Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

8. Lengsel i en helsekontekst

Venke Ueland er sykepleier og førsteamanuensis ved Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Stavanger. Hun har forsket på menneskers grunnleggende eksistensielle livserfaringer ved helse, sykdom og lidelse, der lengselen også har en plass.

Kapitlet diskuterer lengsel i forhold til tilgrensende fenomener, hvordan lengsel erfares, og betydningen den har som en kraft til forandring og en vei mot dypere innsikt. Det gjengis sitater om lengsel fra tre forskningsarbeider, og dessuten andre kilder med spor av lengsel. Skjønnlitterære tekster kan også beskrive fenomenet lengsel, og teksten er derfor supplert med poesi. Avslutningsvis reflekteres det over hvordan helsepersonell kan møte andres lengsel og fremme innsikt og forandring.

Nøkkelord: lengsel, eksistens, livsfenomener, omsorg

This chapter discusses longing compared to adjacent phenomena. Further, it describes how longing is experienced and its significance as a power to obtain change and finding a way toward a deeper insight. The chapter is based on tree research papers, and several other sources that carry traces of longing. Fictional texts may be well suited to give a description of the phenomenon of longing, which is why some examples of poetry have been added. In conclusion, I reflect upon how health personnel may meet the longing of others, helping to promote a deeper insight, which may hopefully foster change.

Keywords: longing, existence, life phenomena, caring

Innledning

Lengsel er et av de store temaene innen filosofi, religion og psykologi. I både litteratur og musikk gjenspeiles ofte lengselserfaringer, og mange tenkere har forsøkt å forstå hva den menneskelige lengselen dypest sett er. Dalton viser til lengselen som forankret i menneskets eksistensielle verden, som en skjult underliggende kilde for våre mål, håp og drømmer, samtidig som lengselen er flyktig og mysteriøs (Dalton, 2009, s. 4). Semantiske studier av lengsel viser at lengsel i større grad er noe som hender med mennesket, heller enn at lengselen er noe vi bedriver (Dalton, 2009, s. 6). Det er som om lengselen følger oss gjennom livet, innvevd i vårt arbeid med oss selv. I henhold til Pahuus (2015, s. 13) er lengselen noe helhetlig og omfattende som tilhører menneskets indre kjerne.

Mitt formål er å belyse hva lengselen kan innebære i en helsekontekst, hvordan lengsel kan erfares og uttrykkes, og dessuten hvilken betydning lengselen kan ha som en kraft til forandring og en vei mot dypere innsikt. En nyansert helseforståelse rommer ikke bare sykdom og diagnoser, men også helse, lidelse, sårbarhet og skjørhet. Med en slik utvidet forståelse ser en ikke kun på diagnosen, men også på sykdomsopplevelsen. Dermed blir lengselen relevant fordi den går til selve kjernen i det å være et menneske, og berører personers unike opplevelser og erfaringer med seg selv når de rammes av helseutfordringer. Lengselen uttrykker hvordan subjektet erfarer seg selv, som person og i forhold til verden. Vi kan spørre om hvilken omsorg mennesker trenger i dagens helsevesen, og da kan lengselen være et viktig orienteringspunkt i møtet med personen. Ved å gi rom for lengselen, ikke nødvendigvis med ord, kan en åpne for at omsorgen blir individualisert og ikke bare oppgaveorientert. Helsevesenets biomedisinske tilnærming til den syke er avgjørende for helse og liv, samtidig som pasientens helhetlige situasjon trenger å bli anerkjent og møtt.

Fenomenet lengsel drøftes ut fra både teoretiske kilder, hovedsakelig fra omsorgsvitenskap, filosofi og teologi, og skjønnlitterære kilder. Videre er teksten forankret i sitater om lengsel og levd liv fra tre forskningsarbeider, to studier innen kreftfeltet og en studie fra en overvektskontekst.1 Prosjektene har vitenskapsteoretisk forankring innen den nordiske «Caring science»-tradisjonen, hvor en i disse arbeidene har sett på personens eksistensielle erfaringer, og der en fordypet forståelse av helse er sentral. Kreftstudien fra 2013 har teoretisk forankring i Katie Erikssons tenkning. Lengsel er forankret i kjærlighetens indre kilde og er et mysterium. I lengselen er en i berøring med både det indre kraftsenteret i en selv og det universelle selvet, og samtidig er lengselen grensesprengende der mennesket i sin frihet nyskapes i helse som helhet (Eriksson, 1994, s. 55).

Den andre kreftstudien (Ueland et al., 2020b) og studien fra en overvektskontekst (Ueland et al., 2020a) har et livsverdenperspektiv, med en åpen tilnærming til eksistensielle erfaringer fra henholdsvis livet etter kreftbehandling og fra det å leve med overvekt, og utdyper forståelsen av lengsel i et helseperspektiv. I et livsverden-perspektiv forstår vi lengsel som den levde erfaringen vi har, men som vi ikke nødvendigvis reflekterer over eller har begreper for. Fra et fenomenologisk perspektiv skapes språket ut fra den levde erfaringen og ikke omvendt (Asp, 2017, s. 53).

Utdypningen av lengsel i dette kapitlet legger derfor vekt på å synliggjøre noen spor etter lengselen og er ingen fyllestgjørende bestemmelse av fenomenet. Det gis plass for sitater fra de tre studiene som viser levd eksistensiell erfaring av lengsel og noen teoretiske anslag til fortolkning. De teoretiske kildene har det felles at de gir rom for en transendent lengsel, så vel som en hverdagslig konkret lengsel. Avslutningsvis reflekteres det over hvordan helsepersonell kan møte andres lengsel i helse- og sosialfaglig praksis.

Jeg lar ordene fra en kvinne som har vært rammet av kreft, sette tonen: «Lengsel er kusine til drøm, fetter med ønske og søster til håp» (Ueland, 2013). Når kvinnen utdyper sin erfaring med lengsel, rommer hennes beskrivelser mye av essensen i den betydningsfulle lengselen. Hun sier at en lengsel som er ubearbeidet, er en uro som vil forstyrre livet. En lengsel som er bearbeidet, vil kunne gi retning og mål: «Jeg vil rett og slett ikke ha en lengsel som gir uro og forstyrrer livet mitt. Da blir jeg frustrert.» Hun fortsetter med å poengtere at hvis vi fordyper oss i sorgen, kan vi lett bli værende i en uro. Derimot vil hun åpne opp og se mulighetene i livet: «Jeg tenkte sånn: Savn er vondt. Det må bearbeides. Lengsel er sunt fordi det driver meg til refleksjon. Når lengselen er usunn, så driver den meg til resignasjon.» Slik kvinnen så klart uttrykker det, kan lengselen enten være en forstyrrende uro eller som en virksom kraft på veien mot helse.

Tilgrensende fenomener

Hva er så lengsel? Augustin blir ofte sitert som en av de første som satte ord på menneskets uro som et grunnfenomen ved det å være menneske (Eriksen, 2000). «Mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile hos Deg» (Augustin, 2008, s. 3). Dette sitatet avspeiler en grunnlengsel i mennesket. Samtidig er lengslene mange og lengselsobjektene like tallrike som menneskene. For meg uttrykker lengselen noe genuint ved det å være menneske. Ved den lengselen vi er gitt, er vi alle rike i vår menneskelighet, og Hans Børli uttrykker dette så vakkert i sitt dikt:

Den som har lengselen i seg,

er aldri fattig.

Lengselen kan legge

en blå kongekappe

selv over tiggerens

magre skuldre.2


Vi ser at fenomenet lengsel tilhører ethvert menneske, uavhengig av hvilke begreper vi famlende benytter for å uttrykke noe ved den erfaringen vi har med lengsel. Det kan være fruktbart å skille mellom fenomenet lengsel, som er den erfarte lengselen, og begrepene relatert til lengsel, som forsøker å fange inn fenomenet. Vemod, savn, nostalgi, drøm og håp er begreper som beskriver noen aspekter ved lengselen:

Vemodet er gjerne over det som forgår: at årene går og vi ser oss tilbake. Trykket av vemodet vi kjenner på, kan være en byrde som tynger oss, en erkjennelse av livets forgjengelighet. Kierkegaard peker på vemodet som noe uvirkelig i kontrast til kjærligheten som mer er et virkelig liv som kan leves. Vemodet dveler ved livsgåten, det som forgår og er forbi, og derfor mangler virkeligheten i vemodet. Kjærligheten kan også bære med seg et vemod, men ved kjærligheten er en til stede i livet på en mer dynamisk måte (Kierkegaard, 1847, s. 16).

Savnet har lengsel i seg. Savnets lengsel er gjerne et ønske om å gjenskape noe som var, men lengselen går i større grad mot fremtiden og nyskapelse. Når lengselen retter seg mot det en hadde tidligere i livet, taler vi om savn. Lengselen rettes oftest mot noe fremtidig, noe ukjent, og det er da lengselen i egentlig forstand er lengsel (Pahuus, 2015, s. 8). Derfor kan det være vesentlig å avklare, skjelne og erkjenne hva en er i berøring med, om det er savn eller lengsel eller begge deler. Samtidig kan savn og lengsel være tett sammenvevd, fordi en savner et sted, en periode i livet, en menneskelig kontakt som en hadde, samtidig som en lengter etter noe nytt i det livet som fortsatt ligger foran en.

Nostalgi kan beskrives som en følelse der fortiden og ikke fremtiden blir referansepunktet for nåtiden. Nostalgien er minnet, erindringen og forestillingen som forgyller og omskaper virkeligheten ved tilbakeblikket. Nostalgien har en dobbelsmak: smerte blandet med lyst, melankoli blandet med sødme som en søt selvtilfredsstillelse, eller en drøm om noe som var bedre før (Johannisson, 2014, s. 8–10). Psykologisk forskning ser på nostalgi som nær beslektet med lengsel. Nostalgien retter seg bakover ved å erindre betydningsfulle hendelser og sosiale relasjoner. Den kan gi mening til livet her og nå, fordi nostalgien styrker erfaringen av tilhørighet og sammenheng (Routledge, Wildschut, Sedikides & Juhl, 2013, s. 809f.). Bittersøt nostalgi i vår egen historie gir holdepunkter for fremtidsorientert lengsel og kan være et forsøk på å skape en helere opplevelse av seg selv. Når noe som har vært, romantiseres i betydelig grad, kan dette likevel gjøre at mennesket kan bli sittende fast i en glorifisering av fortiden (Baldwin, White & Sullivan, 2018, s. 444).

Lidenskap kan være beslektet med lengsel. Kierkegaard løfter frem lidenskapen som en virksom indre kraft i menneskets liv. Lidenskapens mangfoldige kraft utlegges i etterskriftet til De Philosophiske Smuler som inderlighetens uendelige lidenskap, det indre uendelighetsliv, det engasjerte forhold, oppvåkning til indre liv, menneskets indre opplevelsesrikdom, lidenskapelighet, å være i sannhet, å være den subjektive velgende person, å tilegne seg sannheten inderlig i valget (Kierkegaard, 1846/1994, s. 135 f.).

Vi forsøker å nå noe vi sterkt ønsker oss, ved å slippe til engasjement, sannhetssøken, lidenskap og vilje. Lidenskapens subjektive kraft kan dermed erfares å støtte oss på vei mot det vi lengter etter.

Lengsel, håp og forventning er fenomener som kan være vanskelig å skille. Både håp og lengsel retter seg mot det betydningsfulle. En kan kanskje si at håpet er noe som mennesket har, får eller blir gitt, mens lengselen er en del av en selv. I Lohnes studie om håp hos pasienter med akutt spinalskade står lengsel og håp i nær tilknytning til og i samspill med hverandre. Håpskilden i mennesket og håpets substans er innåndet av lengsel og blir skapt i tilbakeblikkets lengsel mot det som har vært. Lengsel blir en bro mellom fortid, nåtid og fremtid, der lengsel etter livet slik det var før ulykken inntraff, blir kilden til å skape nytt håp i fremtiden (Lohne & Severinsson, 2006, s. 72, 75).

Begrepet drøm, å drømme om, benytter vi gjerne synonymt med å lengte etter, og i dagligtalen skiller en ikke mellom disse. Det er lengsel i drømmen og drømmer i lengselen. Ved å gi rom for drømmene, det en foretrekker i fremtiden, kan lengslene bli tydeligere. Slik kan det å tillate drømmene gi oss kraft til å ta noen steg i lengselen mot noen mål i livet. Likevel er det nyanser her som peker på at lengsel og drøm er forskjellige. Lengselen er ofte knyttet til realitetene og forstås som mer håndfast enn drømmen. Drømmen har mer av luftslottet i seg, slik Huges fortolker Kierkegaard (Hughes, 2014, s. 40).

Oppsummering. Lengselen kan ikke fullt ut defineres, og de tilgrensende fenomener er alle uttrykk for erfaring av lengsel. Vemod, savn og nostalgi ser seg tilbake til den forgylte så vel som den tapte fortiden. Lidenskap, håp og drøm har noe av lengselens fremtidsrettede engasjement i seg. Når vemodet, savnet eller dagdrømmen blir vedvarende, kan det overskygge den lengselen en har som retter seg fremover mot muligheter. I sin natur er lengselen fremtidsrettet, men kan hente retningen mot det en lengter etter, fra fortiden. Hovedsakelig rettes lengselen fremover i tid og ikke bakover slik som savnet gjerne gjør. Lengselen har dermed et slags feste i erkjennelsen av realitetene mens den samtidig søker mot noe fremtidig.

Lengselen – livets dype erfaringer

I forskningsprosjektene har jeg spurt om eksistensielle erfaringer i helse, sykdom og lidelse og ser at begrepet lengsel setter i gang dype tanker og refleksjoner hos deltagerne. De eksistensielle erfaringene fra helseutfordringer og erfart lidelse berøres på en essensiell måte. Derfor kan en si at ved å spørre inn mot lengsel kan en se lengselen som uttrykk for hva personer dypest sett erfarer som helse, og hvilke helseressurser de kjenner seg fortrolige med.

Spørsmålet «Kan du si noe om hva din lengsel er?» er benyttet i alle de tre forskningsprosjektene mine. Måten selve ordet lengsel blir mottatt på, sier noe om lengselens dybde. Når spørsmålet stilles, oppstår det en ettertenksomhet i samtalen. Det er som om personen lodder dybdene i eget sinn og kjenner etter dypt i hjertet. Det er tydelig at personen berøres. En kvinne som er blitt behandlet for kreft, sier: «Når vi snakker om lengsel, så er det noe som berører meg. Andre ting som vi har snakket om, frembringer ikke tårer eller sånn» (Ueland, 2013). Flere stiller spørsmål tilbake: «Jeg vet ikke hva du mener med lengsel. Tenker du på lengsel etter noe?» eller prøver seg med: «Apropos lengsel, hvis jeg skal bruke det ordet». En annen konstaterer noe undrende: «Jeg har alltid tenkt det (lengsel) i forhold til å lete etter mening og aktivere et håp, på ressurser og vilje og alt det der. Og så tenkte jeg lengsel – det er litt spennende vinkel, men litt annerledes enn jeg hadde tenkt. Og så slo jeg opp i synonymordboka, jeg er liksom veldig sånn systematisk. Og så fikk jeg: et sterkt ønske, savn, stunde til, se fram mot, var synonymer med lengsel» (Ueland, 2013).

Ordet lengsel benyttes ikke så ofte i det daglige vokabularet. Vi bruker gjerne andre ord som drøm, vemod, ønske, håp, søken, mål, savn, glede, vilje og strev. Samtalen om lengsel føres ved et famlende språk fordi lengselen vanskelig kan skilles fra selve livet. Vi stiller gjerne lengselsspørsmål til livet. «Hvordan har jeg det egentlig, hva er betydningsfullt i mitt liv, hvordan blir livet mitt et fullverdig liv, og hva savner jeg for å leve et godt liv – ja, hva lengter jeg etter?». Det er spørsmål som er en del av det å være menneske. Olav H. Hauge viser i et av sine dikt at vi banker på dørene til livet med lengselen, der en søker mot det ytterste:

Liv, eg bankar på og spør:

Har eg fenge alt eg skulde?

Finst det ikkje enn ei dør

inn til skattar som er dulde?3


Min oppfatning er at lengselen er sentral når vi banker på livets dører. Jeg undrer meg på om vi likevel overser lengselen i et samfunn som legger så stor vekt på det synlige, de ytre og konkrete behovene. Dagsland (1981) mener vi er redd lengselen, og gjerne skjuler den. Lengselen kan bli oppfattet som en sentimental, idylliserende og bortvendt innstilling til livet. Det konkluderes derfor lett med at det er usunt å lengte, fordi lengselen kan være en vedvarende uro som åpner for store skuffelser (Pahuus, 2015, s. 7, 26). Brinkmann fremhever en slik usunn lengsel. Han begrunner sin skepsis i vår grenseløse jakt etter et bedre liv fordi det lever en forestilling om «det ikke-levede liv» som har sneket seg inn i vår tid:

Vi bliver nærmest som besatte af at leve og oppleve så meget som muligt, … besatte af ikke at gå glip af noget, men dette er dels fortvivlende for den enkelte og i sidste ende ødelæggende for samfund og kultur, for hvordan bremse trangen til mere og mere? (Brinkmann, 2017, s. 57).

Det kan imidlertid være at trangen til å fylle livet vårt med mer og mer er i grenseland til lengselen. Begjæret er ikke selve lengselen, men bakenfor begjæret kan det ligge en dypere lengsel. Det skjer gjerne en sammenblanding av lengsel, begjær og behov. Vi kan drømme om oppbrudd, forandring og ønsker å finne oss selv igjen på et annet sted. Bakenfor kan det ligge dypere lengsler etter fellesskap og mening,4 og en trang etter å gripe noe foretrukket fremtidig. Når vi hengir oss til behovene, er det riktig at vi aldri mettes, og at begjæret lett fører til et liv der vi ikke blir tilfreds (Lindström, 1994, s. 71). Det kan bli en usunn uro i menneskers liv.

Jeg kan slutte meg til Pahuus (2015, s. 26), som hevder at lengselen likevel kan være et positivt korrektiv til en ensformig livsform, til en søken etter livsforankring i det ytre livet. Kanskje har en lagt lengselen til side fordi livets utfordringer ble for store, eller en fikk en overskyggende byrde, sorg eller smerte. Ved å gi rom for drømmer og la lengselen tre frem kan en gi lengselen ny kraft, og etter hvert kan lengselen bli nyskapende.

Han (2016, s. 28) hevder at mennesket lever i et transparenspress i dag, der vi søker å forankre vårt liv ved å fremstille oss selv på en ytre måte. I et utstillings- og kontrollsamfunn kan vi lett miste vår indre forankring i den personlige sfære. Det er som om moderne teknologi og den enorme informasjonsflyten berører og utfordrer menneskets intimsfære og forankring i eget liv. Jeg vil hevde at lengselen kan være en motkraft til det å stadig miste seg selv i jaget etter å eksponere seg selv. Lengselen kan være med på å stabilisere og hjelpe mennesket tilbake til kildene i eget liv og forløse indre krefter.

Lengsel er selve veien til vårt autentiske selv, utvider livsrommet og har retning mot det mest betydningsfulle og sanne. I lengselen ligger det gjemt en åndelig kraft som driver oss bort fra selvabsorpsjon, som når den oppfylles, skaper noe godt for både en selv og andre, en pasjon for andre mennesker (Pembroke, 2006, s. 270). Levinas hevder at ekte lengsel tilhører en sosial sfære. Lengselen er ikke bare rettet mot seg selv, men er bevegelse mot å imøtekomme den andres appell (Levinas fortolket i Dalton 2009, s. 113, 261). Det gir oss en mulighet til å møte fremtiden, stå stødig i en selv og være ansvarlig i møte med andre.

Dagsland sier i sin bok Lysriket at vi mennesker ikke kan være uten lengsel. Hun spør hvorfor vi ikke kan la lengsel og drøm komme åpent frem imellom oss: «Vi ville gi hverandre så meget på den måten. Vi ville lære hverandre å kjenne, få adgang til sinnets rikdommer, bli åpnere, mer ekte; bli mere glad i hverandre» (Dagsland, 1981, s. 34). Vi blir gjerne mer menneskelige og ekte i møte med andre ved å slippe lengselen i oss frem, fordi vi berøres på et genuint ekte menneskelig plan.

Lengsel – en bevegelse mot helse

I mitt forskningsarbeid finner jeg spor av lengsel som har ført til dypere forankring i livet, når en erfarer helseutfordringer, sykdom og lidelse. I den lengselen deltagerne uttrykker, er det en eksistensiell lengsel, som har retning mot helhetlig helse. Det lengtes etter både det dype, det flyktige og det konkrete hverdagslige. Studien viser at mennesket søker etter hvile i seg selv, i relasjoner, i naturen eller i troen på en makt eller kraft i tilværelsen. Det er som om mennesker søker et fellesskap med det bærende i livet, det som har substans, dybde og varighet ut over her og nå. Når en er blitt rammet av sykdom og lidelse, er det helt enkle og hverdagslige livet det som er mest betydningsfullt. To av mine respondenter fra en overvektskontekst (Ueland et al., 2020a) uttrykker lengselen jordnært og livsnært: «(Lengsel) Jo, det er et dypt spørsmål, men jeg kan svare ganske fort. Målet mitt er jo bare å være glad! Jeg sitter aldri og griner, men kan være umotivert for livet … Glad i livet på en måte. Og det er jeg jo ikke. Husker da jeg kom ned i vekt, da var jeg mye gladere.»

En kvinne fra kreftstudien (Ueland, 2013) forsøker å uttrykke en endring i lengselen etter at hun ble syk. Hun påpeker at lengselen først og fremst er relasjonell: «Dette med lengselen i livet, det som virkelig betyr noe, det som er mest virkelig. Det jeg egentlig har bruk for, er å være i livet, med dem jeg har rundt meg, er glad i og vil være sammen med.» Andre snakker om en gudslengsel, en evighetslengsel eller helt enkelt en kjærlighetslengsel, noe som kan sees i følgende utsagn: «Når du sier lengsel, da tenker jeg Gud. Lengselen etter den freden og roen som fred med Gud gir, den kjenner jeg veldig på. Det er en kraft som er større enn meg, som er til for meg også.» Et tredje utsagn fra samme studie viser hvordan en kan lete etter uttrykk for sin ytterste lengsel: «Hva annet skulle en lengte etter? En har jo alt. Altså skulle det være noe ifra barnetroen, så måtte lengselen være at det var et liv etterpå?» I alle tre forskningsprosjektene er kjærlighetslengselen tydelig, slik som i dette utsagnet: «Egentlig har jeg det sånn som jeg vil ha det. Bortsett fra at jeg kunne hatt en å gi kjærlighet, og få kjærlighet ifra» (Ueland, 2013).

Forskningen som er presentert her, kan anspore mot lengselens plass i erfaringen av helse som eksistensiell «wellbeing», noe som innebærer å være i en dynamisk bevegelse i livet. I et helseperspektiv kan det å få rom for å tenke de lange tankene og sette ord på det en bare aner, være med å skape en indre klarhet. Ved å stanse opp for lengselen kan en kjenne seg tydeligere og helere som menneske.

Lengselen har feste i noe som er bestandig, noe en kan hvile i, et hjem i eksistensiell forstand, men samtidig søker lengselen mot noe en ikke har, mot fremtidige muligheter. I menneskets erfarte «wellbeing» er lengselen vevd inn i en dynamisk bevegende kraft (Galvin & Todres, 2013, s. 69f.). Jeg forstår det slik at lengselen er selve kraften som gjør at en både kan falle til ro i det en har, og utvide det eksistensielle rommet. Når en er hjemme i livet og eier nåtiden ved å dvele ved lengselen, kan mennesket søke mot fremtiden, og når mennesket eier fremtidens muligheter, kan en falle til ro der en er, fordi en tillater lengselen. Dette synes å være noe av den doble bevegelsen i lengselen. Det er som om lengselen både er hvilen ved livgivende kilder som naturen, steder og fellesskap og samtidig en kraft til å søke det mest betydningsfulle, mot det mest sanne for seg selv (Ueland, 2013). Når lengselen er helsebringende, ligger det samtidig en følelse av forankring, fred og tilhørighet og en urolig søkende bevegelse som gir en følelse av eventyr og trang til å utvide livet (Todres & Galvin, 2010, s. 1).

Uoppfylt lengsel og forsoning

Delmar (2006, s. 239) har arbeidet med livsfenomeners betydning for helse. Lengsel er et slikt livsfenomen som kan være livsoppfyllende og uttrykkes forskjellig fra menneske til menneske. Lengsel kan også være livsinnskrenkende fordi uoppfylt lengsel kan oppleves utfordrende. Å vente og håpe kan være smertefullt. En påtrengende lengsel som synes umulig å oppfylle, kan hindre oss i aktivt å leve livet. En kvinne fra min kreftstudie får frem noen nyanser i den spenningen som er i det uoppfylte, det å leve mellom håp og lengsel: «Hvis du lengter etter noe du ikke kan få, så blir det jo sårt. Så legger du det vekk og sier: ‘Det er uoppnåelig, så da får du leve, her og nå.’ Så jeg velger mye mer å snakke om håp! Det er håp i hengende snøre, ikke sant?» (Ueland, 2013)

Den uoppfylte lengselen kan forstyrre livet. Studiene viser at flere berøres av en uhåndterbar lengsel som gjør dem sårbare. Selv når en er ferdig behandlet for kreft, frisk og med god prognose, kan sykdommen fortsatt ta tak på et indre plan. Det er vanskelig å komme tilbake til seg selv og det vanlige livet. Lengselen etter å leve det hverdagslige uberørte livet som en hadde, uttrykkes slik: «Jeg vil bare være vanlig. Jeg begynner å grine når jeg sier det. Jeg vil ikke være hun med kreft! Jeg vil bare ha livet mitt sånn som det var!» (Ueland, 2013) En annen kvinne uttrykker sin lengsel tilbake til før hun ble rammet av kreft: «Jeg lengter tilbake til uskylden» (Ueland, 2013). En tredje kvinne som har vært rammet av kreft, uttrykker: «Jeg har mistet meg selv, jeg kjenner meg ikke som meg selv lenger. Jeg lengter etter at det aldri skulle ha skjedd, men det går jo ikke» (Ueland et al., 2020b). I overvektskonteksten er livet og gleden satt på vent: «Jeg vil jo tilbake til den jeg var! Jeg vil være 34 år og slank! Det er det jeg lengter tilbake til.» En annen sier: «Jeg har jo en lengsel etter å bli flottere … for jeg har vært der. Jeg vil få tilbake den personen jeg var.» (Ueland et al., 2020a). Slik disse personene uttrykker sin lengsel, synes den aldri fullt ut å kunne følges da den har i seg en distanse til det som lengselen er rettet mot (Eriksson, 1987, s. 63). Lengselen er i spennet mellom det som overskrider grensene, og avstanden mellom en selv og det som ønskes å oppnås. Dette uoppfylte rommet kan likevel være en kraft til endringsprosesser. Gjennom lengselen blir personen subjekt i eget liv, viljen vekkes og gir kraft til de helsebringende prosessene. Det kan skje ved å gi slipp på det som er uoppnåelig. Min oppfatning er at lengselen kan være en kraft til forandring når en makter å gradvis snu ryggen til det som var og som er ugjenkallelig.

Nyskapelse kan skje idet mennesket erkjenner at fortiden aldri kan gjenskapes, og vender seg mot fremtidens muligheter. Det kan forløse et helsepotensial. I stedet for å fornekte og avvise lengselen kan vi kultivere og foredle den, slik Hughes fortolker Kierkegaard (Hughes, 2014, s. 99). Slik blir forsoningen knyttet sammen med lengsel, og det blir en kraft til forandring (Ueland, 2013). Da kan lengselen bli helsebringende og ikke en fastlåst lengsel eller en drømmende virkelighetsflukt. Forsoningsprosesser kan løsne det fastlåste, tine det frosne og gi en åpnere livsholdning som rommer både livet og lidelsen. Det som savnes, blir en del av livsforståelsen, og en forsones med det som ikke kan bli. Lengselen er da veien til frigjøring og vekst.

Lengselen som ser mot livet her og nå og som åpner fremtiden for det som ligger foran, kan være en livsbejaende lengsel. Da åpnes det opp for muligheter. Nye lengsler skapes og formes innenfor de menneskelige livsvilkårene. En kvinne fra kreftstudien erfarte at hun etter kreftbehandlingen måtte gi opp å komme tilbake til jobben, og hun sier at hun måtte gjøre opp med den lengselen at det skulle bli som det var, og finne ny lengsel: «Jeg måtte komme til rette med den lengselen, måtte aktivere de ressursene jeg har i magen til å finne den lengselen jeg har» (Ueland, 2013). Ifølge Pahuus kan lengselen bli livsinnskrenkende når lengselen blir en følelse vi dyrker, uten at påfølgende viljeshandling følger i den retningen vi lengter. Pahuus viser til at det naturlige er at lengselen bryter med nostalgiens tilbakeblikk og retter søkelyset mot å virkeliggjøre det en lengter etter (Pahuus, 2015, s. 24). Slik kan lengselen bli veien til et liv i ekthet ved å først skjelne mellom de mange ønsker, og så aktualisere de mest autentiske lengslene (Pembroke, 2006, s. 271). En slik pågående nyskapelse av lengsel i livet er veien til modenhet, der en synliggjør betydningen av å ta viktige steg mot frihet. Det er en prosess der en prioriterer og innskrenker valgene og samtidig utvider livsrommet. Lengsler kan spisse og tydeliggjøre hva som er det mest betydningsfulle, ekte og sanne for den enkelte. Da kan lengselen flytte oppmerksomheten fra sykdom til livskrefter og livet, fra lidelse til helse (Ueland, 2013).

Sovende lengsel

Kierkegaard hevder at vi lever i spenningen mellom endelighet og uendelighet, nødvendighet og frihet, det timelige og det evige. Det utfordrer oss og preger hva vi lengter etter, både muligheter og begrensninger ligger innvevd i vårt grunnforhold som mennesker (Kierkegaard, 1849, s. 129). Augustin benytter begrepet tomhet og at han manglet kraft og bar på en indre tretthet der den dype lengselen ble borte. Han manglet en indre hunger etter det mest sanne og betydningsfulle for seg selv. Augustin (2008, s. 200) konkluderer med at det ofte er nettopp slik for mennesket: «Lengselen etter det de ikke kan nå, er ikke så sterk at de kan nå det.» Flere av deltagerne i kreftstudien (Ueland et al., 2020b) sier at de har strevd med at de ikke makter å forholde seg til fremtiden, og kjenner ikke på lengsel: En kvinne sier: «Det er det som er problemet. Jeg lengter ikke etter noe. Ikke noe annet enn at jeg skulle ønske at jeg hadde gjort det. Om det så bare var å våkne om natten og ha lyst på iskrem. Eller ha lyst til å gå på kino. Eller ha lyst til å reise bort. Men alt det er det lagt lokk på – for sikkerhets skyld. Ja, da slipper jeg skuffelser, vet du.» Det kan ha sammenheng med at vedkommende lider og ikke har krefter til selve lengselen. En annen kvinne som er behandlet for kreft, stiller spørsmål ved om man egentlig kan lengte mot fremtiden: «Lengsel kan en fort rote seg bort i. Tro og håp må man ha, men lengsel? Jeg vet ikke. Hvis jeg bare setter meg ned og lengter, så kommer jeg meg aldri noen vei. For meg er det ikke det mest positive ordet – å lengte etter noe … Mer sårt, ja» (Ueland et al., 2020b).

Pahuus løfter frem livsfortellingen der han ser lengselen i et livsløpsperspektiv. Det kan tenkes at lengslene veksler med livet som leves, og endrer seg gjennom livet. Lengselen er i høy grad knyttet til ungdomstiden, der vi søker livsoppfyllelse og lykke. Ungdommen har en spesiell og sterk lengsel – en forventning om at livet skal bli rikt og spennende. En ny lengsel kan vise seg når en blir eldre og at arbeidslivet avsluttes. Det kan gi muligheter for et liv basert på nye betingelser. Forhold vi ikke har hatt mulighet til å virkeliggjøre tidligere, kommer da til oss (Pahuus, 2015, s. 14, 25). Å lytte til lengselen kan vise retningen vi ønsker å gå.

En sovende lengsel vekkes gjerne til live ved at mennesket erindrer noe ved barndommens gjengrodde stier. Noe ligger gjemt i den jeg var, som får betydning for hvem jeg er og blir, når det vekkes til live. Fortid, nåtid og fremtid knyttes sammen i menneskets lengselserfaringer. Gjerne på et ubevisst plan vet minnet hvor lengselen skal rettes. Lengselen kan ligge gjemt i den jeg var, noe som er kjent og erfart, som skaper ny lengsel til å finne frem til en sannere side ved en selv.

Lengsel og oppfyllelse

Det å være i berøring med lengselen kan være å gi slipp på noe og gi rom for takknemlighet i møte med det en allerede har. En av deltagerne fra overvektskonteksten dveler ved lengselen og sier dette: «Når vi bruker det ordet (lengsel), blir jeg klar over at jeg har det jeg lengter etter, jeg har jo mye av det, sant?» (Ueland et al., 2020a) Lengselen etter det mest betydningsfulle er kanskje allerede oppfylt. En kan erfare egen helhetlig helse ved å åpne opp for å erkjenne livsfylden. Slik er Kierkegaards tale om liljene på marken en øvelse i takknemlighetens og begrensingens kunst. Liljene og fuglene kan være læremestere fordi de viser oss betydningen av at mennesket stanser opp og blir lydhørt for det vesentligste i tilværelsen, «at standse opp, høre efter og da treffe øyeblikket og bli sig selv nærværende i nuet» (Kierkegaard referert i Søltoft, 2005, s. 295). Tyngden ligger i at vi ikke gjør oss til noe, men vi er noe vi skal bli.

Studien fra kreftkonteksten synliggjør at lengselens oppfyllelse gjerne springer frem som ekte glede når mennesket i takknemlighet er i berøring med den indre kilden. En kvinne fortalte at før hun ble kreftsyk, så takket hun ikke så mye som hun gjør nå. Hun har erfart at livet ikke er en selvfølge, og er takknemlig for å leve. Ved hver dag å takke for en ny dag med nye muligheter fremmes lengselen: «Så tenker jeg, hvis jeg blir veldig sliten og lei meg og lukker lengselen, så tror jeg en måte å åpne lengselen på er å begynne å takke» (Ueland, 2013). Lengselen kan også ernæres og erfares som oppfylt ved at mennesker møter andres lengsel. Dette kan sees i utsagnet fra en deltager basert på at hun som «likemann» har samtaler med en kvinne som snart skal dø: «Jeg tror at det er veldig meningsfullt for oss, og det fyller livsfylden vår også at vi møter andres lengsel. Slik som jeg nå er likemann for hun som snart skal dø, å møte hennes lengsel, tanker om livet, om døden» (Ueland, 2013).

Kreftstudien (Ueland, 2013) viser også at en glede erfares i spesielle øyeblikk. Livet nå er det livet som leves mer enn det som tenkes, livet utfolder seg som lykke i det helt enkle og vanlige hverdagslivet. Blaff av lykke beskrives slik: «Jeg kan sitte og kjøre bil og plutselig, der er den jo! Ja, skal leve og ha familien min. Første gang jeg kjente det, var i september, en måneds tid etter strålingen. Jeg kan bli ordentlig glad igjen.» En annen kvinne i samme studie forteller om lengselens oppfyllelse, at hun er lykkelig når hun sitter hjemme med familien: «Dette er livet. Det som har vært, er ikke livet lenger. Det er en del av historien, og det som kommer, vet vi ingen ting om.» Vi kan, slik jeg ser det, forstå lengselen ut fra takken og gleden i livet – men også som et aktivt valg vi tar i vårt liv. Gleden som oppfyller lengselen, kan skje når ikke alle situasjoner blir valgsituasjoner, når vi lærer å leve med begrensninger, når livet blir rutiner og vaner, når vi øver oss i takknemlighet og lar være å sammenligne oss (Brinkmann, 2017). Lengselens oppfyllelse peker mot kildene, kan overskride vårt dagligliv og kan dermed ha elementer av noe metafysisk og gåtefullt i seg.

En grensesprengende lengsel

Livet er dypest sett et udefinerbart mysterium, og lengselen vil alltid ha fragmenter av å være gåtefull. Martinsen (2012) benevner lengselen som å omfavnes av livet selv. Det er denne omfavnelsen en kvinne forteller om da hun våkner den første natten etter operasjonen og ser ut av vinduet. Det har snødd, og det er så vakkert ute med en nydelig himmel med stjerner og måne: «Jeg tenkte: Å gudskjelov. Takk, alle gode makter, hvor dere enn er, dette er helt fantastisk, at det gikk bra. Jeg ble helt fylt av sånn; Gud! Av sånn hjertesukk. Det var en sånn sterk glede på en måte» (Ueland, 2013). Hjertesukk og sterk glede kan være uttrykk for mettede kortvarige lengselsøyeblikk. Edith Södergrans dikt løfter frem noe av det mysteriøse dyp lengselen har i seg:

Människor,

samlen icke guld och ädelstenar:

fyllen edra hjärtan med längtan,

som bränner likt glödande kol.

Skänken edra barn en skönhet

den människoögon ej sett …

skänken edra barn en kraft

att bryta himlens portar upp.5


Et grensesprengende innslag av lengsel bekreftes av en kvinne som har hatt en slik erfaring av et lengselsøyeblikk: «Jeg har jobbet med ordet ditt, lengsel, at du lengtet mot noe, og det kunne jeg ikke plassere min historie mot.» Hennes lengselserfaring er: «Nærmest var de vage øyeblikkene, jeg tenkte skal jeg forlate dette livet, og likevel kjente jeg at det jublet i meg at det er noe videre som er stort, men det behøver ikke være nå.» Tilsvarende beskriver C.S. Lewis et lengselsøyeblikk der han ble «overrasket av glede»: «Det var en opplagt følelse av lengsel, men hva var det jeg lengtet etter? Opplevelsen kom overraskende og gav følelsen av noe uforutsigbart viktig. Det som hendte var annerledes enn vanlig glede. Det var noe som en i dag vil si tilhørte en ‘en annen dimensjon’» (Lewis, 2007, s. 20). Dette øyeblikket er så stort at han lengter tilbake til selve lengselen: «… og før jeg visste hva jeg begjærte hadde begjæret forsvunnet, synet var borte, verden var blitt den samme vanlige igjen, bare uroet av en lengsel etter lengselen som nettopp var blitt borte» (s. 21).

Lengselsøyeblikk kan knyttes til erfaring av grensesprengende øyeblikk, som en erfaring av evighetslengsel eller uendelighetslengsel (Pahuus, 2015, s. 38f.). Menneskets lengselsøyeblikk som setter dype spor og blir en livsforvandlende erfaring. Lengselsøyeblikkene beskrives her som overskridende. En grensesprengende lengsel slår inn i tiden, slik at tiden et øyeblikk synes å opphøre. Det er som om en befinner seg på hjertets dyp og kjenner på ekte glede.

Drøm og lengsel kan åpne rommet til det hellige som har forbindelse til noe som er både fremmed og gjenkjennbart (Martinsen, 2018, s. 73 f.). Å være i kontakt med hellighet kan peke mot at lengsel kan overskride vårt dagligliv og ha elementer av noe metafysisk og gåtefullt i seg (Eriksson, 2010, s. 36). Lengselsøyeblikk kan erfares som et mysterium som inkluderer en følelse av noe overveldende, en slags ærefrykt. Mennesket erfarer da tid og eksistens på en dypere måte, slik Karin Boye i sitt dikt gjør selve lengselen til et mål i seg selv. Lengselen kan i seg selv ha i seg en livsfylde:

Den mätta dagen, den är aldrig størst.

Den bästa dagen är en dag av tørst.

Nog finns det mål och mening i vår färd

men det är vägen, som er mødan värd.6


Todres uttrykker at lengselen utvider vårt eksistensielle rom. Lengselen er en rikdom, som gir oss en smak av det vakre – at vi alle er nær sårbarheten i vår lengsel og derved forbundet med hverandre. Todres ser den ærlige, sårbare lengselen som et sted vi kan hvile og samtidig være underveis. Ut fra lengselen kan vi skape mer humanistiske kulturer i en verden som ofte hviler på makt heller enn medfølelse. Todres bruker begrepet «the wound of longing» når han peker på at vi berøres på en måte som vi kan kalle åndelig. Mennesket kan flykte fra sårbar lengsel, men lengselen kan òg bli en vei til våre dypeste eksistensielle muligheter som mennesker (Todres, 2004, s. 2).

Å møte andres lengsel – et bidrag til helse- og sosialfaglig praksis

Når lengselen er betydningsfull for det enkelte mennesket, er den også et relevant tema å belyse innen det helse- og sosialfaglige praksisfeltet. I det kliniske feltet kan helsearbeiderens forståelse for pasientens lengsel være av stor betydning, og mange mennesker lever i spenningen mellom lidelse og helse. I møte med lidelsen kan eksistensielle spørsmål bli påtrengende, og livsfenomenet lengsel kan tre sterkere frem. Mennesket må orientere seg på nytt, og som helse- og sosialarbeider kan vi være medvandrere i denne prosessen. Vi kan skimte håp, drømmer og lengsel hos pasienten. Sammen kan vi reflektere og undre oss over lengselens vei i et menneskes liv. Lengselen kan ha potensial for å gi livshjelp. Min erfaring er at den noen ganger må vekkes til live. Når lidelsen rammer, kan lengselen bli svak. Sykdom og vanskelige livsvilkår rammer ikke bare kroppen og livet, men også hvem en er som menneske (Ueland, Nåden & Lindström, 2018, s. 927). En studie av langtidssykemeldte viser at vi kan med fordel støtte mennesker i lengselsprosesser (Landstad & Åhrberg, 2018, s. 1781, 1788). Lengsel løftes frem som en relevant tilnærming i en rehabiliteringsprosess. Flere pasienter beskriver hvordan lengsel gav dem styrke til å gå videre i livet. Studien fremhever at begreper som ønske og lengsel benyttet inn i en rehabiliteringsprosess kan erfares som mer fruktbar og mindre krevende enn begreper som empowerment, mestring og motivasjon. Jeg tror at det å gi rom for lengsel berører ens indre subjektive kraft. Å lytte til lengselens stille hvisken kan beskytte en mot krav som kommer utenfra.

Foucaults tenkning kan belyse hvordan den overvektige kroppen bryter med kulturens normer. Kroppene overvåkes og disiplineres også av helsevesenets mange tilnærmingsmåter. Det kan være vanskelig for den som lever med overvekt, å skille mellom sin egen interesse av å forandre på kroppen og det å tilpasse seg den kulturelle normen. Foucault hevder at den disiplinerende makten som utøves overfor mennesket som søker hjelp i helse- og sosialpraktiske kontekster, roper opp betydningen av menneskets motmakt (Foucault, 1976). Jeg vil hevde at lengselen kan være en selvomsorg som blir en motmakt når den styrker personens mulighet til å kunne velge de normene og det livet en ønsker (Ueland, Lindström & Nåden, 2015; Ueland et al., 2020a, s. 8). Foucault (1983) forstår selvomsorg som motstand, refleksjon og frimodighet som kan føre en inn i en større frihet. Som helse- og sosialarbeider kan vi være nær mennesker som lider, støtte og romme lengselen i sårbare situasjoner, slik at valg kan tas basert på en indre forankret frihet.

Den som skal hjelpe, må støtte pasienten slik at lengselen blir en kraft til helse og livsutfoldelse. Å være med pasienten i vekslingene mellom å slippe lengselen til og å beskytte seg fordrer livsvisdom. Å anerkjenne lengsel er å se med hjertet. Det er å la seg berøre i møtet med pasienten. Første steg i å møte lengsel er derfor at helsearbeideren har selvkjennskap, og er åpen for egen lengsel og savn. Fordi en selv lever i åpne rom, kan en ha tilstrekkelig distanse og nærhet til andre. Ifølge Han (2016, s. 31) må vi være oppmerksomme på hvordan nærhet og distanse må balanseres i møte med hverandre. Fraværet av distanse er ikke nærhet. Nærheten er rik på rom, mens fraværet av distanse tilintetgjør rommet. En viss fjernhet er alltid innskrevet i nærheten. Han (2016) henviser til Heidegger, som sier at ren nærhet underbygger det fjerne. Derfor har nærheten en bredde. Helsearbeideren må tre inn i situasjonen med en etisk bevissthet og ha mot til følsomt å se og motta den andre. Det kan ta tid å hente frem ordene om lengsel, og det krever omsorgens varsomme språk. Erkjennelsen av lengsel er gjerne ordløs og må møtes uten de mange ordene, men med varsom undring om hvilke relasjoner pasienten trenger å åpne opp for. Jeg mener at hva som er hellig for pasienten, og hva som har dypest betydning, kan være slik tematikk. Vi kan sammen med pasienten lete etter ordene og lytte til lengselen (Ueland et al., 2015). Når det å følge lengslene avdekker sårbarhet, kan vi bekrefte pasienten i å følge sin lengsel og gjøre sine prioriteringer.

Både livsfortelling og sykdomsfortelling kan være med å gi lengselen rom. Fortellingen er subjektiv og fleksibel. Den kan forandres i takt med den sykes forståelse av seg selv og forandringene i livet. Derfor er det å ta del i andre menneskers fortellinger så betydningsfullt. Det er en etisk kompetanse der omsorgsgiveren tar ansvar for å lytte, ta imot, berøres og forvalte hva pasienten forteller. Lengselen er ofte gjemt bak lidelsens mange fasetter eller savn og vemod over livet slik det er blitt, derfor må en gjerne gå omveier for å bringe lengselen frem i lyset. Ved å gi rom for at pasienten får uttrykke sin lidelse, kan vi som helsepersonell anerkjenne og åpne for lengselen. Dette innebærer å følge sporene tilbake og se bakenfor pasientens livslidelse.

Det er viktig å ta del i det arbeidet den syke gjør når han/hun snakker om drømmene, dveler ved vemodet og prøver å finne ord for det tapte. Det å avslutte lengsler og gi rom for nye lengsler er et arbeid pasienten gjerne må forholde seg til i en fase med helsemessige og sosiale begrensninger og utfordringer i livet. Kierkegaard (1849) beskriver dette som en prosess med å bli mer gjennomsiktig – å være mer sann og raus mot seg selv og romme seg selv som den en er. Cruysberghs siterer Kierkegaard som hevder at menneskets største livsoppgave, slik å stadig ta imot seg selv, å bli mer «aabenbar» for seg selv og andre, i motsetning til «indesluttet» (Cruysberghs, 2010, s. 127). Jeg forstår det slik at i lidelsen kan mennesket komme bort fra seg selv, men lengselen kan hjelpe oss til å finne tilbake til en selv og til andre.

Avslutning

Lengselen representerer vår dypeste menneskelighet, lengselen er mangfoldig – skjør og sårbar, urolig søkende og livsoppfyllende, enkel hverdagslig og grensesprengende. Den utfolder seg mellom fortid, nåtid og fremtid, i både gledens og savnets landskap. Likevel, hvor mye vi enn forsøker å gripe lengselen, vil den alltid forbli både skjult og åpenbar.

Implikasjoner for praksis og forskning

Både pasienten og vi som helse- og sosialfaglig personell trenger å være oppmerksomme på lengselen. Ved å tillate lengselen kan den bli en eksistensiell mulighet til fornyelse av livet. Den kan være en motkraft mot kulturens disiplinering, styrke selvomsorgen og føre pasienten mot en større frihet.

Kapitlet viser til forskning om menneskers erfarte lengsel og at dette er særlig aktuelt i møte med lidelse. Fenomenet kan med fordel forskes på i flere helse- og sosialfaglige kontekster, da lengselen berører det mest betydningsfulle for helse og liv. Lengselen som tilnærming innen kvalitativ forskning kan være en vesentlig tilgang til livsverden, samtidig kan aldri lengselsspørsmål anvendes på en instrumentell måte. I forskningsprosjekter som retter seg mot den levde erfaringen og fortolkning av mening, vil det være spor av lengsel, selv om ikke begrepet lengsel eksplisitt uttales. Innen kvalitativ forskning kan det derfor være vesentlig å se etter uttrykk for lengsel eller lengsler, som en vei til å få dypere forståelse for menneskers levde erfaringer.

Referanser

Asp, M. (2017). Begreppsutvecling på livsvärldsfenomenologisk grund. I L.W. Gustin & I. Bergbom (red.), Vårdvetenskapliga begrepp i teori och praktik (2. utg., s. 49–60). Lund: Studentliteratur.

Augustin. (2008). Bekjennelser (Norsk oversettelse). Bokklubben.

Baldwin, M., White, M.H. & Sullivan, D. (2018). Nostalgia for America’s past can buffer collective guilt. European Journal of Social Psychology, 48(4), 433–446. https://doi.org/10.1002/ejsp.2348

Brinkmann, S. (2017). Gå glip. København: Gyldendal Business.

Cruysberghs, P. (2010). Transparency to oneself and to God. I J. Garff, E. Rocca & P. Søltoft (red.), At være sig selv nærværende: Festskrift til Niels Jørgen Cappelørn (s. 127–41). København: Kristeligt Dagblads Forlag.

Dagsland, H. (1981). Lysriket. Oslo: Luther Forlag.

Dalton, D. (2009). Longing for the Other: Levinas and Metaphysical Desire. Pittsburgh: Duquesne University Press.

Delmar, C. (2006). The phenomenology of life phenomena – in a nursing context. Nursing Philosophy: An International Journal for Healthcare Professionals, 7(4), 235–246. https://doi.org/10.1111/j.1466-769X.2006.00282.x

Eriksen, T. (2000). Augustin. Det urolige hjertet. Oslo: Universitetsforlaget.

Eriksson, K. (1987). Pausen. En beskrivning av vårdvetenskapens kunskapsobjekt. Stockholm: Almqvist & Wiksell.

Eriksson, K. (1995). Det lidende menneske. Tano.

Foucault, M. (1983). Discourse and Truth: the Problematization of Parrhesia. Hentet 8. mars 2019, fra https://foucault.info/parrhesia//

Foucault, M. (1976). The Birth of the Clinic. Hentet fra https://monoskop.org/images/9/92/Foucault_Michel_The_Birth_of_the_Clinic_1976.pdf

Galvin, K. & Todres, L. (2013). Caring and well-being: A lifeworld approach (1. utg.). London: Routledge. Retrieved from https://content.taylorfrancis.com/books/download?dac=C2011-0-08540-2&isbn=9781136181955&format=googlePreviewPdf

Han, B.-C. (2016). Transparenssamfundet (Oversettelse). København: Mindspace.

Hughes, S. (2014). Kierkegaard and the staging of desire. New York: Fordham University Press.

Johannisson, K. (2014). Nostalgia; en känslas historia. Stockholm: Albert Bonniers förlag. Hentet fra https://www.albertbonniersforlag.se/Bocker/Essaer/N/nostalgia-en-kanslas-historia/

Kierkegaard, S. (1846/1994). Avsluttende uvitenskapelig etterskrift til «De Philosophiske Smuler» (A. Næss, Overs.). Oslo: Pax forlag A/S.

Kierkegaard, S. (1847). Kjerlighedens gjerninger [Works of Love]. Copenhagen, Denmark: Gyldendal.

Kierkegaard, S. (1849). Sygdommen til døden. Af anti-climacus [Sickness into death]. Copenhagen, Denmark: Reitzel Forlag.

Landstad, B.J. & Åhrberg, Y. (2018). Conceptualizing the driving forces for successful rehabilitation back to work. Disability and Rehabilitation, 40(15), 1781–1790. https://doi.org/10.1080/09638288.2017.1312569

Lewis, C.S. (2007). Tatt av gleden (Norsk oversettelse). Oslo: Lunde forlag.

Lindström, U.Å. (1994). Psykiatrisk Vårdlära. Stockholm: Liber Utbildning.

Lohne, V. & Severinsson, E. (2005). Patients’ experiences of hope and suffering during the first year following acute spinal cord injury. Journal of Clinical Nursing, 14(3), 285–293. https://doi.org/10.1111/j.1365-2702.2004.01088.x

Lohne, V. & Severinsson, E. (2006). The power of hope: patients’ experiences of hope a year after acute spinal cord injury. Journal of Clinical Nursing, 15(3), 315–323. https://doi.org/10.1111/j.1365-2702.2006.01301.x

Martinsen, K. (2012). Løgstrup og sykepleien. Oslo: Akribe.

Martinsen, K. (2018). Bevegelig berørt. Bergen: Fagbokforlaget.

Pahuus, M. (2015). Længsel. København: Mindspace.

Pembroke, N. (2006). Marcelian charm in nursing practice: the unity of agape and eros as the foundation of an ethic of care. Nursing Philosophy, 7(4), 266–274. https://doi.org/10.1111/j.1466-769X.2006.00285.x

Routledge, C., Wildschut, T., Sedikides, C. & Juhl, J. (2013). Nostalgia as a Resource for Psychological Health and Well-Being. Social and Personality Psychology Compass, 7(11), 808–818. https://doi.org/10.1111/spc3.12070

Søltoft, P. (2005). Lilien paa Marken og Fuglen under Himlen. I T. A. Olesen & P. Søltoft (red.), Den udødelige. Kierkegaard læst værk for værk. (s. 287–302). København: Reitzels.

Todres, L. (2004). The Wound that Connects: A Consideration of “Narcissism” and the Creation of Soulful Space. Indo-Pacific Journal of Phenomenology, 4(1), 1–12. https://doi.org/10.1080/20797222.2004.11433890

Todres, L. & Galvin, K. (2010). “Dwelling-mobility”: An existential theory of well-being. International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-Being, 5(3). https://doi.org/10.3402/qhw.v5i3.5444

Ueland, V. (2013). Lengsel – en kraft til helse (Longing – A Dynamic Power in the becoming of Health). Åbo, Finland: Åbo Akademis förlag. Retrieved from https://www.doria.fi/bitstream/handle/10024/88737/ueland_venke.pdf?sequence=4

Ueland, V., Dysvik, E. & Furnes, B. (2020a). Living with obesity: expressions of longing. SAGE Open Nursing, 6.

Ueland, V., Dysvik, E., Rørtveit, K. & Furnes, B. (2020b). Living after cancer treatment – existential experiences of longing. In review.

Ueland, V., Furnes, B., Dysvik, E. & Rørtveit, K. (2019). Living with obesity – existential experiences. International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-Being, 14(1), 1651171. https://doi.org/10.1080/17482631.2019.1651171

Ueland, V., Lindström, U.Å. & Nåden, D. (2015). Å møte pasientens lengsel. Omsorg: Nordisk Tidsskrift for Palliativ Medisin, 32(4), 65–69.

Ueland, V., Nåden, D. & Lindström, U.Å. (2018). Longing – a dynamic power in the becoming of health when suffering from cancer. Scandinavian Journal of Caring Sciences, 32(2), 924–932. https://doi.org/10.1111/scs.12527

1Sitater i teksten fra deltagere i de tre forskningsarbeidene refererer til to kreftkontekster: (Ueland, 2013) og (Ueland, Dysvik, Rørtveit, & Furnes, 2020b) og en overvektskontekst: (Ueland, Dysvik, & Furnes, 2020a).
2Hans Børli, Landskap, 1981, s. 6, gjengitt etter avtale med rettighetshavere.
3Olav H. Hauge, Glør i oska, 1946, s. 125, gjengitt etter avtale med rettighetshavere.
4Se kapittel 5.
5 Samlade dikter, 1949, s. 82. Rettigheter frigitt.
6Karin Boye, Härdarna, 1927, 2. 66, Albert Bonniers Förlag, Stockholm. Rettigheter frigitt.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon