Sammendrag
Denne artikkelen drøfter scenekunst etter 22. juli, utfordringer den møter og bidrag den gir til den vedvarende «kampen om fortellingen» etter terrorangrepet. Etter et kort overblikk over første reaksjoner fra scenekunstfeltet i Norge, drøftes de etiske og estetiske problemstillingene som har blitt aktualisert i mediedebatten rundt noen av de første utenlandske scenekunstproduksjonene på feltet. De konkrete teatereksemplene åpner opp for en generell diskusjon av (scene)kunstens omgang med terrorisme og samfunnsmessige traumer i relasjon til massemedienes behandling av tematikken. Problemstillingen belyses i artikkelens andre del gjennom en næranalyse av en av de scenekunstproduksjonene som havnet i mediestormen: Breiviks Erklärung av Milo Raus (IIPM, premiere 19.10.12 i Weimar, Tyskland). Forestillings-analysen tjener som et korrektiv til mediedebattens mange angstforestillinger om estetisering, fiksjonalisering og kommersiell eller politisk utnyttelse. Det analyseres frem hvordan forestillingen tvert i mot skaper et nødvendig og kritisk refleksjonsrom, fjernt fra enhver form for populistisk sensasjonsdyrkelse. Analysen inndrar scenekunstproduksjonens rammesetting og konkrete kontekst før den går inn i en nærlesning av de tilsynelatende enkle, men i virkeligheten svært komplekse og finjustere estetiske strategiene. Det undersøkes hvordan autentisitetsstrategier virker sammen med en rekke distanseskapende grep, og det vises hvordan nøye konstruerte ubestemthetsrom og skuespillerens spesifikke kroppsliggjøringspraksis legger til rette for tilskuerens lytting. Avslutningsvis blir den personlige tilskuererfaringen drøftet med hensyn til dens samfunnsmessige bakgrunn og relevans.
Giving Breivik a stage? Theatre after the terror attacks of 22 July 2011, with a close analysis of Breiviks Erklärung (Milo Rau/IIPM)
This article discusses theatre after the 22 July 2011 terror attacks, the challenges it faces, and contributions it makes to the ongoing «battle of the narratives» following the attack. After a short overview of the first reactions from theatres and theatre artists in Norway, the ethical and aesthetic issues, which have been addressed through media for some of the most prominent foreign theatre productions on the subject, are discussed. The specific theatre performances render possible a more general debate of the art form’s ways of relating to terrorism and national trauma in relation to the mass media handling and presentation of the same issues. In the second part of the article, these questions are further examined by a close analysis of one of the theatre performances that caused media debate, Breiviks Erklärung by Milo Rau (IIPM, premiere on 19 October 2012 in Weimar, Germany). The performance analysis serves as a corrective to the many anxious responses from the media concerning aestheticization, fictionalizing and commercial or political exploitation of the issue. The analysis leads to how the performance, contrary to what is expected, creates a space for necessary and critical reflection on the issue, remote from any form of populistic sensationalism. The analysis includes the framing and the specific context of the theatre performance, prior to a close reading of the apparently simple, but in truth, very complex and finely tuned aesthetic strategies. These strategies combine authenticity effects with techniques for creating distance to the subject, and it is shown how carefully constructed places of indetermination and the actor’s embodiment techniques enable the audience’s listening. Finally, the spectator’s personal experience is examined with regards to its social background and relevance.
