Kan man redde verden med visuell kultur? Forskerne som bidrar til dette dobbeltnummerets temadel om «the anthropocene» mener i hvert fall at man ikke kan la være å forsøke. Den tematiske delen er gjesteredigert av en internasjonal gruppe forskere tilknyttet Linnéuniversitetet i Sverige. Med bidragsytere hjemmehørende i disipliner som filmvitenskap, litteraturvitenskap, filosofi, musikk, klimaforskning og bildekunst gir temanummerets tekster sammensatte blikk på et samfunnsmessig aktuelt fenomen i dets estetiske artikuleringer. Nettopp slik som tidsskriftet fra dets første nummer, etter hvert også med et redaktørskifte inkludert, har higet etter å publisere.

Da Ekfrases initiativtakere – Asbjørn Grønstad og Øyvind Vågnes – presenterte det nye tidsskriftet i 2010, var det med ønske om å gjenspeile og analysere det som rørte seg i det estetiske feltet, både for å sette ord på og forstå nye vendinger og transformasjoner. Å kunne presentere et nummer av tidsskriftet som i stor grad gjør det anthropocenes uttrykk i visuell kultur til gjenstand for undersøkelse, er i så måte helt i tråd med Ekfrases grunnleggende intensjon.

I løpet av de syv årgangene som Ekfrase har eksistert har tidsskriftet publisert artikler, intervjuer, enqueter og questionnaires, essays og anmeldelser. Noen vil mene at det er intervjuene som har vært Ekfrases fremste bidrag, gjennom møter med toneangivende tenkere med betydning for visuell kultur-feltet: James Elkins, Mieke Bal og James Elkins, Michael Ann Holly, David Joselit, D. N. Rodowick og Bruno Latour. Andre vil mene det er enquetene og questionnairene som har bidratt mest til å opplyse leserne om det estetiske feltet av i dag, og forskningen på det: spørsmålene knyttet til hva visuell kultur er og svarene på disse, eller spørsmålsrunden knyttet til forestillingen om bildekrigene. I dette har Ekfrase bidratt med en annen av sine grunnleggende intensjoner: å generere nye innsikter og legge grunnlaget for videre diskusjoner om visuell kultur og estetikk. Samtidig er det forskningsartikkelen som danner grunnstammen i et vitenskapelig tidsskrift. Det er med den at tidsskriftet står – eller faller. Med sine artikler har Ekfrase vist at visuell kultur rommer mange perspektiver og undersøkelsesområder, og at det kan generere innsiktsfulle arbeider med forankring både i og på tvers av spesialdisipliner. Litteratur, film, tegneserier og grafiske romaner, bygninger, graffiti og røykpakker – objektene har vært mange og varierte. De teoretiske inngangene likeså.

2013 var den siste papirårgangen av Ekfrase. Typisk nok reflekterte de fem fagfellevurderte artiklene som kom på trykk mangfoldigheten i forskningstilgangene som finnes innenfor visuelle kulturstudier i Norden: Fra Osama bin Ladens visuelle retorikk, via studier av samtidsfotografi i lys av teorier om det empatiske blikket, til mytologiseringen av 1950-tallet gjennom retroestetikken i nyere albumcovere. Bare i disse tre eksemplene demonstreres den tverrfaglige kompetansen som karakteriserer forskningsfeltet, der så vel lingvistisk som musikalsk ekspertise utfyller og perspektiverer studier av visuelle fenomener. Dette var også året da Bruno Latour var i Bergen for å bli tildelt Holbergprisen, og prisvinneren tok seg tid til et intervju med Grønstad og Vågnes, som ble publisert i nr 2/2013. Foruten en kort diskusjon om Latours interesse for såkalte bildekriger, kretser samtalen i særlig grad rundt skrivearbeidets betydning i kunnskapsproduksjon på tvers av vitenskapene. Latour er spesielt kritisk til tendensen som går i retning av artikkelbaserte doktoravhandlinger, et format som i følge ham «dreper tenkningen», ja ikke bare det: «Om du bare publiserer fire artikler forblir du dum resten av livet.»

Vi skal ikke spekulere i om de kritiske ordene fra Holbergprisvinneren kan ha skremt noen i forskerfellesskapet som hovedsakelig utgjør Ekfrases leserkrets fra å sende inn artikkelmanus til tidsskriftet, men i årgangen som fulgte – den første som kun ble publisert elektronisk – var det kun fire fagfellevurderte artikler som kom gjennom nåløyet. To av disse handlet om fotografi, og en diskuterte sannhetsbegrepet i dokumentarfilm. Den fjerde artikkelen i 2014-årgangen var Siemke Böhnisch’ utforskning av scenekunst etter 22. juli 2011, og denne ble tidlig i 2015 utropt til årets tidsskriftartikkel av Universitetsforlaget. Denne vitenskapelige artikkelen ble supplert av såkalte forum-innlegg om temaer relatert til 22. juli, så som kunstens rolle i sorg- og minnearbeid, og terrorhandlingenes ettervirkninger for offentlige rom, utstillinger og kunstverk som var utformet eller planlagt lenge før denne skjebnetunge datoen.

Fra 2015 tok vi over redaktørtaburettene, og i det første nummeret av denne årgangen ble selve begrepet «ekfrase» tematisert i flere bidrag. Tre vitenskapelige artikler tok for seg ulike sider av forholdet mellom litteratur og visualitet, og det første bidraget i det vi planla som en serie av kommentarer om «ekfrasen i dag», handlet om kunsthistorisk forskning og formidling av verk som ikke lenger eksisterer. Forholdet mellom tekst og bilde ble fulgt opp i nr 2/2015, både gjennom et essay om filmregissør Quentin Tarantinos bruk av typografi, og en kommentar om fotografienes rolle i WG Sebalds romaner. De to vitenskapelige artiklene i dette nummeret tok for seg to svært ulike betraktningsnivåer: det intime rommet rundt selfie-fotografiet, i den ene, og det totaliserende blikket til det militaristiske luftperspektivet, i den andre.

I alt 35 vitenskapelige artikler har det blitt, inkludert de fem som utgjør kjernen i dette dobbeltnummeret. I tillegg til de fire som tilhører anthropocene-temaet, er den femte orientert om bildebaserte sosiale medier, mer spesifikt Instagram, som en estetisk plattform for bildekunstneren Douglas Abrahams praksis. I Synne Skjulstads grundige anlyse av et utvalg arbeider viser hun hvordan reklamebildets mediering av motebransjen omkalfatres eller etterliknes i Abrahams provokasjoner rettet mot Instagrams brukervilkår og –retningslinjer, med den selvsamme bildedelingstjenesten som kunstnerisk arena. Med sin tematikk plasserer artikkelen seg etter vår mening i kjernen av hva Ekfrase skal løfte fram av innsikter om hva som rører seg på det estetiske feltet av i dag; krysningspunktet mellom praksis, innhold og medienes og teknologienes rammer.

Utgaven av Ekfrase som du nå holder i hånda i form av en utskrift (eller mer sannsynlig: klikker deg gjennom på skjermen) er den siste som vil bli publisert. Som redaktører har vi dessverre måttet ta den tunge avgjørelsen å legge ned tidsskriftet. Dette skyldes utelukkende at tilgangen på vitenskapelige bidrag av faglig relevans og høy nok kvalitet er for ustabil til å forsvare opprettholdelsen av en jevn publiseringsfrekvens. Det er bare mulig å forsvare et vitenskapelig tidsskrifts eksistens dersom det støttes opp av et fagmiljø som ser det som en aktuell publiseringskanal. Dessverre har de siste årenes tilstrømning av artikkelmanus til vurdering ikke gitt grunnlag for en videreføring av tidsskriftet. Forskere innen feltet retter i stor grad blikket andre steder, først og fremst mot internasjonale publikasjonssteder. Vi som i dag er redaktører av Ekfrase er de første til å beklage dette. En trøst er det imidlertid i at de to som grunnla tidsskriftet i 2010, Asbjørn Grønstad og Øyvind Vågnes, holder mulighetene åpne for å re-lansere Ekfrase i et annet format ved en senere anledning. Vi gleder oss med dere andre lesere til å se hva dette kan bli til.

I en gledelig omtale av Ekfrase i avisen Dagens næringsliv fra mars 2014 framhevet journalistene tidsskriftets «potensial som kilde til alternativ billedopplysning også utenfor forskerfellesskapet». Nå må dette potensialet realiseres gjennom andre kanaler. Med dette takker vi for oss og oppfordrer så vel lesere som bidragsytere til å forsterke sin interesse for Norsk medietidsskrift, som åpner stadig mer for forskning om visuell kultur, og som i tillegg er gratis og åpent tilgjengelig for alle gjennom https://www. idunn.no/nmt.