HVA VI DET SI å drive med forskning i det andre tiåret etter millenniumsskiftet? Hva er forskningens natur? Hva kjennetegner dens praksis? Og hvordan har de senere paradigmeskifter for generering og distribusjon av kunnskap gjennom internettet og arkivets nye rolle endret denne praksisen? Denne artikkelen tar utgangspunkt i forskning som en bestemt praksis, samt i forestillingen om forskeren som en som leter etter, og samler opp kunnskap. Argumentet tar form av 15 teser som forholder seg kritisk til de utfordringer vårt rådende forskningsepisteme skaper for forståelsen av «historien» som en kunnskapsform. Forutsetningene for dette epistemet ligger i vår senkapitalistiske, globale og algoritmiske kunnskapsøkonomi, samt i internettet og dets særmerkte operasjoner for å søke etter og distribuere data. Nettopp fordi dette er det rådende forskningsepistemet kan det å være slave av arkivet ha farlige konsekvenser; faktisk kan man si at dette epistemet kan være skadelig for selve forestillingen om fremtiden som en kate-gori av historisk tid.

FREMSTILLINGEN AF DEN nære fortid som retro er et vigtigt fænomen i samtidskulturen, hvor det aktuelt i særlig grad er 1950’erne, der aktiveres som populærkulturel myte. Et vigtigt medie for retrokulturen er pladecoveret, der siden 1950’erne både har været en stærk visuel bærer af den kollektive erindring og selv tematiseret den nære fortid. Gennem covere fra John Lennon, Flash Cadillac and the Continental Kids, The Clash og The B-52’s analyserer artiklen fremstillingen af 1950’erne i albumcoveret og beskriver to typer af retro: den autenticitetsbaserede og den karnevalistiske. Disse to typer udfordres dog af den perfektionerede, men også umiddelbare materialisering af 1950’erne i aktuelle covere som af Bloodshot Bill og Kitty, Daisy & Lewis. Med udgangspunkt i disse eksempler diskuteres den aktuelle retrokultur og 1950’ernes betydning som en særligt mytologiseret fortid, som vi både oplever forbindelse med og afstand til.