Kjære leser,

Da blogging var noe nytt som måtte forklares, hørte man blant annet at en blogger er sin egen redaktør, som må utøve redaktøransvar overfor tekstene han eller hun skriver. Hensikten med å løfte fram dette ansvaret var nok først og fremst å understreke de etiske overveielsene som må tas. Men er man sin egen redaktør, er man også den som alene borger for kvaliteten på det som publiseres. Dette gjelder for bloggere, men også – vil vi tilføye – de som velger å gi noe ut på eget forlag, legge noe ut på eget nettsted, eller i publikasjonsarkiv slik som for eksempel academia.edu.

En hendelse tidligere i vår fikk oss på nytt til å tenke over hva en redaksjonell prosess som inkluderer fagfellevurdering kan være godt for. I februar kunngjorde nemlig Lev Manovich at han kom med en ny bok – Instagram and Contemporary Image – skrevet i løpet av perioden desember 2015 og februar 2016. Den skulle publiseres bitvis i løpet av våren, på hans egen hjemmeside; www.manovich.net. Boken i seg selv skulle ikke være omfangsrik, total lengde oppgis til 25.000 ord, noe som tilsvarer tre til fire tidsskriftartikler av normal lengde. Prosjektet pirret vår nysgjerrighet både som redaktører og forfattere av forskningspublikasjoner.

Del 1 «Subjects and Styles in Instagram Photography» (Part 1) ble tilgjengelig umiddelbart etter Manovich annonsering, mens del 2 snart også ble lagt ut til nedlasting. Her gjør den internasjonale frontfiguren for dataassistert visuell analyse interessante parallell-føringer mellom ulike stiluttrykk i Instagram-bilder og innarbeidende konvensjoner fra fotografisk praksis på 1900-tallet, men i all hovedsak presenterer disse tekstene kvantifiserbare resultater av visuelle stordata-analyser. I mai venter vi fremdeles på del 3, der Manovich lover å undersøke hvordan mange unge Instagram-brukere lar bilder preget av kommersielle temaer og tilsvarende estetikk definere deres kulturelle identitet, som han skriver. Kan det være at han ser denne delen av boken krever mer tolkningsarbeid av et menneskelig intellekt, og dermed trenger mer tid på seg enn de to første? Eller er også Manovich simpelthen innhentet av samtidens akademiske hverdag, hvor skriving (og ikke minst omskriving) i stadig større grad henvises til forskerens fritid?

Vi kan sympatisere med forsinkelsen, for som observante lesere vil merke seg er dette nummeret av Ekfrase faktisk utgivelse nummer 2 av 2015-årgangen, selv om det først publiseres i mai 2016. Dette kan vi ikke annet enn å beklage, men vi garanterer at utvalget av vitenskapelige artikler, essay, kommentarer og anmeldelser har vært verdt å vente på.

«Andante andante», sang ABBA i sin tid. Det kan være en utfordring å stagge sin uttrykkstrang, og har man et spennende materiale, en original problemstilling og noe nytt å meddele fagfellesskapet, kan veien om en tidsskriftsredaksjon før publisering føles lang. For aberet ved å la en artikkel gå gjennom en redaksjonell prosess er jo at tiden går: Mange oppdager at det kan ta en liten uendelighet fra artikkelmanuset er sendt inn til vurdering, til man – i de lykkelige tilfellene – ender opp med en publisert artikkel. I en tid der mulighetene for rask publisering er mange, og vitenskapelige tidsskrifts økonomi-side synes uavklart i omleggingen til «e-only» og etter hvert også «open access», vil vi slå et slag for den fagfellevurderte artikkelen. Ikke så mye fordi den aksepterte artikkelen gir publiseringspoeng innenfor det systemet som norsk akademia i dag opererer innenfor, men fordi ordningen som ligger bak den gir en bedre tekst. «Play me time and time again and make me strong», er en verselinje fra ABBAs sang, som også kan fungere fint som bilde på nettopp den redaksjonelle prosessen. Mange ber kollegaer lese gjennom utkast til artikler for å gjøre den bedre i en tidlig fase, og det å skrive artikler sammen vil også gi mulighet for fleres blikk på den samme teksten. Den redaksjonelle prosessen tar imidlertid over der kjenningers vurderinger kanskje modereres av kollegial høflighet eller vennskaps uskrevne «trå-varsomt-plakat».

Det kan være en følelsesmessig påkjenning å la noen lese og kommentere din anonymiserte tekst, uten filtre, men oftest vil kommentarene manuset vender tilbake med, være til det beste for artikkelen – selv om de når de leses, ikke føles å være til det beste for en selv. Det kan være kommentarer som framhever kvaliteten i arbeidet, men som samtidig ber om at problemstillingen avgrenses eller gjøres mer presis, strukturen strammes inn, poeng gjøres tydeligere og kontekster framheves. Det kan være et ork å gå løs på arbeidet på nytt med dette for øye, men det gjør garantert teksten bedre. En slik prosess burde Manovich, etter vårt syn, ha benyttet seg av. Det ville ha gjort prosjektet hans mer enhetlig, og kanskje kunne man se at det som blir presentert som en bok rett og slett kunne fungert bedre som en artikkel? Det er i og for seg nyskapende å publisere et vitenskapelig arbeid som en føljetong (hvor man kan mistenke at siste delen ikke er helt ferdigskrevet når første del blir publisert), der man også kan se for seg at kommentarer som kommer på de innledende delene kan fanges opp og inkorporeres i den avsluttende delen, etter et «crowd reviewing»-prinsipp. Vi vil fremdeles hevde at en tradisjonell redaksjonell prosess ville vært til gavn for dette og flere andre prosjekter som vi mener litt for fort, og i for lite gjennomarbeidet stand, treffer fagfellesskapet utelukkende gjennom personlig lansering via sosiale medier og ikke gjennom tidsskriftenes brede spekter av kanaler.

 

***

 

En styrke ved boken Manovich har forfattet (evt. er i ferd med å forfatte?) er påpekningen av at de bildebaserte sosiale mediene favner langt flere sjangre, modus og uttrykksformer enn selfien med sin lett identifiserbare estetikk, all den tid Instagrams mangfold av uttrykk og anvendelsesformer øker i takt med antall brukere. Dette betyr ikke at selfien nå har fått en stivnet form, og at det som er verdt å si om denne sjangeren er sagt. Vår første artikkel viser oss at dette langt fra er tilfelle: Anne Ogundipe ser på selfien som fenomen fra en vinkel som framhever dets kvalitet som fetisj, og gir med det et originalt blikk på den fotografiske praksisen selve bildet er resultat av. Bildet settes i forbindelse med andre typer fetisjer, samtidig som Ogundipe er opptatt av å identifisere det som skiller selfien fra andre fotografiske uttrykk. Med sitt store register av referanser til arbeider på selfien som uttrykksform blir Ogundipes artikkel også å betrakte som en oversiktsartikkel over relevant forskning – hittil. Sett opp mot Manovich’ og andres arbeider, der man velger det brede utsynet, den kartleggende metode og analyser av et svært materiale, gir Ogundipe oss mulighet til å forstå uttrykksformens popularitet og betydning, gjennom en grundig borende diskusjon av dets forankring i menneskers kulturelle rammer og psyke.

Hvis selfien, noe forenklet, kan sies å rette blikket innover mot betrakteren som sitt eget objekt, retter luftfotografiet blikket nedover, fra himmelen mot jorden. I dette nummerets andre fagfellevurderte artikkel inntar Tonje Haugland Sørensen perspektiver sett fra blant annet ballongkurver, flymaskiner og dataspillsimulerte fallskjermseler, for å utforske forholdet mellom visuelle representasjoner av fugleperspektiv, militærteoretiske forestillinger om luftrommets potensial for total oversikt, og den desorienterte opplevelsen av «fallskjermhoppets realitet». Luftperspektivet, kjent kanskje først og fremst fra flyfotoet, har fått en fornyet interesse gjennom dronens maskinblikk vendt mot jorden. Artikkelen kan således sies å trekke opp en slags forhistorie til droneteknologien som særpreger dagens militære luftromsoperasjoner og de kulturelle betydningene av disse, som vi tematiserte i forrige nummer av Ekfrase. Den viser også hvordan luftperspektivet uttrykt gjennom fallskjermhopperens ofte svært uoversiktlige visuelle orientering mot jorden står i stor kontrast til det kontrollerte flyfotografiets representasjon.

Med ett unntak er alle bidrag i dette nummeret av Ekfrase på norsk, men allerede fra kommende utgaver vil det være mulig å finne også engelskspråklige bidrag. Selv om Ekfrase fra starten av har hatt en klar politikk knyttet til det å publisere bidrag på skandinavisk, har vi nå valgt å åpne opp for engelske bidrag. Dette kan ses i sammenheng med at alternativet vi ser i det å publisere fort på eget språk, er å publisere langsomt på engelsk. Stadig flere forskere, også innenfor feltet visuell kultur, velger å forsøke engelskspråklig publisering, dersom de satser på den langsomflytende prosessen – ikke minst for å nå en større leseskare. Det håper vi vil kunne bli resultatet av å inkludere engelsk som mulig publiseringsspråk, også i Ekfrase. Gjennom Idunn.no vil din artikkel kunne nås, også av dem som står utenfor kretsen av skandinaviske lesere – og av dem som kanskje ennå ikke har hørt om deg.

 

Riktig god lesing!