Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Olaf Bernick og Ejlif Stockmann. Ungdom i Henrik Ibsens Samfundets støtter (1877) og En folkefiende (1882)

Olaf Bernick and Ejlif Stockmann. Youth in Henrik Ibsen’s The Pillars of Society (1877) and An Enemy of the People (1882)
Førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda.

Ho disputerte hausten 2018 på avhandlinga Opprørets variasjoner. Autoritetstematikk i fire dikt av Henrik Wergeland og har blant anna publisert artiklane «Det autoritære og sublime Norge i Henrik Wergelands ‘Paa Havet i Storm’ (1834)» (2019) og «‘væk fra disse heromkring’. Wergelands skildringer av arbeidere i tidsskriftet For Arbeidsklassen» (2017). Ho har også vore medredaktør saman med Ole Karlsen og Even Igland Diesen for antologien Stempelslag. Lesninger i nordisk politisk litteratur (2016).

I denne artikkelen undersøker jeg Henrik Ibsens Samfundets støtter (1877) og En folkefiende (1882) med vekt på tenåringene Olaf Bernick og Ejlif Stockmann. Jeg argumenterer for at dramaene inneholder et hittil oversett ungdomsmotiv og -tema, og at en lesning med vekt på ungdommene og deres perspektiv belyser sentrale spørsmål som omkranser disse to dramaene: Er endringen til konsul Bernick i Samfundets støtter troverdig, og er badelegen Stockmann fra En folkefiende en helt? Et siste poeng er at Ibsen setter i spill og gir sitt innspill til det sene 1800-tallets ungdomsdiskurs.

Nøkkelord: Ibsen, Samfundets støtter , En folkefiende , ungdom, ungdomsdiskurs

In this article, I examine Henrik Ibsen’s The Pillars of Society (1877) and An Enemy of the People (1882) with an emphasis on the teenagers Olaf Bernick and Ejlif Stockmann. I argue that the plays contain a youth motif and theme that has so far been overlooked. Focusing specifically on the two youths and their views of life, I try, in addition, to shed new light on the main themes of the two plays: Is Consul Bernick’s change of heart at the end of The Pillars of Society to be taken at face value? To what extent is Doctor Stockmann in An Enemy of the People portrayed as a heroic figure? A final point is that Ibsen, through his depictions of Olaf and Ejlif, makes some interesting comments on the very concept of youth as it was discussed and used in the late 19th century.

Keywords: Ibsen, The Pillars of Society , An Enemy of the People , youth, youth discourse

Når man leser Henrik Ibsens drama Samfundets støtter (SS) (1877), legger man kanskje ikke helt merke til husets sønn, den tretten år gamle Olaf Bernick. Han får nemlig aldri komme inn i hagesalen, som utgjør den sentrale delen av scenerommet. Dette blir et bilde på Olafs livssituasjon: Han er en person som forsøker å tre inn i ungdomsfasen. Han ønsker tilgang til en verden som hittil har vært stengt for han, og han ønsker større råderett over sitt eget liv. Problemet er at han ikke får lov. Han anerkjennes ikke som noe annet enn et barn. Denne utfordringen har han til felles med den jevngamle Ejlif Stockmann fra En folkefiende (FF) (1882).1

Ungdomsmotivet er et lite vektlagt, for ikke å si oversett motiv i disse ofte kommenterte Ibsen-stykkene. Jeg vil undersøke motivet og vise at overgangen fra barndom til ungdom utgjør en sentral tematikk i begge dramaene, og at denne overgangen oppleves som utfordrende for de to guttene. En undersøkelse av motivet gir dessuten tilgang til et nytt perspektiv på aktuelle forskningsspørsmål som omkranser disse to dramaene: Er omvendelsen til konsul Bernick i SS troverdig, og er badelegen Stockmann fra FF en helteskikkelse?2 Når man vektlegger ungdomsperspektivet, beholder Bernick mye av sin tvetydige status, mens Stockmann tydeligere kommer negativt ut.

I artikkelen kaster jeg slik først nytt lys over to velkjente Ibsen-tekster ved å se nærmere på to oversette bipersoner. Deretter argumenterer jeg for at Ibsen setter i spill og nyanserer sin samtids rådende ungdomsdiskurs. Ungdomsperspektivet bidrar altså ikke bare til å belyse hovedpersonene. Det bærer også i seg et korrektiv til samtidige forståelser av og holdninger til ungdommen, som nettopp fedrene representerer.

To oversette ungdommer

Olaf og Ejlif har mangt til felles, blant annet at de er lite synlige: Begge har liten plass i dramaene, og ingen av dem har en åpenbar eller tydelig skjellsettende konflikt knyttet til seg. Tvert imot fremstår de som vanlige. Til sammenligning skriver Jørgen Lorentzen at barna i Gengangere og i Vildanden «har fått en bevisst og sentral plass […] med vekt på hvordan de skades og såres på sin sjel i borgerskapets familiedrama» (2012, 55 f.). Men at guttene skiller seg fra for eksempel den mer særegne Hedvig, gjør dem ikke nødvendigvis mindre interessante. Sant å si vekket det snarere lysten til å undersøke hvorfor de er med.3

Å være både alminnelig og lite synlig har imidlertid sin pris. Olaf og Ejlif går nok ofte under leserens radar, og så vidt meg bekjent har de to guttene aldri vært et hovedanliggende i Ibsen-forskningen, iallfall ikke i den nasjonale. Man finner riktignok sporadiske tilløp og antydninger, særlig når det gjelder Olaf, noe også henvisninger og fotnoter underveis i denne artikkelen vil tydeliggjøre. Et eksempel finner man hos Atle Kittang, som i Ibsens heroisme skriver at Olaf gjør opprør mot farsautoriteten, men Kittang mangler en nærmere undersøkelse av dette opprørets beveggrunner (2002, 145). Selv i Ross Schidelers kapittel «Ibsen: Do Fathers Know Best?», der han analyserer blant annet SS, er Olaf avspist med en knapp kommentar om at han «disobeys [Bernick] and plans to run away» (1999, 69 f.).

Ejlif har fått en enda krankere skjebne. Som den eneste nevner Asbjørn Aarseth dramaets barneflokk i en viss utstrekning, men som jeg vil vise i min lesning, treffer betraktningene dårlig (jf. 1999, 116). For eksempel ser ikke Aarseth at det er forskjell på tenåringen Ejlif og hans tiårige bror. Aarseth har slik sett et syn på barna som blir kritisert av Ejlif selv. I likhet med Olaf ønsker han å bli sett som ungdom, ikke som barn.

Ungdomstematikk i Samfundets støtter

Konsulsønnen Olaf Bernick i SS presenteres i utgangspunktet som et barn. Han befinner seg i lekens verden: «Ude i haven løber Olaf Bernick omkring og skyder tilmåls med en bue» (SS 11). Det hele virker rent ut sagt harmonisk. Det blir imidlertid klart at trettenåringen søker seg ut av denne posisjonen, noe som ikke forløper uten problemer.

Olaf blir alltid stående utenfor de voksnes verden, både i konkret forstand, noe sceneanvisningene understreker, og i symbolsk forstand, noe som viser seg blant annet gjennom replikkene. Uttrykk for disse tendensene finner man allerede første gang han opptrer. I første akt sitter medlemmene i «Foreningen for de moralsk fordærvede» i samtale, og Olaf kommer opp på hagetrappen. Olafs opptreden består i en kort replikkveksling som tar utgangspunkt i drømmen hans onkel Hilmar er i ferd med å fortelle om. Man bør legge merke til første sceneanvisning, som understreker at Olaf ikke kommer inn i den «rummelige havesal» (SS 11), scenens sentrale rom, men kun opp til den:

OLAF som er kommen op på havetrappen

Har du været forfulgt af en hvalros, onkel?

HILMAR TØNNESEN

Jeg drømte det, din klodrian! Men går du endnu her og leger med den latterlige bue? Hvorfor får du dog ikke fat på et rigtigt gevær?

OLAF

Jo, det vilde jeg gerne, men –

HILMAR TØNNESEN

For et sådant gevær, det er der da nogen mening i; der er altid noget nervespændende i det, når man skal fyre det af.

OLAF

Og så kunde jeg skyde bjørne, onkel. Men jeg får ikke lov for far.

FRU BERNICK

Du må virkelig ikke sætte ham sådant i hodet, Hilmar.

(SS 21)

Olafs opptreden avsluttes med at hans mor, fru Bernick, kommanderer han ut av scenerommet: «Nu kan du gå ned i haven igen, Olaf» (SS 22).

Denne scenen illustrerer hvordan en samlet gruppe voksne behandler Olaf som et barn. Av onkelen Hilmar blir han hånet og avbrutt.4 Moren på sin side ber sønnen forlate hagesalen, som her symboliserer (blant annet) voksenverdenen til forskjell fra hagen, som er barnets verden.5 Det skulle være nok plass til Olaf i hagesalen, som nettopp er «rummelig». At han stenges ute, må følgelig forklares på annet vis. I tillegg er også faren sentral, selv om han ikke er fysisk til stede. Det er faren som nekter Olaf et våpen, noe som her må leses som et attributt som hører voksenverdenen til. Til dette kan man innvende at Olaf tross alt har et våpen, nemlig buen, men ikke bare blir det klart at denne må forstås som en leke i og med at Hilmar karakteriserer den som «latterlig». Det blir senere også understreket at den er ufarlig: «[D]er er ingen pil i», kan Olaf fortelle (SS 22).

At Olaf lukkes ute fra hagesalen på helt konkret vis, går igjen i første halvdel av dramaet. Han står i andre akt «i havedøren» (SS 81), men kommer ikke lenger enn til dørterskelen, for like etter får man beskrevet at han «går ned sammen [med Hilmar] i haven» (SS 81). Også i tredje akt gjør det samme forholdet seg gjeldende. Her trer konsulen inn i hagesalen fra «det bagerste værelse tilvenstre» (SS 119), der det blir klart at Olaf oppholder seg. Idet det høres lyder fra dette rommet, blir avstanden understreket ved at konsulen «lukker døren» (SS 120) som han i utgangspunktet lot «stå halvt åben efter sig» (SS 119). Først i slutten av tredje akt endrer dette forholdet seg, og dette blir en del av oppbygningen mot stykkets klimaks. Sideteksten beskriver at Olaf «stikker […] hovedet forsigtigt ud gennem døren tilvenstre» (SS 159), og i den påfølgende sideteksten blir det åpenbart at det bygges opp mot en endring, for Olaf tar «et par skridt frem» (SS 159). Dette er altså første gangen Olaf reelt sett trer inn i hagesalen. Dette prøvende opprøret blir riktignok raskt avbrutt, for «Olaf løber ind i værelset igen og lukker døren da han ser fuldmægtig Krap, som kommer fra højre» (SS 160). At noe er i ferd med å endre seg, er likevel klart.

Før jeg går nærmere inn på omslaget, vil jeg diskutere relasjonen mellom far og sønn, for i SS er det slik at det først og fremst er faren som må tillate sønnens modning og utvikling. Man kan i det hele tatt lese dramaet som historien om en patriarkalsk autoritet som tror han har kontroll, som mister kontrollen, og som enten gjenvinner kontrollen eller gjennomgår en reell forandring til en ikke-autoritær autoritet som følge av en selvkritisk erkjennelse; det gjelder overfor samfunnet, overfor familien generelt og overfor sønnen spesielt.

Skal man tro konsul Bernicks beskrivelse av sin egen familie, er det vel å merke ingen problemer eller spenninger i relasjonen mellom far og sønn eller i familien som sådan. Når Bernick selv kommenterer familiedynamikken, beskriver han sin egen familie som «en liden tætsluttet kreds» (SS 46). Det er imidlertid rett forut for denne beskrivelsen man får den egentlige karakteristikken av relasjonen mellom far og sønn, og den står som en motsetning til konsulens egen. Idet han omtaler sin egen sønn eksplisitt for første gang, er det på følgende vis: Han oppfordrer kvinnene til å være «en hjælp og en hygge for Deres nærmeste, således, som min kære Betty og Marta er det for mig og Olaf – (ser sig om) Ja, hvor er Olaf henne i dag?» (SS 45 f., min uth.). Spørsmålet antyder at far og sønn ikke står samlet i et «mig og Olaf». Inntrykket forsterkes av at dette gjentar seg flere ganger. I andre akt spør konsulen: «Hvor er Olaf henne?» (SS 62), og også i den avsluttende akten kommer det frem at Bernick ikke har oversikt over sønnens gjøren og laden når han sier at «Olaf skal også komme ned; jeg vil have ham ved siden af mig» (SS 177). På dette tidspunktet forsøker Olaf å forlate familien til fordel for Amerika, frihetens land i dette stykket.

Videre er det beskrivende for relasjonen at konsulen og sønnen nesten ikke snakker sammen før oppgjøret i fjerde akt, noe som er påfallende i og med at Bernick regnes som en utpreget retoriker. Kittang skriver for eksempel at «konsulen har språket i si makt» (2002, 135). I første akt finner man en kjapp replikkveksling i forbifarten. Bernick stiller Olaf et kontrollspørsmål. Har Olaf «nu […] været på bryggen igen?» (SS 49). Dette avkrefter Olaf før han heller henvender seg til onkelen: «Nej, jeg var bare ude i en båd. Men tænk, onkel Hilmar, der kom et helt beriderselskab iland med heste og dyr» (SS 49).6 Det er en klar distanse i relasjonen mellom far og sønn, og i den grad det foregår lengre samhandling mellom dem før siste akt, dreier det seg ikke om dialog, men om en voldshandling: «Konsul Bernick, med et spanskrør i hånden, kommer i hæftig vrede ud fra det bagerste værelse tilvenstre […]» (SS 119). Årsaken til at konsulen slår sønnen, er at Olaf på nattestid har vært «tilhavs med fiskerbåden», og endatil, kjefter konsulen, «vover den knægt at true med at han vil løbe sin vej!». Dette passer konsulen dårlig, for han er «ikke tjent med at blive barnløs» (SS 119). Den kapitalistiske metaforikken som preger konsulens omtale av relasjonen til sønnen, avslører at det ikke er kjærlighet og omsorg som står øverst hos Bernick. Konsulen gjør da heller ikke noe forsøk på å forstå sønnen. Han ser ikke frustrasjonen hos den trettenårige gutten, som bokstavelig talt står på terskelen til en annen verden enn barnets uten å slippe inn. Husets patriark karakteriserer tvert imot sønnens eventyrlyst som rene slyngelstreker, det vil si som barnslige handlinger, og han plasserer sønnen entydig i barnets posisjon når han bruker spanskrøret på han. Handlingen markerer konsulens manglende blikk for sønnens utvikling og modning, og den danner da også bakgrunnen for at Olaf endelig tar noen prøvende skritt inn i hagesalen:

OLAF ser truende mod faderens værelse

Han skal ikke slå mig oftere.

(SS 159)

En konfrontasjon mellom far og sønn blir det riktignok ikke, noe styrkeforholdet mellom dem kan forklare. Olaf velger iallfall en annen løsning: Han forsøker å reise vekk.

Olaf får aldri reist, men oppfatningen av at han gjør det, virker umiddelbart å gi gode resultater for han. Kort før konsulen blir gjort kjent med at Olaf har reist med hans eget synkeferdige skip «Indian Girl», finner man en av hans sedvanlige egosentriske erklæringer: «Jeg vil leve – for Olafs skyld. Han skal oprette alt og sone alt –» (SS 183). Olafs verdi ligger først og fremst i den betydning han kan ha for farens ære. Men når konsulen får høre at sønnen har reist, synes han med en gang å nå en ny innsikt: «Jeg ser ham aldrig mere, siger jeg. Jeg har mistet ham […], og – nu ser jeg det – jeg har aldrig ejet ham» (SS 185). Kort etter bryter han likevel inntrykket av at det her er en erkjennende og selvkritisk far man er vitne til. Idet Betty kommer og spør Bernick om han vet, avbryter han henne med følgende anklage: «Ja, jeg ved –; men du, – du, som intet ser, – du, som ikke har en moders øje for ham –! […] Hvorfor har du ikke våget over ham? Nu har jeg mistet ham. Giv mig ham igen, om du kan!» (SS 188 f.). Kanskje er det rett og slett frustrasjonen som taler (jf. Kittang 2002, 149). Iallfall er det glede man ser hos konsulen når Betty kan fortelle at skipet er stanset: «O, hvilket overmål af lykke, Betty!» (SS 191). Det synes også å være en endret mann man ser når konsulen i det følgende først forsoner seg med samfunnet, deretter med Betty og endelig med Olaf. «[L]ad nu Olaf komme», sier den tidligere kapitalisten nå med bibelske undertoner, og Olaf inviteres endelig inn i hagesalen (SS 204). Her følger også den første faktiske samtalen mellom far og sønn, som blir en rørende forsoningsscene. Det er endatil Bernick som først rekker ut en hånd. Han går bokstavelig talt sin sønn i møte:

KONSUL BERNICK  imod ham

Olaf!

OLAF

Fader, jeg lover dig, jeg skal aldrig mere –

KONSUL BERNICK

Løbe bort?

OLAF

Ja, ja, det lover jeg dig, fader.

(SS 205, min uth.)

Konsulen overbeviser som en far med innsikt når han heller ikke lar det forbli med denne unnskyldningen fra sønnen. Det forholder seg snarere tvert imot. Faren viser selv vilje til endring: «Og jeg lover dig, du skal aldrig få grund til det. Herefter skal du få lov til at vokse op, ikke som arvetager til min livsgerning, men som den, der selv har en livsgerning ivente» (SS 205). Bernick har blikk for sin sønns strev: Olaf skal endelig få entre en ny livsfase, og han skal få større råderett over sitt eget liv. Samtidig er det på dette punkt min lesning tangerer spørsmålet som mange har stilt når det gjelder Bernick: Er hans endring overbevisende?

Spørsmålet om Bernicks endring

Spørsmålet om Bernicks endring er viktig ikke bare fordi forskningen er konsentrert omkring spørsmålet, men også fordi dette har blitt ansett for å være en av stykkets mest sentrale tematikker. Iallfall understreker Kristian Elster (1877) i sin anmeldelse av SS at det er Bernick og hans psykologi som er stykkets hovedtematikk. Dette viser seg særlig i at Bernick ikke er representativ. Bernick kan ikke «siges at være en Skikkelse, som man hver Dag møder som ledende Mand hverken i Handelsverdenen eller i andre Samfundskretse», og det leder Elster til følgende konklusjon:

Skuespillet er saaledes ikke først og fremst nogen «Samfundssatire», Interessen ligger for Hovedpersonens Vedkommende hovedsagelig i det sykologiske, i den dybe og anskuelige Skildring af den brødefulde Mands indre Udvikling, hans Fristelse, Fald og endelige Opreisning gjennem Anger og aaben Bekjendelse af sin Skyld. (Elster 1981, 179)

Senere har det altså blitt satt spørsmålstegn ved den anger og skyldbekjennelse Elster her tar for gitt. Som Bjørn Hemmer (jf. 2003) opplyser, er det James McFarlane som starter diskusjonen idet han løfter frem muligheten for å lese dramaets ende ironisk:

I felt that there were other possibilities that at least merited scrutiny: that, for instance, the play might conceivably be construed as a deceptively but nevertheless mordantly ironic piece in which simple honest virtue, far from triumphing at the end to a chorus of sentimental moralizing, is on the contrary seen to be once more duped and deceived, manipulated, hoodwinked, led by the nose by a very smart operator indeed who knows all the tricks. (1966, 38)

Blant annet far–sønn-relasjonen har dannet utgangspunkt for bidrag til denne diskusjonen. Et eksempel er Ingard Hauge, som er ukritisk til forsoningen: «Lille Olaf Bernick blir virkelig en forloren sønn som faren jager fra seg ved forventningspress og hardhet. Som hjemkommen sønn blir han mottatt med at faren går ‘imod ham’ og møter ham med vennlighet, etter det bibelske forbildet» (1986, 65). En mer forbeholden fortolkning finner man hos Therese Garshol Syversen, som ikke mener forsoningen bekrefter en total endring, men heller åpner for en: «Samtidig gir avslutningsscenen håp for Bernick som far. Ibsen fratar Bernick verdigheten som patriark, men åpner muligheten for å skape en ny type mannlighet og farskap» (2015, 34). Dette mer uavgjorte preget beholder Bernick i min lesning.

Jeg er vel å merke skjønt enig med Hauge i at det er en kontrast mellom den faren som prøver å banke vett i hodet på sønnen, og den faren som endelig anerkjenner og ser sin sønn og samtaler med han. Det er heller ikke slik at Bernick skulle eller burde vært fullstendig utmanøvrert. At Olaf skal få vokse opp, betyr at han skal få bli ungdom, følgelig trenger han fortsatt en autoritet. Dette blir klart av at han for eksempel begrunner sine livsønsker på umodent vis. Han vil ikke bli en samfunnsstøtte fordi det er «så kedeligt» (SS 206). At Bernick forblir en tilstedeværende autoritet for Olaf, er dermed naturlig. Poenget er at man gjennom forsoningsscenen blir presentert for en endret Bernick. Nå fremstiller han seg som en ikke-autoritær autoritet som vil la sønnen utvikle seg på egne premisser. Likevel: Vi har å gjøre med en mann som utvilsomt er både selvisk og smart. Som Elster skriver, preges konsulen av en usedvanlig «Skurkagtighed» (1981, 179), og Bernick fordrer slik et kritisk blikk.

Et poeng i denne sammenhengen er at Olaf gjennom sitt opprør har demonstrert at konsulen ikke har den kontroll som han åpenbart trodde han hadde. Forsoningen kan altså leses som nødvendig for tanken om Olaf som arvtager, selv om det er dette Olaf ikke vil, og selv om Bernick forsikrer at dette på ingen måte er et mål for hans gjerning:

OLAF

Og får jeg også lov til at blive, hvad jeg vil?

KONSUL BERNICK

Ja, det får du.

[…]

Du skal blive dig selv, Olaf; så får resten gå, som det kan.

(SS 205 f.)

Man kan lese dramaet annerledes enn Jørgen Haugan, som påstår at Bernicks omvendelse overfor sønnen er troverdig fordi den, som den eneste, «ikke er påkrevd» (2014, 244). Vel er Olaf tilbake i familien, men for at Olaf skal forbli hos sin far, er denne omvendelsen påkrevd. Dette impliserer også den klarsynte frøken Hessel. Når fru Bernick kan erklære at Bernick «har fåt [Olaf] igen», tilføyer frøken Hessel: «Ja, vind ham nu også» (SS 189).

Videre er det verdt å legge merke til følgende del av samtalen mellom far og sønn, der faren avbryter sønnen:

OLAF

Fader, jeg lover dig, jeg skal aldrig mere –

KONSUL BERNICK

Løbe bort?

(SS 205)

Avbrytelsen kan leses som ordene til en opprømt far, som uttrykk for en far som (endelig) forstår hva sønnen vil si, eller også som en fars forsøk på å komme sin sønn i møte. At avbrytelsen er formet som et spørsmål, peker på én side mot en slik lesning hvis man leser det som et reelt spørsmål. Lest retorisk blir det imidlertid annerledes.7 Da kan avbrytelsen tjene som motargument til for eksempel Aarseths påstand om at Bernick i den avsluttende dialogen «viser […] seg som en forsonlig mann». Aarseth understreker i den sammenheng at Bernick vel å merke ikke har «mistet sin autoritet». Endringen består ifølge Aarseth i at Bernick «ikke lenger [opptrer] autoritært» (1999, 57). Men Bernick kan leses som autoritær i og med avbrytelsen: Han lar ikke sønnen fullføre sine egne setninger. Dessuten bør man legge merke til innholdet i Bernicks avbrytelse. Dette, at sønnen ikke skal forlate han, er det viktigste for Bernick, og det støtter tanken om at Bernick handler slik han gjør, fordi det er den eneste måten han kan forhindre at sønnen løper vekk. Bernick er, må man huske, ikke «tjent med at blive barnløs» (SS 119).8

Alt i alt understreker ungdommens perspektiv Bernicks tvetydige status. Sikkert er det imidlertid at han i utgangspunktet er klart kritisk fremstilt som en autoritær autoritet. Dette vil kunne lede en til å tro at konsulens motsetning ville være den ideale tenåringsfar, men det er ikke tilfellet hos Ibsen. Bernicks motsetning finner man i Tomas Stockmann, og han kommer dårlig ut hvis man ser han med Ejlifs blikk.

Ungdomstematikk i En folkefiende

I FF møter man søsknene Ejlif på tretten, Morten på ti og Petra, som er voksen. Det er få som har kommentert ungeflokken. Asbjørn Aarseth utgjør et hederlig unntak, men karakteristikkene av de Stockmanske barna treffer ikke særlig godt:

De som ellers tror sterkest på doktoren, […] er hans tre barn. […] At dikteren lar barna bli involvert på denne måten, er også et virkemiddel som er helt i tråd med romantikkens normsystem. Barn reagerer spontant og oppriktig, uten baktanker. At de slutter opp om sin far, er naturlig og ikke noe paradoks, ingen peripeti, men like fullt er denne støtten virkningsfull. I litteraturens og teatrets verden, i alle fall i det 19. århundret, er det slik at den som i en strid har ungdommen på sin side, umiddelbart får sympati fra leserne og tilskuerne. Hos sine barn møter doktoren begeistring, ikke frustrasjon eller forvirring. (1999, 116)

Jeg vil vise at dette er en i beste fall unyansert beskrivelse av Ejlif, av ungeflokken og av ungdomstematikken i dramaet for øvrig. Ibsen er slett ingen romantiker i dette tilfellet. Her finnes ingen idyllisering av det naive, snarere tvert imot. Det er nemlig den kritiske siden ved Ejlif som setter faren i relieff.9

Ikke desto mindre støtter Aarseths påstander tanken om at en undersøkelse av barna kan kaste lys over spørsmålet om doktoren er en helt eller ikke. Følger man dette perspektivet, vil imidlertid konklusjonen bli en annen enn den Aarseth antyder her. Doktoren er ikke utvetydig Ejlifs helt, og dette bør tillegges vekt siden Ejlif jo nettopp er dramaets ungdom, som Aarseth løfter frem som den viktigste gruppen i slike spørsmål. I min lesning blir fru Stockmann mer av en helteskikkelse.

Aarseth betrakter Stockmanns barneflokk som en enhet, og det er også slik at særlig brødrene Ejlif og Morten i utgangspunktet kan virke som akkurat det. De opptrer i all hovedsak i tospann. Første gang de dukker opp i dramaet, beskrives det slik: «Ejlif og Morten går også derind» (FF 538). Andre ganger skjer det på samme vis: «Ejlif og Morten kommer lidt efter» (FF 546), og noe senere igjen påpekes det at «gutterne bringer det forlangte» (FF 547). De står også i samme posisjon overfor voksenverdenen. Som Olaf står de innimellom konkret utenfor: Når foreldrene danser i gledesrus, «stikker [gutterne] hodet ind gennem døren» (FF 565). Samlet sett får de like fullt ofte være til stede i den sentrale delen av scenerommet. Det betyr likevel ikke at de faktisk blir innlemmet i de voksnes verden:

Ejlif og Morten, med skolebøger, er imidlertid kommet ind.

DOKTOR STOCKMANN

Gutterne –! (står med engang fast og fattet) Ikke, om så hele verden faldt ned, bøjer jeg nakken under åget.

Han går imod sit værelse.

FRU STOCKMANN efter ham

Tomas, – hvad vil du gøre!

DOKTOR STOCKMANN ved døren

Jeg vil ha’ ret til at se mine gutter i øjnene, når de engang blir voksne fri mænd.

Han går ind.

FRU STOCKMANN brister i gråd

Å gud hjælpe og trøste os allesammen!

PETRA

Far er bra’, han! Han gir sig ikke.

Gutterne spør’ forundret, hvad det er for noget; Petra gir dem tegn til at tie .

(FF 607, min uth.)

Brødreparet blir altså snakket om, men ikke til. Selv ikke når guttene er emnet for samtalen, blir de gjort til del av den.

En sådan holdning til guttene kan forsvares ved at de er barn, og å overskride grensen mellom voksen og barn var trolig lite aktuelt i Ibsens samtid. Mitt hovedpoeng i denne sammenhengen er imidlertid at oppfatningen om at guttene er jevnbyrdige i den forstand at de begge blir betraktet som og behandles som barn, ikke samsvarer med Ejlifs selvforståelse. Ejlif oppfatter tvert imot sin bror som barnslig siden Morten har barnets naive blikk på verden. Ejlif fremstår til sammenligning som kritisk og desillusjonert, slik det kommer frem i følgende samtale om religion:

MORTEN

Du må være svært syndig, du, Petra.

PETRA

Syndig?

MORTEN

Ja, når du arbejder så meget. Herr Rørlund siger, at arbejde er en straf for vore synder.

EJLIF blæser

Pyh, hvor dum du er, at du tror på sligt noget.

(FF 553)

Mortens barnlige innstilling blir også tydeliggjort i hans ønsker for fremtiden, og i samme stund trer Ejlif frem som langt mer kritisk reflekterende. «Jeg vil helst bli’ viking, jeg», sier Morten, hvorpå Ejlif responderer på bitende ironisk vis, samtalen over tatt i betraktning: «Men så måtte du jo være hedning da» (FF 554).

I starten av dramaet er det nok ikke alle som har blikk for denne antagelig gryende forskjellen mellom brødrene. Aller minst har moren det. Ejlif viser klare ønsker om å bli behandlet annerledes enn broren, men fru Stockmann avfeier dette. Hun ser begge som barn og ønsker å holde dem adskilt fra voksenverdenen. Det skjer for eksempel når samtalen dreier inn på religionskritikk. Morten imøtegår brorens kritikk enkelt ved å si at han jo kan bli hedning, hvorpå herr Billing repliserer: «Det holder jeg med dig i, Morten! Jeg siger akkurat det samme» (FF 554). For fru Stockmann egner ikke temaet seg for barn, og det til tross for at det er Ejlif som har åpnet for det. Hun «gør tegn» til herr Billing og avfeier påstanden hans: «Nej visst gør De ikke, nej, herr Billing» (FF 554). Men Billing er ikke en som lar seg stoppe, og idet han tar sats for virkelig å forklare Morten et og annet om de store spørsmålene, ser ikke fru Stockmann noen annen råd enn å fjerne guttene fra situasjonen. I den sammenheng avviser hun eksplisitt at det skulle være noen forskjell på de to sønnenes modenhet:

FRU STOCKMANN

Nu skal I gå ind med jer, gutter; I har visst noget at læse over til imorgen.

EJLIF

Jeg kunde da gerne få bli’ en stund –

FRU STOCKMANN

Ikke du heller; gå så begge to.

(FF 555; merk: forf.s uth.)

Etterpå blir det straks klart at dette er gjort med den hensikt å skjerme guttene. Hovstad spør om fru Stockmann virkelig tror «det kan skade gutterne at høre på sligt?», og fru Stockmann svarer riktignok at hun ikke vet, men også at hun ikke synes noe om det (FF 555). Hun ønsker å opprettholde guttenes skjermede verden, også for Ejlifs del. Ejlif viser derimot med sitt trykk på «jeg» at han og Morten ikke bør regnes som jevnbyrdige i denne situasjonen.

Stockmann virker umiddelbart å være en motsetning til kona. Han ser at sønnen er i utvikling: «Jeg har en mistanke om, at Ejlif kniber en cigar en gang imellem; men jeg lader som ingenting» (FF 547). Sigaren kan her leses som et attributt som hører de voksnes verden til, og det sentrale er at Stockmann lar Ejlifs røyking gå upåaktet hen. Man kan for øvrig også merke seg at faren ved å nevne Ejlif ved navn impliserer at dette gjelder Ejlif spesielt.10 Ikke desto mindre er dette det eneste stedet i dramaet der faren gjør forskjell på sine to sønner. Vanligvis og også etter denne hendelsen snakker han til dem og omtaler dem som «gutter» eller som «Ejlif og Morten» (FF 689). Dette er utgangsposisjonen i dramaet, men hvordan utvikler det seg?

Når det gjelder forholdet til barna, er det først og fremst fru Stockmann som gjennomgår en endring. Hun endrer sitt syn på hva barn og ungdommer bør være vitne til generelt sett. Fru Stockmanns endring i denne henseende er hun selv klar over:

DOKTOR STOCKMANN arrig

Jo, det skal jeg sige dig. Det er fordi at her i byen er alle mand kærringer – ​​ligesom du; alle tænker de bare på familjen og ikke på samfundet.

FRU STOCKMANN griber ham i armen

Så skal jeg vise dem en – en kærring, som kan være mand – for engangs skyld. For nu holder jeg med dig, Tomas!

(FF 649)

I samme sekvens endrer hun sitt syn på hva barn skal kunne være med på. I motsetning til tidligere ber hun guttene om å være i kampen: «Bare ikke gi’ dig, Tomas. Jeg skal be’ gutterne gå med dig» (FF 650). Ikke minst er det verdt å legge merke til den siste del av hennes innsikt, nemlig at det er forskjell på sønnene. Den ene har barnets naivt idylliserende blikk på faren, den andre er muligens mer kritisk: «Morten gør det så gerne; og Ejlif, han går nok med, han også» (FF 650).

Dette nyervervede synet er utvilsomt et mer korrekt syn på barna, noe som blir bekreftet senere i stykket, der man blir vitne til Mortens idealiserende blikk på faren, til forskjell fra Ejlifs kritiske innstilling. Ejlif er vel å merke en som står opp for sin far utad, for eksempel slåss han for faren. Men Stockmanns eldste sønn har også startet en modningsprosess som innebærer at han stiller seg kritisk til sin egen far. Mot slutten utlegger Stockmann med fynd og klem om frihet. Morten stiller oppfølgingsspørsmål, og guttenes reaksjoner på farens svar bekrefter fru Stockmanns nye blikk på sønnene:

MORTEN

Men hvad skal vi gøre, når vi er ble’t fri og fornemme mænder da?

DOKTOR STOCKMANN

Da skal I jage alle gråbenene over til det fjerne vesten, gutter!

Ejlif ser noget betænkelig ud; Morten hopper og råber hurra.

(FF 726)

Situasjonen understreker dessuten at også Stockmann vakler i sin forståelse av eldstesønnen. Svaret han gir Morten, er fjasete, og man ser samtidig hvordan Ejlif ikke lar seg begeistre av sådant fjolleri. Det er et barn verdig, men så er da også hans far på mange måter et barn, og heri ligger nettopp en kritikk av Stockmann.

Spørsmålet om doktor Stockmanns heltestatus

I min lesning har jeg vektlagt at Morten og Ejlif skiller seg fra hverandre ved at den yngste er barnlig naiv, mens tenåringen er mer av en kritisk og reflekterende type. Dette vitner om en psykologisk utvikling som i FF blir knyttet til overgangen fra barndom til ungdomsfasen, og det er denne utviklingen som fører til at Ejlif ser sin far med et skeptisk blikk. Ejlifs utvikling og hans avslørende blikk tydeliggjør i det hele tatt hvor kritikken av faren ligger: Det er nemlig ikke bare ti år gamle Morten som ikke har gjennomgått en utvikling av en slik art som Ejlif har gjort. Det gjelder også doktoren og Petra, som selv i voksen alder har det som i dette dramaet blir fremstilt som barnets livsholdning.

Denne grupperingen og koblingen til det barnlige støttes av fru Stockmanns oppførsel overfor sin mann. Hennes overbærende holdning vitner om at hun oppfatter mannen nærmest som et barn som vennlig må påminnes om livets faktiske realiteter. Dette gjelder også etter at fru Stockmann erklærer sin støtte til ektemannen (jf. FF 649). Når ektemannen bedyrer at han har sett lyset, responderer fru Stockmann på følgende vis:

FRU STOCKMANN smiler og ryster på hodet

Å du Tomas –!

(FF 727)

En slik holdning til mannen blir tydelig flere steder. Et videre eksempel er replikkene som følger Stockmanns fabuleringer om fremtiden: «Ja, når vi bare kunde leve af solskin og vårluft, Tomas» (FF 723). Jeg er altså enig med dem som mener Stockmann ikke ukritisk bør leses som dramaets helt, og som dermed plasserer seg inn i tradisjonen etter M.J. Monrad, som anser dokteren for å være en «letlivet, overfladisk Sangviniker» ([1883] 2018). Stockmann er for naivt innstilt, innimellom på grensen til det komiske. Dette støttes ikke minst av at dramaet har en motsetning i fru Stockmann, men ikke slik å forstå at fru Stockmann er en gråtekone eller sutrekopp. Hun er verken utpreget negativ, unyansert kritisk eller fremskrittsfiendtlig, men ei heller er hun en idealistisk fantast. Hennes innstilling virker tvert imot å være vennlig, åpen og godmodig, men også realistisk og kritisk, og det er slik hun skiller seg fra mannen.

Nå er det riktignok ingen hemmelighet at fru Stockmann utgjør sin manns fornuftige motstykke, men undersøkelsen av hennes forhold til barna synliggjør utmerkede sider ved hennes personlighet, og nettopp hennes utvikling overfor barna gjør at hun blir mer sympati til del. Fru Stockmann er ikke grunnleggende og konsekvent kritisk. Forholdet til barna viser at hun er villig til å erkjenne feil, helt konkret hennes feiloppfatning av barneoppdragelse og av sin eldste sønn, og det viser at hun som en konsekvens av slike erkjennelsesprosesser endrer sine holdninger og handlinger. Helt entydig er det likevel ikke. I en diskusjon etter fru Stockmanns endring sier Hovstad at det her må tas hensyn til doktorens «ægtefælle og hans uforsørgede børn», hvorpå Morten i tospann med storebroren spør: «Er det os, det, mor?» (FF 663). Svaret de får av moren, er kontant: «Hys!» (FF 664). Samlet sett styrker likevel fru Stockmanns innstilling den kritikken av Stockmann som også Ejlif antyder.

Den siste i familien, Petra, er igjen mer naivt anlagt. Hun følger sin far troskyldig. Når faren preker idealistisk frihetsfanatisme, som også skal resultere i en skole der man til alt overmål ikke skal lære noe (!), sukker Petra «trøstig», det vil si rolig, tillitsfullt og optimistisk,11 og der fru Stockmann minner mannen på at man tross alt må ha mat, mens Stockmann kun betenker seg når det gjelder en etterfølger for sitt kommende livsprosjekt i frihetens navn, responderer Petra på følgende vis: «Å, tænk ikke på det, far; du har tiden for dig» (FF 724). Beskrivende er dessuten stykkets avsluttende replikk, som er lagt i Petras munn. Der fru Stockmann rister mildt avvisende på hodet, viser Petra seg igjen som nettopp «trøstig», og hun «griber hans hænder»: «Far!» (FF 727). Selv om uttrykket er forskjellig, ligner hun i sin troskyldighet heller på barnet Morten, som «hopper og råber hurra» til sin fars forslag, enn på en «noget betænkelig» Ejlif (FF 726).

Ibsens samtidige ungdomsdiskurs

Innledningsvis påstod jeg at Ibsen gjennom disse to dramaene setter i spill og gir sitt innspill til det sene 1800-tallets ungdomsdiskurs. En slik påstand kan virke merkelig all den tid Ola Stafseng viser til at det rår en gjengs forestilling i sosiologien om at ungdom hører etterkrigstiden til, at «vårt etterkrigssamfunn har utviklet en helt ny og særegen sosial kategori» (1984, 13). Men slike generaliseringer er uomtvistelig problematiske, noe Stafseng selv gjør oppmerksom på: «Så vel teoretisk som empirisk blir det uklart om ungdommen fantes i tidligere epoker […]. Dette er selvfølgelig avhengig av hvor allment en stiller spørsmålet, og hva en legger i begrepet ‘ungdom’» (1984, 13), og for eksempel en ungdomsforsker som John R. Gillis mener at man allerede i det «preindustrielle samfunnet gjenkjenner og institusjonaliserer et livsstadium som skiller seg fra både barndom og voksenliv» ([1974] 1981, 2). I nordisk sammenheng støttes nyanseringen av Henrik Berggren. Han viser til at ungdom faktisk ble regnet som en egen livsfase allerede i antikken, men understreker også at «the meanings invested in the concept of youth have varied greatly between different epoches and cultures» (1997, 233, 234). I de nordiske landene mener han en mer moderne ungdomsforståelse oppstod «in the 19th and 20th century» (1997, 233).

Ibsens ungdomsfremstilling er langt på vei i tråd med samtidens ungdomsdiskurs. Berggrens beskrivelse av hvordan man vitenskapelig sett definerer ungdom midt på 1800-tallet, viser at Ibsen er midt i sin tid når han lar ungdommen bestemmes biologisk (alder) og psykologisk:

Under senare hälften av 1800-talet hade läkare, psykologer och pedagoger börjat att se barn och ungdomar inte bara som outvecklade vuxna män och kvinnor, utan som en biologisk och psykologisk kategori, vars hjärnor och kroppar fungerade på ett kvalitativt annerlunda sätt. (1995, 33)

Ibsen bringer altså ikke noe nytt på bane i spørsmålet om hva ungdom er.

Ibsens diskusjon gjelder heller ikke den rådende oppfatningen av hva ungdom symboliserer: Olaf og Ejlif er viktige for sine fedre fordi de representerer fremtiden, og dramaene bekrefter dermed en tenkemåte i samtiden. Ifølge Berggren blir ungdom i løpet av 1800-tallet forstått som noe «fundamentally different, something […] outside the existing social structures» (1997, 236). Individforståelsen i tiden fører til at mennesket «inte längre [var] historiskt förutbestämd», og ungdommen står slik friere til å forme sin egen – og nasjonens – fremtid (1995, 31). Ungdommen var ikke dermed automatisk ansett som en positiv kraft. Ifølge Berggren fantes hovedsakelig to holdninger til disse fremtidens representanter:

Alieneringen av ungdomen tog sig två formar: antigen beskrevs ungdomen som ett hot mot den etablerade ordningen i kraft av sin primitivitet och brist på kontroll eller också framställdes den som en ny historisk kraft som skulle förverkliga ett annat och bättre samhälle. (1995, 224)12

I praksis gav de ulike holdningene forskjellige utslag: Ungdom måtte enten disiplineres eller fristilles (jf. Berggren 1995, 49 f.).

I Ibsens samtid og hjemlige kultur var det den radikale, idealistiske og venstreorienterte holdningen som kom til å råde grunnen. Berggren, som i den sammenheng særlig vektlegger den politiske dimensjonen, skriver om et før og etter revolusjonsåret 1848, og Norden skiller seg i den sammenheng ut fra Vesten for øvrig: «Youth was never depoliticized in the same way as in Germany and Great Britain; it retained a close tie to leftist and progressive ideas rather than a conservative emphasis on discipline and traditional values» (1997, 239). Dette gjelder ikke minst i norsk sammenheng (1997, 140). Denne holdningen finner man allikevel ikke representert som norm i dramaene som her har vært satt under lupen, og det er på dette punktet Ibsens fremstilling kan leses som et korrektiv eller innspill.

Ser man SS og FF under ett, finner man at Ibsen lar både den nordiske oppfatningen og den vesteuropeiske for øvrig være representert. Sistnevnte finner man i Bernicks konservative, avpolitiserte tilnærming til ungdom, der ungdommen skal disiplineres, og der ungdommens fremste mål bør være å videreføre det bestående, altså farsarven. Til sammenligning finner man hos Stockmann en idealistisk og radikal tilnærming der ungdommen skal frigjøres fullstendig.13 Det ungdommene i dramaet viser, er at ingen av disse tenkemåtene bør tilskrives dem selv. Samlet sett er Olaf og Ejlif kritisk til både den konservative og den idealistiske holdningen: Streng disiplin er hemmende og full frihet en fantasme. En viss edruelighet synes å være den holdning de etterspør. I utgangspunktet blir dette tydeligst som en pedagogisk diskusjon i og med at spørsmålene er hvor stor selvbestemmelsesrett ungdom skal få, og i hvor stor grad ungdom skal få innsikt i og delta i de voksnes verden. Det er likevel ikke vanskelig å se at flere dimensjoner ved diskusjonen ligger snublende nær.

Hvilken holdning som representerer dramaenes norm, vil så klart kunne diskuteres, slik fagsamtalene har vist at det er vanskelig å si noe avgjort om disse stykkene. Selv mener jeg like fullt at ungdommens egen oppfatning kan leses slik. Det lar seg gjøre fordi det ikke ligger noen klar kritikk av ungdommene og deres holdninger i stykkene, vel å merke sett vekk fra den kritikken som enten eksplisitt eller implisitt, men uansett uavvendelig, vil ligge i de konkurrerende holdningene. Imidlertid rammes bærerne av disse konkurrerende holdningene av kritikk fra langt flere hold, blant annet av sympativekkende personer som frøken Hessel i SS og altså fru Stockmann i FF.

Avslutning

Hvorfor er Olaf og Ejlif med i henholdsvis SS og FF? Begge stykkene regnes som del av Ibsens realistiske dramatikk, og i realistisk litteratur finner man ofte barn fordi barn gjerne skjerper tendensen. Det gjør de for så vidt i både SS og FF. Olaf forsterker dramatikken og tendensen ved at han angivelig er om bord i det synkeferdige skipet faren vil la legge ut på vannet for egen vinnings del. Fru Stockmanns replikker viser at man kan tilskrive Ejlif samme funksjon: «Men imod din familje, Tomas? Imod os herhjemme? Synes du, det er at gøre din pligt imod dem, du skal forsørge?» spør hun og fortsetter: «Men husk på gutterne, Tomas […]» (FF 605). Hun gjentar budskapet enda to ganger (jf. FF 606, 692). Men ender man lesningene her, yter man ikke dramaenes fremstilling av ungguttene rettferdighet. Olaf og Ejlif har sine egne utfordringer de må hanskes med: De ønsker å bli sett og anerkjent som ungdommer.

Når man går de to tenåringene nærmere etter i sømmene, kommer dessuten enda en viktig funksjon til syne: Guttene setter de mannlige protagonistene i relieff. Følger man ungdommens perspektiv, er den autoritære Bernick tydelig kritisk fremstilt, mens spørsmålet om hvorvidt hans endring er overbevisende, forblir åpent: Du skal ikke få grunn til å reise fra meg igjen, påstår konsulen i stykkets sluttscene, men er han omvendt, eller avslører han seg som autoritær når han ikke lar sønnen fullføre sine egne setninger? I FF er kritikken et gjennomgående trekk i fremstillingen: Reis for all del fra meg, jubler Stockmann utpreget uselvisk, men samtidig også barnslig og naivt i tenåringssønnens øyne.

Uansett utfall når det gjelder spørsmålet om fedrenes endring og heltestatus, avslører ungdomsperspektivet en grunnleggende kritikk av både en konservativ, autoritær og en radikal, antiautoritær holdning til ungdom. Der Olaf viser at man som ungdom ikke lenger ønsker å være fullstendig underlagt autoriteten og videreføre farsarven, viser Ejlif gjennom sin skepsis til farens ideer at heller ikke fullstendig frihet fra disiplin er ønsket. I denne kritikken ligger også Ibsens innspill til ungdomsdiskursen i hans samtid: Han bekrefter ungdomsdiskursen ved å la ungdommen representere fremtiden. Ikke minst derfor er de da også viktige for fedrene, men ifølge dramaene skal altså ungdommen verken disiplineres inn i det bestående eller fristilles, noe som ifølge historisk forskning var det sene 1800-tallets to alternative holdninger. En mellomposisjon synes å være det beste alternativ. Denne meningen gir Ibsen styrke og kraft ved å la ungdom selv formidle (mer eller mindre bevisst) hvordan de ønsker å ha det. I en slik sammenheng gir endog bipersonene stykkene et allegorisk anstrøk, der Ejlif og Olaf lar seg lese som representanter for en idé eller tenkemåte som bryter med både en mer generell (vesteuropeisk) konservativ og en generell (nordisk) radikal.

Litteratur

Berggren, Henrik. 1995. Seklets ungdom. Retorik, politik och modernitet 1900–1939. Stockholm: Tidens förlag.

--. 1997. «Modernity and the Nordic Concept of Youth». I The Cultural Construction of Norden, redigert av Øystein Sørensen og Bo Stråth, 231–52. Oslo: Scandinavian University Press.

Elster, Kristian. (1877) 1981. [«Henrik Ibsen. Samfundets støtter»]. I Fra det moderne gjennombrudds tid. Litteraturkritikk og anmeldelser 1868–1880, redigert av Willy Dahl, 178–81. Bergen: Eide.

Gillis, John R. (1974) 1981. Youth and History. Traditions and Change in European Age Relations, 1770–Present. New York: Academic Press.

Hagen, Erik Bjerck. 2015. Hvordan lese Ibsen? Samtalen om hans dramatikk 1879–2015. Oslo: Universitetsforlaget.

Haugan, Jørgen. 2014. Dommedag og djevlepakk. Henrik Ibsens forfatterskap fullt og helt. Oslo: Gyldendal.

Hauge, Ingard. 1986. Den fremmede passasjer. Studier i Henrik Ibsens dramatikk fra Peer Gynt til Fruen fra havet. Oslo: Aschehoug.

Hemmer, Bjørn. (1994) 2003. «Ibsen and the Realistic Problem Drama». I The Cambridge Companion to Ibsen, redigert av James McFarlane, 68–88. Cambridge: Cambridge University Press.

Ibsen, Henrik. (1877) 2008. Samfundets støtter. I Henrik Ibsens skrifter, elektronisk utgave. Lest 2. september 2018. http://ibsen.uio.no/DRVIT_SS%7CSSht.xhtml.

--. (1882) 2008. En folkefiende. I Henrik Ibsens skrifter, elektronisk utgave. Lest 2. september 2018. http://ibsen.uio.no/DRVIT_Fo%7CFoht.xhtml.

Kittang, Atle. 2002. Ibsens heroisme. Fra Brand til Når vi døde vågner. Oslo: Gyldendal.

Lorentzen, Jørgen. 2012. Fra farskapets historie i Norge. 1850–2012. Oslo: Universitetsforlaget.

Man, Paul de. 1973. «Semiology and Rhetoric». Diacritics, nr. 3: 27–33. Lest 31. juli 2019. https://www.jstor.org/stable/464524.

McFarlane, James. 1966. «Meaning and Evidence in Ibsen’s Drama». I Contemporary Approaches to Ibsen. Proceedings of the First International Ibsen Seminary, Oslo August 1965, redigert av Daniel Haakonsen, 35–50. Oslo: Universitetsforlaget.

Monrad, M.J. (1883) 2018. «Hvad man kan lære af Ibsens ‘En Folkefiende’». Lest 1. september 2018. https://www.hf.uio.no/is/tjenester/kunnskap/ibsen-arkivet/tekstarkiv/anm/fo/fo-m-j-monrad.html.

Savage, Jon. 2007. Teenage. The Prehistory of Youth Culture 1875–1945. New York: Penguin.

Schideler, Ross. 1999. Questioning the Father. From Darwin to Zola, Ibsen, Strindberg, and Hardy. Stanford: Stanford University Press.

Stafseng, Ola. 1984. «Ungdom som historisk og allment fenomen». I Å, lykkelige ungdomstid? Nyere norsk samfunnsforskning om ungdom, redigert av Christian W. Beck og Lars Grue, 13–34. Oslo: Universitetsforlaget.

Syversen, Therese Garshol. 2015. Ibsens fedre: En psykoanalytisk tilnærming til farsfigurer i Henrik Ibsens samtidsdramaer. Masteroppgave ved UiO. Lest 1. januar 2019. https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/46130/masteroppgave--ferdig.pdf?sequence=1&isAllowed=y.

Vasenius, Valfrid. (1883) 2018. «Individualism». Lest 18.01.2019. https://www.hf.uio.no/is/english/services/knowledge/ibsen-archive/text/reviews/fo/fo-v-vasenius.html.

Aarseth, Asbjørn. 1999. Ibsens samtidsskuespill. En studie i glasskapets dramaturgi. Oslo: Universitetsforlaget.

1Alle sitater fra Ibsens dramaer er hentet fra den elektroniske utgaven av Henrik Ibsens skrifter (HISe): http://ibsen.uio.no/skuespill.xhtml. Med mindre annet er anmerket, er uthevinger forfatterens egne.
2Jf. Bjørn Hemmer, som angående SS påpeker at problemet «which has engaged the attention of a number of Ibsen scholars is the matter of what light Consul Bernick stands in at the close of the drama» ([1994] 2003, 77), og Erik Bjerck Hagens fremstilling av hovedspørsmål i fagsamtalen omkring FF (2015, 78 ff.).
3Tenåringene har også klasse og kjønn til felles. Av hensyn til artikkelens omfang vil jeg la disse aspektene ligge urørt.
4Senere skal jeg vise at Bernick avbryter sønnen på lignende vis på et avgjørende punkt i dramaet.
5At scenerommet hos Ibsen ofte kan forstås symbolsk, har Aarseth pekt på (1999). I diskusjonen av SS vektlegger han at grensen mellom ute og inne på flere vis får «en viktig funksjon tematisk» (1999, 47), men han overser at hagesalen er et symbol på de voksnes verden.
6Det er kanskje påfallende at Olaf heller vil snakke med den nedlatende onkelen enn med sin far. Dette kommer muligens av at Hilmar i større grad anerkjenner Olafs endring og utvikling. For eksempel fordi Hilmar mener at Olaf burde ha et «rigtigt gevær» (SS 21), og at Olaf kunne reist til Amerika: «Hvorfor pokker er du aldrig rejst over til Amerika med et af din faders skibe?» (SS 22). Hilmar forstår imidlertid ikke fullt ut Olafs ønsker og strev: «[D]u har ikke nogen alvorlig trang til dette stålsættende», svarer Hilmar når Olaf bedyrer at han skal bli stor (SS 82).
7Jf. Paul de Mans påminnelse om at spørsmål kan leses som både retoriske og reelle, og at dette har følgende konsekvens: «The same grammatical pattern engenders two meanings that are mutually exclusive» (de Man 1973, 29).
8I forbindelse med dette utsagnet kunne man trukket inn som kritikk at Bernick trolig ikke blir barnløs selv om Olaf skulle forsvinne. Bernick har sannsynligvis en datter fra tidligere, nemlig Dina Dorf. Den diskusjonen er det imidlertid ikke rom for her, all den tid man da må diskutere spørsmål tilknyttet både kjønn og utenomekteskapelige barn før man eventuelt stiller seg kritisk til Bernick på dette punktet.
9På dette punktet skiller FF seg fra SS. Olafs utforskertrang kan leses som en positiv skildring, nærmest romantisk i sin art, av den barnlige nysgjerrighet og åpenhet. Olaf er ennå ikke sosialisert inn i det trangsynte og hemmede borgerskapet. Forskjellene kommer til uttrykk idet amerikanerne ankommer og det borgerlige samfunnet følgelig føler seg truet: «[…] adjunkten lukker havedøren og drager forhængene for denne og for vinduerne» (SS 52). Med Olaf er det annerledes. Han «kiger ud» (SS 52), og mens Hilmar «holder sig for ørerne» (SS 51), «skriger [Olaf] af glæde» (SS 51).
10Replikken om sigaren ble kommentert i Valfrid Vasenius’ (1883) anmeldelse. At Stockmann later som ingenting, viser ifølge Vasenius at fru Stockmann ikke har «någon hjälp i barnens uppfostran» (2018). Scenen taler altså ikke bare til Stockmanns fordel. Den underbygger også den kritikken jeg snart skal føre mot Stockmann, nemlig at han er blind for livets realiteter.
11Jf. «trøstig» i naob.no og ordbok.uib.no.
12Jon Savage gir samme beskrivelse av holdninger til ungdom på 1800-tallet (2007, 14).
13Haugan hevder riktignok at Stockmann kan oppfattes som noe autoritær, og slik ville kontrasten kunne bli nyansert. Haugan hevder imidlertid dette med utgangspunkt i at Stockmann mener «barna skal hente tøfler, pipe og kalott» (2014, 303), og dette er nok et tynt grunnlag for å fremføre en slik kritikk.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon