Alle de åtte spillefilmene skrevet og regissert av Quentin Tarantino, fra Reservoir Dogs i 1992 til The Hateful Eight i 2015, kjennetegnes av en utpreget interesse for det vi kan kalle språkets materialitet. Filmene er breddfulle av eksempler på variasjoner i materialitet både i tale og skrift, med hensyn til ortografi og fonetikk, typografi så vel som kalligrafi. De finnes i den ordrike (og ofte flerspråklige) dialogen, i tekstplakater (knyttet til kapittelinndelinger og tids- og stedsangivelser), fortekster og undertekster, samt i objekter og fysiske handlinger i filmenes diegesis. I dette essayet vil jeg ta for meg hvordan sentrale temaer i Tarantinos filmer – identitet og performativitet, makt, historie, rasisme og vold – utforskes og utspilles i verbalspråkets mange materielle forskjeller.