slike feilaktige fremstillinger kan selvsagt skje mer eller mindre bevisst. Ofte kan forskeren oppriktig forsøke på å fremstille funn på en sannferdig måte, men fremstillingen vil likevel gi et helt galt bilde av forskningsresultatene.

Det er krevende å treffe skjønnsmessig riktig, både på grunn av kompleksiteten i saken og på grunn av kompleksiteten i kommunikasjonssituasjonen selv. Forskningens streben etter sannhet tilsier en mest mulig nøyaktig fremstilling av hva man vet og ikke vet.

Men en for sterk vektlegging av kravet om sannhet kan gi opphav til et uoppnåelig krav om at absolutt alle nyanser av forskningsfunnenes sikkerhet og usikkerhet må fremkomme. I ytterste fall kan kravet virke mot sin hensikt og snarere bidra til å forkludre sannheten om resultatene fordi den koker bort i alle forbehold som tas. Her vil det være relevant å vurdere publikummet for formidlingen. Er formidlingen først og fremst myntet på kolleger i samme fagfelt som en selv, bør man bestrebe seg på å gi mest mulig presise presentasjoner av data og metoder og herunder deres sikkerhet og usikkerhet. Bare slik sikrer man at fremstillingene gir rom for systematisk etterprøving.

Åpenhet

Å formidle vitenskapelig usikkerhet er også av stor betydning for å bidra til åpenhet. Det er et forskningsetisk krav at forskningsresultater skal gjøres tilgjengelige for andre forskere og allmennheten. Når vitenskapelig kunnskap formidles i offentligheten bør de forutsetninger kunnskapen er bygget på, og kvaliteten på bevisene som foreligger, gjøres kjent (Kaiser 2010).

Det er særlig to aspekter ved åpenhet som skal fremheves her: åpenhet med hensyn til eventuelle bindinger og åpenhet for å sikre en god debatt om forskning. Diskusjoner rundt genmodifiserte organismer (GMO) kan anskueliggjøre begge disse aspektene. Genmodifiserte organismer er organismer (planter, dyr eller bakterier) som er blitt tilført nytt arvestoff, ofte fra flere kilder. Sentrale spørsmål som har vært reist i diskusjonen av GMO er hvilken risiko og nytte som er knyttet til genmodifisering, og om vi vet nok om konsekvensene når vi modifiserer en organisme. Etter mange år med forskning, er det fortsatt stor uenighet om konsekvensene av GMO. Uenigheten synes i stor grad å være knyttet til bedømmelsen av usikkerhet, og i hvilken grad man mener det er viktig å inkludere det større publikummet i den usikkerheten som eventuelt råder. Enkelte forfekter at vi ikke har tilstrekkelig kunnskap om de langsiktige konsekvensene av GMO på økosystemene. Det hevdes blant annet at det er usikkerhet knyttet til om det innsatte genmaterialet kan forstyrre andre gener, med mulige negative følger for enkeltmennesker, miljø og landbruk. Det påpekes videre at effektene fra slik påvirkning i mange tilfeller kan være svært vanskelig å oppdage, og at analysemetodene ofte er usikre (Traavik 2015). Andre mener at GMO er trygt og at det ikke lenger er noen usikkerhet på feltet.5

Mye av uenigheten her, som på en del andre felt, synes å bunne i en uenighet om hvor mye kunnskap man trenger for å forstå eller håndtere et problem (van der Slujis 2007). Undersøkelser har vist at forskere tolker data ulikt på forskningsfelt preget av usikkerhet. En undersøkelse fra 2007 (Kvakkestad et al.) viste at det var ulik vektlegging av vitenskapelig usikkerhet knyttet til GMO blant økologer, planteforedlere og molekylærbiologer. Hva man vektlegger har altså en tendens til å farges av hvilket fagfelt man jobber innenfor og av de bindinger man har. Dette betyr ikke nødvendigvis at forskere bevisst fremstiller data selektivt i henhold til interessene til dem som finansierer forskningen. Slike forskjeller kan like gjerne skyldes at det eksisterer kulturforskjeller mellom ulike fagfelt når det gjelder problemstillinger, metoder og analyse. Det illustrerer likevel viktigheten av åpenhet om finansiering og mulige bindinger – forhold som kan tenkes å påvirke hvilke funn man får og som kan forme de vurderinger man gjør i vektleggingen av resultatenes sikkerhet eller usikkerhet. Samarbeid med offentlige organer eller privat næringsliv kan føre til interessekonflikter og gi grobunn for tvil om forhold som har betydning for forskningens resultater. Dermed blir det desto viktige å være åpen om eventuelle bindinger som kan tenkes å direkte eller indirekte påvirke forskningens resultater og de usikkerhets- og risikovurderinger som gjøres.

Åpenhet fra forskerens side er også viktig for å sikre en god og åpen debatt om vitenskap og teknologiutvikling. Mest mulig åpenhet om vitenskapelig usikkerhet vil kunne bidra til å illustrere bredden i de informerte oppfatninger som er rådende og legge til rette for diskusjoner om hvilken grad av kunnskap man trenger før man faktisk kan håndtere et gitt problem. Om man for eksempel befinner seg i et landskap med sterke meningsforskjeller og man mener at usikkerheten knyttet til langsiktige konsekvenser er irrelevant, eller at usikkerheten ikke gir grunnlag for handling, vil det være til gode for meningsbrytningen å angi hvorfor man mener slik informasjon ikke er av betydning.

Konsekvenser av forskningen

Spørsmål rundt vitenskapelig usikkerhet har direkte betydning for beslutninger som skal tas. Uriktige og upresise fremstillinger kan i verste fall føre til at det tas dårlige beslutninger, med alvorlige konsekvenser for enkeltmennesker og samfunnet. Tenk bare på formidling av uriktige helseråd det egentlig ikke er dekning for i forskningen. Formidling av usikkerhet utgjør slik en del av forskningens samfunnsansvar. Her snakker jeg om forskningens samfunnsansvar langs to akser: (1) ansvar for å bidra med vurderinger av mulige konsekvenser av egen forskning; og (2) ansvar for at forskningen direkte eller indirekte kommer samfunnet til gode og for å sikre at den ikke gjør skade (Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi, punkt 7). Mens det synes rimelig å tillegge forskeren et klart hovedansvar for å bidra med kunnskap om forventede følger av egen forskning, er det flere aktører som kan spille viktige roller når det gjelder å minske de mulige negative følgene av forskningen. Bakgrunnen er erkjennelsen av at forskning og teknologiutvikling også kan innebære risiko for uønskede følger. Men risikovurderinger er beheftet med usikkerhet, og spesielt blir denne usikkerheten sterk når det gjelder mer langsiktige effekter av forsknings- og teknologiutvikling. Svært mye teknologiutvikling kjennetegnes ved at forutsigbarheten om mulige konsekvenser er forholdsvis liten, samtidig som de mulige konsekvensene kan være omfattende. Dette er en tilstand som er karakterisert som «post-normal vitenskap» (Funtowitcz og Ravetz 1993). Her kreves betydelig skjønnsutøvelse nettopp fordi usikkerheten er så stor, samtidig som så mye kan stå på spill og det derfor er særlig viktig å få en god forståelse av usikkerheten.

La oss først se litt nærmere på ansvaret for å bidra med kunnskap om forventede bi-effekter av egen forskning. Da reises blant annet spørsmål om hvilke konsekvenser som er relevante å vurdere. Det reises også spørsmål knyttet til risiko- og usikkerhetsvurderinger; hvem som definerer hva som er akseptabel risiko og hvem som utsettes for risiko. Slike vurderinger krever skjønnsutøvelse. Om vi vender tilbake til GMO, legger genteknologiloven noen føringer når det gjelder hva slags type kunnskap som bør ligge til grunn før GMO eventuelt anvendes og dermed også hvilke typer konsekvenser og hva slags risiko som bør vurderes. Lovens formål er å «sikre at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte, i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling og uten helse- og miljømessige skadevirkninger» (http://www.lovdata.no/all/hl-19930402-038.htmlgenteknologiloven § 1). Prinsippet om bærekraft gjenfinner vi også som forskningsetisk prinsipp i Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi, der det heter at forskningen skal være i overensstemmelse med bærekraftig utvikling og respekt for miljøet (jf. pkt. 2). Bærekraftbegrepet hjelper til med å avgrense hvilke konsekvenser som er av betydning og dermed hvilken type informasjon vi trenger. Prinsippet går ut på at forskning bør inkludere økologiske, økonomiske og sosiale aspekter, samt langsiktige konsekvenser av forskningen. Med andre ord vil en formidling som kun tar for seg sikkerhet og usikkerhet knyttet til de kortsiktige konsekvensene av GMO, ikke oppfylle de krav som stilles og dermed være ufullstendig.

Én ting er vurderinger knyttet til hvor mye kunnskap som trengs for å forstå et fenomen; en annen ting er vurderinger knyttet til hvor mye kunnskap man trenger for å handle (eller unnlate å handle) i verden på grunnlag av en forståelse. Det kan for eksempel være enighet om at man har den kunnskapen man trenger for å forstå noe, men likevel uenighet om man bør handle på grunnlag av denne forståelsen. Her kommer ansvaret for at forskningen direkte eller indirekte kommer samfunnet til gode, og for å sikre at den ikke gjør skade inn. Det reises blant annet spørsmål om hvor stor usikkerhet vi skal tillate før vi handler og hva usikkerheten gjelder. I denne sammenhengen er føre var-prinsippet relevant å vurdere. Føre var-prinsippet6 kommer til anvendelse når det foreligger plausibel men usikker kunnskap og når det er fare for etisk uakseptable konsekvenser. En sterk vektlegging av usikkerhet kan føre til handlingslammelse på områder av stor samfunnsmessig betydning. Dette har vært en særlig bekymring innen klimaforskning. Men vitenskapelig usikkerhet trenger ikke å bety beslutningsvegring. Føre var-prinsippet søker å legitimere politisk handling samtidig som man erkjenner vitenskapelig usikkerhet og opprettholder kritisk debatt. Politisk handling kan dermed finne sted selv om det er vitenskapelig usikkerhet innenfor et område. Det handler om å gi adekvat informasjon slik at avgjørelser kan treffes på best mulig grunnlag, og det er nettopp her forskere kan bidra.

Sannhet, åpenhet og konsekvenser henger sammen og virker gjensidig forsterkende: Sannhet og åpenhet er nødvendige betingelser for å kunne bidra til gode vurderinger knyttet til mulige konsekvenser av forskningen. Samfunnsansvaret innebærer på sin side også at man legger til rette for åpne diskusjoner der ulike synspunkter får komme til uttrykk, slik at man muliggjør en kritisk gjennomgang av de vurderingene som legges til grunn. Jo større betydning en beslutning har, jo viktigere synes det å være å sette flere fagretninger og annen kunnskap på saken og sikre mest mulig åpenhet slik at det kan gis gode vurderinger knyttet til usikkerhet. Sammen utgjør sannhet, åpenhet og konsekvenser sentrale prinsipper som bør ligge til grunn for formidlingen av forskning generelt.

Å se situasjonen

Prinsippene som er gjennomgått så langt angir noen rammer for forskernes skjønnsutøvelse i formidlingen av vitenskapelig usikkerhet. Skjønnsutøvelse handler om å kunne anvende generelle prinsipper i konkrete situasjoner, der hver situasjon kan kreve ulik vekting av prinsippene. Som antydet krever derfor god skjønnsutøvelse mer enn kjennskap til prinsippene. I tillegg er en god forståelse av kunnskapens kvalitet og den konteksten den skal inngå i vesentlig. Hva slags kunnskap er det snakk om og hvilken bruk er den tiltenkt? Svaret på dette vil også fortelle noe om hvor detaljert informasjon man trenger.

Man må også vurdere hva slags publikum man snakker til. Hvem er mottakere av kunnskapen – forskersamfunnet, politiske beslutningstakere eller allmennheten? Hva som betones med hensyn til for eksempel grad av usikkerhet, kilder til usikkerhet og konsekvenser av usikkerheten, vil måtte endre seg noe i takt med hvem man snakker til og med.

Beslutningstakere som skal bruke vitenskapelig kunnskap bør få en god forståelse av forskningens resultater og produkter. Dette inkluderer en vurdering av deres sikkerhet og kvalitet og hva man tror kan gå galt om man anvender resultatene og produktene.

Snakker man først og fremst til et bredere publikum av ikke-forskere, er det på sin plass å oversette hva den vitenskapelige termen «usikkerhet» betyr og fremholde at usikkerhet ikke nødvendigvis er et onde. Snakker man til en gruppe som er direkte berørt av forskningens resultater, for eksempel til en pasientgruppe om virkninger av en gitt behandlingsform, er det desto viktigere å formidle de ulike nyansene av usikkerheten forskningen er kjennetegnet av og de konsekvenser man tror dette kan få for den enkelte. En for sterk vektlegging av usikkerhet kan gi opphav til frykt hos de som er direkte berørt og beslutninger om å avstå fra en gitt behandling, med potensielt fatale følger. En for liten vektlegging av usikkerhet kan på den annen side gi opphav til falsk trygghet og en ukritisk holdning til en behandlingsform der det kanskje er viktig å være vakt, for eksempel for visse pasientgrupper som kan være særlig utsatt.

I vår tid har særlig klimaforskningen blitt utfordret når det gjelder å formidle vitenskapelig usikkerhet til ulike grupper. FNs klimapanel (IPCC) har forsøkt å kvantifisere og kommunisere usikkerhet rundt klimaforskning i sine rapporter. Rapportene er først og fremst utarbeidet for politiske beslutningstakere. Samtidig er de av stor interesse for et bredt publikum. Det er nok uenighet om hvor vellykket kommuniseringen av usikkerheten i de konklusjoner panelet har trukket, har vært. De tre første IPCC-rapportene unngikk i stor grad uttrykket «usikkerhet» og brukte heller scenariobaserte anslag av mulige fremtider (Pidgeon og Fischoff 2011). I den fjerde rapporten brukte man sannsynlighetsvurderinger og utviklet en «sannsynlighetsskala» som tok sikte på å oversette sannsynligheter til dagligtale. En forskningsrapport fant at mange tolket kvalitative fraser på sin egen måte, noe som ga opphav til et stort gap mellom hva IPCC faktisk mente å si og de tolkninger ulike mennesker gjorde (Budescu, Broomell & Por 2010). Den siste rapporten har derfor tallfestet de kvalitative utsagnene. Når det i rapporten for eksempel uttrykkes at det er ekstremt sannsynlig at mennesker har bidratt til klimaendringene, spesifiseres det ved å si at det er mer enn 95 % sannsynlig.

Konklusjon

Fordi forskning og teknologiutvikling kan spille en så stor rolle, er det viktig at usikkerhet og risiko som følger med forskningsfunnene og anvendelsen av dem, ikke neglisjeres. De forskningsetiske retningslinjene som er utarbeidet av NENT oppfordrer til økt refleksjon om og formidling av vitenskapelighet usikkerhet, men angir i liten grad hvordan usikkerhet bør formidles. I mangelen på detaljerte regler oppstår rom for skjønnsutøvelse.

Forskningsfelt som klimaforskning og GMO er politiserte, preget av sterke interesser og er videre kjennetegnet ved at konsekvensene av mangelfull eller upresis formidling kan være store og alvorlige. Dette stiller store krav til god formidling, og god skjønnsutøvelse blir desto viktigere. Å forankre formidlingen av usikkerhet i sentrale forskningsetiske normer kan bidra til å bedre de vurderinger som må gjøres. Dette gjelder blant annet når det gjelder spørsmål knyttet til grad av usikkerhet, kilder til usikkerheten som kan være viktige å få frem i en gitt sammenheng og hvilke konsekvenser usikkerheten kan tenkes å ha.

Det at teknologiutviklingen i vår tid er preget av at mye står på spill, samtidig som usikkerheten er stor, gjør formidling av usikkerhet viktigere, og samtidig mer utfordrende enn noen gang før. Som antydet bør formidling av vitenskapelig usikkerhet i første rekke være et forskeransvar. Slik formidling krever at man virkelig kjenner de forbehold og nyanser som kan være viktige å få frem i en gitt sammenheng, og det er forskeren som besitter den nødvendige kompetansen for å gjøre det. Samtidig tilsier det faktum at så mange aktører spiller viktige roller i prosesser der vitenskap blir bestilt, formidlet og brukt, at også andre aktører bør tilegne seg en bedre forståelse av hva vitenskapelig usikkerhet betyr.

Litteratur

Budescu, D.V., Broomell, S.B., & Por, H. (2009): «Improving communication of uncertainty in the reports of the intergovernmental panel on climate change», Psychological Science, 20: 299–308.

De Marchi, B. (2014): «Scientific Advice and the Case of the L’Aguila Earthquake», Technikfolgenabschätzung – Theorie und Praxis, 3: 90–94.

De nasjonale forskningsetiske komiteene (2014): Generelle forskningsetiske retningslinjer.

Hornmoen, H. (2003): Forskningsjounalistikk i en brytningstid. Kritisk diskursanalyse av amerikansk «science journalism» på 90-tallet, Avhandling for graden dr.art. Universitetet i Oslo.

Forskningsetiske komiteer (2007): Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi. Oslo.

Funtowicz, S.O. og Ravetz, J. (1990): Uncertainty and Quality in Science for Policy, Luwer: Dodrecht.

Funtowitcz, S. og Ravetz, J. (1993): Science for the post-normal age. Futures.

Kaiser, M. (2010): «Forskningens verdier», Forskningsetisk bibliotek, [https://www.etikkom.no/FBIB/].

Kolset, T. og Prestrud, P. (2012): «Klimaforskere under angrep», i Fossheim, H. og Ingierd, H. (red.), Forskning og penger. Forskningsetiske komiteer. Oslo.

Kvakkestad, V., Gillund, F. og Kjølberg, K.A. (2007): «Scientists’ perspectives on the deliberate release of GM crops», Environmental Values, 16: 79–104.

Lov om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer m.m. (genteknologiloven) (1993).

Merton, R. (1973): «The Normative Structure of Science», in Merton, R., The Sociology of Science: Theoretical and Empirical Investigations, Chicago: University of Chicago Press.

Oreskes, N. og Conway, E. (2010): Merchants of Doubts. How a Handful of Scientists Obscured the Truthon Issues from Tobacco Smoke to Global Warming. Bloomsbury Press.

Pidgeon, N. og Fischhoff, B (2011): «The role of social and decision sciences in communicating uncertain climate risks», Nature Climate Change 1: 35–41.

Snoen, J.A. (2014): «Internrevisjonen: Vitenskapsfornekterne», debattinnlegg i Aftenposten.

Strand, R. og Oughton, D. (2009): «Risk and Uncertainty – as a Research Ethical Challenge», National Committees for Research Ethics.

Traavik, T, (2015): «Usikkerhet om GMO», kronikk i Nationen.

van der Sluijs, J.P. (2007): «Uncertainty and precaution in environmental management: Insights from the UPEM conference», Environ. Modell. Softw 22, 5: 590–598.

Von Schomberg, R. (2007): «From the Ethics of Technology towards an Ethics of Knowledge Policy & Knowledge Assessment, A working document from the European Commission Services.»

1Takk til Hallvard J. Fossheim og Matthias Kaiser for innsiktsfulle og nyttige innspill til artikkelen.
2«Originalitet» utgjorde ikke et eget punkt i Mertons opprinnelig liste over kriterier.
3Se også Strand og Oughton 2009: 29–30, som ikke bruker disse ansvarsbegrepene, men som understreker behovet for en slik tilnærming.
4 https://www.etikkom.no/forskningsetiske-retningslinjer/generelle-forskningsetiske-retningslinjer/. Lastet 23.06.2015.
5 http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Internrevisjonen-Vitenskapsfornekterne-7791180.html. Lastet 13.04.2015.
6«11. Der hvor det foreligger plausibel, men usikker kunnskap om at en teknologisk anvendelse eller en utvikling av et forskningsfelt kan føre til etisk uakseptable konsekvenser for helse, samfunn eller miljø, skal forskere innen det angjeldende forskningsfeltet bestrebe seg på å bidra med kunnskap som er relevant for anvendelsen av føre var-prinsippet. Dette innebærer at forskeren skal samarbeide med andre relevante parter i anvendelse av føre var-prinsippet. Føre var-prinsippet defineres her på følgende måte: ‘Når menneskelige aktiviteter kan føre til moralsk uakseptabel skade som er vitenskapelig rimelig, men usikker, skal man foreta handlinger for å unngå eller minske slik skade.’ Dette prinsippet er viktig for store deler av den naturvitenskapelig-teknologiske forskning, og forskere har et medansvar for å legge forholdene til rette for vurderinger i forhold til føre var-prinsippet» (2007: punkt 11).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon