Sammendrag

I et forsøk på å bidra til en styrket konsensus rundt en balansert og sunn posisjon, reiser artikkelen kritiske innvendinger mot sterke posisjoner innenfor debatten Filmens migrasjon til en digital plattform. Den søker således å understøtte en mellomposisjon som hverken betrakter endringen som uten betydning eller som fatal for vår filmatiske opplevelse. Istedenfor søker artikkelen å utvikle en mer presis forståelse av de endringer migrasjonen innebærer når det gjelder sentrale aspekter som indeksikalitet, medial materialitet og ikke minst selve filmbegrepet. Med utgangspunkt i det bildet av migrasjonen som tegnes av henholdsvis D.N. Rodowick i The Virtual Life of Film, og Paolo Cherchi Usai i The Death of Cinema, kommenterer artikkelen innspill i debatten fra Henry Jenkins, Noël Carroll, John Bolton, Stephen Prince, Tom Gunning og andre. Artikkelen argumenterer for produktiviteten av en multidimensjonal forståelse av filmbegrepet. Den avviser i utgangspunktet at filmens og fotografiets indeksikalitet svekkes som følge av migrasjonen til en digital plattform, men poengterer samtidig at mediets økte fleksibilitet kan gi grunnlag for praksiser som modererer og begrenser indeksikaliteten, liksom den gir grunnlag for aktive modereringer av den estetiske fremtoning av mediets materialitet.

Abstract

In an attempt to contribute to a greater consensus around a balanced and sound view on the consequences of film’s migration to a digital platform, this article raises issues with a series of strong positions. Thus, it aims to support a middle ground, which neither sees the migration as insignificant nor as fatal to our filmic experience. After having addressed the concept of film itself, the article attempts to devise a more nuanced understanding of the changes the migration entails for key issues like indexicality and media materiality. Starting with the picture evoked by D.N. Rodowick in The Virtual Life of Film, and Paolo Cherchi Usai in The Death of Cinema, the article comments on entries in the debate from Henry Jenkins, Noël Carroll, John Bolton, Stephen Prince, Tom Gunning and others. The article argues in favor of a multi-dimensional concept of "film". It rejects the idea that the indexicality of films and photographs is by necessity weakened by the migration to a digital platform, but also aims to qualify that position further by granting a greater flexibility of the medium that might ground practices that moderate and delimit indexicality, and provides opportunities for active adjustments to the aesthetic appearance of medial materiality.

Ville hedninger: Norske misjonsfilmer 1936 til 1968

Vitenskapelig publikasjon

(side 35-47)

av Hallgeir Skretting

Artikkel

SammendragEngelsk sammendrag

I over 140 år har Det Norske Misjonsselskap (NMS) hatt misjonærer på Madagaskar. Madagaskar har vært ett av de viktigste og mest suksessfulle misjonsfeltene for NMS helt siden de startet opp misjonsarbeidet der i 1866. Informasjon eller propaganda fra misjonærene var viktig både for å opprettholde interessen for misjonsvirksomheten og ikke minst for å samle inn penger for å øke misjonsvirksomheten blant «hedningene» på «Solskinnsøya».

Mot slutten av 1930-årene begynte NMS med å produsere film i tillegg til lysbilder, men ikke uten debatt og motforestillinger. I denne artikkelen vil jeg oppsummere filmhistorien til NMS, samt undersøke hvordan misjonsselskapet fremstilte misjonærene og gasserne gjennom de første 30 årene med filmproduksjon. Artikkelen vil prøve å belyse hva slags bilde misjonærene ønsket å skape for norske seere. Kan vi si at misjonærene ga et stereotypisk bilde av gasserne og seg selv? Artikkelen diskuterer også hvordan seerne, medlemmene av NMS og deres ledere hadde innflytelse på innholdet i filmene.

For more than 140 years The Norwegian Mission Society (NMS) has been sending missionaries to Madagascar, which has been regarded as their most successful and important mission field. Information or propaganda sent by missionaries from Africa to Norway was essential in stimulating interest in missionary activities, so that more money could be raised from supporters in order to expand missionary work among the ‘heathens’ on the ‘Sunshine Island.’

In the late 1930s the NMS began using not only photography but also film, although not without debate. This article provides a brief history of how the NMS produced their films, and studies the way in which the organisation presented both Malagasies and missionaries during the first 30 years of film production. What kind of picture did the missionaries want to present to Norwegians? Did they stereotype the Malagasies as well as themselves? The article also explores how the audience – the members of the NMS and their leaders – influenced the content of these ‘missionary-films.’

Kan inneholde spor av virkelighet: Filmbiografiens subjekt som transmedialt objekt

Vitenskapelig publikasjon

(side 49-60)

av Sara Brinch

Artikkel

SammendragEngelsk sammendrag

Den biografiske filmen har i løpet av det siste tiåret gjennomgått en revitalisering, og er på nytt blitt en populær kinosjanger. Ikke bare er sjangeren mer utforskende i sin form og stil enn det den klassiske Hollywood-biografien var, den viser også et langt mer nyansert register over personer som synes verdt en biografi. Med utgangspunkt i tekster av George F. Custen, Robert Rosenstone og David Bordwell, samt et utvalg filmer som eksempler, drøfter artikkelen forholdet mellom den biografiske filmen i sin klassiske tapning, og den nye vendingen sjangeren har tatt.

Med kjente skuespillere i rollene som virkelige personer blir den biografiske spillefilmen en arena der fakta og fiksjon, autentisitet og diktning åpenbarer seg i et visuelt møte, et møte som ikke finner sted i den litterære biografien. Teoretiseringen av biografiens egenskaper og særtrekk kretser i høy grad om forholdet mellom autentisitet og diktning, om spørsmålet om representasjon, men den har hittil i liten grad vendt seg i retning av film for å trekke inn visuelle perspektiver. Artikkelen er et forsøk på å plassere tenkning om biografi innenfor rammene av visuell kultur, ved å framheve den visuelt informerte biografiske spillefilmen gjennom eksempler som The Queen (Frears 2006) og Milk (Van Sant 2008).

Over the last decade the biographical film has undergone a process of revitalization and has once more become a popular cinematic genre. Not only has its aesthetic scope expanded, it has also come to employ a broader register of biographical material. This article uses writings by George F. Custen, Robert A. Rosenstone and David Bordwell, as well as a sample of films, as its point of departure for discussing the relationship between the biographical film in its classical form (the biopic) and the genre’s recent development.

With renowned actors playing real persons, long deceased or still living, the biographical film becomes an arena for a visual encounter between fact and fiction, as well as authenticity and invention – an encounter that never takes place in the literary biography. Theoretical discussions around the qualities and characteristics of the biography chiefly revolve around relationships between authenticity and invention and questions concerning representation, but these seldom focus on film in order to add a visual perspective. This article is an attempt to place thinking on biography within the framework of visual culture, by highlighting the visually informed biographical film, exemplified by The Queen (Frears 2006) and Milk (Van Sant 2008).

Intervju

Bak kameraet: Intervju med Mieke Bal (andre del)

(side 62-67)

av Asbjørn Grønstad og Øyvind Vågnes

Intervju

Debatt

«Visuelle studier» versus «kunsthistorie»: Noen refleksjoner

(side 68-71)

av Per Jonas Nordhagen

Kommentar

Anmeldelser

Elizabeth Bergmann Loizeaux: Twentieth-Century Poetry and the Visual Arts