I over 140 år har Det Norske Misjonsselskap (NMS) hatt misjonærer på Madagaskar. Madagaskar har vært ett av de viktigste og mest suksessfulle misjonsfeltene for NMS helt siden de startet opp misjonsarbeidet der i 1866. Informasjon eller propaganda fra misjonærene var viktig både for å opprettholde interessen for misjonsvirksomheten og ikke minst for å samle inn penger for å øke misjonsvirksomheten blant «hedningene» på «Solskinnsøya».

Mot slutten av 1930-årene begynte NMS med å produsere film i tillegg til lysbilder, men ikke uten debatt og motforestillinger. I denne artikkelen vil jeg oppsummere filmhistorien til NMS, samt undersøke hvordan misjonsselskapet fremstilte misjonærene og gasserne gjennom de første 30 årene med filmproduksjon. Artikkelen vil prøve å belyse hva slags bilde misjonærene ønsket å skape for norske seere. Kan vi si at misjonærene ga et stereotypisk bilde av gasserne og seg selv? Artikkelen diskuterer også hvordan seerne, medlemmene av NMS og deres ledere hadde innflytelse på innholdet i filmene.

Den biografiske filmen har i løpet av det siste tiåret gjennomgått en revitalisering, og er på nytt blitt en populær kinosjanger. Ikke bare er sjangeren mer utforskende i sin form og stil enn det den klassiske Hollywood-biografien var, den viser også et langt mer nyansert register over personer som synes verdt en biografi. Med utgangspunkt i tekster av George F. Custen, Robert Rosenstone og David Bordwell, samt et utvalg filmer som eksempler, drøfter artikkelen forholdet mellom den biografiske filmen i sin klassiske tapning, og den nye vendingen sjangeren har tatt.

Med kjente skuespillere i rollene som virkelige personer blir den biografiske spillefilmen en arena der fakta og fiksjon, autentisitet og diktning åpenbarer seg i et visuelt møte, et møte som ikke finner sted i den litterære biografien. Teoretiseringen av biografiens egenskaper og særtrekk kretser i høy grad om forholdet mellom autentisitet og diktning, om spørsmålet om representasjon, men den har hittil i liten grad vendt seg i retning av film for å trekke inn visuelle perspektiver. Artikkelen er et forsøk på å plassere tenkning om biografi innenfor rammene av visuell kultur, ved å framheve den visuelt informerte biografiske spillefilmen gjennom eksempler som The Queen (Frears 2006) og Milk (Van Sant 2008).