Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Industrieventyr og entreprenørskapets kunst i Hamsuns to første bøker om August (1927 og 1930)

Adventurous Industry and the Art of Entrepreneurship in Hamsun’s two First Novels of the August Trilogy (1927 and 1930)
Førstekonservator, Hamsunsenteret, nasjonalt senter for Hamsuns liv og forfattarskap.

Ph.d. Alvhild Dvergsdal har arbeidt som professor i nordisk litteraturvitskap ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Agder. Ho arbeider no som fag- og forskingsansvarleg ved Hamsunsenteret på Hamarøy. Andre faglege interesser er Henrik Wergelands forfattarskap, retorikk, poetikk, nordisk opplysningstid, klassisisme og romantikk.

Artikkelen diskuterer framstillingen av modernitet i Knut Hamsuns romaner Landstrykere (1927) og August (1930). Et mål er å nyansere synet på Hamsun som en anti-moderne forfatter. Et viktig poeng er at August portretteres som en moderne entreprenør i disse bøkene, og at de fleste av Augusts ideer representerte vellykket nytenkning og modernisering fra nær industrihistorie for leseren på 1920- og 30-tallet. For mellomkrigsleseren må spørsmålet ha dukket opp: Hvorfor fører de gode ideene likevel i så liten grad til framgang for Polden eller August i fiksjonen? Det vises hvordan Augusts måte å være entreprenør på tilbyr forklaring på den manglende framgangen. Kapitalisme belyses derimot gjennomgående negativt, her som ellers hos Hamsun.

Nøkkelord: industri, modernitet, moderne, entreprenør

A common view on Knut Hamsun’s novels Landstrykere (1927) and August (1930) is that they express a critical attitude towards modernity. This article argues, however, that modernity is presented in a more nuanced way. August suggests in fact solid and successful enterprises from Norwegian industrial history around the turn of the century, well known to the 1920s–30s reader. Capitalism is, however, mainly viewed in a negative perspective. The article shows how the poor outcome for August and the village of Polden in the end is due to August’s way of (not) handling the role of a modern entrepreneur.

Keywords: industry, modernity, modern, entrepreneur

Det var slikt noe som kaltes industri,

det som skapte rikdommer i et land.

(August)

Denne artikkelen nyanserer beskrivelsen anti-moderne brukt om Knut Hamsun som forfatter. Nyanseringen gjøres med utgangspunkt i de to første bøkene i August-trilogien: Landstrykere (1927) og August (1930), bøkene som forteller om kameratene August og Edevarts virke sammen i Polden og langs Nordlandskysten fra de er unge. Handlingen i Landstrykere settes i gang når August dukker opp i Polden; i slutten av August leser vi om hvordan begge kamerater forsvinner derfra under stor dramatikk og tragedie. August-trilogien er preget av en forteller som markerer avstand til et moderne samfunns typiske egenskaper, og er derfor godt egnet til et studium av Hamsun som en anti-moderne forfatter. Fiksjonens tid starter i 1870-årene. Trilogien er den siste i rekken av Hamsuns nordlandsromaner, altså romaner med tydelige referanser til Nordland. Den oppdiktede bygda Polden oppfattes av mange lesere som er kjent med nordnorsk geografi, som en Salten-bygd, nærmere bestemt Hamarøy, enda mer konkret Hamsund og Hamsundpolden, der Knud Pedersen vokste opp (Knutsen 2007, 11–13).

August er trilogiens hovedperson. Han er «alle galskapers ophavsmand» (Landstrykere; Hamsun 2000a, 317), foreldreløs, rotløs, sjømann, trekkspiller, forteller, Poldens «nyskaper og virksomme ånd» (August; Hamsun 2000b, 68) og en uuttømmelig kilde til inntektsbringende prosjekter. «Gruv ikke for det!» er et av Augusts motto, som uttrykker hans ukuelige optimisme. «La handelen gå!» er et annet. Han får Polden-boerne til å flekke berget så kvinner og barn kan tørke fisken, han tar initiativ til opprettelse av postkontor og sparebank i Polden, og han har greie på mangt og mye. Men de fleste av Augusts ideer og virksomheter førte ikke til store, varige forbedringer verken for Edevart, August eller Polden-samfunnet:

han strævet, det gjorde han sent og tidlig, han var ikke lat, men hvad hadde han igjen for det, var han blit rik? En fin koffert var alt de så av hans middel. Han hadde ikke guldring og ædelstener, hans meerskumspipe var ikke dyrere end almindelig, […]. (Hamsun 2000b, 23)

August inntar etter mitt syn en moderne entreprenørrolle i romanene om ham, mer enn å representere en nordnorsk karakter. Hoveddelen av artikkelen går ut på å vise hvordan Augusts ideer om modernisering hadde tydelige historiske referanser i nær fortid da romanene ble utgitt, og representerte vellykkede og viktige nye næringsveier, materialer og produksjonsmåter i samtiden. Hvis leseren på 1920- og 30-tallet erfaringsmessig opplevde Augusts ideer først og fremst som gode og relevante, som ideer som hadde skapt utvikling og vekst i norske distrikter, så må fiksjonen ha invitert denne leseren til spørsmålet: Hvorfor nådde August og Polden likevel ikke lenger med dem?1 Jeg mener at det er Augusts måte å være entreprenør på som i fiksjonen forklarer hvorfor resultatene ikke gir ham den forventede æren eller skaper den forventede framgangen. I siste del av artikkelen drøftes impulser fra Hamsuns liv som kan ha skapt en positiv interesse hos Hamsun for den moderne gründerrollen.

Tekstlesningene er primært historistiske; det handler om å få tak i betingelser for å lese bøkene om August på slutten av 1920- og begynnelsen av 1930-årene. Det vil si en rekontekstualisering ved å vise fram en (antatt) samtidslesers erfaringshorisont – erfaringer som i dag ikke lenger preger leseropplevelsen. Men er det mulig å rekonstruere deler av en erfaringshorisont fra fortiden? I ytterste konsekvens: Nei, blant annet fordi fortiden gjenskapes kontinuerlig med utgangspunkt i det historiserende subjektets egen historisitet. Like fullt er det mulig og viktig å arbeide historistisk også med skjønnlitteratur. Tankegangen er at referanser til nyhetsstoff og nær samtidshistorie for leserne da bøkene ble skrevet, bidrog til en interessant betydningsskapelse som lesere i dag ikke uten videre oppfatter.

Studien deler en interesse for historisitet, kontekst, biografi og politisk diskurs som innfallsvinkel til skjønnlitteratur som blant andre Øystein Rottem (1978, 88–89) og Ståle Dingstad (2009) tar opp når det gjelder Hamsun. John Brumo skriver allerede i 2001 om August i lys av markedsøkonomiske perspektiver. Dingstad betoner i kronikken «Den politiske Hamsun […]» politisk tematikk som en viktig innfallsvinkel også til skjønnlitteraturen:

Hamsun fokuserer ikke på det spesifikt litterære eller det evige og allmennmenneskelige i kunsten. Han skriver om det høyst menneskelige, og han er innrettet mot det konkrete, det nærværende, det som rører seg blant folk og det som berører dem mest. Hamsun tar med seg hele registeret av opplevelser fra barndom og oppvekst og skriver seg frem mot sin egen samtid. (Dingstad 2009)

«Den politiske Hamsun» i skjønnlitteraturen hans bør være, slik jeg ser det, et utgangspunkt for utforskning: Det handler om hvordan aktuelle politiske spørsmål diskuteres ved hjelp av romanformen. Innfallsvinkelen passer godt til Hamsun, som skilte mellom livsfjern «litteratur» i betydningen ord-flinkhet, som han skrev foraktelig om, og livsnære fiksjonstekster med «brysttone» (Nobelpris-talen 1920). Han mislikte å bli kalt «forfatter» og foretrakk å lese sakprosa:

Jeg liker at læse Historie og Jagtbøker, de sidste for Naturstemningernes Skyld. Jeg læser desværre ikke en Roman eller et Skuespil mellem Aar og Dag; ikke engang alle dem som blir mig sendte læser jeg. Men mange store Bind om en enkelt historisk Personlighet eller et historisk Forhold er min interessanteste Læsning. (Brev fra 1910; Næss 1996, 308)

Markens Grøde (1917) er et eksempel på hvordan Hamsun utnytter romanformen for å vise fram et mangfold av aspekter ved samfunnsfenomener som han omtalte mer entydig og hardtslående i artikler og foredrag. Vi skal i det følgende se at selv om forteller og fortellerens talerør uttrykker skepsis til modernisering i beretningene om August, så inviteres leseren til å gjøre seg mer nyanserte refleksjoner.

Forståelser av August

To etablerte synspunkt på bøkene om August er for det første at de har en norm for bofasthet og primærnæring (særlig bondeyrket), med Edevarts bror Joakim som talerør for fortelleren. Denne normen defineres mot Augusts idealer angående mobilitet, handel, utvikling, urbanitet. Blant annet Kittang skriver om dette og peker på hvordan normen blir påtrengende hos fortelleren utover i andre bok (Kittang 1988, 205). Men i de fleste dybdeanalyser påpekes det samtidig at romanens didaktiske tendens ikke er entydig, blant annet av Kittang (1988), Rottem (1978) og Brumo (2001). Denne manglende entydigheten utdypes i det følgende.

For det andre er det en rådende oppfatning av August-trilogien at Hamsun med August feirer en særegen nordnorsk kultur og identitet, preget av energi, humor og galskap på en måte som overgår en dannet, kjedelig embetsmanns- og bykultur. Nils Magne Knutsen har tydeliggjort denne dimensjonen ved bøkene om August (Knutsen 2007, 24–26), og filmatiseringen Landstrykere fra 1989 preges av den.

Også dette synspunktet har utvilsomt kontakt med primærteksten, men en innvending er at Polden-samfunnet preges lite av en slik kultur. Innbyggerne gnager på hverandre, de er misunnelige, mister fort motet, er overtroiske, narraktige og trege, aksepterer sosiale hierarkier og lar seg lett lede. Historikeren Axel Coldevin misliker disse egenskapene ved Hamsuns Polden-boere og påpeker at Hamsun dermed har fraveket det Coldevin anser som «typiske trekk hos nordlendingene»:

Nesten uten unntakelse er disse menneskene i de trange samfunnene smålige eller ondskapsfulle, bestemt av lav beregning, det gjelder særlig Polden […]. Mange typiske trekk hos nordlendingene er ikke kommet med, ikke deres humor, deres umiddelbare åpenhet og deres sans for opplevelse og bedrift. (Coldevin 1984, 407)

Heller ikke «H.H.E.», som anmeldte August i Bodø Tidende 7.10.1930, liker Polden-boerne, og han protesterer på at de skal være typiske nordlendinger: «Skikkelsene er ikke nordlandske. Begivenhetene er det heller ikke. De er så lite nordlandske som vel mulig, – men de er hamsunske i fulleste monn» (Aagaard-Nilsen 2002, 59). Hans W. Dop Smith, som anmeldte Landstrykere i Haalogaland 11.11.1927, frykter feilslutninger hvis «en utlending, som aldri hadde sett Nord-Norge, og som ikke kjente en eneste Nordlending, vilde på grunnlag av Hamsuns bok gi en skildring av den Nordlandske befolkning» (Aagaard-Nilsen 2002, 57).

Heller ikke stedet Polden skildres i utgangspunktet som noe å feire – det framstår trøstesløst og kjedsommelig: «Det var så lite å falle i staver for nu om vinteren» når mennene er i Lofoten og matforråd og pengebeholdning holder på å tømmes. Polden framstår som preget av fattigdom og årvisse gjentagelser:

[A]lt lå i dvale. Det var ingen foretagsomhet, ingen fremfærd hos nogen, menneskene levet fra hånden til munden. De små jordlapper var med græs, med potet og byg, buskapen gik om sommeren i utmarken og stod om vinteren på bås, det var så evig og uforanderlig. Børn lærte det samme som deres forældre kunde, intet mindre og intet mere, og dagene gik, livet gik. Når mandfolkene hadde rodd Lofotfiske om vinteren og berget den lille avlingen ind om høsten så hadde de gjort sit, den øvrige tid var uten betydning, hvad skulde de ta sig til, hvad var å gjøre? Å de var så late, til bunden dagdrivere, de drog sig fra stue til stue og pratet med hverandre, ledige, søvnige og sultne. De gik til kirke for å spørre nyt. (Hamsun 2000a, 35)

Når to veivspillere og bedragere dukker opp i Polden, hilses de og deres kunst derfor hjertelig velkommen som et befriende pust fra noe helt annet. Jørgen Tiemroth poengterer i sin analyse av verket hvordan «Verden» kommer til Polden sørfra, i kraft av fremmede kunstnere og bedragere som vil tjene penger. Det er bedragerne og utlendingene som setter handlingen i gang (Tiemroth 1974, 275). August føyer seg inn i rekken.

Nettopp August har, i motsetning til Polden-boerne, store talegaver, pågangsmot, energi, handlekraft og sjarm. Men han oppfattes ikke som typisk nordnorsk verken av samtidige anmeldere eller av fortelleren. Han merkes derimot fra starten av den «kjære forfærdelige utlændighet» som Lovise Magrete Doppen senere rammes av (Hamsun 2000b, 82).

En vidtfarende ung mand kom hjem til bygden, August hette han, en forældreløs. Han var egentlig fra et andet distrikt, men opvokset her, nu hadde han blandt meget andet været sjøgut i nogen år og gjestet mange land, det var under og mirakels hvad han kunde fortælle fra sitt liv. (Hamsun 2000a, 12)

Den ubestemte formen «en mann» er interessant; August minner i introduksjonen om de andre unge, urbane, moderne menn fra Hamsuns romaner som plutselig dukker opp og skaper liv og røre i små samfunn. Gullet i tennene blir et synlig uttrykk for Augusts fremmedhet, og han møter først spott for dem i Polden. Augusts fremmedhet gjelder også den mørke og voldelige siden som av og til kommer til syne hos ham, ved noen forferdelige historier han forteller fra sine reiser. I slutten av August er det dette mørket som råder når han rømmer bygda. Edevart reiser etter ham og forsvinner på havet. Også på denne måten har August likhetstrekk med Hamsuns mannlige hovedpersoner i blant annet Mysterier og Pan: Også de forlater stedene på brå måter etter først å ha forårsaket opprørende hendelser der.

Det annerledes og eventyrlige ved August knyttes til hans bereisthet og hans kontakt med verden utenfor Polden og Nord-Norge. August ikke bare forteller Polden-boerne om en eventyrlig og moderne verden som han har møtt på sine reiser, men han går inn for å realisere moderne prosjekter i Polden og i nord. Slik går August inn i rollen som moderne entreprenør – forstått som gründer, en person med vilje og evne til å starte opp ny virksomhet, en som setter «fingeren på en knap og [får] noget til å snurre» (Hamsun 2000b, 68). August har entreprenørens evne til å tenke nytt, pågangsmot, evne til å få folk med seg. Imidlertid har han også noen avgjørende mangler, viser det seg. Det er hans måte å forvalte entreprenørrollen på som etter mitt syn er avgjørende for resultatene av hans prosjekter. I det følgende skal vi se nærmere på hvordan August realiserer rollen som entreprenør. Med denne innfallsvinkelen belyses August på en annen måte enn som nordnorsk eller individuell karakter. Bøkene om August leses som en refleksjon over en moderne entreprenørrolle på godt og vondt.

Augusts prosjekter, deres historiske referanser og utfall

Vi skal se fire eksempler på hvordan Augusts foretak på ulike måter representerte moderne og vellykkede ideer fra samtid og nær fortid da boka ble gitt ut. De valgte eksemplene belyser ulike sider ved entreprenøren August, og innbefatter det første og det siste foretaket som August setter i gang i Polden.

Skinnsalg til Klem, Hansen & Co. (Landstrykere)

De andre mennene i bygda drog på Lofotfiske som vanlig. August ble ikke invitert med, og Edevart brøt med tradisjonen og ble hjemme sammen med sin nye kamerat. August gikk i gang med å kjøpe opp og preparere skinn for salg til skinn-industri. Sambygdinger spotter ham: «[V]il du ikke kjøpe museskind også? spurte unge Teodor» (Hamsun 2000a, 15). Men August hadde lært seg arbeidet med skinn i Australia, og gjort avtale for leveranse med et kjent firma i Trondheim:

[D]en store læderhandel Klem, Hansen & Co. i Trondhjem, han med sit runde stempel på det blålige ekebarkede sålelæder som hele Nordland kjendte – ja fra ham hadde August fått nøiaktige opgaver. Nu skulde Klem, Hansen & Co. komme nordover og ha bod og utsalg på Stokmarknes marked i sommer, og der skulle August møte med sine varer. (Hamsun 2000a, 15)

Det industrielle garveriet Klem, Hansen & Co. eksisterte ennå på slutten av 1920-tallet. Firmaet var et kroneksempel på vellykket satsing på industriell produksjon. Etter oppstart i 1852 var det allerede i 1870-årene en av de største arbeidsplassene i Trondheim. Assosiasjoner mellom Augusts skinnhandel og moderne industri forsterkes idet garveriene i modernitetens tidlige fase forsynte industrien med remmer og belter som var viktige for å drive maskineriet. Klem, Hansen & Co. representerte slik en suksessrik industrihistorie med aktualitet fram til samtidsleserens tid, og Augusts ideer hentes fra starten fra sør og fra byer.2

Skinnsalget til kameratene gikk svært godt, og lommebøkene ble tykke – Klem, Hansen & Co. holdt hva de lovet, og bekrefter i fortellingen sitt rykte for soliditet. Men kameratene forlot like fullt Stokmarknes omtrent like fattige som da de kom. Hvorfor førte transaksjonene likevel ikke til framgang for kameratene? Svaret er temmelig åpenbart: De tjente nok penger, men størstedelen av inntektene brukte August opp med en gang, på forlystelse, gaver og ytre tegn på rikdom. August hadde en vag plan for å bruke overskuddet til å utvikle sin briljante idé videre som næringsvei, men den glapp fort. August hadde en god idé om en ny næringsvei, og han gjennomførte den, men gevinsten gikk til personlig forbruk.

Knoffs murkai på Fosen (Landstrykere)

De to kameratene la ut på reise langs Nordlandskysten, og Edevart ble kjent med handelsmann Knoff på Fosen. Knoff klaget til Edevart over at de store rutebåtene ikke la til kai hos ham, men derimot ankret opp utenfor et lite stoppested sønnenfor der skipene måtte bli ekspedert i sjø. Edevarts råd var å bygge en kai som de store båtene kan legge til ved, av mur – nytt, dyrt, solid. Leseren vet at rådet stammet fra August. Han hadde fortalt Edevart om ulike kaianlegg mens de oppholdt seg i Trondheim: «Når de vandret nede ved havnen kunde August påpeke visse træk i de forskjellige kaibygg» (Hamsun 2000a, 94).

Knoff satser på ideen, han hyrer murere fra Trondheim, skaffer stein og starter opp. Edevart dukker opp hos Knoff etter en stund, da er kaien nesten ferdig, og det er fullt av liv der. Det var

en uhyre stenkai med heiseindretninger og maskiner og jernbaneskinner ind til begge bryggene. Det vrimlet endda med folk og hester som arbeidet med å gjøre anlægget færdig, en veldig svingkran løftet et dusin melsækker i gangen op fra jakten, og folkene bare lo til det så let var det og så fort gik det. (Hamsun 2000a, 136)

Men det viser seg at kostnadene ble større enn beregnet. Knoff har måttet låne på handelsstedet, folkene går usikre tider i møte, arbeidsløshet eller emigrasjon venter. I tillegg var det blitt bygget dypvannskai også på anløpsstedet sørpå. Den var av tre, stivet opp av brukte jernbaneskinner, som var en raskere og rimeligere løsning. De store rutebåtene la allerede til der. Det ser mørkt ut når Edevart forlater Fosen.

Men tredje gang Edevart dukker opp, er situasjonen endret:

[S]toppestedet [var nu] henlagt til Knoffs herlige stenkai, det hadde ikke været mulig å undgå det længer da trækaien på det gamle stoppested blåste på havet i en storm. Direktøren i Trondhjem ville riktignok at de igjen skulde begynde å ekspedere fra båt, men kapteinerne satte sig imot det og et visst herredsstyre grep alvorlig ind, desuten kom en ung gut, Romeo Knoff, han kom reisende til direktøren, talte ærbødig og forstandig med ham og gjorde det bedste indtryk. Gutten hadde ikke sin fars opblåsthet, han lo ikke en eneste gang av direktørens meninger, men lot dem virke svært på sig og gik næsten over til dem. Godlidendes gutt, født forhandler, forretningshode, kjøpmand. De sa ombord: Han fik stoppestedet, visst gjorde han så […]. (Hamsun 2000a, 216)

Murkaien viste seg i fiksjonen å være en smart idé og, vet samtidsleseren, framsynt. Men igjen ikke i seg selv nok til å lykkes. Avgjørende for framgangen var at Knoffs unge sønn Romeo hadde tatt turen til Trondheim, snakket med direktøren for rutebåtselskapet ansikt til ansikt og klart å overbevise ham om å ta i bruk Knoffs anløpssted. Framgangsmåten å la direktørens meninger «virke svært på seg» og nesten gå over til dem er en fantastisk beskrivelse av hvordan et moderne forretningstalent klarer å snu stemningen på umerkelig vis.

Hvilken historie fortelles om Knoffs murkai? Det fortelles om en relevant og smart investering, om materialer med framtiden for seg og om et produkt som skapte ny virksomhet på stedet. En samtidsleser visste dette godt – bygging av lignende kaianlegg hadde pågått allerede i flere tiår. Jamfør for eksempel en notis i Senjens Blad nr. 25, 1909 om ny kai på Gibostad:

Der er truffet overenskomst om at ruteskibene skal losse og laste ved kaien, hvor der paa kaien ogsaa er bygget posthus og vareskur. Da initiativet til dette anlæg er kommet fra forretningsfolk paa Gibostad, hvor der allerede tidligere er en brusfabrik og en sæbefabrik, viser det, at man der borte staar langt fremom andre forretningssteder baade i distriktet og amtet.

Det er med andre ord foretagsomme forretningsfolk, som «agter på tiden».3

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen tankegangen hos Hamsuns August, Knoff og Romeo.

I 1927 var det riktignok betong som var det nye og moderne materialet. I Narvik ble det for eksempel bygget dampskipskai ved århundreskiftet – først av tre, så av stein og mur, ferdig i 1907 – og så i 1926 av betong, ferdig i 1931.4 Det krevdes spesialekspertise for å støpe betong under vann. Hvem mestret denne kunsten i Norge på 1910–20-tallet? En kjent ingeniør som gjorde det, var August Gundersen (1879–1960), med utdanning fra Tyskland og USA. Gundersen var fra Grimstad og hadde sommersted der. Han var administrerende direktør i firmaet Høyer Ellefsen fra 1910 og ingeniøren bak Storkaien i Kristiansund. Den var ferdig i 1914 og var en 423 m lang kai på betongpillarer. Ingeniør Gundersen var en av dem Hamsun pleiet kontakt med under oppholdet i Oslo året før Landstrykere ble gitt ut, og som tok ham med på kino og teater i hovedstaden, noe Hamsun skrev opplivet om i flere brev hjem til Marie. Det er grunn til å tenke seg at for en del informerte 1930-lesere møttes August Gundersen med August i romanen, på en måte som styrket det framtidsrettede i Augusts ideer.

Også Knoffs murkai realiseres ved kontakt med bykultur sørfra: Kai-ideen avfødes i fiksjonen i Trondheim, og murere hentes derfra. Direktøren holder til i Trondheim – og Romeo har vokst opp i sør hos sin rike onkel som han forstod å komme overens med. Det var Romeo som på avgjørende vis «fik kaien». Han forhandlet på et avgjørende tidspunkt direkte med dem som tok beslutningene, og lyktes.

Sildemelsfabrikk i Polden (August)

Det største og mest ambisiøse prosjektet blant Augusts foretak i Polden var byggingen av en sildemels- og sildoljefabrikk. Den bygges faktisk i betong (jf. Hamsun 2000b, 172). Ideen lanseres ganske underholdende i romanen:

Jo, gjenoptok August sin prat: her lå Polden i mørke. Om kveldene tændtes en gammeldags parafinlampe, det var til å le og gråte over. Hvad gjorde de andre steder i verden? Skruet på en knap i væggen, og det blev slikt solskin at det gjorde ondt i øinene.

Poldværingene hadde hørt om det.

Og hvad med telefon, kunde de sitte her i stuen og snakke med Indrebygden? Kunde de kalde på doktoren om det gjaldt livet? Hvormange visste hvad telefon var?

Poldværingene hadde hørt om det.

Hahaha, hørt om det ja, men ikke gjort noget! Se nu en ting som en sildmelfabrik: Yterpolden var blit en årviss sildpoll, her var råstof i masse, men hvor var fabriken? Skulde de kanske ikke utnytte himmelens gaver? Det var slikt noget som kaldtes industri, det som skapte rikdommer i et land.

(Hamsun 2000b, 19)

Vi leser om hvordan August klarer å skaffe kapital, han bestiller materialer og forskaling, og forestår støpingen selv. August vinner respekt for dette i Polden. Men prosjektet forblir med bygningen. Maskineri var bestilt, men dukker aldri opp – dette, vet leseren, hadde Edevarts søster Pauline vesentlig ansvar for: Hun sendte faktisk aldri bestilling. Fabrikkbygningen blir stående som et monument over et 100 % mislykket industriprosjekt.

Igjen, for lesere fra bokas samtid må beretningen om den mislykkede fabrikken ha framstått i et mer komplekst lys. Var det noe som hadde gått godt, var det sildemels- og sildoljefabrikkene som hadde grodd opp langs norskekysten fra slutten av 1800-tallet. De fleste betydde mye for småsteders oppsving – for bedring av levestandard og for å hindre emigrasjon. Et markant eksempel i nord var utviklingen av industristedet Brettesnes, en liten bygd utenfor Svolvær, der Norges første sildoljefabrikk ble anlagt i 1884 (allerede i 1872 ble en guanofabrikk anlagt). I 1892 ble fabrikken nedlagt, men åpnet igjen i 1912 som AS Brettesnes. Post- og dampskipsekspedisjon hørte inn under selskapet, samt Brettesnes Handel og eget gårdsbruk. På lille Brettesnes blomstret en bykultur opp i kjølvannet av fabrikken. Det er vanskelig å ikke se paralleller til fortellingen om August i Polden og hans ambisjoner om å gjøre bygda til en by.

Sildemelsfabrikkene hadde altså skapt ny og tiltrengt virksomhet der de ble etablert. Fabrikken i Polden var sannsynligvis for 1930-leseren «indlysende nyttig, ingen kunde i grunden stå sig imot den» (Hamsun 2000b, 176). Mange var ennå i virksomhet på slutten av 1920-tallet, og selv om konkurser og feilslåtte investeringer var en del av bildet, så representerte de først og fremst samfunnsbyggende satsing på industri i kystdistrikter. Samtidslesere med denne kunnskapen inviteres dermed igjen til spørsmålet: Hvorfor gikk det galt med Poldens fabrikk når ideen beviselig er god? I fiksjonen er pengemangel det første og åpenbare svaret – det var derfor Pauline ikke sendte bestilling på maskineri –, i tillegg til utilstrekkelig fagkunnskap hos August. Her var det åpenbart ikke nok med talent for å plukke opp ideer på sin ferd. Det viser seg at fabrikken ikke hadde kunnet realiseres selv med kapital, fordi det manglet kraft til å drive maskineriet: «Og hvad skulde møllen drives med, håndmakt? Ikke tale om! Hadde han da kul eller elektricitet til å drive den? Nei. Så hadde han kanskje en foss? Nei» (Hamsun 2000b, 176).

I tillegg lanseres et ubesvart spørsmål angående fraktkostnader så langt nordfra, fordi

sild i Yterpolden og sild sørpå Norge ikke var ett og det samme for fabriken hans. Det var nu sild ved Haugesund – hvad vilde frakten koste derfra? Skulde lastebåtene seile sine ni breddegrader nordover og forbi de hundrede sildmelfabrikker på kysten for å komme til fabriken i Polden? (Hamsun 2000b, 203)

Her var det med andre ord stor svikt i funderingen av prosjektet.

Hos August er en slik fatal mangel på dybdekunnskap i realiseringen av planer gjennomgående. Det ser vi også i forbindelse med Augusts plan om å framstille «noen piller som kvinnfolk skal ta inn så det ikke blir barn»:

Jeg fór engang med en styrmand som hadde en liten flaske med snehvite piller, det var kviksølv i dem, og han brukte dem på konen sin når han var hjemme, sa han. Men han torde ikke sætte dem igjen hjemme, nei for så kunde jo konen rænde ute alt hun vilde og bare bruke av pillerne mens han var borte. Han viste mig flasken, det stod «Secale cornutum» på inskriptionen. Det har jeg husket hele tiden. (Hamsun 2000a, 299)

Informerte lesere inviteres til å enten forskrekkes eller smile av Augusts plan med disse pillene. Virkestoffet i «Secale cornutum» er mutterkorn, meldrøye, korn infisert av den giftige soppen ergot. Meldrøye førte til sykdommen ergotisme, som ble identifisert på 1600-tallet og blant annet forårsaket koldbrann, krampeanfall og blødninger. Når mutterkorn ble brukt som folkelig abortmiddel, handlet det ikke om å hindre graviditet, men derimot om å drive ut et foster – ved å forgifte kvinnen. Om dette preparatets «snehvite piller» derimot betegner et homeopatisk middel, er saken at det ut fra prinsippene «likt helbreder likt» og «potensering ved fortynning» leger det som det i større doser forårsaker – altså at midlet kan brukes mot kraftløshet, energiløshet, muskelkramper og blødninger. Heller ikke dette er graviditetshindrende, tvert imot, kunne man heller si. Midlet «Secale cornutum» inneholdt for øvrig neppe kvikksølv, slik August påstod (kvikksølv var fra gammelt av et middel mot syfilis).5 Slik blir også Augusts planer for disse pillene som middel for å hindre graviditet et eksempel på hans manglende dybdeforståelse av sine ideer.

Augusts tobakkplantasje (August)

Augusts siste prosjekt i Polden var han alene og hemmelighetsfull om:

Se, denne lap jord som han hadde hat Roderik til å pløie og gjerde ind ville han så noget i – så noget i den, et frø som skulde bli til store, duvende blader – ti stille, ikke et ord mere! Og August forutså den dag da poldværingene skulle bli slagne med større forundring end da de så verden gjennem et kulørt gangvindu. (Hamsun 2000b, 104–105)

Men Edevart gjettet det, August sådde tobakk! August hadde lært seg også denne kunsten på en av sine reiser:

Det er ingen som lærer mig noget i tobaksindustrien, for jeg er vel kjent med den videnskap, engang i Vestindien var jeg formand i et distrikt hvor jeg ikke kunde gå et skridt uten å trø på tobakk. Jeg hadde syv tusen mann under meg. (Hamsun 2000b, 231)

August ser for seg at dette kunne bli den «allerviktigste næringskilde og industri for Polden og hele våres landsdel» (Hamsun 2000b, 224). Først går det godt – frøene spirer, plantene gror, August passer nøye på og venter på frødannelse som vil sikre ny avling. Men så skjer det at plantasjen vandaliseres en natt. August blir vill og farlig og stikker ned vandalen med sin korde. Intensjonen var drap selv om mannen – dessverre etter Augusts mening! – slapp fra det med livet i behold.

Dette var i hvert fall et utopisk prosjekt, ville kanskje leseren i dag tenke. Men saken er at tobakksdyrking hadde vært drevet med stor fortjeneste i Norge, i nær fortid for samtidsleseren: Fra slutten av 1800-tallet til ut i de første tiårene av 1900-tallet, og sporadisk utover 1920-tallet, drev en del bygder i indre Sogn omfattende tobakksdyrking. Foregangsmann var Øystein Underdal fra Aurland, som lærte seg å dyrke tobakk i Wisconsin. Etter sju år vendte han hjem med frø i 1882 og dyrket tobakk på hjemgården sin. Knut Hamsun var selv i Wisconsin under sitt første Amerika-opphold og drog fra Amerika til Aurland i 1884 for rekonvalesens. Det er grunn til å tro at Hamsun under Aurlands-oppholdet ble kjent med Underdal og hans tobakksplantasje. Dyrking av tobakk i større stil i Norge kom noe senere, ved Ingvald Martinussen, som også lærte seg kunsten i Wisconsin. Han startet opp i Luster og fikk flere bønder med seg. Det gikk svært godt. De dyrket, høstet, tørket og fermenterte bladene og sendte dem til tobakksfabrikker i Oslo. I toppåret 1902 ble en sigarfabrikk startet i Luster – ! –, men lønnsomheten var siden dalende, og da August-trilogien ble skrevet, hadde det store tobakkseventyret lenge vært over. Årsaker var blant annet en ny tobakksavgift, sykdommer på tobakksplantene og for lav kvalitet sammenlignet med utenlandsk tobakk.6

Også tobakksdyrking hadde altså et rykte som mulig næringsvirksomhet i Norge for mange samtidslesere. Et spørsmål om hvorfor heller ikke dette prosjektet lyktes for August, har noen andre slags svar enn de som hittil har blitt nevnt: En hovedgrunn var at August ikke ville involvere poldværingene slik han hadde gjort før; han løy og holdt kortene tett til brystet. Noen av hans mørke sider kom åpenbart til uttrykk i forbindelse med dette prosjektet, og det straffet seg: Stemningen ble fiendtlig og avlingen ødelagt. I tillegg legges det inn en usikkerhet når det gjelder plasseringen av en tobakksplantasje så langt nord: Det forblir uvisst om frøkapslene ville ha utviklet seg. Lusterbygdene var kjent for et varmt, solrikt og tørt klima, i motsetning til Polden og Nord-Norge. Her spiller altså stedet inn som del av forklaringen, som muligens for nordlig. Tobakksdyrking i Nord-Norge framstilles i romanen som et av de prosjektene til August som kanskje allerede i utgangspunktet var en dårlig idé – men sikkert vet man ikke.7

August som entreprenør

Vi har sett på fire av Augusts forsøk på å tenke nytt og skape moderne virksomhet i nord. August tør å satse og gå i gang med noe nytt, i enkelte tilfeller til beste for menneskene han hjalp. Ideene hans må for en samtidsleser ha vært assosiert med moderne, solid og vellykket næringsvirksomhet, alle inntektsbringende. Årsaken til at tiltakene likevel ikke fører til framgang for August og Edevart, ligger i fiksjonen ikke i det faktum at de er moderne. Forklaringer må finnes i andre variabler: stedet (nord), eller personen som forvalter ideene (August). Jeg mener at det primært er Augusts måte å være entreprenør på som i fiksjonen forklarer de manglende forventede framskrittene.

August avslører fatale mangler i rollen som entreprenør: Skinnhandelen var en smart, ny næringsvei. August tenkte imidlertid kun på kortsiktig gevinst og gjorde liten innsats for å investere og utvikle ideen, for eksempel ved å følge sin opprinnelige plan om å kjøpe seg egen båt for å frakte skinnene til oppkjøper (Hamsun 2000a, 15). Ideen om dypvannskai av mur var rett tenkt, og Knoff investerte. Men en god idé viste seg å ikke være nok, den trengte også å selges. Romeo skjønte dette og hadde språk og kultur for å overbevise oppover i makthierarkiet. Derfor var det Romeo som førte Knoffs prosjekt i havn. Sviktende planlegging gjaldt det aller meste ved byggingen av fabrikk i Polden: likvide midler manglet, sammen med krafttilgang og fagkunnskap. Augusts evne til å plukke opp ideer, dristighet, foretaksomhet, optimisme og handlekraft var ikke nok til å skape vellykket og varig virksomhet. Tobakksprosjektet mislyktes først og fremst fordi det skortet på etikk hos August. Om det ellers kunne ha lyktes, forblir et åpent spørsmål. August mangler langsiktighet, utholdenhet, måtehold. Regneferdighetene viser seg mangelfulle, samt beregninger av råstofftilgang og transportkostnader.

Gjennom det foreliggende studiet av måten August opptrer som entreprenør på, nyanseres, slik jeg ser det, måten moderne teknologi og kultur vinkles på i Hamsuns fortellinger om August: De fleste ideene hans demoniseres ikke, men gis forbedringspotensial. Det holdes som en mulighet at ideene kan skape liv og glede for mennesker om de forvaltes riktig, det vil si ved godt entreprenørskap, som August kun delvis representerer i bøkene om ham. Mange farer og skygger viser seg åpenbart i det modernitetens landskap som tegnes opp i romanene, men fiksjonen inviterer til refleksjon og bevisstgjøring mer enn ensidig fordømmelse av det moderne: Hva slags modernisering er til gode for menneskene? Mekaniske løsninger, ny teknologi og nye materialer og næringsveier betones ikke entydig negativt i romanuniverset. Vi gjenkjenner lignende vinkling på modernitet i Markens Grøde, der vi leser om Isak som både utviklet egen teknologi (mekanisk matesystem) og tok i bruk nymotens oppfinnelser (slåmaskin).

Om leseren av bøkene om August indirekte møter vellykket modernisering gjennom godt entreprenørskap, rammes likevel moderniteten på en mer fundamental og gjennomført måte i fiksjonen: ved dens kobling til kapitalisme. Fortellingene om Edevart og August viser at når personlig gevinst blir hovedmål, frigjøres prosjektene fort fra etiske standarder. Handlinger frigjøres fra moral og ord fra sannhetskrav, på måter som ofte blir skjebnesvangre for dem som blir berørt. Edevarts negative utvikling illustrerer dette allerede i innledningen: Han presenteres i starten som en unggutt med høy etisk standard og krefter og vilje til å kjempe for det rette. Men når Edevart gjennomskuer veivspillernes svindel og blir ledd ut, får hans idealisme en knekk. Senere lærer han seg kunsten å uttrykke seg uavhengig av det han vet er sant eller rett, å føre dobbelt bokholderi: «Edevart hadde lært å snu og vende sig, hadde lært det av mange, av August, av gamle Papst, av skipper Norem, av alverden, […]» (Hamsun 2000a, 149). Når målet blir å tjene penger og ikke samfunn og mennesker, feies hevdvunne normer for rett og galt, godt og ondt, under teppet. Kritikken av moderne kapitalisme og dens medfølgende (u)kultur er fundamental i August-trilogien.

Det er viktig å poengtere at Hamsun det meste av livet holdt fast på (det i og for seg opplagte) at dyrking og innhøsting av markens og havets grøde er den viktigste og mest grunnleggende næringen i ethvert samfunn – noe som er tydelig formulert i en del sakprosatekster. I 1928 skriver han for eksempel til Hans Aanrud:

Har du noget Jord at stelle med? Denne Jammeren for Industrien – til Helvede med den! Den faar Folk bare nogen Penger for, saa kan de kjøpe Byklær og Chokolade og røke Cigaretter og gaa paa Kino og Teater. Det er ikke et Menneske paa Kloden som lever av Industri, det er ikke et Menneske paa Kloden uten at det lever av Jorden. Den Industri Mennesket trænger blev øvet i Hjemmene før, vi kjøpte ikke Hoser, vi gjorde dem selv. (Næss 1999, 166)

Men innenfor Hamsuns August-trilogi betones mulighetene for vellykket modernisering ved blant annet stordrift, ny teknologi, nye materialer, økt handel, masseproduksjon og foredling av råvarene, så sant den rette entreprenøren leder virksomheten.

Den politiske Hamsun 1910–1930

I artikkelen «Teologen i Eventyrland» (Hamsun 2009, 77 ff.), som Hamsun skrev i 1910, året før han flyttet nordover til Skogheim, nevnes en rekke motforestillinger mot en moderne, urban kultur. Nord-Norge framstilles som en positiv motsetning til denne, som et sted der genuin kultur, natur og dannelse er bevart. Mens altså August-trilogien 16 år senere lanserer, direkte og indirekte, muligheter for gode moderniseringsmåter også i nord. Hva har skjedd i mellomtiden?

Først og fremst er Skogheim-perioden gjennomlevd. Knut og Marie Hamsun flyttet til Hamarøy i 1911, men etter kun kort tid visste Hamsun at han måtte flytte igjen. Gården var for liten, veiene for dårlige, transport og kommunikasjon for tungvint. Han hadde planer om både innlagt vann og elektrisitet på Skogheim, samt om å skaffe seg en bil for å komme seg rundt på veiene. Ingen av delene lyktes han med. I Larvik i 1917 skrev han ferdig Markens Grøde, romanen som beskriver drømmen om det enkle og gode livet som bonde. Drømmen ble skildret mens forfatteren selv slo seg ned i mer urbane strøk. På Nørholm skaffet Hamsun-paret seg bil, de fikk elektrisitet i 1921, der var innlagt vann, og der var skole for ungene i nærheten. Hamsun var kjent som foregangsmann når det gjaldt moderne gårdsdrift i Eide og var den første som skaffet seg traktor der på slutten av 1920-tallet. Modernitetens blidere ansikt hadde kanskje vist seg for forfatteren mellom 1910 og 1927.

I Grimstad møtte Hamsun en velkommende holdning til teknologi og industri og ble kjent med gründere med fagkunnskap og kapital – noe av det August manglet. Han kunne følge oppbyggingen av den nye fabrikken Grimstad Konserves AS fra oppstarten i 1919, via Nic. Thommasens kjøp av konkursboet i 1923, og til hans suksessrike utvikling av bedriften utover på 20-tallet. Mange kvinner fikk sin arbeidsplass der. Bedriften eksisterer faktisk ennå i dag, gjennom fusjoner, under navn «Smaken av Grimstad». Thomassen regnes blant byens viktigste industrigründere og var kjent for sin aktive markedsføring og personlige måte å pleie kontakt med kundene på (som Romeo i Landstrykere forstod seg på).8 En annen markant eksponent for dristig nytenkning og fagkunnskap i Grimstad på 1920-tallet var Mons Sjursen Fuhr fra Luster i Sogn (der tobakksdyrkingen foregikk), som kjøpte Grimstad gartneri i 1895. Ekteparet Fuhr satset etter hvert på frøproduksjon og rabarbravin for salg. Begge deler gikk svært godt og Grimstad ble i de første tiårene etter 1900 kalt «Norges vinby»! Landets første vinlaboratorium så dagens lys i Grimstad, som del av en historie om dristig satsing på nye og eksotiske produkter, i likhet med Augusts tobakk-dyrking (Igland 2018). Det må poengteres at Hamsun også kjente visjonære og dyktige entreprenører fra nord. Da Hamsun skrev på Segelfoss by i 1915, mens familien bodde på Skogheim, bodde han i Rikard Kaarbøsgate i Harstad. Kaarbø (1850–1901) var en dristig og klartskuende gründer som blant annet bygde dypvannskai for egne penger i 1881 og etablerte Haalogalandske Dampskibsselskab noen år senere. August ender som kjent opp i Segelfoss i trilogiens siste bok. August viser seg fram som en dilettantisk entreprenør sammenlignet med Fuhr, Thommasen og Kaarbø.

Relevant som del av bakgrunnen for modernitetsnyanseringen i August-trilogien kan kanskje i tillegg være forfatterens opphold i Oslo rett før han startet med å skrive Landstrykere. I 1926–27 gikk Hamsund i analyse hos den norske psykoanalytikeren Johannes I. Strømme for å «bli litt fastere innvendig». Forfatteren ble utålmodig etter hvert og avbrøt til slutt analysen, drog hjem og begynte å skrive på Landstrykere. Som framhevet av Baumgartner hadde Hamsun begynt å nyte bylivets gleder under oppholdet: Dens sosiale liv, befordringsmidler, kunst og kultur, kino og teater (Baumgartner 1998, 133). Hamsuns sans for urban kultur ble gjenopplivet, og han beskriver for Marie hvordan enkelte sosiale opplevelser i hovedstaden var oppfriskende kontraster til Nørholms isolerte tilværelse:

Vet ikke riktig hvor i Alverden vi to skal holde til paa Nørholm, nei Gud om jeg forstaar det. – Heller ikke tænker jeg med Glæde paa at sitte borti Huset mit, der ser jeg alt, Folkene, Børnene og hører bilerne borte paa Veien. Jeg har nu ofte angret paa Hasseldalsstuen som jeg flytte ned. […]

Derimot tror jeg nok at jeg vil følge med dig og Børnene paa Kino iblandt, det er ikke bra at jeg har været saa folkesky, og Kinoen er vel ikke nævneværdig verre i Grimstad end her? Du er god at være paa Kino med, du er fortere til at forstaa end jeg. Her i Oslo har jeg næsten ikke været paa Kino, men Gundersen tok mig med en Kveld. (Brev fra 1926; Næss 1999, 70–71; Gundersen er ingeniør August Gundersen)

Kanskje forfatteren under Oslo-oppholdet hadde blitt minnet om seg selv som ung mann i Kristiania – da han drev rundt, fremmed, fattig og full av pågangsmot – full av seg selv og sine ambisjoner – kanskje litt som August? Hamsund hadde som August tidlig brutt opp fra hjemstedet og var som ham opprinnelig fra et «annet distrikt». Hamsun fant som kjent sin nye og moderne stemme som forfatter etter å ha flakket om i en moderne verden. Slik gjennombruddsromanen Sult handlet om en forfatter som oppholder seg og skriver i en by i rivende vekst. Etter Sult var Hamsun kjent som en forfatter som skrev skjønnlitterært på en ny måte. Noen av disse biografiske omstendighetene kan være bakgrunnen for at August-trilogien rommer en mer kompleks analyse av industri og modernitet enn hva Hamsun gir uttrykk for før Skogheim-perioden.9

Men til tross for Augusts mangler som gründer, hans mørke gjerninger og de ofte katastrofale utfallene som hans ideer får, så skaper han latter, begeistring og nesten kjærlighet hos lesere. De reaksjonene beskrives allerede hos Augusts sambygdinger og andre personer: De fleste får mindre og mindre grunn til å stole på August, men han får stadig nye sjanser. Også Edevart lar seg besnære:

Edevart var dypt imponeret av sin kamerat, han hadde aldri nævnt at han kunde spille, han var merkeligere end andre mennesker, en galning og en stor dåre, men en støver. Kunde nogen bli klok på ham? Hadde han ikke opført seg utrolig usselt på utturen og grått av rædsel for en haglstorm! Og hadde han ikke tilståt mange synder og misgjerninger fra sit omflakkende liv! Men her sat nu denne samme mand og spilte den nydeligste musik til dans og det største bryllup, og han sang en engelsk sang på vers bakefter. Han hadde store gaver. (Hamsun 2000a, 33–34)

Romanens forteller fascineres og skriver på vegne av alle tilhørere og lesere: «Men fortell allikevel, August, fortell! Vi vet ikke hva som er sant eller løgn, du vet det kanskje ikke alltid selv, men du er iallfall et levende avisblad og mere til, du er næring for vårt drømmeliv […]» (Hamsun 2000b, 24). Og forfatteren Hamsun moret seg over August. Marie forteller hvordan hun hørte Knut le høyt mens han skrev, og hun savnet August da mannen var ferdig med å skrive om ham.

Jeg mener at det er vesentlig for sympatien de fleste kjenner for August, at Augusts entreprenørevner i fiksjonen hører uløselig sammen med hans kunstneriske talenter, hans store evne til å underholde, spille trekkspill, fortelle. Han bruker for eksempel trekkspillferdighetene til å overtale poldværingene til å være med og flekke bergene. De lar seg overbevise, ut fra resonnementet at «Gud vet om det nu ikke også var sandt alt det han fortalte fra sitt liv, rub og stub, alle utroligheter som de hittil hadde holdt for ren løgn? Fra nu av så alle med andre øine på ham» (Hamsun 2000a, 36).10

I dette møtes forfatter og hovedperson. Begge er både forretningsmann og kunstner, og å tjene penger var et vesentlig mål for deres kunst. Penger og ord blir midler til utvikling og nyskaping, til å rives ut av ensformigheten, på godt og vondt. Å bryte opp dvaletilstander og skape blaff av noe nytt og annerledes, også om det så ikke fører til store forbedringer, gis en slags egenverdi i fiksjonen uavhengig av etikk og fornuft. I dette er August ekspert.

Litteratur

Baumgartner, Walter. 1998. Den modernistiske Hamsun. Medrivende og frastøtende. Oslo: Gyldendal.

Brumo, John. 2001. «Hamsun på markedet. Knut Hamsuns August.» I Modernitet og historisitet i norske 1930-tallsromaner, kap. 6. Trondheim: NTNU.

Coldevin, Axel. 1984. «Hamsuns Nordland – det gamle og det nye». Håløygminne 65 (1): 399–409. Skriftstyrar Asbjørn Eidnes, Hålogaland historielag.

Dannevig, Birger. 1972. Sagaen om en sørlandsbygd. Eide sogns historie, bd. 1. Homborsund: Eide sognelag.

Dingstad, Ståle. 2009. «Den politiske Hamsun. Hamsuns intellektuelle og politiske aktivitet gjennom et langt liv kan være en inngang til en fornyet lesning av forfatterskapet.» Aftenposten, 1. februar. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/04G2B/Den-politiske-Hamsun

Eyde, S. 1918. Storindustriens Betydning for vort Lands selvhjælp. Særtrykk av foredrag 25.1.1918. Kristiania: Morten Johansens Boktrykkeri.

Hamsun, Knut. 2000a. Landstrykere. Bd. 10 av Samlede verker. Oslo: Gyldendal.

--. 2000b. August. Bd. 11 av Samlede verker. Oslo: Gyldendal.

--. 2009. Taler på torvet II. Bd. 27 av Samlede verker. Oslo: Gyldendal.

Hoffstad, E. 1935. Merkantilt biografisk leksikon. Hvem er hvem i næringslivet? Oslo: Yrkesforlaget.

Igland, Alf Kjetil. 2018. Brukseieren Mons Fuhrs liv og virke. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Kittang, Atle. 1988. «Form og begjær i romanen. Om Marthe Robert, Peter Brooks og Knut Hamsuns Landstrykere.» I Møtestader. Utvalde artiklar om litteratur og litteraturteori, 301–335. Oslo: Samlaget.

Knutsen, Nils Magne. 2007. «‘Mit Hjem laa ved Vestfjorden’». I Veier til Hamsun. 7 foredrag fra Hamsundagene på Hamarøy 2006, redigert av Even Arntzen, 11–26. Hamarøy: Hamsun-selskapet.

Morris, Wesley. 1972. Toward a New Historicism. New Jersey: Princeton University Press.

Næss, Harald. 1996, 1997 og 1999. Knut Hamsuns brev, bd. 3–5. Oslo: Gyldendal.

Rottem, Øystein. 1978. Knut Hamsuns Landstrykere. En ideologikritisk analyse. Oslo: Gyldendal.

Salmonsens Konversationsleksikon. 1920–24. Bd. 10 («Hahnemann»), 11 («Homøopati»), 16 («Meldrøjesvamp»). København: J.H. Schultz Forlagsboghandel.

Tiemroth, Jørgen. 1974. Illusionens vej. Om Knut Hamsuns forfatterskab. København: Gyldendal.

Aagaard-Nilsen, Nils. 2002. Nordnorske anmeldelser av Knut Hamsuns bøker 1912–1959. Bodø: Anstabben.

1Nils Magne Knutsen viser hvordan Hamsun blandet inn autentiske lokale fakta fra Hamarøy og Hamsuns barndom i fiksjonen (Knutsen 2007, 12–13).
2«Klem, Hansen & Co. – en suksessrik eksportbedrift», http://kildenett.no/portal/artikler/2007/1183643126.52.
3«Dampskipskaia»: http://gibostadbilder.com/?page_id=37.
4«Historien om Narvik havn»: http://www.narvikhavn.no/om-narvik-havn/historikk.aspx.
5For allmennkunnskap om dette, se Salmonsens Konversationsleksikon 1920–24.
6«Tobakksdyrkinga i Luster». Allkunne – levande leksikon. https://www.allkunne.no/framside/fylkesleksikon-sogn-og-fjordane/historie-i-sogn-og-fjordane/historie/tobakksdyrkinga-i-luster/1901/79213/.
7Betingelsene ved stedet Nord-Norge illustreres i historien om tobakksdyrkingen til August, men også andre steder leser vi om tøffere natur, kaldere klima, fattigdom, mørketid. Men samtidig beskrives et Nord-Norge med store naturressurser og med en rekke kvinner med bein i nesa, et sted med stort potensial.
8«Fikk hermetikk hos bestefar Nic»: Grimstad Adressetidende. 26.01.2015. https://www.gat.no/kultur/fikk-hermetikk-hos-bestefar-nic-1.1370715.
9Nord settes opp mot sør på ulike måter gjennom beretningen, og Grimstads historie og kultur som bakgrunn for August-trilogien kan sannsynligvis utforskes nærmere. Noen enkeltdetaljer: I 1927 ble Grimstad bys historie gitt ut, der det står om byens posthistorie, med paralleller til Pauline: En kvinne var Grimstads første «betroede postbærer. Funktionæren i byen var ogsaa en kvinde, jomfru Kirsten Holst» (sitert fra Lokalhistoriewiki: «Grimstadsdistriktets posthistorie». https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Grimstaddistriktets_posthistorie). Pussig nok var det også en kvinnelig postombærerske på Eide, Johanne Eide, som nevnes i folketellingen så sent som 1910, men ikke i 1920 (https://www.digitalarkivet.no/census/rural-residence/bf01036559000314). Både Kirsten Holst og Johanne Eide var ugifte. – August mønstrer i romanen på barken Soleglad, til Riga. Barken August med hjemmehavn i Grimstad og Arendal forliste i 1892, på vei til Riga («Sjøhistorie. Bark August» https://www.sjohistorie.no/no/skip/2183/). Ingeniøren, industriherren og entreprenøren Samuel Eyde (f. 1865), engasjert i Hydro, Elkem og industrisamfunnet Eydehavn, vokste opp i Arendal og hadde slekt som han i sin selvbiografi førte tilbake bl.a. til Nørholmslekten i Eide. I 1918 skriver Hamsun til Jacob Dybwad i Kristiania og etterspør Finne-Grønns bok om «Slegten Eyde i Arendal», der Eydeslekten tilbakeføres til Nørholm (jf. Næss 1997, 261). Se også Eyde 1918 og Dannevig 1972.
10Flere samtidige anmeldere kalte August en moderne Peer Gynt, med de ulike slutningene som det fører med seg. Slik f.eks. «I.N.» i anmeldelse av Landstrykere i 1927, Harstad Tidende: Dum er han ikke og heller ikke lat og arbeidssky. Han kan alt og forstår alt og kan med begeistring gå i spissen i arbeidet. Men han lyver forskrekkelig. Han er på en gang feig og motig, ærlig og uærlig, både stor og rent usel på samme tid. Men tross alle feiler og skavanker er han altid hjelpsom og innerst inne en trofast kamerat. Skal man karakterisere ham i få ord kan en si han er Poldens Per Gynt, eller kanskje Poldens dikteremne som livet har gjort til vagabond (Aagaard Nilsen 2002, 49).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon