I Ökonomien des Hungers samler Stefanie von Schnurbein resultatene fra en mer enn ti år lang periode med arbeid med sultens økonomi. Mange kapitler har blitt publisert som artikler tidligere og foreligger nå i en utvidet og komplettert monografi, som belyser de større sammenhengene innenfor et teoretisk rammeverk. Man kan godt lese kapitlene uavhengig av hverandre; de gir interessant informasjon om enkeltforfattere og tekster. Samlet er boken en diakron studie av emnet fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet, og peker også frem mot vår tid.

Utgangspunktet for undersøkelsen er nemlig von Schnurbeins samtidsdiagnose angående sult og mat. Samtiden er ifølge henne preget av en aversjon mot fett, og mat fremstår som synd. Denne avskyen skyldes en forbindelse mellom slankhet, sunnhet, moral og kapitalistisk selvstyring (14) som etableres på 1900-tallet. Hun undersøker opprinnelsen til dette ved hjelp av litterære tekster, og hun er særlig interessert i de kjønnsmessige betydningene som henger sammen med den sekulariseringsprosessen sult har gjennomgått. Sultens figur er kvinnelig når det gjelder den medisinske kroppsdiskursen, og mannlig når det gjelder den estetiske litterære kroppsdiskursen. Von Schnurbeins gransking viser likevel at den implisitte kjønnsordningen slett ikke alltid er entydig, og at den religiøse, den medisinske og den estetiske diskursen ofte overlapper. Hun retter altså blikket mot en sult som ikke beror på mangel på næring, men skyldes en kulturell disposisjon. Denne inngangen gjenspeiles i et balansert utvalg av både mannlige og kvinnelige forfattere og mannlige og kvinnelige figurer. Studien kan godt plasseres innenfor en økende forskningsinteresse for dette feltet i nordisk litteratur- og kulturvitenskap. Mads Julius Elf har i Tantalusqvaler (2009) undersøkt hvordan representasjoner av mat og sult i dansk (og annen) litteratur og film fungerer, og han har jobbet med tesen om at moderne konsumkulturer stimulerer en umettelig appetitt. Frederike Felcht forstår i en rekke publikasjoner sult som motor for den moderne historien i Nord-Europa og ser sult som konstitutivt for konstruksjonen av nasjonale identiteter. I denne sammenhengen blir sultmotivet for Felcht sentralt i litterære tekster fra første halvdel av det 20. århundre.

Disse eksemplene demonstrerer ikke bare interessen, men også relevansen av sult-tematikken, som utgjør et spennende og produktivt forskningsfelt med forskjellige perspektiver og teoretiske tilnærminger. Von Schnurbeins tilnærming tar utgangspunkt i Michel Foucaults teorier og begrep; ut over det forstår hun litteratur som et medium som lagrer og traderer affektiv viten. Derfor stiller hun følgende tankevekkende spørsmål i innledningen: Hvor har nåtidens besettelse for mat og kropp sin opprinnelse? Hvorfor blir slankhet koblet sammen med sunnhet? Hvorfor blir den feite kroppen møtt med aggresjon? Hvor ligger sammenhengen mellom spisevegring og frykten for fett? Når begynner disse paradigmene, når og hvorfor forandrer det seg?

Von Schnurbein framhever kompleksiteten ved sult og mat som både biologisk og eminent sosial. Fenomenene er nødvendige og instinktive, men samtidig samfunnsmessig regulert, og diskursen om dem skjer i en etisk-religiøs modus. Selv om problemstillingen og forhandlinger rundt den har eksistert siden antikken, henviser forfatteren til en kulturvitenskapelig konjunktur som siden 1980-tallet er mer interessert i anoreksi enn i overvekt. Likevel observerer hun en nyorientering i forskningen i det 21. århundre som manifesterer seg i begreper som fat acceptance og fat studies og viser til forskning om myter om fett. I kjølvannet av dette kan Ökonomien des Hungers plasseres, og i tillegg har den referanser til viktige stemmer i queer- og affektteori som Eve Kosofsky Sedgwick og Lauren Berlant, som har framhevet hvordan diskurser om fett og fedme er knyttet til økonomiske, særlig kapitalistiske, strukturer.

Boka presenterer ikke bare en kulturteoretisk analyse, men også en nærlesning av kanoniserte tekster. Von Schnurbein leter etter svar i litterære eksempler fordi hun forstår litteratur som stedet hvor moderne former for individualitet har blitt til siden slutten av 1800-tallet, samtidig som dette står i nær sammenheng med økonomiske vilkår. Hun iakttar hvordan diskursen skifter fra det religiøse til det medisinske. I begynnelsen finnes sultens figurasjoner i religiøse forestillinger, for eksempel står faste i motsetning til syndig fråtseri. I forlengelsen av dette forstår von Schnurbein moderne anorektikere som personer som ikke bare avviser den moderne konsumkulturen eller er offer for slankhetsregimet, men som noen som oppviser paralleller til helgener og kvinnelige mystikere. Også i en sekulær virkelighet står den unge kvinnen i sentrum, selv om de kjønnsmessige konnotasjonene ikke er helt entydige i estetikk og litteratur.

Etter en kartlegging av de fire diskursene religion, økonomi, medisin og estetikk begrunner von Schnurbein tekstutvalget sitt overbevisende. Hun ser Danmark, Norge og Sverige som protestantismens høyborg, utfordret og forsterket gjennom vekkelsesbevegelsene. Hun aksentuerer nordisk litteratur siden 1870-tallet som en litteratur som stimulerte debatt om sosiale spørsmål og den sosial-økonomiske utviklingen, og hun peker på Skandinavia som et sted hvor vitalitet og sunnhet i både selv- og fremmedbilde konstrueres rundt 1900.

I det første kapitlet behandler von Schnurbein de litterære forhandlingene av skiftet fra «en hellig anoreksi» til en moderne patologi. I europeisk litteratur på1800-tallet, særlig i den tyske og engelske, dukker det opp en mengde litterære heltinner som sulter på grunn av kjærlighet og ikke sjelden dør av det. Prominente eksempler er Ottilie fra Johann Wolfgang von Goethes Wahlverwandtschaften eller noen av figurene fra verkene til Brontë-søstrene. Kjærlighetsdiskursen kan her leses som et steg på veien fra en religiøs til en sekulær diskurs om kjønn. Merkelig nok finnes det knapt slike sulteheltinner i skandinavisk litteratur. Fredrika Bremer regnes som den første som sto for slike skildringer innenfor den svenske romansjangeren, og hun fikk internasjonal betydning ikke minst for de store viktorianske romanforfatterinnene. Hun bruker i flere av sine romaner det å spise, å sulte og å bli fortært metaforisk til å stille spørsmål om kvinnelig selvbestemmelse, og også om problemer med erotisk og romantisk kjærlighet og lidenskap og økonomiske kår. I hennes første roman, Famillen H*** (1831), tjener regelmessig matlaging og god mat i fellesskap som sentralt bilde for et sunt og avbalansert liv, mens den disharmoniske slektningen fortæres på grunn av kjærlighet som ikke gjengjeldes. Denne tematikken, som strekker seg gjennom hele forfatterskapet, er sterkest i Sveriges første emansipasjonsroman Hertha (1856). En umåtelig sult etter viten og et sosialt engasjert liv støter mot samfunnsmessige restriksjoner for borgerlige kvinner og driver den kvinnelige hovedfiguren til hennes idealistiske prestasjoner. Så blir hun til slutt til en idealfigur, en «ny Eva». Prisen for denne utviklingen er et asketisk avkall på erotikk og endelig at ikke bare hennes elsker, men også hun selv blir fortært på en symbolsk måte og etterhvert dør.

Den livs- og vitebegjærlige kvinnen forekommer i tallrike tekster rundt det moderne gjennombrudd. Von Schnurbeins tese i kapittel 2 er at et av de problemene som settes under debatt på denne tiden, helt bokstavelig er den spisende kvinnen. Von Schnurbein leser Noras hemmelige makronspisning i Henrik Ibsens Et Dukkehjem (1879) som metafor for økonomisk sløseri og illegitimt kvinnelig begjær. Det dreier seg om et begjær som ikke bare er seksuelt, men som knytter seg til en illegitim glede over arbeid og inntekt. Hos Ibsen – og senere hos Strindberg – står disse «sultfigurene» i tett sammenheng med angst for økonomiske forandringer, utbytting, kapitalens nye efemeriske karakter og et system av lån og kreditt som reguleres gjennom upålitelige aksjer.

I kapittel 3 står den svenske forfatterinnen Victoria Benedictsson i sentrum. I sin debutroman Pengar (1885) tar hun opp igjen slutten av Ibsens Et Dukkehjem samt en del av de temaene som allerede er viktige hos blant annet Fredrika Bremer. Ifølge von Schnurbein dreier deg seg om spørsmålet om sammenhengen mellom askese og kvinnelig kunstnerskap. Benedictsson beskjeftiger seg med de kompliserte kjønnsmessige konnotasjonene til de figurasjonene som også er sentrale for hennes mannlige kolleger fra det moderne gjennombruddet. Pengar tar opp fornuftsekteskap og den derfra resulterende overfladiske og kunstige kvinnetypen. Romanen slutter i denne lesningen i en vitalistisk visjon av kvinnelig virksomhet. Det vitale oppbruddet og dermed en bedre framtid står her i sammenheng med fattigdom og slankhet. Korpulente kropper og luksuriøs mat karakteriserer derimot det gamle slappe patriarkatet og dets luksuskvinner. Von Schnurbeins tese er at disse konfigurasjonene av slankhet og fyldighet henger sammen med de første diettbølgene som rammer Europa.

Den fattige poeten – eller «the starving artist» – og hans forhold til forandringer på det litterære markedet er emner som blir relevante for de forfatterne som følger etter det moderne gjennombruddet. I kapittel 4 gjelder Knut Hamsuns Sult (1890) som den paradigmatiske teksten for denne strømningen. I Sult er sultens figur blant annet koblet til den moderne kunstnerens frykt og forakt for en overfladisk populærkultur preget av økonomiske strukturer.

Von Schnurbein viser i kapittel 5 hvordan ambivalensen knyttet til kvinnelig sult skifter om til angstfantasier hos August Strindberg, som her trekker på den samtidige skrekklitteraturen. Hans dramaer, særlig Dödsdansen (1900), Spöksonaten (1907) og Pelikanen (1907), er gjennomsyret av kannibalistiske og vampyraktige menn og kvinner. Disse vampyrene og kannibalene gir i motsetning til i den klassiske vampyrlitteraturen aldri seksuelle konnotasjoner, men de er bokstavelig talt spisende figurer som tar mat fra andre og stapper i seg delikatesser. Ifølge von Schnurbein er det nærliggende å lese det som former for irritert og forstyrret spisning som svinger mellom moralsk råttenskap og patologi. Kokker og mødre som utbytter blir til nøkkelbegrep for den moderne tiden preget av kapitalismen.

I det siste analysekapittelet tar von Schnurbein opp problemet med kvinnelig kunst og skriving og gir en lesning av Karen Blixens fortelling Babettes Gæstebud (1950). Selv om teksten er fra midten av det 20. århundre, altså senere enn de andre, utspiller handlingen seg på den tiden da flertallet av de andre undersøkte tekstene ble skrevet. Blixen vever på en raffinert måte emner som religion og askese, nytelse og sløseri, spising og ikke-spisning, penger og fattigdom og kroppsregimer sammen. I von Schnurbeins argumentasjon tar fortellingen dermed opp igjen alle spørsmålene som tidligere har blitt diskutert. Samtidig foregriper Babettes Gæstebud problemstillinger som kommer til å spille en viktig rolle i det sene 20. og det tidlige 21. århundres tekster om spiseforstyrrelser.

Som jeg antydet innledningsvis, ligger bokens styrke i det diakrone perspektivet. Det blir tydelig hvordan skildringene av fornuftig spisning allerede i idealismen begynner å vakle. Kvinnelig frustrasjon over samfunnets begrensninger finner sitt utrykk i sultende figurer. Kvinnelig livshunger blir retningsgivende også for Ibsens Nora og Benedictssons Selma og får en demonisk karakter hos Strindbergs kvinneskikkelser. Forestillingen om uendelig sult og den paradoksale samtidige anoreksien overskrider kjønnsgrenser, som hos Hamsuns protagonister. Den anorektiske fortellermåten blir til et modernitetstrekk. Von Schnurbein viser i oppsummeringen til flere eksempler som man ønsker å lese mer om. I korte delkapitler henviser overskriftene som «Sultefigurer og morskap», «Sunnhetsreligion og dekadanse», «Slanke kropper – moderne estetikk» og «Sultens økonomier og klassespørsmål» til aktuelle undersøkelsesfelter. De forskjellige aspektene antyder emnets mangfoldighet og dets litterære produktivitet og antyder muligheter for videre forskning. De litterære «Ökonomien des Hungers» etablerer først og fremst borgerlig-protestantiske anoreksimønstre, som det lyder i von Schnurbeins konklusjon. Hun innrømmer at de spørsmålene hun har stilt i begynnelsen, bare delvis er besvart. Boken tier om feite kropper – for disse kroppene tier også i de litterære tekstene og får ingen stemme.

Ökonomien des Hungers er spennende og inspirerende lesning. Ikke fordi nærlesningene er nye, men fordi den klarer å koble sammen en litteraturhistorisk gjennomgang av tekster som forhandler sult, mat og kropp i en diskursiv sammenheng, med nåtidens fettfobi, spiseforstyrrelser og matbesettelse. Dessverre finnes det ikke noen eksempler fra samtidslitteraturen som utdyper denne tesen. Det kan jo godt være en fordel for framtidig forskning. Tekstutvalget overbeviser gjennom eksempler fra sentrale verker i norsk, svensk og dansk litteraturhistorie. Spørsmålet er hvordan problemstillingen forhandles i marginaliserte litterære eksempler. Litt uforståelig er det at boka mangler en norsk eller engelsk sammenfatning som kunne ha utvidet rekkevidden av en viktig studie.