Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Bruk av tradisjonelle kunnskapsformer i forskning

Deborah H. Oughton er forskningsdirektør ved the Centre of Excellence for Environmental Radioactivity på NMBU og professor II ved Universitetet i Oslo. Hun har vært medlem av NENT 2006–2014 og er medlem av UNESCOs World Commission on the Ethics of Scientific Knowledge and Technology.

De forskningsetiske retningslinjene utarbeidet av Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) anbefaler at tradisjonell kunnskap anerkjennes i forskning. Artikkelen undersøker tre områder der tradisjonell kunnskap utfordrer samfunnets forhold til vitenskapen, og der skjønn spiller en rolle for beslutninger: (1) grensedragningen mellom tradisjonell kunnskap og pseudovitenskap, (2) tradisjonell kunnskap og ressursutnyttelse, og (3) tradisjonell kunnskap og involvering av interessenter.

Nøkkelord: tradisjonell kunnskap, ressursutnyttelse, pseudovitenskap, involvering av interessenter

The research ethics guidelines published by the National Committee for Research Ethics in Science and Technology (NENT) recommend that traditional knowledge should be recognised in research. The article examines three areas where traditional knowledge raises challenges to society’s relationship with science, and where judgement plays a role in decisions: (1) demarcation of traditional knowledge and pseudoscience; (2) traditional knowledge and the use of resources; and (3) traditional knowledge and stakeholder engagement.

I de forskningsetiske retningslinjene som er utarbeidet av Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi anbefales det at tradisjonell kunnskap anerkjennes i forskning. Dette reiser spørsmål knyttet til grensedragningen mellom tradisjonell kunnskap og pseudovitenskap; tradisjonell kunnskap og ressursutnyttelse; og tradisjonell kunnskap og involvering av interessenter. Det er umulig å bestemme disse spørsmålene uten bruk av skjønn.

Innledning

Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) ga ut sine første etiske retningslinjer i 2007.1 Disse retningslinjene var ganske nyskapende for sin tid. De gikk videre enn vanlige etiske regler for god forskningspraksis (åpenhet, integritet, metodevalg, publikasjonspraksis osv.) og omfattet veiledning om overordnede forskningsnormer (fred, global rettferdighet osv.), usikkerhet, risiko og føre var-prinsippet, og forholdet til tradisjonelle kunnskapsformer. Retningslinjene fra NENT var til en viss grad kontroversielle i det norske forskningsmiljøet, spesielt de overordnede prinsippene og retningslinjene som vedrørte tradisjonelle kunnskapsformer.2 I diskusjoner landet rundt ble tradisjonelle kunnskapsformer kritisert av enkelte grupper som hevdet at dette banet vei for talsmenn for pseudovitenskapelige teorier, men også lovprist, for eksempel av medlemmene av Arktisk Råd, som mente at dette var i overensstemmelse med anerkjennelsen av samiske rettigheter.3 Det finnes en rekke områder der skjønn kommer inn i bildet i forholdet mellom vitenskap og tradisjonelle kunnskapsformer, både når det gjelder hvordan man skal sammenligne eller avveie påstander fra tradisjonelle kunnskapsformer mot de fra vitenskapelig hold, og hvem som skal være ansvarlig for å treffe slike beslutninger.

Hva er så tradisjonelle kunnskapsformer, og hvorfor gir de opphav til et slikt mangfold av oppfatninger om sitt forhold til bruken og anerkjennelsen av vitenskap i det moderne samfunn? Hvorfor er det behov for å utøve skjønn for å avgjøre når og hvordan tradisjonell kunnskap bør tas opp i, og anerkjennes gjennom forskning? Dette kapittelet undersøker disse spørsmålene ved å se nærmere på tre områder der tradisjonell kunnskap utfordrer samfunnets forhold til vitenskapen, og der skjønn spiller en rolle for beslutninger: (1) grensedragningen mellom tradisjonell kunnskap og pseudovitenskap, (2) tradisjonell kunnskap og ressursutnyttelse, og (3) tradisjonell kunnskap og involvering av interessenter. Retningslinjene fra NENT om tradisjonell kunnskap, både utgaven fra 2007 og noen av forslagene til endringer for den kommende utgaven fra 2015, vil bli benyttet som bakgrunnsmateriale for drøftingen. Også fortolkningen og anvendelsen av disse retningslinjene i praksis er noe som krever bruk av skjønn.

Grensedragningen mellom tradisjonelle kunnskapsformer og pseudovitenskap

Tradisjonell kunnskap defineres som et kumulativt sett av kunnskaper, ferdigheter, praksiser og framstillinger som er opprettholdt og utviklet gjennom erfaring, gjerne over generasjoner.4 Tradisjonell kunnskap blant urbefolkninger er et eksempel. Andre kunnskapsformer omfatter erfaringsbasert kunnskap som ofte kan være knyttet både til yrkes- og profesjonsutøvere og lekfolk, eller lokalkunnskap som individer og lokalsamfunn kan besitte spesifikt.

En av de vanligste kritikkene av den tradisjonelle kunnskapens forhold til konvensjonell vitenskap er at den kan gi legitimitet til pseudovitenskap i samfunnet.5 Det kan hevdes at uroen rundt de opprinnelige retningslinjene fra NENT ble forsterket av den opprinnelige formuleringen «forhold til tradisjonelle og alternative kunnskapsformer».6 Dette skapte problemer på grunn av en mulig forbindelse til alternativ medisin, og også ut fra en generell bekymring for at pseudovitenskap skulle vinne gehør i offentligheten og at enkelte selskaper ville benytte seg av pseudovitenskap i sin markedsføring. Den siste tidens debatt om EU-direktiver som anbefaler homeopatiske behandlingsformer i organisk jordbruk, er et nylig eksempel. Anbefalingen fra NENT ble dermed møtt med bred kritikk fra norske veterinærer og forskere, spesielt innenfor den norske havbruksnæringen.7

Grensedragningen mellom vitenskap og pseudovitenskap er ikke alltid like enkel. Den er gjenstand for en løpende vitenskapsteoretisk debatt, og illustrerer et behov for å bruke skjønn snarere enn noen entydig regel.8 Mange vil for eksempel hevde at homeopati utgjør en pseudovitenskap. Dersom medisinen ikke virker, blir det lett å skylde på feil i ritualet. Lignede argumentasjon – men her kalt feil i eksperimentalt oppsett – finnes imidlertid også for å forklare hvorfor forskere har problemer å reprodusere publiserte, men omstridte eksperimenter i anerkjente vitenskaper, for eksempel kald fusjon. Dette har også blitt definert som «den gyldne hånds argument».9 Men bortsett fra et krav til en viss reproduserbarhet, finnes det ingen klare regler for å skille ut når problemer med å gjenskape resultater er alvorlige nok til å avfeie et forskningsområde som pseudovitenskapelig.

Andre eksempler fra medisinens verden viser at det kan være vanskelig å skille vitenskap og pseudovitenskap. Ernæringsvitenskap er et område som omfatter både respekterte forskere og rene kvakksalvere.10 Forskningen er preget av stadige endringer i oppfatningene om hva som sunt å spise, og mange studier har problemer med å skille korrelasjon fra kausalitet. Er det dietten som gjør oss friske, eller er saken at friske mennesker er de som spiser sunt?

Akupunktur er kanskje det området som bygger mest på både et solid fundament i tradisjonell kunnskap, samt en viss dokumentasjon av effekt og reproduserbarhet. Selv om den underliggende mekanismen er uklar, er akupunktur nok den alternative medisinen som er minst kritisert som en pseudovitenskap, og dens opprinnelse i tradisjonell kunnskap er sjelden brukt som grunn for ekskludering.

Filosofer har antydet at det vil være feil å betrakte all tradisjonell kunnskap som pseudovitenskapelig.11 En rapport utgitt av ICSU i 2002 konkluderte med at man må skille mellom tre ulike områder: vitenskap, tradisjonell kunnskap og pseudovitenskap. Med henvisning til flere klassiske tilfeller, som båtbygging, jordbruk og fiske, hevdet de at mange områder av tradisjonell kunnskap ikke står i motsetning til mer konvensjonelle oppfatninger og definisjoner av vitenskap. Det at noe blir klassifisert som tradisjonell kunnskap er ikke i seg selv et grunnlag for å avvise det som pseudovitenskap. Så lenge de tradisjonelle kunnskapsformene er åpne for kritikk og anvender en eller annen form for prøving, feiling og testing, vil de kunne være forenlige med vitenskap, selv om de ikke nødvendigvis oppfyller kriteriene for «vitenskap» i betydningen «det som utføres av forskere». Pseudovitenskap står på sin side i motsetning til vitenskap.

Konklusjonen er at det ikke finnes noen absolutt grense mellom vitenskap, tradisjonell kunnskap og pseudovitenskap. I henhold til den generelle konsensus ligger enkelte aktiviteter nærmere pseudovitenskap (f.eks. homeopati) enn andre (f.eks. akupunktur), men hvor grensen skal trekkes vil bli et spørsmål om skjønn, i likhet med hvem som skal bestemme hvor denne grensen skal trekkes.

Det vil kunne hevdes at avgrensningsdebatten hovedsakelig er et akademisk spørsmål, som er av størst interesse for vitenskapsfilosofer og de som er opptatt av offentlighetens forståelse av vitenskap. Spørsmålet er imidlertid av stor betydning for bærere av tradisjonell kunnskap på to områder: (1) høsting av gevinstene av denne kunnskapen og (2) deltakelse i debatten om anvendelse av kunnskap i samfunnet.

Tradisjonell kunnskap og ressursutnyttelse

I 1994 ble det amerikanske landbruksdepartementet og W.R. Grace (en USA-basert kjemisk bedrift) innvilget et patent på metoder for behandling av soppinfeksjoner basert på en ekstrakt fra neem-treet (Azadirachta indica). Dette førte til omfattende internasjonal kritikk og til slutt til avvisning av patentet, fordi neem-treets egenskaper hadde vært kjent innenfor tradisjonell indisk medisin i århundrer.12

Dette var et tidlig eksempel på såkalt bioprospektering eller genrøveri, og det er bare ett av mange kjente (og pågående) tilfeller. Det at urbefolkninger er sårbare for utnyttelse blir i økende grad anerkjent i flere internasjonale traktater og lover. De mest kjente er Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) og den tilknyttede Nagoya-protokollen (2014), med regler som angir at bioprospektorer er pålagt å innhente informert samtykke for å kunne benytte slike ressurser og at de må dele eventuelle gevinster med det landet som besitter det biologiske mangfoldet man høster fra. Andre relevante traktater omfatter Den internasjonale patentavtalen fra 1994 (Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights – TRIPS-avtalen) og Den internasjonale avtalen om plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk fra 2001 (International Treaty on Plant Genetic Resources for Food and Agriculture).13

Rettighetene til bærere av tradisjonell kunnskap anerkjennes i retningslinjene fra NENT:

Forskere som direkte anvender eller bygger sin forskning på andre kunnskapsformer, har plikt til å anerkjenne både den økonomiske og kulturelle verdien av denne. I den grad slik forskning fører til økonomisk utbytte, bør en rettferdig fordeling av gevinsten tilgodese bærerne av den tradisjonelle kunnskapen. Tradisjonell kunnskap blant urfolk har et spesielt sterkt vern mot urimelig utnytting gjennom internasjonale konvensjoner.14

Ikke desto mindre skaper dette flere etiske dilemmaer om hvordan disse rettighetene best skal beskyttes, og det er også et område der det kreves et betydelig skjønn. Det kan for eksempel være et dilemma dersom den eneste metoden for å kontrollere utnyttingen av slik kunnskap og sikre en rettferdig fordeling av ressursene går gjennom patenter eller andre handelsreguleringer av denne kunnskapstypen, noe som kan stå i et motsetningsforhold til verdiene i enkelte kulturer. Det er heller ikke alltid klart at fordelingen av ressursene og overskuddet er rettferdig, verken mellom den industrialiserte verden og utviklingslandene, eller blant befolkningen i de landene som innehar denne kunnskapen eller ressursen. Det som er klart, er at disse tilfellene må behandles med omhu og med deltakelse fra de kulturene som er involvert.

Tradisjonell kunnskap og involvering av interessenter

Det faktum at det er mulig å tjene mye penger på tradisjonell kunnskap burde understreke bidraget disse kunnskapsformene kan gi til produksjon og utvikling av vitenskap og teknologi. Det er imidlertid ikke alltid like enkelt å avgjøre i hvilken form denne kunnskapen bør innarbeides i beslutningsprosesser, hvilke kunnskapsbærere som skal anerkjennes, eller hvordan slik anerkjennelse best kan sikres. I de siste tiår har vi vært vitne til et sterkere fokus på viktigheten av å involvere interessenter og sørge for offentlig deltakelse på flere policyområder, spesielt de som angår miljøspørsmål og vurdering av teknologi. Formelt ble dette kravet til deltakelse klart formulert i Prinsipp 10 i Rio-erklæringen:

Miljøspørsmål bør helst behandles med deltakelse av alle berørte innbyggere, på relevant nivå. På nasjonalt nivå skal den enkelte ha hensiktsmessig tilgang til miljørelatert informasjon som innehas av offentlige myndigheter, inkludert informasjon om helsefarlige stoffer og aktiviteter i lokalsamfunnet, og en mulighet til å delta i beslutningsprosesser. Stater skal tilrettelegge for og oppfordre til offentlig bevisstgjøring og deltakelse ved å gi bred tilgang til informasjon. Det skal gis effektiv tilgang til rettslige og administrative prosedyrer, inkludert erstatning og kompensasjon.15

Nærmere ti år senere ble Aarhus-konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø endelig ratifisert. Kofi Annan beskrev dette som «det mest ambisiøse tiltaket som har blitt gjennomført på området miljødemokrati i regi av De forente nasjoner til nå».16 I ettertid har kravet om deltakelse av interessenter blitt understreket blant annet i Artikkel 26 i erklæringen fra Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg, i en rekke EU-direktiver (f.eks. EC-direktiv 2001/18, 2001) og også i de etiske retningslinjene fra NENT:

Forskeren bør, der det er relevant, gå i dialog med andre kunnskapsbærere: Lokalkunnskap og tradisjonell kunnskap har sitt opphav i og sitt perspektiv fra levd erfaring. Selv om disse kunnskapsformene ikke nødvendigvis møter de vanlige standarder for vitenskapelig kunnskap, kan de være et viktig supplement til forståelsen av natur, miljø og livsvilkår for befolkningsgrupper og lokalsamfunn. Det er derfor viktig at forskere søker å gå i dialog med denne kunnskapen, ikke minst i anvendt forskning som potensielt kan påvirke lokalsamfunn og livsvilkår. Internasjonale organisasjoner har spesielt lagt vekt på behovet innen miljøforskning for respekten for og bruken av tradisjonell kunnskap blant urbefolkninger. Dette innebærer videre at når vitenskapelig kunnskap eller teknologi kommer til anvendelse, bør forskeren være åpen for en eventuell nyttiggjøring av relevante kunnskapsformer.17

Inkluderingen av tradisjonelle og andre former for kunnskap i beslutningsprosesser kan støttes av flere grunner: (1) de kan bringe erfaring og kunnskap inn i beslutningsprosessen; (2) prosessen kan bli mer effektiv – offentligheten kan blokkere beslutninger på et senere stadium dersom de ikke har blitt involvert tidligere; og (3) mennesker har rett til å delta i beslutninger som angår deres liv.

Involvering av interessenter i beslutningsprosesser er imidlertid ikke helt uten konflikter. Her kan vi tenke på et par eksempler fra kjernekraftens verden. Et klassisk eksempel på hvilket viktig bidrag tradisjonell kunnskap gir anvendt vitenskap, er Brian Wynnes studie av Storbritannias håndtering av kontaminert sau etter Tjernobyl-ulykken i 1986.18 Forskere utviklet en rekke forslag som avslørte en komplett uvitenhet om sauebønders realiteter (de foreslo f.eks. å bytte til fôr som sau ikke spiser). Studiene demonstrerte hvor viktig den kunnskapen sauebøndene hadde, var for å håndtere situasjonen.

En rekke beslutninger om kjernekraft og annet industriavfall er blitt kritisert for å ta for mye hensyn til offentlig opinion – «det er myndighetenes oppgave å ta de beslutningene som er nødvendige for en forsvarlig avfallshåndtering»19 – og for å bry seg for lite om råd fra interessentene.20 Prosedyrene har også blitt kritisert for å være en sløsing med ressurser og til og med for å undergrave demokratiet.21 En av de vanligste innvendingene i slike prosesser, er at de som ledet prosessen har villedet deltakerne med henblikk på hvilken innflytelse de kan ha på den endelige beslutningen. Mange øvelser i deltakelse har også blitt anklaget for bare å være en subtil form for PR eller propaganda, for eksempel gjennom at konsultasjonene ble holdt «for å legitimere etatens beslutninger, ta brodden av opposisjonen, advare etaten mot mulige politiske hindre og tilfredsstille formelle og juridiske krav».22

Til tross for en generell enighet om at offentlig deltakelse er viktig for utforming av policy, fortsetter debatten om hvordan slik deltakelse skal foregå i praksis og etter hvilke kriterier de ulike metodene for deltakelse bør bedømmes.23 Hva de andre utfordringene for forholdet mellom vitenskap og tradisjonelle og andre kilder til kunnskap angår, er det et spørsmål om skjønn hvorfor deltakelse fra offentlighetens og interessentenes side blir betraktet som fordelaktig, hvem som bør delta, og nøyaktig hva slags prosesser interessentene er involvert i.

Konklusjoner

Skjønn spiller en avgjørende rolle i grunnleggende spørsmål som handler om tradisjonelle kunnskapsformers relevans og forhold til vitenskapen. Selv om det er økende enighet om at vitenskap og forskere ikke er de eneste produsentene av kunnskap og at den tradisjonelle kunnskapens bidrag bør få større anerkjennelse, pågår det fortsatt en omfattende debatt om hvordan man rent konkret skal forholde seg til disse kunnskapskildene i beslutningsprosesser. Bærere av tradisjonell kunnskap burde i det minste få en anerkjennelse for å bidra med sin kunnskap, og ikke-forskere og legfolk har rett til å delta i beslutninger om bruken og verdien av vitenskap i samfunnet. Men hvordan relevant deltakelse og anerkjennelse best kan sikres, er grunnleggende spørsmål som man ikke finner svar på uten skjønnsutøvelse i hver konkret sak.

Litteratur

Collins, H. og Pinch, T. (1990) The Golem. Cambridge University Press.

Dienel, P.C. and Renn, O. (1995) «Planning Cells: A Gate to ‘Fractal’ Mediation» i Renn, O. mfl., red. (1995) Fairness and Competence in Citizen Participation, Technology, Risk and Society, vol. 10, Kluwer Academic Publishers, s. 130.

Frøland, S. (2010) «Uforenlige krav til forskning» brev til Aftenposten 29. april 2010 http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Uforenlige-krav-til-forskning–6266852.html.

Føllesdal, D. (2002). Science, PseudoScience and Traditional Knowledge, ALLEA (All European Academies) Biennial Handbook, 2002. p. 27–37.

Goldacre, B. (2009) Bad Science, Harper Press.

Gundersen K. (2014) «Kreativ destruksjon», Aftenposten 20. feb. 2014.

ICSU (International Council for Science) 2002. Science and Traditional Knowledge (tilgjengelig på www.icsu.org).

Johnson, A.H. (2015). «EU-krav: Må gi fisken homøopat-medisin», Dagbladet 22. april. 2015.

House of Lords Select Committee on Science and Technology. (1999). Management of nuclear waste. London: The Stationery Office.

Kraft, M.E. og Clary, B.B. (1993) Public Testimony in Nuclear Waste Repository Hearings: A content Analysis, i R.E. Dunlap mfl., Public Reactions to Nuclear Waste. London: Duke University Press.

Lakatos, I. (1977). Science and Pseudoscience, i Lakatos I. Philosophical Papers, Cambridge University Press. s. 20–45.

NENT (2007) Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi, NENT (2007). Under revisjon. Kan lastes ned fra www.etikkom.no.

Oughton, D.H. (2008). Public participation – Potential and Pitfalls, Energy & Environment. 19: 495–496.

Shiva, V. (1999). Biopiracy: The Plunder of Nature and Knowledge, South End Press.

Sheridan, C. (2005), «EPO neem patent revocation revives biopiracy debate», Nature Biotechnology 23(5):511, 12. mai 2005.

UNEP (1992) Rio declaration. United Nations Environment Programme. (UNEP) www.un.org/documents/ga/conf151/aconf15126–1annex1.htm

Wallis, M. (2008). Disposing of Britain's Nuclear Waste: the CoRWM Process, Energy & Environment. 19: 515–557.

Webler, T. (1995) ‘«Right» Discourse in Citizen Participation: an Evaluative Yardstick’ in: Renn, O. mfl. (red.), Fairness and Competence in Citizen Participation, Technology, Risk and Society, vol. 10, Kluwer Academic Publishers, s. 35–86.

World Trade Organisation (WTO) 1994. Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights (https://www.wto.org/english/docs_e/legal_e/27-trips_01_e.htm).

Wynne, B. (1992) Misunderstood misunderstandings. Public Understand. Sci. 1: 281–304.

Aarhus Convention (1998). The Aarhus convention on access to information, Public Participation in Decision-making and Access to Justice in Environmental Matters www.unece.org/env/pp/welcome.html.

1Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi, NENT (2007). Under revisjon. Kan lastes ned fra www.etikkom.no.
2Stig Frøland, «Uforenlige krav til forskning», Aftenposten 29. april 2010; Kristian Gundersen, «Kreativ destruksjon», Aftenposten 20. februar 2014. Disse poengene førte også til en viss debatt blant medlemmene i NENT.
3F.eks. på Arktisk Råds møte i Kautokeino (2009).
4Se definisjonen i retningslinjene fra NENT (2015, under utg.) og http://www.icsu.org/publications/reports-and-reviews/science-traditional-knowledge/Science-traditional-knowledge.pdf.
5Pseudovitenskap defineres i Oxford English Dictionary som «en kunstig eller falsk vitenskap; en samling av relaterte oppfatninger om verden som feilaktig anses for å være basert på vitenskapelig metode, eller for å ha samme status som vitenskapelige sannheter nå har» (vår oversettelse).
6Referansen til alternative kilder vil bli fjernet i den reviderte utgaven, som bare nevner «andre kunnskapsformer», selv om det erkjennes at tradisjonelle kilder er en viktig «annen» kilde til kunnskap.
7Johnson, A.H. (2015). EU-krav: Må gi fisken homøopat-medisin. Dagbladet 22. April. 2015
8Lakatos, I. (1977), «Science and Pseudoscience», i Lakatos I. Philosophical Papers, Cambridge University Press. s. 20–45; Collins, H og Pinch, T. (1990) The Golem. Cambridge University Press.
9Collins og Pinch, op.cit. s. 57–78
10Goldacre, B. (2009) Bad Science, Harper Press.
11F.eks. Føllesdal, D. (2002). «Science, PseudoScience and Traditional Knowledge»; ICSU (International Council for Science) 2002, Science and Traditional Knowledge (tilgjengelig på www.icsu.org. Man bør være forsiktig med å anta at alle anklager om pseudovitenskap har vært korrekte. Både historien (f.eks. Lysenko, Galileo) og den nåværende debatten om klimaforskning kan tjene som en advarsel om at betegnelsen pseudovitenskap kan brukes til å diskreditere både forskning og alternativ kunnskap.
12Se for eksempel Shiva, V. (1999), Biopiracy: The Plunder of Nature and Knowledge, South End Press; Cormac Sheridan (2005), «EPO neem patent revocation revives biopiracy debate», Nature Biotechnology 23(5):511, 12. mai 2005.
13World Trade Organisation (WTO) 1994. Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights (https://www.wto.org/english/docs_e/legal_e/27-trips_01_e.htm).
14Retningslinjer fra NENT, Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi, punkt 17 b). Avsnittet refererer også til Nagoya-protokollen: http://www.cbd.int/abs/text/default.shtmlhttp://www.cbd.int/abs/text/default.shtml
15UNEP (United Nations Environment Programme) 1992, Rio declaration, www.un.org/documents/ga/conf151/aconf15126-1annex1.htm (uoffisiell norsk oversettelse).
16Aarhus Convention (1998): «The Aarhus convention on access to information, Public Participation in Decision-making and Access to Justice in Environmental Matters (adopted June 1998, ratified October 2001)» www.unece.org/env/pp/welcome.html.
17Denne teksten er fra forslag til reviderte retningslinjer for naturvitenskap og teknologi (kommende utg.).
18Wynne, B. (1992) «Misunderstood misunderstandings». Public Understand. Sci. 1: 281–304
19House of Lords Select Committee on Science and Technology. (1999). Management of nuclear waste. London: The Stationery Office.
20Dienel, P.C. and Renn, O. (1995) «Planning Cells: A Gate to ‘Fractal’ Mediation» i Renn, O. et al., red. (1995) Fairness and Competence in Citizen Participation, Technology, Risk and Society, vol. 10, Kluwer Academic Publishers, s. 130; Webler, T. (1995) ‘«Right» Discourse in Citizen Participation: an Evaluative Yardstick’ in: Renn, O. et al. (red.), Fairness and Competence in Citizen Participation, Technology, Risk and Society, vol. 10, Kluwer Academic Publishers, s. 35–86.
21Wallis, M. (2008). Disposing of Britain's Nuclear Waste: the CoRWM Process, Energy & Environment. 19: 515–557
22Kraft, M.E. og Clary, B.B. (1993) «Public Testimony in Nuclear Waste Repository Hearings: A content Analysis», i R.E. Dunlap et al., Public Reactions to Nuclear Waste. London: Duke University Press.
23Oughton, D.H. (2008). «Public participation – Potential and Pitfalls», Energy & Environment. 19: 495–496; Hansson, S.O. & Oughton D.H. 2014

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon