Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 85-86)
av Asbjørn Grønstad og Øyvind Vågnes
Enquete
(side 89-97)
av Jill Bennet, Suhail Malik, Kari Andén-Papadopoulos, Chris Hables Gray, Mikkel Bolt Rasmussen og Robert Hariman
Artikler
Vitenskapelig publikasjon
(side 99-107)
av Joachim Schiedermair
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

Henrik Wergelands forfatterskap dekker den perioden som J. Crary i sin innflytelsesrike studie Techniques of the Observer (1990) anser som en brytningstid innenfor visualitetshistorien: Det klassiske visuelle regimet som preges av en blikkrelasjon der blikksubjektet klart kan skilles fra blikkobjektet, viker for det moderne regimet. Øyet tematiseres nå som et instrument som aktivt er med på å frembringe det som blir sett, slik at grensen mellom betrakter og det som er i fokus viskes ut.

Artikkelen handler om hvordan to av Wergelands tekster forholder seg til denne overgangsperioden. I den ene beskriver Wergeland to ganger det samme portrettet av sin venn, maleren Thomas Fearnley, og Crarys to regimer gir en utmerket forståelsesramme for hvorfor ett og samme bilde blir sanset på to helt forskjellige måter. Men denne bevisstheten for den visualitetshistoriske skillelinjen preger ikke hele forfatterskapet. Den andre teksten – Den indiske Cholera, et politisk drama om kolonialisme og frihetskamp – er snarere et eksempel på en konservativ holdning. Derfor hevder artikkelen at Wergelands forfatterskap fra et visualitetshistorisk ståsted burde tolkes som uttrykk for en inkubasjonstid, der det gamle paradigmet ikke lenger er bærekraftig nok, men der det nye blikk-konseptet ikke ennå har utviklet seg fullt ut. Likevel viser Den indiske Cholera hvilke skjulte konsekvenser visualitetshistoriske posisjoner har – både når det gjelder maktforhold og kjønnskonstruksjoner.

Abstract

Henrik Wergeland’s authorship covers a period which J. Crary in his influential study Techniques of the Observer (1990) understands as a “period of change” within the history of visuality. This period saw the classical visual regime, which was defined by a relationship where the beholder was clearly separable from the object of his gaze, yield to a modern regime. Here the eye became regarded as an instrument that actively generates what it sees, such that the border between the beholder and the object in focus fades away.

This article deals with two of Wergeland’s texts in relation to this transitional period. In one of them, Wergeland twice describes a portrait of his friend, the painter Thomas Fearnley. Crary’s two regimes offer an excellent framework for understanding why the same picture is perceived in two different ways. But this awareness of the borderlines of visual history does not influence Wergeland’s whole authorship. The second text – Den indiske Cholera, a political drama about colonialism and the fight for freedom – takes a rather conservative stance. Thus the article claims that, when considered from a position within the history of visuality, Wergeland’s authorship should be regarded as an expression of an incubation period in which the old paradigms are no longer valid, but where the new concept of the visual gaze is yet to be fully developed. Even so, the text Den indiske Cholera shows the consequences that positions within the history of visuality have – concerning both the distribution of power and gender constructions.

Vitenskapelig publikasjon
(side 111-121)
av Lise Majgaard Mortensen
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

Denne artikel præsenterer en læsning af den amerikanske forfatter Richard Powers’ roman Plowing the Dark med det formål at påvise, hvilket bidrag Powers yder til diskursen omkring visuel kultur. Romanen fremstiller en fiktiv beretning om adskillige ontologiske, kulturelle og teologiske komplikationer, der kunne være opstået i kølvandet på implementeringen af immersive virtual reality-miljøer, der fandt sted i 1980’erne: Menneskets forkærlighed for simulacra frem for virkeligheden, overtrædelsen af Biblens andet bud, afgudsdyrkelse og den påfølgende spænding mellem moderne ikonoklaster og ikonoduler, øst og vest. Powers fortæller sin historie gennem en række forskellige dikotomier og postmoderne erkendelsesteorier. Først og fremmest stiller han tekstmediet op imod dets diametrale modsætning, billedmediet. Han gør brug af ekfrase i forsøget på at repræsentere VR-oplevelsen og modstiller således litteraturens materialitet med VR, som angiveligt er det ultimative medie. Romanen manifesterer sig som et forsvar for den frie fantasi – og, muligvis, litteraturen – mod rigide logiske systemer, teknologi og kapitalisme. Men Powers påtager sig ikke at løse eller anskueliggøre de konflikter, han opstiller. Han tilbyder ingen form for trøst ud over – gennem en lille piges farveblyanttegning – at indgyde et smalt håb om, at fantasien måske alligevel er så mægtig, at den kan redde os fra dens egne kræfter.

Abstract

The article presents a reading of American author Richard Powers’ novel Plowing the Dark, asserting Powers’ contribution to the contemporary discourse on visual culture. In his text Powers presents a fictional account of possible ontological, cultural, and theological ramifications of the implementation of immersive Virtual Reality environments in the 1980s: The preference of simulacra to reality, the breaking of the Second Commandment, idolatry, and the ensuing tension between contemporary iconoclasts and iconodules, East and West. Powers tells his story through the literary application of various dichotomies and postmodern epistemologies. First and foremost, he engages the opposition of text and images. He employs ekphrasis in the attempt to represent the Virtual Reality experience, thereby pitting the textual medium against what is allegedly the ultimate medium. The novel manifests itself as a defense of the free imagination – and, possibly, literary fiction – against the force of logic and rigid technologies and capitalism. The imagination as the original VR, indeed the ultimate medium. But Powers does not undertake to resolve or elucidate any of the conflicts that he draws up throughout the novel. He offers no consolation except instilling a frail hope, through a little girl’s crayon drawing, that the imagination itself can be powerful enough to save us from its power.

Vitenskapelig publikasjon
(side 125-134)
av Frida Beckman
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

Med utgångspunkt i W.J.T. Mitchells utforskande av vad bilder kan och vill göra i dag erbjuder denna artikel ett konkret exempel på hur vad som kan ses som en postmodernistisk metafiktion också kan ses som ett konstruktivt uttryck för agens genom bild och text. Genom att titta närmare på David Macks serieromaner om Kabuki blir det möjligt att se hur nedbrytande och begränsande inskriptioner av subjekt och kropp kan, genom en förhandling med dess själva visualitet, omförhandlas till handlingskraft. Denna produktiva möjlighet blir genomförbar genom en omläsning av metafiktion i termer av immanens.

Abstract

Taking off from W.J.T. Mitchell’s work on what pictures can and want to do, this article offers a concrete example of how what may be perceived in terms of postmodern metafictionality can also be understood as a constructive expression of agency through image and text. By looking closely at David Mack’s graphic novel series Kabuki, it becomes possible to see how corrosive and delimiting inscriptions of subject and body can be negotiated through their own visuality to become signs of agency. This productive possibility is enabled by rereading metafiction in terms of immanence.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon