dOCUMENTA (13)

Kassel, Tyskland

9.juni - 16. september 2012

I MENGDEN AV internasjonale kunstbegivenheter skiller Documenta seg ut som det kanskje viktigste referansepunktet for kuratorer, kunstnere, kritikere og det generelle publikum. Årets utgave, dOCUMENTA (13), er en eklektisk tidsmaskin i kunsthistorien hvor man fra et samtidig perspektiv får inntrykk av at all kunst, alle ting, alle konsepter, kan henge sammen. Eldre kunst og objekter som ikke regnes til den samtidige kunstscenen, stilles ut sammen med nyere verk. Årets utstilling vier økologi og kunstneriske kommentarer til ideen om bærekraftig utvikling stor oppmerksomhet, sammen med et overordnet historiserende perspektiv, selv om det finnes nok av eksempler på verk som faller utenfor en slik organisering. Likevel antyder utstillingen som helhet hvilken felles økologi kunst, bilder og objekter inngår i. En gjennomgående tematikk som synes å knytte det hele sammen, er dikotomien destruksjon og kreativitet. Kurateringen trekker opp et tydelig spenn mellom det som tilhører henholdsvis fortid og fremtid. Forsvinning, ødeleggelse og erindring kontrasteres av nyskapelse, kreativitet og vekst.

Documenta har fra starten av vært kjent for sine samfunnsaktuelle utstillinger hvor kunst og politikk får møtes. Årets kurator, Carolyn Christov-Bakargiev, skriver innledningsvis i utstillingskatalogen The Guidebook: «These are terrains where politics are inseparable from a sensual, energetic, and worldly alliance between current research in various scientific and artistic fields and other knowledges, both ancient and contemporary.» Det er ikke ofte utstillinger lykkes i å følge sin egen programerklæring uten å bli en illustrasjon, men dOCUMENTA (13) nærmer seg i overraskende grad å oppfylle kurators ønske, uten at kunsten underordnes denne viljen.

dOCUMENTA (13) består av utstillinger i en rekke etablerte visningssteder rundt om i byen, som Friedericianum, Neue Galerie og dokumenta-Halle, i tillegg til byens bibliotek, hotellobbyer, jernbanestasjon, parker, plasser og forlatte bygninger. Den store mengden kunstverk, mer enn 300 kunstnere og andre deltakere, minner om de største biennalene, men i motsetning til biennalenes nasjonale paviljonger og store fellesutstillinger har documenta-utstillingene ofte en mer helhetlig profil. I år inkluderer temaene estetikk, politikk, vitenskap og økologi, noe som speiler generelle tendenser i samtidskunsten for øvrig. Likevel faller flere verk noe utenfor hovedtendensen. Tino Sehgals syngende kor får vandre rundt blant publikum i et stummende mørkt rom som en erindring om det beste av 90-tallets relasjonelle kunst. Men det som preger utstillingen som helhet, er en bevissthet om hvordan bilder skaper fortellinger, og at disse fortellingene utgjør vår visuelle kultur, en enhet som igjen rekonfigurerer de tilgrunnliggende bildene. Eldre kunstverk, verk som tar utgangspunkt i eksisterende fotografier, skulpturer fra ikke-vestlige kulturer og flere tusen år gammelt håndverk aktualiseres innenfor dagens visuelle begrepsapparat og settes inn i – og skaper – nye og aktuelle kontekster. Bidrag fra filosofer og andre akademikere, også naturvitere, i form av nyskrevne essayer, seminarer og samarbeid med kunstnere bidrar til ny kunnskapsproduksjon.

Et interessant aspekt i så måte er den store mengden skriftlig materiale som publiseres i forbindelse med utstillingen, av kritikere og journalister, men viktigst: av arrangørene selv. I forkant av åpningen ble serien 100 Notes – 100 Thoughts utgitt: hundre såkalte notatbøker om, og i enkelte tilfeller med bidrag av, de medvirkende kunstnerne, med bidragsytere fra en rekke andre felt, deriblant Eyal Weizman, W. J. T. Mitchell og Dario Gamboni. Med serien ønsker man å vise «How thinking emerges and lies at the heart of re-imagining the world». Bøkene utgjør en svært viktig kunsthistorieskriving som sjelden finner sted rundt biennalene, og i et friere format enn hva man er vant til innenfor den tradisjonelle kunsthistorien. For mange av kunstnerne er det en første introduksjon av deres arbeider for den internasjonale kunstscenen. I tillegg til notatbøkene finnes en tredelt katalog: The Book of Books er en svært omfangsrik publikasjon for grundigere fordypning i kunstnerskapene, med bilder, nyskrevne essayer og nytrykk av notatbøkene; The Guidebook, en mer hendig, kort introduksjon til alle kunstnerskap og verk, og The Logbook, som vil presentere produksjonsprosessen med bilder, korrespondanse og intervjuer og utgis i etterkant. I denne sammenhengen kan Matias Faldbakkens installasjoner i byens to bibliotek sees som en illustrerende kommentar. Untitled (Book Sculpture) mimer Marcel Broodthaers omstokkede dikt, ved å strø bøker tilsynelatende tilfeldig utover gulvet mellom bokhyllene, som en voldsom handling hvor det som gjenstår, er stillhet og meningsløshet. En kan imidlertid med fordel se Faldbakken som en kunstner som utfører det Christov-Bakargiev kaller kunstnerisk forskning. I tillegg til bokhylleverkene bidrar Faldbakken med en notatbok i 100 Thoughts-serien som består av utdrag fra hans Google-logg, en tekst satt sammen av søkeordene han har brukt for å finne bilder på nettet. Faldbakkens verk hviler på det uløselige båndet mellom bilder og tekst i en moderne billedverden.

Mer høylytt er Kader Attias The Repair from Occident to Extra-Occident Cultures, en dobbel slideshow-projeksjon, en mengde originale afrikanske skulpturer og bøker om afrikansk kunst stilt ut som et arkiv i et forlatt museum. Projeksjonen viser bilder av algeriske menn med synlige krigsskader i ansiktet, og afrikanske rituelle utsmykninger utført ved hjelp av arr. Afrikanske skulpturer som er synlig reparert, hvor skaden er omsatt til et estetisk fortrinn, stilles ut side om side med mer «perfekte» utgaver og tomme hyller, i et verk som forsøker å vende om på tradisjonelle forståelser av «den andre», og i stedet setter vestlig illusjon om perfeksjon, reparasjon og helbredelse inn i de tomme hyllene.

Christov-Bakargiev skriver i essayet «On the Destruction of Art – Or Conflict and Art, or Trauma and the Art of Healing», om forholdet mellom konflikter, traumer og ødeleggelse av kunst, men også dens kreative sider. Blant eksemplene trekker hun frem en serie tidlige malerier av Gustav Metzger, delvis glemte verk, som er skadet etter mange års dårlig oppbevaring, en akvarell er sågar delvis oppløst. Metzger er i dag blant annet kjent for det han kaller selvdestruktiv kunst, verk som er konstruert for å ødelegge seg selv. Maleriene hans i Kassel fremvises tildekket av tekstiler, noe som fungerer som en bokstavelig avdekking av fortidens kreativitet og tidens skade. Hovedseriene vises som en del av en modernisme-nostalgisk utstilling i documenta-Halle, sammen med verk av blant andre Julie Mehretu, Yan Lei og Etel Adnan, med undertittelen «A number of artworks thinking through what painting is today». Metzgers ene utviskede akvarell vises i rotunden i Fridericianum, sammen med en stor mengde bilder og objekter kategorisert under tittelen og konseptet «The Brain». Sentralasiatiske fguriner fra 2000–3000 år f.Kr, afghanske landskapsmalerier som skjuler mennesker og dyreskikkelser, malt av Mohammad Yusuf Asefi for å redde de originale bildene fra Taliban, stilleben fra Giorgio Morandis atelier, fotografier av Lee Miller og Man Ray, baderomsartikler fra Hitlers leilighet, og sammensmeltede figurer fra det bombede nasjonalmuseet i Beirut, under krigen mellom 1975 og 1990, er noen eksempler.

Den norske ideologikritiske tekstilkunstneren Hannah Ryggen (1894–1970) blir viet stor oppmerksomhet for sine vevde tepper med en motivkrets hentet fra nyhetsstrømmen i 1930- og -40-årene. Etiopia (1935) er vevd etter inspirasjon fra et fotografi i en norsk avis, som viste Mussolinis invasjon av Etiopia, komplett med halshugging og fengselsgitter. Verket ble første gang vist på Paris Expo i 1937 sammen med Picassos Guernica, men der det mer kjente Guernica ble laget på oppdrag av de spanske republikanske myndighetene, var Ryggens bilde en umiddelbar respons på et fotografi. Komponisten Arne Nordheims stykke Vevnad, skrevet til Ryggens arbeider, ble fremført som en del av utstillingen i Kassel. En interessant fotnote til Documentas interesse for Ryggen er at et av hennes verk vil danne utgangspunkt for en utstilling om 22. juli på Henie-Onstad. Verket Vi lever på en stjerne hang i regjeringsblokken og fikk en stor flenge under bombeangrepet, denne flengen skal ikke repareres.

Fokuset på ødeleggelse/gjenoppbygging fortsetter i Theaster Gates lavmælt-spektakulære intervensjon i en forlatt og krigsskadet bygning i byen, hvor en gruppe unge håndverkere er invitert til å flytte inn og pusse opp. 12 Ballads for the Huguenot House er et vellykket forsøk på materiell, men, viktigst, metaforisk gjenoppbygging av krigsskader idet de unge menneskene skaper et kreativt felleskap i den muggbefengte bygningen.

Geoffrey Farmer er en av flere som arbeider med problematikken knyttet til det å la fotografier få forme vår versjon av historien. Leaves of Grass viser 50 års amerikansk historie fortalt gjennom bildene i Life, det klassiske amerikanske livsstilsmagasinet, her i form av dukketeaterfigurer arrangert etter tiår, motiv og farger. Sanja Ivekovićs verk The Disobedient (Reasons for Imprisonment) tar utgangspunkt i et dokument som viser fengslingsårsaker i Nazi-Tyskland, hvor nekting av tvangsarbeid var den mest utbredte. Verket peker mot dagens utnytting av arbeidskraft i en nyliberal, globalisert verden. The Disobedient (The Revolutionaries) kobler et pressefotografi fra 1933, som viser et esel inngjerdet bak piggtråd på et torg – en symbolsk konsentrasjonsleir for de som gjorde handel med jøder – med tøyesler med navn på mennesker som har motsatt seg urett og undertrykkelse gjennom historien.

En rekke verk er mer direkte rettet mot økologi, bærekraft og fremtidsvisjoner. Donna Haraway og Vandana Shiva er begge kjent for sine tekster om økofeminisme, hvor de fokuserer på vårt ofte stereotype syn på hvilke maktforhold som ligger mellom natur og kjønn, samt på forsøk på å forskyve eksisterende relasjoner. Deres deltagelse på dOCUMENTA (13) kan sees som en del av en fornyet interesse for økofeministiske perspektiver innenfor kunst og akademia. Haraway er blant annet representert ved hennes omfattende arkiv, presentert av kunstneren Tue Greenfort i en liten hytte i byens park. Shiva bidrar med teksten The Corporate Control of Life i en av notatbøkene, hvor hun problematiserer hvordan retten til liv og livsformer i stadig større grad kjøpes av private aktører og kontrolleres av markedskrefter, i form av patenter og åndsverksrettigheter. Claire Pentecost tematiserer i forlengelsen av dette markedets kontroll av matvarer gjennom industrielle metoder og genetisk manipulering. I Soil-erg utvikler hun en idé om frø som et alternativt open-source kunnskapssystem. Pentecosts verk vises i Ottoneum, som er viet den mest uttalt økologisk-orienterte kunsten, med undertittelen When you step inside you see it is filled with seeds. Some artworks and projects around the question of seeds and the making of earth, life, food, art, stories, intra-action, and worldliness. Blant flere mer eller mindre interessante bidrag skiller Toril Johannessens lanterne seg ut. I Extraordinary Popular Delusions kommenterer hun energisykluser og økonomi, bensin og solen som energikilder, og produksjon av bilder, gjennom en lysinstallasjon hvor det skapes et materielt forhold mellom lyskilden og det projiserte bildet, slik at de to blir et selv-refererende energisystem.

dOCUMENTA (13) foregår ikke kun i Kassel, men har satellittutstillinger i Kabul og Bamiyan i Afghanistan, i Alexandria, Kairo i Egypt og en tenketank i Banff, Canada, som ytterligere forsterker fokuset på det konfliktfylte og det kreative. Et verk av Mario Garcia Torres viser dette tydelig. Fra sitt hjem i Los Angeles begynner han en virtuell og visuell søken etter den italienske kunstneren Alighiero Boettis One Hotel, drevet av kunstneren i Kabul mellom 1971 og -77. Det som interesserer Garcia Torres, er hvordan denne bygningen og vissheten om dens eksistens og innhold på et tidspunkt forsvant fra det kollektive minnet. One Hotel gikk ut av historien. Garcia Torres dokumenterer letingen etter hotellet i filmen Have You Ever Seen the Snow? (2010), hvor han kommenterer hvordan Kabul, byen hvor alt er i konstant endring, er det perfekte sted for å tenke historien, og de mange måtene den kan fortelles på, på ny. Filmen domineres av nærbilder av bygningen den gang den var et hotell, og fotografier og postkort av varierende opphav som viser mulige gater hvor hotellbygningen nå kan befinne seg. En mørkere parallell åpenbarer seg i møte med denne filmen: Enkelte av oversiktsfotografiene minner oss om oversiktsbildene tatt av amerikansk- (og ofte lA-) styrte droner. Målet nås til slutt. En bygning antas å være den samme som huset hotellet, nå ombygd til supermarked. Utstillingen omfatter også en fiktiv fakskorrespondanse mellom de to kunstnerne hvor Garcia Torres forteller Boetti om sin fiktive reise til Kabul, og et originalt Boettiverk, verdenskartet Mappa, skapt på One Hotel i 1971 til documenta 5, men ikke vist før nå. Garcia Torres dro selv til Kabul, overtok bygningen hvor han holdt seminarer, møter og en konsert som forberedelser til utstillingen i Kassel.

Slik Garcia Torres i Kabul-puslespillet viser hvordan hvert nye bilde bidrar til å endre helhetsbildet, fremstår dOCUMENTA (13) som en helhet av ulike perspektiver. Innimellom finnes bokstavelig talt pusterom, uten kunst, hvor publikum får et avbrekk fra den konstante strømmen av visuelle inntrykk. I det store og hele er dOCUMENTA (13) et vellykket forsøk på å historisere samtidskunsten – både estetisk og innholdsmessig – og å aktualisere eldre kunst og visuell kultur. At kunstnere er opptatt av samfunnet rundt seg og de utfordringer vi møter som felleskap og individer, er knapt nok nytt. Spørsmålet om kunstens eventuelle politiske funksjon vender stadig tilbake. Christov-Bakargiev og hennes team har med denne utstillingen grepet spørsmålet an på en litt annerledes måte, og unngår de vante fellene ved en «politisk» orientert utstilling gjennom en gjennomført sterk historisering, for slik å vise oss hvordan alle visuelle ytringer uunngåelig inngår i en felles historisk praksis. Å skrive historie er å bestemme hva som får regnes med og hva som utelates. dOCUMENTA (13) rekonfigurerer virkeligheten ved å stokke om billedkortene med fortidens og nåtidens traumer, med tro på at kunsten kan bidra til fremtidens helbred.