Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Romanens virkningskraft. Mottakelsen av Amtmandens Døttre 1854–1855

The Novel as Agent. The Reception of The District Governor’s Daughters 1854–1855
Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag, OsloMet – storbyuniversitetet

Har vore norsk lektor ved Universiteit van Amsterdam og leiar for bokavdelinga i Blomqvist kunsthandel. Eig og driv Ka forlag. Har publisert artiklar om Ibsen, Collett og bokhistorie. Siste artikkel: «Biblioteket i romanen – romanen som bibliotek. Bok, leser, kjønn i Camilla Colletts Amtmandens Døttre» i Kjell Ivar Skjerdingstad og Åse Kristine Tveit (red.): Biblioteket i litteraturen. Pax, Oslo 2019.

Artikkelen undersøker mottagelsen av Amtmandens Døttre i publikasjonsåret med hensyn til kritikkhistorisk kontinuitet og brudd, og i lys av begrepet virkningskraft. Ved å nylese kjente og trekke frem tidligere lite påaktede kilder, argumenterer artikkelen for at romanen bidro til endringer av innarbeidede forestillinger om nasjon, kunstens autonomi, genialitet, kjønn og offentlighet. Romanen var også det første norske diktverk som aktualiserte debatter om det sosiale og om litteraturens forhold til det sosiale. Slik ble resepsjonen konstituerende for litteraturkritikken som moderne norsk institusjon.

Nøkkelord: Camilla Collett, offentlighet, nasjon, autonomi, kjønnskritikk, virkningskraft

This is a study of the reception of The District Governor’s Daughters in its year of publication. Through readings of known, as well as less well-known reviews, the article argues that Collett’s novel challenged established concepts in aesthetic assessment, such as «nation», «artistic autonomy», «gender», «the social» and «genius». The District Governor’s Daughters was the first novel to spark debate about social issues, as well as the connection between art and the social. It thus became constituent for literary critique as a modern institution in Norway.

Keywords: Camilla Collett, public sphere, nation, autonomy, gender critique, agency

Romanen Amtmandens Døttre har i dag en fremskutt plass i den norske nasjonale kanon. Klassikerstatusen opparbeidet boken seg i løpet av 1800-tallet. Når en rekke ledende forfattere på 1870- og 80-tallet uttrykker sin respekt for Collett, er det gjerne med referanse til Amtmandens Døttre (Gran 1919, 75). På 1800-tallet synes det også å være enighet om at romanen hadde hatt stor umiddelbar virkningskraft. Georg Brandes beskriver Camilla Collett som en av sin tids «fremmeligste Aander», og at den dristige Amtmandens Døttre oppfylte alle norske sinn (Brandes 1883, 125). Chr. Collin skriver at Bjørnson mottok viktige impulser fra Colletts roman allerede i utgivelsesåret, og at den påvirket utformingen av Ibsens første sceniske suksess Gildet paa Solhoug (1856) (Collin 1907, 109, 249). Elise Aubert mente boken endret norske kvinners selvforståelse over natten (Aubert 1895).

I dag synes det å herske uenighet i litteraturfaglige kretser om romanens gjennomslag i publikasjonsåret. Ellisiv Steen, den første som forsket på mottakelsen, mente at interessen for romanen var uvanlig stor i pressen. Hennes forståelse av kritikken som splittet i synet på romanens estetiske versus dens etiske kvaliteter, er blitt stående (Steen 1947, 265–273). Steen finner også en direkte sammenheng mellom Amtmandens Døttre og den litterære realismens og den politiske kvinnebevegelsens gjennombrudd 20 år senere (Steen 1944, 191). I 1977 bidro Sigurd Aa. Aarnes’ utgivelse av et utvalg anmeldelser til fornyet interesse for resepsjonen (Aarnes 1977). Søkelys på Amtmandens Døtre har siden hatt en slags «dagsordenfunksjon». Norsk litteraturkritikks historie konsentrerer seg om utvalget i Søkelys, samt M. J. Monrads omtale seks år senere (Linneberg 1992, 175–217; [Monrad] 1861).1 Andre som drøfter resepsjonen i utgivelesåret, baserer seg også på Aarnes’ utvalg (Hareide 2003; Ørjasæter 2013).

Samtidig har det i enkelte miljøer festet seg en oppfatning av at romanen gjorde lite inntrykk da den utkom. I motsetning til Chr. Collin finner ingen av de to kritiske Ibsen-utgavene at ideen til de ulykkelige giftermålene i Gildet paa Solhoug kan knyttes til utgivelsen av Amtmandens Døttre året før (Bull 1929; Aarseth et al. 2006).2 Willy Dahl mener samtidskritikken misforsto og bortforklarte romanen (Dahl 1981, 185). Bjørkøy og Dingstad hevder at mottakelsen var beskjeden, at romanen erfartes som foreldet da den utkom, og at den først vakte debatt da det moderne gjennombrudd var i full gang (Bjørkøy og Dingstad 2017, 85–86, 102). Hagen slutter seg til dette når han hevder at romanen «ikke gjorde noe med kritikken», og at det var brandesianerne som første gang løftet boken frem (Hagen, Selboe og Wulfsberg 2017). I disse fremstillingene blir det moderne gjennombrudd en forutsetning for romanens gjennomslag.

Mer empiri er nødvendig i forskning som vil gjøre rede for relasjonene mellom kjønn, makt og litteratur, skrev Anne Birgitte Rønning i 2014 (Rønning 2014, 278). En slik oppfordring synes betimelig når det gjelder mottakelsen av Amtmandens Døttre. Om en leser den fulle mottakelsen i utgivelsesåret, og tar med både kjente og lite påaktede kilder, viser den seg langt rikere og mer omfattende enn det som tidligere har vært dokumentert.3 Et stort antall aktører tok i bruk en rekke ulike uttrykk og sjangre, ofte i komplekse samspill med en større offentlighet. I møte med Colletts roman ble grunnleggende estetiske så vel som etiske spørsmål utforsket; mange av dem aldri tidligere reist i diskusjoner om norsk litteratur. Det er ikke mulig å yte kompleksiteten i dette materialet rettferdighet i en artikkel. Her vil jeg belyse resepsjonens omfang, innhold og retoriske strategier med tanke på kritikkhistorisk kontinuitet og brudd og romanens eventuelle virkningskraft (Gell 1998, 65–71).4

Kritikk og kriterier mot en ny tid

Collett virket i kjølvannet av opplysningstidens, revolusjonens og romantikkens diskurser, som i samhandlinger med ulike materielle prosesser bidro til å etablere modernitetens symbolske grensemarkeringer. Ett resultat av disse prosessene var kvinnens og intimsfærens utspaltning fra offentligheten (Habermas 1991; Landes 1988; Solheim 2007). Et annet var splittelsen mellom kunst og verden, gjerne formulert som kunstens autonomi (Moritz 1962; Kant 1951; Woodmansee 1994). Et tredje er etableringen av nasjon som sentral identitetsbyggende markør (Herder 1815; Anderson 1991). Disse grensemarkeringene krysser, overlapper og nærer seg av hverandre, og ble avgjørende for det moderne borgerlige samfunns, og den norske embetsmannsstatens, selvforståelse.

Parallelt og i samspill med disse prosessene skjer det en kommersialisering av litteraturen, der forfatteren etter hvert fungerer som tilbyder av en vare i et marked. I samspillet mellom litteratur og marked etableres kritikken som den autonome kunstens portvokter på den ene siden, og publikums representant og oppdrager på den andre (Habermas 1991, 38–39). Et tidlig eksempel på norsk litteraturkritikk der modernitetens markører settes i spill, er Peter J. Colletts anmeldelse av Conrad N. Schwachs Samlede Digte (Schwach 1837; Collett 1837). Her blander Collett Kant-inspirerte forestillinger om kunsten med herderske ideer om litteratur og nasjon, og lar autonomi, «det norske» og hensynet til det bokkjøpende publikum danne felles front mot Schwachs leilighetsdiktning.

I Norge markerer 1840-tallet gjennombruddet for utgivelser av muntlig overleverte tradisjonstekster (Asbjørnsen og Moe 1842–43; Asbjørnsen 1845 og 1848). Perioden preges imidlertid også av utprøving av ulike kunstprosasjangre. Også her synes Peter J. Collett å ha fremskyndet et kritikkhistorisk skifte (Beyer og Moi 1990, 254). I artikkelen «Om vor nyere Novelleliteratur» løfter han frem prosaens muligheter til å formidle virkelige erfaringer (Collett 1839). Kritikken av Schwachs manglende «selvstendige poetiske Aande» hadde vært begrunnet med at han hentet «Vand fra Danmark», ikke fra «norske Elve og Bekke» (Collett 1837). Nå bruker Collett nasjonsargumentet overfor prosaen: «Hjertene eie dog Lidenskaber her saavel som i Tydskland og Danmark», og norsk natur «understøtter idelig Phantasien». I hendene på et stort nok talent vil dette kunne danne råstoff til god prosalitteratur (Collett 1839).

Kunstnerisk autonomi; norske realistiske natur-, person- og miljøskildringer samt publikumsappell etableres altså i denne perioden som et slags kriteriespekter for god prosa i Norge. Felles for kritikkene frem til 1855 er imidlertid opplevelsen av at forventningene ikke blir innfridd (Beyer og Moi 1990, 239–255). Prosaen fikk da heller ikke stor oppmerksomhet; mye ble aldri anmeldt (Beyer og Moi 1990; Beyer 1980–2015). Kontrasten til rekken av aktører som i 1855 skulle delta i mottagelsen av Amtmandens Døttre er slående. En forutsetning er «medie-boomen» som hadde funnet sted ved inngangen til 50-tallet (Linneberg 1992, 67). Men bøker som Ibsens Gildet paa Solhoug (1856) og Ivar Aasens Ervingen (1855) fikk sannsynligvis bare tre anmeldelser hver. Et større antall medier er en nødvendig, men langt fra tilstrekkelig forutsetning for bred mottakelse.

Opptakt: «Bladenes taushed har dræbt den stakkels bog»

Amtmandens Døttre kom ut i to deler i desember 1854 og juni 1855 ([Collett] 1855a; 1855b).5 Avisnotiser, så vel som private brev, vitner om stor interesse for romanen allerede før utgivelsen, noe forlegger Johan Dahl bidro til (Anon. 1854; Collett 1855; Dunker 1954): Lorentz Dietrichsons portrett av en sprekkeferdig Dahl som går rundt i Christiania med manuskriptet under armen, er blitt en viktig del av romanens etterliv (Dietrichson 1896, 296; Tveterås 1963, 32; Aarnes 1977). Dietrichson gir imidlertid også inntrykk av at det var noe av en bragd å få boken utgitt, og Tveterås hevder at det bare kunne skje ved hjelp av Bernhard Dunkers økonomiske mellomlegg (Tveterås 1963, 33).6 Men Collett fikk også et tilbud fra P. T. Malling.7 Når hun falt ned på løsningen med Dunker og Dahl, kan det ha hatt å gjøre både med økonomi, gamle lojalitetsbånd og den relative prestisje Dahl fremdeles nøt.8

6. januar bringer Bernhard Dunker Collett «de bedste Efterretninger» om boken: «den gjør megen Lykke». «Kalder De det lykke?» svarer Collett, «Ikke et ord have bladene meldt, (deres) taushed har dræbt den stakkels bog» (Dunker 1954, 84). Dunker unnskylder pressen. Når det ennå ikke har kommet noen anmeldelser, er det fordi «vor presse ingen anmeldere har, kun tilfældige anmeldelser, som kun forekomme af et tilfælde, og aldeles ingen grund eller aarsag behøve for at udeblive» (Dunker 1954, 84–85). Tydeligere kunne ikke Dunker ha beskrevet vilkårligheten som preget norsk litteraturkritikk.

Collett har kjent godt til disse forholdene. Hun har imidlertid også visst at Amtmandens Døttre representerte noe helt nytt. Allerede sommeren 1854 varsler hun at boken vil skaffe «Røre i Leiren» (Steen 1947, 248). Varselet skulle vise seg rett, og delvis gjøre Dunkers ord til skamme. Kritikkens svar på Colletts «totrinnsrakett» skulle komme til å folde seg ut i innlegg og motinnlegg, fulgt av motinnlegg til motinnlegg. Resepsjonen fikk slik et dialogisk preg med sin egen dramaturgi, som et drama i tre akter.

Første akt: «noget ganske Nyt er her forelagt Publicum»

Den første anmeldelsen av Amtmandens Døttre, i Bergensposten 17. januar, var også den eneste boken skulle få i noen provinsavis (Anon. 1855b). Anmelderen gjør nummer av at Christiania-avisene ikke har kjent sin besøkelsestid. Tror Christiania at «en saadan Bog vilde tilstrækkelig anbefale sig selv?» Nei, dette er nemlig «den første af sin slags» i Norge, og man kan ikke forvente at «Publicum» straks vil gjøre seg kjent med «noget Nyt i Literaturen». Både publikum og litteraturen trenger litteraturkritikken.

Romanens «Tendents» oppsummeres kort som «Kvindens Emancipation», men ikke emansipasjon i den franske støpning. Nei, tendensen er «Erkjendelsen af at Kvindens Bestemmelse hviler i Kjærligheden». Forfatterinnen er imidlertid ingen luftig idealist: «Ideen» kan «reddes under de bestaaende Forhold, naar kun disse luttres og renses». Anmelderen mener videre at forfatterinnen er en talentfull og skarpsynt iakttager; livet fremstilles i sin «nøgne Virkelighed»; personene er «virkelige Mennesker hentet fra vor Tid». De er «ovenikjøbet norske Skikkelser i norske Situationer; ti Bogen er en norsk Roman.»

Det er verdt å merke seg at etter Bergenspostens anmeldelse unnlater ingen å nevne at Amtmandens Døttre er noe helt nytt i norsk litteratur. Samtidig legger teksten seg tett opp til Colletts egen plan med boken: å fremme den kvinnelige kjærlighetens «rettigheter» (Steen 1947, 243). En slik forståelse av bokens tendens blir denne anmelderen stående nokså alene med.

Christiania-Postens anmelder (22. januar) finner at boken er en «Merkelig Fremtoning» midt i den mengde fortellinger man finner på «Literaturens Pakkammer» («N.N.» [Petersen] 1855). Slik skaper han både assosiasjoner til og distanse fra leiebibliotekenes oversatte masseromaner. Men også han skriver at selv om «vi kjenne det som noget gammelt», må «Publicum» vite at dette er «noget ganske Nyt». Boken handler om et tidspunkt i Norge da «Raaheden» ble angrepet av «Forfinelsen», men den er fremdeles aktuell, for man kjenner igjen det «Tidens Brøst» romanen hugger løs på. Det er talent og humor i personskildringene, som er «fuldstændig fri for Plathed». Imidlertid er Cold problematisk: «Forfatteren gjør alting for ham», og han taper «som andre forkjælede Børn […] Præget af en sund og stærk Selvstændighed.» Skikkelsen står i fare for å skade boken estetisk: Om Cold får Sophie, «synes Grunden at være den […] høist upoetiske, at der ikke paa Amtmandsgaarden har været aabnet tilbørlig Concurrence».

Anmeldelsen innledes og avsluttes med en slags rammefortelling formulert som et brev. «Brevet» er stilet til Bernhard Dunker (uten at hans navn er nevnt), som personlig har bestilt anmeldelsen (Dunker 1954, 103). Rammen utfolder et lite sosialt drama: N.N. har vært «ubesindig nok til at love […] en Bedømmelse af «Amtmandens Døttre». Fordi det forekommer ham uendelig vanskelig «at sige noget klækkeligt om denne Bog», har han vært ved å bryte sitt løfte. Men oppdragsgiveren er en «stræng Mand», og N.N. har begynt å unngå ham på gaten og avslå invitasjoner i frykt for å treffe ham. Slik er han blitt «forbittret på de gode Amtmandens Døttre»: De har tvunget ham «til at sidde hjemme paa et koldt Værelse» mens han kunne ha tilbrakt «Aftener med Dands og maaske Pantelege.» Nå håper han redaksjonen vil trykke anmeldelsen, om det så «egentlig kun gjælde om at skaffe […] en glædelig Julefinale». Rammehistorien er et eksempel på det parodisk-satiriske som kunne prege kritikken i 1850-årene (Linneberg 1992). Det er i tillegg her tekstens energi ligger. Slik truer rammen med å undergrave anmeldelsens forsikringer om romanens mange kvaliteter. Det leseren sitter igjen med, er komikken i at han har måttet tilbringe julen med «de gode» (men kjedelige) amtmannsdøtrene fremfor «Dands og Pantelege» (med morsomme kvinner). I eleganteriet ligger en «mannfolk imellom»-innforståtthet og en tvetydig uttalt misogyni.

Aftenbladet anmelder boken 29. januar ([Nicolaysen] 1855). Boken «hører til det Interessanteste i vor unge Literatur», begynner anmelderen, og går rett på dens tema: «at fremstille, hvorledes den kvindelige Opdragelse […] kun gaar ud paa at skaffe de unge Piger gifte og navnlig hvilke Ulykker det bringer over den Enkelte som over det hele Familieliv». Romanforfatteren er ingen George Sand eller Clara Raphael, beroliger anmelderen.9 Men man merker likevel «Bitterhed og Pessimisme i Anskuelsen». Han oppholder seg derfor heller ved bokens «Skjønheder», som omfatter både personskildringer, naturskildringer og språk. Colds verdenslede motiveres fint ved at den følger av tidligere begivenheter i hans liv. Bokens bruk av dialektuttrykk er benyttet på en slik måte at de «fuldstændigt sammensmælter med Skriftsproget i et harmonisk Hele». Bare Margrethe-skikkelsen er problematisk. Margrethe burde funnet «sin Hvile» i religionen. Isteden lar forfatteren henne dø i en «smuk æsthetisk Naturbetragtning», og det er verken naturlig eller poetisk.

I løpet av åtte dager i januar hadde Amtmandens Døttre fått tre anmeldelser. Alle mener romanen tar opp i seg kjente sjangre, og sikter gjerne til franske og engelske romaner. Men «det fremmede» blir ikke tolket negativt. Når kjente litterære grep blir omformet og tilpasset en norsk virkelighet, vitner det for anmelderne om kunstnerisk selvstendighet. Alle fremhever realismen og bokens skildring av virkelige miljøer og personer. Og alle anbefaler den for publikum. Ekteskapsproblematikken identifiseres som sentralt motiv og at boken her har et tydelig sosialt anliggende. I disse spørsmålene kommer divergens og usikkerhet frem; og et ønske om å avvente romanens andre del.

Andre akt: «vi ville gjerne være franske Skjødehunde og dog blive vi norske Æsler»

I slutten av februar bringer Christiania-Posten Amtmandens Døttre en tredelt artikkel signert S.N. («S.N.» [Foss] 1855). Mottoet «Enfin – vi ville gjerne være franske Skjødehunde og dog blive vi norske Æsler» er hentet fra Amtmandens Døttre, som bruker fabelen til å skildre hulheten i Christianias selskapsliv ([Collett] 1855a, 54). S.N. mener romanen selv er et bevis for at bildet er berettiget. Årsaken er at det er «bleven en kjendt Sag, at Bogen skal oversættes paa Tydsk». Dette vil anmelderen forhindre.

Naturtegningene, mener S.N., er «saa almindelige» at de like gjerne kunne beskrevet «Otaheiti», som Norge.10 Kritikken er interessant. Det er den eneste anmeldelsen som ikke berømmer bokens evne til å fange inn stemninger i nettopp norsk natur. Dessuten er sitatet symptomatisk for den retoriske vendingen resepsjonen tar i noen uker våren 1855. Med unntak av Christiania-Postens brevramme, har kritikken til nå vært preget av respekt for forfatterens prosjekt. Nå er fredningstiden over. S.N. blander nedlatende kommentarer om damer som befatter seg med «literære Sysler» med nasjonale hensyn og forestillinger om at livet i Norge ikke er «remarkable» (sic) nok til stoff i romaner. Mens man i «Bøger, der skrives i Frankrig og England» finner helter og skurker, handling og driv, er det i Amtmandens Døttre mest «Reflectioner». Romanen er en «Tendents-Bog» som prøver å vise at mødreoppdragelsen står i veien for ekteskapelig lykke, illustrert ved Sophies ball-allegori: «hvor den unge Dame bydes til Dands af en Herre, med hvem hun dandser, endskjønt hun ofte ikke lide ham». Leseren venter nå på en forklaring på hvordan forholdene kan avhjelpes, men det får han ikke! Dermed er boken heller ikke skikket for «forsendelse».

Fraværet av «ethvert religiøst Element» gjør personene fremmede for leseren. Én person, Brandt, er likevel mesterlig skildret. I lange avsnitt hylles denne bifiguren med ikke lite innslag av projeksjon. S.N. mener at «hvert eneste Ord, hver eneste af hans Handlinger har en dyb Betydning», og konkluderer med at Brandt skulle vært bokens hovedperson.

Johan Collett skriver til broren om S.N.s anmeldelse at «alle finde den dum og umyndig; jeg synes den tiltar i Slethed for hvert nyt Nummer» (Collett 1855). Og som vi skal se, blir S.N. stående alene med mange av sine vurderinger. Det både Colletts brev og S.N.s tekst vitner om, er imidlertid den posisjonen Amtmandens Døttre nå hadde i offentligheten: Varmt samtaleemne og salgbart avisstoff.

Aftenbladet rydder to førstesider til svar (Anon. 1855c). S.N. har skrevet «et Uhyre af en Recensjon» og uttrykker seg «smagfuldt vareballeagtigt» når han forsøker å plassere Amtmandens Døttre i den masseproduserte oversettelseslitteraturen, mener forfatteren. Slike forsøk slår bare tilbake på S.N. selv. Dersom han har rett i at Amtmandens Døttre lykkes i å skildre norske esler, inkludert S.N. selv, har han urett i at boken ikke bør utkomme på tysk. Eselmetaforikken forfølges og utvikles deretter som i ren glede over å parodiere S.N.

S.N.s påstand om at forfatterinnen ikke har gitt «noget Indtryk af vor Nationalitet» latterliggjøres: «hun har ikke ladet Heltinden blæse i Lur, Helten danse Halling og lagt Samtaler i en eller anden Dialect». Men for dem «der ikke behøver at gribe Nationaliteten med Næverne for at tro paa den», er boken «et Vidnesbyrd om, at de finere og ædlere Spirer af vort eget Samliv endelig kan fæste Rod og udfolde sig». S.N.s tro på «Phantasien», på «Mord og Brand» på «Skurke» og «ædle Karakterer» er vel og bra. Den som har kjennskap til utenlandsk litteratur vet imidlertid også at det har skjedd et «Omsving» idet både «Skurkerne» og «de ædle Karakterer efterhaanden pakker sammen [og] give Plads for det naturlige og menneskelige».

Flere motsetninger spiller med i disse to anmeldelsene – mellom «det gamle» og «det nye», mellom «Virkelighed» og «Phantasi» og mellom «det udenlandske» og «det hjemlige». I Amtmandens Døttre kombineres disse, mener Aftenbladets anmelder. Ved å ta opp i seg den nye parisiske trenden, realismen, representerer romanen på samme tid «det nye» og «det norske».

12. mars trykker Morgenbladet en tekst signert «Sofie Ramm» («Sofie Ramm» 1855).11 Idet romanens hovedperson nå selv blander seg i kritikken, kommer periodens maskekultur for alvor inn i mottakelsen av Amtmandens Døttre. Teksten har vært lest som et inderlig, ironisk forsvar for romanen, for «kvinner», skrevet av en kvinne (Linneberg 1992, 211–217). Å tolke «Sofie Ramm» som resepsjonens «kvinnelige stemme» er imidlertid problematisk.

«Sofie Ramm»s brev åpner med at hun har tatt tilflukt i fjellgrotten for å skjerme seg mot «de Herrer Kritici». «Flere Postdage har jeg jeg tabt Christiania-Posten af Hænderne af bare Forskrækkelse over den […] Inkvisition, hvorfor jeg og alle mine Kjære i dette Blad have være gjorte til Gjenstand». Dermed kan det synes åpenbart at dette er et forsvar for romanen, mot dens kritikere. Nå skjer det imidlertid en glidning i teksten. «Sofie Ramm» viser seg nemlig å være på linje med S.N. i vurderingen av Brandt: «hvad skulde hindre mig fra at tage ham?», spør hun, og fortsetter: «han have det i mine Øine ufattelige Fortrin, at han kom til at optræde med romantisk ‘Baggrund’, (mens) Hr. Cold, […] blot har sine fire Forlovelser til Baggrund». – Romantisk Baggrund eller Forlovelser til Baggrund: bakgrunnen mennene opptrer med synes å være viktig for «Sofie Ramm». Denne interessen fortsetter når hun forteller at hun har fått en «gruelig Interesse» for teater, og særlig Aftenbladets anmelder. Han «er en hel Karl; det er høie Ord, høie Tanker, høie Svingninger og lange Slingringer!» og minner henne om Brandt «før han slog sig på Drik». Det finnes uttrykk hos denne anmelderen i Aftenbladet hun kunne tiltro Brandt, nemlig «Stykket med ‘den ironiske Baggrund’». Dette har hun klippet ut av avisen med sin «fineste Brodersax og lagt det i Grotten». Nå er det altså Aftenbladet «Sofie Ramm» adresserer, men med stadig hensyn til Brandt og «Baggrunden». Hva er på ferde her?

«Sofie Ramm»s innlegg sto på trykk dagen mellom Aftenbladets todelte svar til Christiania-Posten. Innlegget er altså ikke et svar på dette. 26. februar hadde Aftenbladet imidlertid en teaterkritikk som omtaler «et righoldigt Situationsgalleri, der udviklede sig paa en fin ironisk Baggrund (min uth.)» ([Bjørnson], 1855b). Dette er anmeldelsen «Sofie Ramm» har klippet ut og gjemt. Aftenbladets teateranmelder på denne tiden var Bjørnstjerne Bjørnson; «Sofie Ramm» er et satirisk angrep på den unge Bjørnson.12 Han var ikke kjent for å mestre tidens elegante tone, og hadde dessuten ertet på seg mange ved sine angrep på kjente skuespillere (Hoem 2009, 92–93). Nå får han smake ironiens pisk; og rollen som den drikkfeldige bondestudenten Brandt på Christianias kulturelle scene.

Når Morgenbladet, som selv ikke anmeldte romanen, trykker dette innlegget, er det først og fremst et angrep på de konkurrerende avisene; en harselas over oppstyret rundt boken og de mange spaltemeterne konkurrentene har investert i den. Dette rammer imidlertid også romanen selv. Det «Sofie Ramm» antyder, bl.a. ved den ensidige interessen for bokens romantiske intrige, er at Aftenbladet og Christiania-Posten er fanget i plottet av en «dameroman». Når «Sofie Ramm» vil gifte seg med romanens taper, har det klar adresse til Christiania-Postens S.N.: Anmeldere forelsker seg ikke i romanpersoner. «Sofie Ramm» harselerer også med Aftenbladets teateranmelder som ikke forstår seg på ironi. For hva betyr det at «et righoldigt Situationsgalleri, udviklede sig paa en fin ironisk Baggrund»? Når Morgenbladet iscenesetter hvordan hovedpersonen i Amtmandens Døttre faller for slikt, rammes roman og anmelder i ett slag. Snarere enn et forsvar for romanen, må man forstå «Sofie Ramm» som et vittig forsøk på å bruke den i en aviskrig.

18. mars blir romanen igjen omtalt, i et innlegg i Morgenbladet signert «En Landmand», stilet til Norsk Tidsskrift for Videnskab og Literatur ved «Hr. Professor Monrad og Hr. Kandidat Winther-Hjelm» («En Landmand» 1855). Innsenderen hadde bestemt seg for å «se disse nevnte Mænds Domme om enhver Bog» før han kjøper den. Fordi tidsskriftet aldri utkommer, har han imidlertid måttet fravike sitt forsett. Dette har ført til at datteren ikke har latt ham i fred før han skaffet Amtmandens Døttre. Igjen brukes romanen i satirisk øyemed, her over monradsk systemtenkning og utgivere uten respekt for sine betalende abonnenter.

Temperatur og aggresjon kjennetegner «andre akt» av mottagelsen. I ironien og harselasen ligger det ikke bare en letthet, men også en hard kamp om berettigelse i feltet (Bourdieu 1984). Spørsmål om romanens kulturelle status reises. Kjønnede forestillinger om forfatteren inngår i spekulasjoner om at Amtmandens Døttre bare er nok en masseroman. Samtidig slås slike forsøk ned. Gjennom gjenbruk i satire blir sentrale motiver i romanen latterliggjort, men også refortolket og reaktualisert. Romanen blir også katalysator og prisme for større debatter om forholdet mellom litteratur, kritikk, publikum og marked. «Sofie Ramm» og «En Landmand» er eksempler på at pressen fungerte som portvokter, ikke bare for litteraturen, men også for kritikken.

Fasen har et tydelig dialogisk preg; esler og skjødehunder, «Sofie Ramm» og «En Landmand» gir ikke mening uten kjennskap til foregående anmeldelser, eller til Christianias større, også muntlige offentlighet: Det finnes ikke trykte kilder til planene om at Amtmandens Døttre skulle oversettes til tysk; «døtre» maser om å få romanen; og i forholdet mellom «Sofie Ramm» og Bjørnson aner vi konturene av et større sosialt drama. Som Christiania-posten skrev ble boken «et righoldigt Thema (til) den daglige Conversation» (Anon. 1855a). De trykte spaltene blir en scene som halvt skjuler, halvt lar oss forstå det spillet om og med romanen som foregikk i redaksjoner, i middager, på kafeer og i klubber.

Tredje akt: «Genialiteten har beaandet denne Haabløshedens og Fortvivlelsens Bog»

I forordet til tredjeutgaven av Amtmandens Døttre, skrev Collett at «den lyssky Uvillie» andre del av romanen vakte, måtte ses «som det bedste Vidnesbyrd om dens Sandfærdighed» (Collett 1879, VI). Slik vendte hun negativ kritikk til et tegn på kvalitet. Spørsmålet er likevel om «lyssky uvilje» er den beste oppsummeringen av kritikkens siste fase.

Det var et tydelig omslag i resepsjonen av romanens andre del. Satire og ironi ble erstattet av patosfylt alvor. Indre spenninger i romanen tematiseres, mens forholdet anmelderne imellom harmoniseres ([Botten-Hansen] 1855; «X» 1855; Winter-Hjelm 1854–55; Anon. 1855a). Samstemtheten gjør at de her diskuteres samlet.13 Fasen kan kanskje best ses i lys av Aftenbladets karakteristikk av romanen som «den genialeste Fortælling, der har seet Lyset i vor Literatur, men [ikke] den mest moralske» («X» 1855). I ulike forsøk på å forklare og harmonisere leseropplevelser som er alt annet enn harmoniske, henter disse anmeldelsene frem velkjente begrep som «del» versus «helhet» og etiske krav om forsoning. Men de åpner også for tidligere lite utprøvde forestillinger om romanen som katalysator for sosiale, politiske og materielle spenninger. Uttrykk som «Kamp på Liv og Død», «sønderrivende» og «Haabløshet» på den ene siden og «genialt», «mesterlig» og «brilliant» på den andre, forteller om den emosjonelle ambivalens boken utløste. Her skal jeg se på tre dimensjoner som preget siste fase av resepsjonen på ulike, delvis kryssende og delvis sammenfallende vis: den kritiske offentlighetens forutsetninger, forestillinger om sjangerbrudd, og romanens estetiske virkningskraft.

Resepsjonsprosesser er betinget av aktørenes interesser og forutsetninger som kan omfatte alt fra utdannelse, alder, kjønn og klasse til personlige disposisjoner (Bourdieu 1984). Med hensyn til kritikernes bakgrunn, genererer Amtmandens Døttre intet kritikkhistorisk skifte.14 De vi kjenner er: Richard Petersen (1821–1908) (cand. jur., direktør ved Botsfengselet fra 1858), Niels Aars Nicolaysen (1832–1896) (cand. jur.), Fridtjof Foss (1830–1899) (cand. jur., senere lærebok- og romanforfatter), Paul Botten-Hansen (1824–1869) (venn av Ibsen, leder for Universitetsbiblioteket fra 1864) og Henrik Winter-Hjelm (1829–1859).

De er alle menn av embetsklassen. De er unge, alle betydelig yngre enn romanforfatteren. Og de er ennå ugifte. Colletts slag mot det borgerlige ekteskapet traff altså unge velsituerte menn som ikke hadde andre erfaringer med denne institusjonen enn forventninger og forhåpninger, uttrykt som: «med trøstig og redelig Vilje kan (man) haabe engang i Tiden at naa ind i Kjærlighedens velsignede Havn» (Anon. 1855a). Og «Ægteskabet» er «vel […] yderst glædebringende for Fleerheden» ([Botten-Hansen] 1855).

Forestillinger om ekteskapet som en «velsignet Havn», der mennesket kan være fritt og skjermet fra et krevende liv i offentligheten, speiler den grunnleggende symbolske dikotomien mellom intimitetens og offentlighetens sfærer i den borgerlige moderniteten (Habermas 1991, 42–48; Solheim 2007). En viktig funksjon ved intimsfæren, ekteskapet, er nettopp frihet. Derfor er også forestillingen om ekteskapets frivillighet, altså som en avtale inngått av to frie, autonome individer, avgjørende (Telste 2000, 449). Imidlertid er det nettopp forestillingen om frihet ved ekteskapsinngåelsen Amtmandens Døttre rokker ved. Det er derfor ikke overraskende at de mest patosfylte innvendingene mot boken er dens fremstilling av kvinnenes valg av ektemenn. Når Sophie gifter seg med Rein, gjør det henne lik «Trællen, der er kommen til fuld Bevidsthed om sin Stillings Rædsler […] og som dog ikke tænker paa at gjøre Modstand, men vaander sig i fejg Fortvivlelse, vrider og krymper sig som en Orm under Svøben» (Winter-Hjelm 1854–1855). Eller hun sammenliknes med en simpel tyv, «En, der stjæler et Shawl i en Butik for dermed at tilfredsstille sin Glimrelyst» ([Botten-Hansen] 1855).

Bokens problematisering av de strukturelle sammenhengene mellom kjærlighet, ærbarhet, ekteskap og økonomi bygger på en spesifikt kvinnelig erfaring som det er vanskelig for de unge mannlige anmelderne både å erkjenne og anerkjenne. Det var helt uproblematisk for en mann, sosialt og økonomisk, å forbli ungkar. Han hadde heller ikke noe å frykte av en forelskelse: fire brutte forlovelser setter ingen begrensninger for Cold. Imidlertid bruker romanen effektive grep for å sørge for at også den mannlige leseren identifiserer seg emosjonelt med hovedpersonen og hennes drama. Når Sophies drømmer ikke innfris, opplever de forventningsbrudd og meningstap. Motsetningen mellom egne begrensede erfaringer på den ene siden og romanens mange ulykkelige ekteskap, og særlig bokens slutt, på den andre, utløser «Fortvivlelse», «Sønderrivelse», ambivalens og fremmedgjøring.

Utfordringen anmelderne stilles overfor er at de, i tråd med autonomiestetiske idealer, søker å unngå en estetisk fordømmelse av intrigens utfall. Problemet «ligger naturligvis ikke i (Bogens) triste Udgang», kan det hete ([Botten-Hansen] 1855). «En Digterpen» har fullstendig frihet (Anon. 1855a). Én løsning, som vist over, er da å plassere ansvaret for tragedien hos romanens kvinner; i kvinnelig karakterbrist. En annen blir, når de elskende ikke får hverandre, å likevel lokalisere skuffelsene i ulike estetiske «feil» ved romanen. Det kan for eksempel hete at boken gir «en altfor eensidig Betragtning af Livets Skyggesider» (Winter-Hjelm 1854–1855). Eller at «saaledes var det ikke gaaet til i Virkeligheden» («X» 1855). Romanens evne til å skildre «virkelige» mennesker ser ut til å ha skapt en forestilling om en realismekontrakt som man så erfarer at bokens ekteskapsskildringer bryter med.

Allerede i mottakelsen av bokens første del ble spørsmålet om sjanger reist. For anmelderne av andre del blir sjangerspørsmålet akutt. Undertittelen «Fortælling» skrev boken inn i fortellertradisjonen fra Maurits Hansen og Thomasine Gyllembourg. I anmeldelsene kom imidlertid romanbegrepet til å stå sentralt. Referansene til romanen er ikke entydige; grensene mellom de ulike prosasjangrene var generelt porøse.15 Flere nevner innflytelse fra England og Frankrike. Samtidig er det stort sett enighet om at Amtmandens Døttre er roman i en annen betydning enn den oversatte leiebiblioteksromanen. Henvisning til at kvinner og menn i det virkelige liv har andre erfaringer enn bokens, at den bryter med en forventning om representativitet, tyder på at de leste boken som roman i tråd med sjangerkjennetegn som siden har festet seg. Fortellingen indikerer en enkeltstående historie, mens romanen, og særlig tendensromanen, antok betydningen av å representere og undersøke et samfunnsfenomen gjennom en historie (Lothe, Refsum og Solberg 1997; Benjamin 1991). I romanen ligger det derfor en forventning om koherens og nødvendighet i handlingsutviklingen, og at hendelser på individnivå motiveres i større samfunnsmessige strukturer. Det er slike sjangerforståelser anmelderne legger til grunn når de mener bokens ulykker forårsakes av merkverdige «udvortes Tilfældigheder» (Winter-Hjelm 1854–1855). Eller den «hviler paa en Misforstaaelse» ([Botten-Hansen] 1855). Botten-Hansen konkluderer med at boken «må kaldes» en «Tendentsroman», og i slike er «Tilfeldigheder» ikke skikket som «Bevis» ([Botten-Hansen] 1855). I en slags dobbelt bevegelse etableres altså først en forståelse av boken som tendensroman, mens den i neste omgang kritiseres for ikke å leve opp til denne sjangerens lesekontrakt.

Forsøkene på å avskrive Amtmandens Døttre på kunstnerisk grunnlag kan leses som strategier for å skjerme seg mot de utfordrende temaene den tar opp; at noe er råttent i den norske embetsmannsstaten. Diskusjonene om ekteskapet hadde imidlertid ikke vært utløst uten nettopp erfaringen av romanens estetiske kraft. Vekslingen mellom negative og positive forventningsbrudd er gjennomgående; like mye som «fortvivlende» og «haabløse» erfaringer, er de mange og sterke uttrykk for begeistring og overraskelse over bokens estetiske kvaliteter. Det er «genialt» og «mesterlig» gjort, og genialiteten omfatter alle sider ved romanen. Språket er «barokt», «Skjønhedslinien» er bevart og «Genialiteten har beaandet det»; «Det er drøit, koket, dristig, billedrikt» ([Botten-Hansen] 1855). Boken er så «rig på poetisk Skjønhed» at «ingen kan blive uberørt» (Anon. 1855a). Aftenbladet mener Amtmandens Døttre er «den genialeste Fortælling der har set Lyset i vor Literatur» («X» 1855).

Spørsmålet om hvorfor anmelderne med slik intensitet gikk inn på romanens premisser, og lot seg rive med i diskusjoner som inntil da hadde vært fraværende i kritikk av norsk litteratur, kan belyses av det fenomen at når leseren berøres av et verk, underkaster hun seg dets agens (Gell 1998). Gell bruker begrepet captivation om denne prosessen. Ordet ligger tett opp til anmelderens beskrivelser av hvordan Colletts tekst «griber», begeistrer, og hvordan «ingen kan forbli uberørt» av lesningen. Slike opplevelser handler om at den form for agens som skapte verket er inkommensurabel med ens egen fattige skaperevne, altså den agens man gjenkjenner hos seg selv. Anmeldernes henvisninger til verkets og forfatterens «Geni», og de mange eksempler på romanens mesterlige utførelse, kan tolkes som uttrykk for slike erfaringer. Det må også deres ulike skjermingsstrategier og påvisninger av romanens «Feil». Når et verk griper og overbeviser estetisk, blir det ekstra maktpåliggende å forklare hvorfor det også oppleves som «sønderrivende», «nedverdigende» og «fortvivlende»: «det generer Ingen, at en Fusker pludrer om sig med Fraser. […] træder derimod Geniet frem med sine skarpe Vaaben og vier dem til en Tendens […] bliver Tingen farligere» («X» 1855). Anmelderen etablerer her en sammenheng mellom det estetiske og det etiske, snarere enn en motsetning: Romanens genialitet fordrer at man tar dens etos på alvor.

Kontinuitet og brudd

Som Steen skrev fikk Amtmandens Døttre uvanlig stor oppmerksomhet i pressen, sannsynligvis mer enn noe annet prosaverk tidligere utgitt i Norge (Steen 1947, 266). Når romanen sies å være «den genialeste Fortælling der har set Lyset i vor Literatur», åpner kritikken for å geniforklare en kvinne, en posisjon som i romantisk mytologi tilhører mannen (Battersby 1994, 8). Resepsjonen representerer slik et brudd med romantikkens nedvurdering både av romanen og av kvinners kreative evner.

Med Amtmandens Døttre erfarte anmelderne for første gang at en prosaforfatter «kan udbrede en hjemlig Duft» over sitt arbeide uten å ta i bruk nasjonalromantiske klisjeer og «Dialectenes krasse Plumphed» (Anon. 1855c). Men også at man kan gi realistiske skildringer av embetsklassen uten, som Colletts ektemann hadde advart mot, å havne i «Spidsborgerlighedens Kjælderetage» (Collett 1839). Romanen imøtekom slik en rekke innarbeidede forventninger til norsk prosadiktning, der kombinasjonen av nasjon, kunstnerisk autonomi, virkelighetsskildring og publikumsappell sto sentralt. I den forstand representerte romanen kritikkhistorisk kontinuitet. Dette betyr imidlertid ikke at den opplevdes som foreldet eller passé. Fordi det er den første roman som ikke bare innfrir, men som også omstøter og nytolker disse forventningene, erfarte anmelderne den som noe helt nytt i norsk litteratur.

Amtmandens Døttre overskrider imidlertid det allerede kjente på flere områder. Romanen er det første norske diktverk som leses som kritikk av grunnleggende sosiale og kjønnsrelaterte forestillinger i det moderne. Fordi dens estetiske kraft oppleves som uomtvistelig, ser vi kritikerne, i en veksling mellom omfavnelse og bortstøting, kombinere kjente forsonings- og autonomiestetiske idealer med en utforskning av de mulighetene prosasjangrene ga til undersøkelse av strukturelle sosiale spenninger. I disse prosessene forlater kritikken forestillinger om boken som fortelling, og diskuterer for første gang «den norske tendensromanen».

I forordet til tredjeutgaven drøfter Collett de endringene romansjangeren har gjennomgått siden boken første gang utkom. Kritikken som da ble fremført, at den var en «Tendentsroman», vil nå «falde bort af sig selv» mener hun, «da det omtrent hører til Umulighederne i vore Dage at skrive en Roman, som ikke er det» (Collett 1879, III). Hun antyder slik at Amtmandens Døttre hadde fungert konstituerende for den formen romanen nå hadde fått. Denne studien gir Collett langt på vei rett, i den forstand at brandesianernes forståelse av romanen tar utgangspunkt i et romanbegrep som i Norge først ble forhandlet frem i 1855, av en rekke menn i sine formative år, i møte med kraften i Colletts roman. Utforskningen av det samfunnsproblemet at så mange ekteskap ble inngått uten frihet og uten kjærlighet, kom siden til å bli gjennombruddslitteraturens varemerke.

Moderne litteraturkritikk sies å kjennetegnes av diskusjoner om sannhet, realisme og sosiale spørsmål (Furuseth et al. 2016, 25–43). Amtmandens Døttre var det første norske prosaverk som virvlet opp debatter både om det sosiale og om litteraturens evne til å skildre sannheten i det sosiale. Slik genererte romanen et gjennombrudd for moderne litteraturkritikk i Norge.

Litteratur

«En Landmand». 1855. «Til de Herrer Udgivere af Norsk Tidsskrift for Videnskab og Literatur». Morgenbladet nr. 77, 18.03.1855.

«N.N.» [Petersen, Richard] 1855. «Amtmandens Døttre (Et Brev til Hr. – )». Christiania-Posten nr. 2289, 22.01.1855.

«S.N.» [Foss, Fridtjof]. 1855. «Amtmandens Døttre. En Fortælling. 1ste Del. Christiania. Johan Dahl. 1855». Christiania-Posten nr. 2319, 21.02.1855; nr. 2321, 23.02.1855; nr. 2328, 03.03.1855.

«Sofie Ramm». 1855. «Fra en af ‘Amtmandens Døttre’». Morgenbladet nr. 71, 12.03.1855.

«X». 1855. «Amtmandens Døttre». Aftenbladet nr. 136, 15.06.1855.

Andersen, Tine og Lise Busk-Jensen. 1979. Mathilde Fibiger – Clara Raphael. Kvindekamp og kvindebevidsthed i Danmark 1830–1870. København: Medusa.

Anderson, Benedict. 1991. Imagined Communities. Reflections on the Origin and Spread of Nationalism. Rev. utg. London: Verso.

Anon. 1854. «Literatur», Illustreret Nyhedsblad 11.11.1854.

Anon. 1855a. «Amtmandens Døttre», Christiania-Posten nr. 2451, 06.07.1855.

Anon. 1855b. «Amtmandens Døttre – en fortælling. 1ste Del». Bergensposten. Tidende for Bergens By og Stift nr. 93, 17.01.1855.

Anon. 1855c. «Til Anmelderen af ‘Amtmandens Døtre’ i Chr.-Posten nr. 2319», Aftenbladet nr. 407, 10. mars og nr. 411, 15.03.1855.

Asbjørnsen, P. Chr. 1845 og 1848. Norske Huldreeventyr og Folkesagn. Første og anden Samling. Christiania: Trykt hos W.C. Fabritius.

Asbjørnsen, P. Chr. og Jørgen Moe. 1842–1843. Norske Folkeeventyr, samlede ved ... Christiania.

Aubert, Elise. 1895. «Da ‘Amtmandens Døtre’ kom». Morgenbladet. Extranummer 30., 21.07.1895, 122–23.

Battersby, Christine. 1994. Gender and Genius. Towards a Feminist Aesthetics. London: Women's Press. Paperback ed.

Benjamin, Walter. 1991. «Fortelleren. Betraktninger over Nikolaj Leskovs verk». I Kunstverket i reproduksjonsalderen, 179–201. Oslo: Gyldendal.

Beyer, Edvard. 1980–2015. Norsk litteraturkritikk. En bibliografi. Oslo: UiO. http://ub-fmserver.uio.no/beyer/beyerpubl/home.php.

Beyer, Edvard og Morten Moi. 1990. Norsk litteraturkritikks historie. Bind I: 1770–1848. Oslo: Universitetsforlaget.

Bjørkøy, Aasta Marie Bjorvand og Ståle Dingstad. 2017. Litterære kretsløp. Bidrag til en norsk bokhistorie fra Maurits Hansen til Gunvor Hofmo. Oslo: Dreyers forlag.

[Bjørnson, Bjørnstjerne]. 1855a. «Christiania og Studenterne. I–VI». Morgenbladet 11., 16., 17., 18., 29. og 30.12.1855.

--. 1855b. «Theatret». Aftenbladet nr. 48, 26.01.1855.

--. 1912. Artikler og taler. Første bind. Udgivet af Chr. Collin og H. Eitrem. Kristiania og Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag.

[Botten-Hansen, Paul]. 1855. «Literatur og Kunst. Amtmandens Døttre, en Fortælling». Illustreret Nyhedsblad 30.06.1855 (26).

Bourdieu, Pierre. 1984. Distinction. A Social Critique of the Judgement of Taste. London: Routledge & Kegan Paul.

Brandes, Georg. 1883. Det moderne Gjennembruds Mænd. En Række Portræter. Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandels Forlag.

Bull, Francis. 1929. «Gildet paa Solhoug». I Henrik Ibsen: Samlede verker. Tredje bind, red. Francis Bull, Halvdan Koht og Didrik Arup Seip, 9–21. Oslo: Gyldendal.

[Collett, Camilla]. 1855a. Amtmandens Døttre. En Fortælling. Første Deel. Christiania: Johan Dahl.

--. 1855b. Amtmandens Døttre. En Fortælling. Anden Deel. Christiania: Johan Dahl.

Collett, Camilla. 1879. Amtmandens Døtre. 3. gjennemsete og forøg. Udg. Kristiania: Cammermeyer.

--. 2017. «Camilla Colletts notater til en ‘Levnetsbeskrivelse’». Ved Mette Refslund Witting og Tone Modalsli. Edda 104 (03): 240–260. DOI: 10.18261/issn.1500-1989-2017-03-03

Collett, Carl. 1855. «Brev fra Carl, Johan og Holger Collett». I Ms. 4º 2980 VIII, redigert av NB.

Collett, Peter Jonas. 1837. «Samlede Digte af Conrad N. Schwach». Den Constitutionelle 28., 29. og 30.11.1837.

--. 1839. «Om vor nyere Novelleliteratur». Den Constitutionelle nr. 40, 09.02.1839 og nr. 42, 11.02.1839.

Collin, Christian. 1907. Bjørnstjerne Bjørnson. Hans barndom og ungdom. Anden del. Kristiania: Aschehoug.

Dahl, Willy. 1981. Norges litteratur. Oslo: Aschehoug.

Dietrichson, L. 1896. Svundne Tider. Af en Forfatters Ungdomserindringer 1. Bergen og Christiania i 40- og 50-Aarene. Christiania: Cappelen.

Dunker, Bernhard. 1954. Breve til Julie Winther. Oslo: Cappelen.

Fulsås, Narve og Vigdis Ystad. 2008. Henrik Ibsens skrifter. Innledninger og kommentarer 4 4K. Oslo: Universitetet i Oslo.

Furuseth, Sissel, Jahn Thon, Eirik Vassenden og Edvard Beyer. 2016. Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010. Oslo: Universitetsforlaget.

Gell, Alfred. 1998. Art and Agency. An Anthropological Theory. Oxford: Clarendon Press.

Gran, Gerhard. 1919. Norsk aandsliv i hundrede aar. Kristiania: Aschehoug.

Habermas, Jürgen. 1991. Borgerlig offentlighet. Dens fremvekst og forfall. Henimot en teori om det borgerlige samfunn. Oversatt av Elling Schwabe-Hansen, Helge Høibraaten og Jon Øien. 2. utg. Oslo: Gyldendal.

Hagen, Erik Bjerck. 2016. «Amtmandens Døttre som romantisk-realistisk tragedie». Edda 103 (3): 228–278. DOI: 10.18261/issn.1500-1989-2016-03-04

Hagen, Erik Bjerck, Tone Selboe og Marius Wulfsberg. 2017. Kritikken av «Amtmandens Døttre». Podcast fra Nasjonalbiblioteket https://soundcloud.com/nasjonalbiblioteket/kritikken-av-amtmandens-dottre-tone-selboe-erik-bjerck-hagen-og-marius-wulfsberg

Hareide, Jorunn. 2003. «To pionerkvinner i dansk-norsk litteratur». I Bokhistorie, redigert av Tore Rem og Aina Nøding, 102–120. Oslo: Gyldendal.

Herder, Johann Gottfried von. 1815. Sämmtliche Werke. Zur schönen Literatur und Kunst. Dreyzenther Theil. Red. Johan von Müller. Tübingen.

Hoem, Edvard. 2009. Villskapens år. Bjørnstjerne Bjørnson 1832–1875. Oslo: Forlaget Oktober.

Kant, Immanuel. 1951. Critique of Judgment. Oversatt av J. H. Bernard. The Hafner Library of Classics. New York: Hafner Press.

Landes, Joan B. 1988. Women and the Public Sphere in the Age of the French Revolution. Ithaca og London: Cornell University Press.

Linneberg, Arild. 1992. Norsk litteraturkritikks historie 1770–1940. Bind II: 1848–1870. Vol. 2. Oslo: Universitetsforlaget.

Lothe, Jakob, Christian Refsum og Unni Solberg. 1997. Litteraturvitenskapelig leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget.

[Monrad, Marcus Jacob]. 1861. «Fortællinger af Forf. til Amtmandens Døttre». Morgenbladet, 01.20.1861.

Moritz, Karl Philipp. 1962. Schriften zur Ästhetik und Poetik. Kritische Ausgabe. Tübingen: Max Niemayer.

[Nicolaysen, Niels Aars]. 1855. «Amtmandens Døttre. Fortælling. 1ste Del. Johan Dahls Forlag 1855». Aftenbladet nr. 24, 29.01.1855.

Rønning, Anne Birgitte. 2014. «I skyggen av kanon. Empiri som utfordring i feministisk litteraturvitenskap». Edda (04): 278–289.

Schwach, Conrad Nicolai. 1837. Samlede Digte: Bd. 1–2. Christiania: R. Hviids Enke.

Solheim, Jorun. 2007. Kjønn og modernitet. Oslo: Pax.

Steen, Ellisiv. 1944. «Tre skandinaviske pionerer i kampen for kvinnens frigjøring». Edda (trykt utg.). 44: 184–203.

--. 1947. Diktning og virkelighet. En studie i Camilla Colletts forfatterskap. Oslo: Gyldendal.

Telste, Kari. 2000. Brutte løfter. En kulturhistorisk studie av kjønn og ære 1700–1900. Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo. Oslo: Unipub.

Tveterås, Harald L. 1963. «Et stykke forlagshistorie mot strømmen». Samtiden. Vol. 72: 32–42. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2014071481043_001. Besøkt 12.04.2019.

--. 1964. Den norske bokhandels historie 2. Norske forfattere på danske forlag 1850–1890. Oslo: Norsk bokhandlermedhjelper-forening.

Winter-Hjelm, Henrik. 1854–55. «Litterære Efterretninger. Amtmandens Døttre». Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur. Udgivet af M.J. Monrad og H. Winther-Hjelm. Kristiania: 385–397.

Woodmansee, Martha. 1994. The Author, Art, and the Market. Rereading the History of Aesthetics. The Social Foundations of Aesthetic Forms. New York: Columbia University Press.

Ørjasæter, Kristin. 2013. Innledning til bokselskap.nos utgave av Amtmandens Døttre (1854/55). bokselskap.no. Besøkt 18.05.2017.

Aarnes, Sigurd Aa. 1977. Søkelys på Amtmandens Døtre. Oslo: Universitetsforlaget.

Aarseth, Asbjørn, Narve Fulsås og Vigdis Ystad. 2006. Henrik Ibsens skrifter: 2 2K. Innledninger og kommentarer. Oslo: Universitetet i Oslo.

1Anonymt eller pseudonymt publiserte tekster anføres (der forfatterens navn er kjent) med forfatterens navn i klammeparentes.
2At Kjærlighedens Komedie (1862) henter motiver og tema fra Amtmandnes Døttre, betviles imidlertid ikke (Brandes 1883, 125; Fulsås og Ystad 2008, 68–72).
3Takk til Mette Witting, Aina Nøding og Marius Wulfsberg ved Nasjonalbiblioteket for hjelp til å finne kilder.
4Det er ikke plass til redegjørelse for alt som ble publisert om romanen i 1854–55. Jeg regner Illustreret Nyhedsblads notis 11.11.1854 som det første og Bjørnsons «Christiania og Studenterne» som det siste offentlige innlegget i denne fasen (Anon. 1854; [Bjørnson] 1855a).
5Utgivelsesstrategien har utvilsomt bidratt til å øke antall anmeldelser.
6Dunker var egentlig forlegger for boken, Dahl kommisjonær.
7Malling ville gi 300 Spd. for manuskriptet ifølge brev fra Carl til Johan Collett 31.10.1854 (Collett 1855). I 1867 hevder C. Collett at hun hadde fått 500 Spd. for Dunker-utgaven (Tveterås 1964, 221–22). Begge summene er høye. Bjørnson fikk 120 Spd. for Synnøve Solbakken; Ibsen slet på 1850-tallet med å få honorarer opp mot 100 Spd. (Tveterås 1964, 39, 97–103).
8Dahl var grunnleggeren av Den Constutionelle og inngikk i Welhavens og Colletts krets fra 1830- og 40-tallet.
9 Clara Raphael, Tolv Breve (1851), roman av Mathilde Fibiger (Andersen og Busk-Jensen 1979).
10Anmeldelsen er den eneste vi kjenner Colletts reaksjon på. Hun opprøres over kritikken av naturskildringene (Collett 2017, 248).
11 Morgenbladet feilstaver Sophie Ramms navn «Sofie Ramm».
12Anmeldelsen er ikke funnet i Bjørnson-bibliografier, men B.B. var fast teateranmelder i Aftenbladet denne våren, og i anmeldelsen 26. februar viser han til sin egen kritikk av Scribes «Hr. Poiriers Svigersøn» i Aftenbladet 1. februar ([Bjørnson] 1855b; Bjørnson 1912, 89–90).
13Botten-Hansen og Winter-Hjelm har også allerede fått mye oppmerksomhet i forskningen. Aarnes betegner dem som toneangivende grunntekster (Aarnes 1977, 8).
14Men her trenges mer forskning.
15Kretsen rundt Collett brukte for eksempel novelle som generell betegnelse for fortellende prosa (Collett 1839).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon