Skjønnsutøvelse er en uunngåelig del av forskningsaktiviteten, og en avgjørende del av denne skjønnsutøvelsen er av etisk art. Slikt skjønn er ikke noe som kommer i tillegg til forskning, som en ekstra dimensjon man kan inkludere hvis man ønsker det, men en integrert del av valg av forskningsspørsmål, metode, fremferd overfor de man forsker på, sikring av informasjon, kommunikasjon av resultater og så videre. Fraværet av en enkel fasit i mange slike sammenhenger innebærer at alternativet til god skjønnsutøvelse ikke er unngåelse av valg som krever skjønn, men dårlig skjønnsutøvelse. Betydningen av god skjønnsutøvelse i en etisk forstand er kanskje aller mest åpenbar i direkte møte med mennesker som inngår i forskning, og ikke minst hvis det finnes en risiko for at forskningsprosjektet kan påføre deltakere skade eller belastning. Hvordan komme frem til den mest forsvarlige og hensiktsmessige tilnærmingen og utformingen når man skal sikre informert samtykke i et gitt prosjekt? Og hvordan legge til rette for best mulig skjønnsutøvelse i møtet med en bestemt utsatt gruppe i forskningen?

Skjønnsutøvelse er tilsvarende sentralt i forskningsetisk komitéarbeid. Forskningsetiske komiteer har både rådgivende og bestemmende funksjoner i forskningsetikk, og vurderinger i komiteene gir føringer for den forskningsaktiviteten som skjer i Norge. Beslutninger som tas vil dermed ha konsekvenser for enkeltmennesker, miljø og samfunn. At man treffer rett i sine konkrete råd og beslutninger, er dermed også viktig for å sikre en høy grad av berettiget tillit til forskning. Derfor er det desto mer vesentlig at skjønnsutøvelsen er god.

I utgangspunktet har forskerne selv og de forskningsetiske komiteene naturlig nok et helt spesielt ansvar og privilegium med hensyn til å legge til rette for og utøve godt forskningsetisk skjønn. Men det er på sin plass å minne om at også forskningsforvaltningen for øvrig (på både lokalt og nasjonalt nivå), de bevilgende instanser og allmennheten innehar viktige roller i det vi kunne kalle den forskningsetiske skjønnsøkonomien. For eksempel har de som finansierer forsk-ning et ansvar både for å legge til rette for god skjønnsutøvelse og for selv å stå for den.

Forskningsetisk skjønn er dels ganske enkelt etisk skjønn, som igjen er en form for skjønn som skiller seg fra for eksempel estetisk skjønn. Forskningsetisk skjønn er imidlertid særegent ved at det angår aktiviteter og relasjoner som inngår i forskning. Slik skjønnsutøvelse synes å fordre ikke bare sunn fornuft og en evne til å se sammenhenger mellom generelle etiske prinsipper og konkrete utfordringer, men også en viss forståelse av hva forskning er og de metoder, standarder og normer som gjør seg gjeldende innenfor dette området.

God forskningsetisk skjønnsutøvelse går utover det man kan sikre ved mekanisk anvendelse av regler, men samtidig er godt skjønn avhengig av gode regelverk og retningslinjer. En rekke lover definerer krav til forskning, og De nasjonale forskningsetiske komiteene har for eksempel utviklet retningslinjer som omhandler rett ferdsel i relasjon til andre forskere og til forskningsdeltakere. Uten slike rammer vil både rettferd og legitimitet ved skjønnsutøvelse undergraves, både fordi disse rammene bidrar til begrunnelser og fordi de muliggjør en relevant grad av forutsigbarhet og likebehandling. Ikke minst fordi god skjønnsutøvelse krever begrunnelser, er rimelige skjønnsmessige vurderinger noe annet enn vilkårlige beslutninger. Men et for detaljert og stivbent lovverk kan også føre til uheldige nedprioriteringer av skjønnsutøvelse, fordi det kan få aktørene til å tro at selvstendige vurderinger er overflødige. Ikke minst vil rammeverket uansett aldri kunne dekke alle de situasjoner man kommer opp i og de valg man må gjøre. Flere av forfatterne i boken påpeker da også viktigheten av et godt rammeverk, men understreker samtidig at dette er utilstrekkelig for å sikre gode vurderinger. I utøvelsen av godt skjønn fremheves særlig betydningen av empati og innlevelse og det å opparbeide seg erfaring innenfor et gitt område – noe som fordrer både kunnskap om forskningsfeltet og kjennskap til den konteksten man jobber innenfor.

Blant spørsmålene man bør ha et reflektert forhold til ved forskningsetisk skjønnsutøvelse, er forholdene mellom etiske teorier og etisk skjønn, mellom fagkompetanse og etikkfaglig kompetanse, mellom etikk og juss mer generelt og – i en komitésammenheng – mellom den enkeltes kompetanse og komiteens samlede kompetanse. Boken reiser også spørsmålet om godt skjønn er jevnt fordelt og hvem som eventuelt besitter et særlig godt (forsknings)etisk skjønn.

Denne bokens forskjellige bidrag illustrerer den store bredden både i hva som kreves av godt skjønn og i hvem kravet kan rette seg mot, og formidler dermed innsikter som også vil kunne ha overføringsverdi for andre samfunnsområder der skjønnsutøvelse inngår. God forskningsetisk skjønnsutøvelse støttes av refleksjon rundt hva skjønnsutøvelsen selv består i og hva som skal til for å hjelpe den frem. Det er vårt håp at tekstene i denne boken vil bidra til slik refleksjon.