Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 1)
av Asbjørn Grønstad og Øyvind Vågnes
Vitenskapelig publikasjon
(side 75-84)
av Rigmor Kappel Schmidt
SammendragEngelsk sammendrag

I artiklen sættes Banksys graffiti i forbindelse med ekfrasebegrebet. Grundlæggende handler ekfrasen om en sproglig repræsentation af et visuelt kunstværk, hvorved der fremkommer en modsætning mellem en statisk fikseret visualitet og en dynamisk bevægelighed. Således bliver ekfrasen et analytisk redskab til at forstå Banksys graffiti som et visuelt, statisk værk, der sættes i bevægelse. Hans udgangspunkt er et billede eller en murflade, der udtrykker en kulturel stilstand. Denne bearbejdes palimpsestagtigt af endnu et billede, så der opstår en spænding mellem fladens eller udgangsbilledets statik og det tilføjede billedes dynamik. Udgangsbilledet udtrykker ikke slet og ret en neutral statik, men indgår i kulturens mange indarbejdede rammer, normer, love, færdselsregler. Således danner Banksy med sine graffiti en 
kritisk diskurs, der kan opfattes som radikal, idet den retter sig mod normer, der er så indarbejdede, at vi normalt ikke tænker over dem. De indgår i det delvis ubevidste kulturgrundlag og kan derfor betragtes som en del af vores kulturelle rødder. I og med at Banksy angriber dem, kan han betragtes som kulturradikal.

THIS ARTICLE COMBINES Banksy’s graffiti with the concept of ekphrasis. Basically, ekphrasis is a verbal representation of a visual artwork, producing a dichotomy between a static fixed visuality and a dynamic motion. Thus, the ekphrasis becomes an analytical vehicle for understanding Banksy’s graffiti as a visual static artwork that is set in motion. His starting point is another picture or simply the wall that expresses an absence of cultural movement. Like a palimpsest, another picture is added, thus creating a tension between the stasis of the wall or the first picture and the dynamics of the added picture. The stasis of the wall or the first picture is not as neutral as it may seem, but expresses some of the norms, laws, taboos or traffic regulations found in most cultures. With his graffiti Banksy creates a critical discourse that can be seen as radical (Lat. radix or root), since it challenges our accepted norms. They are part of our subconscious cultural basis and can therefore be seen as our cultural roots. Attacking the very roots of the culture, Banksy acts as a radical critic.

Vitenskapelig publikasjon
(side 87-98)
av Svenn-Arve Myklebost
SammendragEngelsk sammendrag

Kva går føre seg i overflyttinga frå roman til teikneserieroman, i det som ofte blir kalla adapsjon eller adaptasjon? Romanen og teikneserieromanen er to på mange vis fundamentalt ulike medium. Det eine består stort sett av tekst, lineært presentert, medan det andre står fram som ei flate der både ord og bilete er integrerte. Denne artikkelen tek føre seg kva som er resultatet av Martin Rowson sitt forsøk på å lage ein teikneserieroman av Laurence Sterne sin eksperimentelle og særeigne roman The Life and Opinions of Tristram Shandy, Gentleman. I teksten argumenterer eg for at ein må ha kjennskap til teikneseriemediet sitt formspråk samstundes som ein er viljug til å tenke alternativt om korleis adapsjon fungerer for å kunne analysere slik overføring, eller konfigurasjon. I artikkelen argumenterer eg om kvifor konfigurasjon og modell er betre termar enn dei som blir nytta i adapsjonsstudiar i dag.

Tristram Shandy: graphic/novel?

WHAT TAKES PLACE in the transfer between novel and graphic novel, in what is often called «adaptation»? Novels and graphic novels are in many ways fundamentally different media. One consists mainly of words, linearly presented, whereas the other is a plane containing integrated words and images. This article addresses the result of Martin Rowson’s attempt to make a comic book out of Laurence Sterne’s experimental and idiosyncratic novel The Life and Opinions of Tristram Shandy, Gentleman. I argue that analysis of such artworks relies on a close acquaintance with the formal attributes of comics as well as a willingness to think alternatively about how adaptation works. My alternative nomenclature includes terms such as «configuration» and «model». The article aims to explain why these terms are preferable to the extant terminology of adaptation studies.

Vitenskapelig publikasjon
(side 101-110)
av Christian Refsum
SammendragEngelsk sammendrag

ARTIKKELEN DRØFTER HVORDAN Lars von Trier i Antichrist (2009) både henter impulser fra den narrative, plottdrevne underholdningsfilmen (særlig horrortradisjonen) og fra den billedbaserte kunstfilmen (Tarkovskij). Tidvis blir bildenes rikdom tonet ned av narrasjonens iakttakelsesledende meningsproduksjon, andre ganger sprenger bildenes merverdi hensynet til den konsistente fortellingen, og iblant inngår narrasjon og bilde i et nærmest perfekt samspill. Det legges vekt på språkets rolle i Antichrist (tale, terapi, fortelling, skrift og allegoriske signaler) og på at filmen også kan sies å tematisere forholdet mellom ord og bilde. Artikkelen tar utgangspunkt i Jacques Rancières filmfilosofi og særlig hans begrep ”setningsbildet” (fr. phrase-image) for å drøfte forholdet mellom ord og bilde samt bilde og narrasjon. I tillegg rettes det oppmerksomhet mot problemstillinger i Rancières filmfilosofi som er relevante i Lars von Triers kunstnerskap, som forholdet mellom et aktivt og et passivt blikk, kontroll og tilfeldighet samt bildets potensialitet. Det argumenteres for at Lars von Trier i Antichrist utvikler et originalt og særegent intellektuelt filmspråk.

Plot, language and the potential of images: Jacques Rancière’s phraseimage and Lars von Trier’s Antichrist (2009)

THIS ARTICLE DISCUSSES how Lars von Trier combines influences from the plot-based genre movie (especially horror) with influences from the symbolist art movie (such as those of Tarkovsky) in Antichrist (2009). Sometimes the richness of the cinematic image is neutralized by the production of narrative meaning and continuity. Sometimes the emphasis on strong and/or mysterious images contrasts with the narrative meaning and continuity. At other times there seems to be a perfect interplay between image, word and narration. The article discusses the role of language in the movie (speech, therapy, writing and allegoric signalling) and the relationship between word and image in relation to Jacques Rancière’s film philosophy, especially his concept “the sentence image” (Fr. phrase-image). The relationships between the active and passive gaze, control and contingency, as well as the potential of images, are discussed to the extent that these themes are central to von Trier’s aesthetics. The article argues that Lars von Trier in Antichrist develops a highly original intellectual cinematic style, partly due to the complex interplay of word and image.

Keywords: Lars von Trier, Antichrist, Jacques Rancière, sentence image

(side 112-131)
av Asbjørn Grønstad og Øyvind Vågnes
Anmeldelse
(side 133-135)
av Anders Michelsen
(side 136-139)
av Kristina Arnerud Mejhammar
Omtale
(side 140-143)
av Synnøve Vik
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon