«Nytt» blikk på Tor Ulven

Anemari Neples ph.d.-avhandling ‘Vi fortsetter forbi ordene’. Erkjennelse og estetikk i Tor Ulvens forfatterskap (2016) er blitt til En annen verden. Ro og refleksjon i Tor Ulvens forfatterskap (2018). Der avhandlingen hadde et smalt, gitt publikum – akademia, kolleger, forfattere og en utvidet krets Ulven-lesere og -kjennere – er En annen verden et fremstøt mot et større, mer kommersielt publikum, skjønt dette trolig også består av kolleger og diverse Ulven-kjennere, det Neple kaller «dedikerte Ulven-fans» uten å ta for hardt i; denne forfatteren har nemlig en trofast fanbase. Boka skal, som avhandlingen, ifølge forordet være «til inspirasjon» for både nye og garvede Ulven-lesere, ved hjelp av en rekke ulike begreper (stillhet, natt, utopi m.fl.) og kontekster (historiske, mytiske, musiske), med nærlesing som metode. Til dét fungerer den fint – samvittighetsfulle nærlesninger og meningsgivende kontekstualiseringer er alltid kjærkomment litteraturstoff i forståelsen av et så stimulerende og krevende forfatterskap som Ulvens. Hans idiosynkratiske stil krever ekstra kyndige lesere og analytikere som kan kontekstualisere og forstå de negativitetsfenomenene som så hyppig opptrer i tekstene: Begreper og figurer som «negasjon», «utside», «død» og «pause» får spesiell oppmerksomhet i Neples utesking av tekstenes særegne sprang mellom bilder, minner, sansninger og ytre realiteter, i tidsspennet mellom prekambrium og etterkrigstid.

Hvilken Ulven er det vi møter i boka? Neple vil, som i avhandlingen sin, utforske «[h]vordan Ulven i sine tekster både lokaliserer uro og søker ro, og hvordan spørsmålet om ro ofte er forbundet med spørsmålet om innsikt i eksistensielle grunnbetingelser» (Neple 2018, 7). Analysene dreier særlig rundt «den motiviske og tematiske behandlingen av eksistensielle grunnbetingelser» (31), men Ulven dreies etter hvert mer konkret inn på et utopisk-estetisk spor, der tekstene «overskrider begrensninger som omgir oss i det daglige» (235). Utopien i forfatterskapet ligger i litteraturens evne til å se mer enn det dødelige øyet kan, til et sted «forbi ordene», hvor det blir mulig også for leseren, sammen med Ulvens fortellere og lyriske jeg, «å kunne erfare ikke-eksistens og eksistens samtidig» (194). Neple innlemmer her Ulven i den velkjente tesen om at i kunsten aksepteres innbyrdes utelukkende motsetninger. Der kan fenomenene være A og ikke-A samtidig, slik at kontradiksjoner settes ut av spill og erkjennelsesmessige overskridelser kan skje. I denne estetikken blir kunsten et annet sted, men i denne bindingen mellom logikk og brudd, potensial og fullbyrdelse, ligger det en «paradoksal dobbelhet» som innebærer både et språklig premiss og det samme språklige premissets ironi: Vi skal muligens hinsides ordene, men det er ordene som transporterer oss dit vi skal. Denne i all hovedsak retoriske bindingen, som det er umulig å unnslippe i en verbalspråklig tekst, utforsker Neple ikke for å komme ut av den, men for å komme hinsides «blikkets og språkets grense» (31).

Lesekapitlene bygger igjen på og går i dialog med de sedvanlige Ulven-leserne: Forfatterskapets voksende resepsjon (artikler og antologier), deriblant Hagerup og Borge, Grøtta, Hartmann og Kampevold Larsen, sistnevnte en betydelig samtalepartner og et fokuspunkt for Neples få polemikker mot resepsjonen. Teorifundamentet er stadig pessimisme- og kunsttenkerne (Schopenhauer, Blanchot og Deleuze). Slike kontekstuelle innramminger fungerer som hendige analyseverktøy: skjønnlitterære tekster kan rubriseres under de samme overskriftene og med formelle eller filosofiske fellestrekk, altså fra steder hvor de lar seg lese inn i en optikk der tekstenes idéinnhold gir klarere mening. Men vi finner sjelden utdypninger av det teoretiske materialet, og de ulike teoretiske undersøkelsesmodiene blir sjelden problematisert. For eksempel undersøkes utopien i pessimismen kun i forbifarten (219), selv om den ligger innbakt i kortprosaestetikken: Den hyperkonsentrerte formen fungerer som en freeze frame eller som et språklig snapshot hvor lineær tid, som er pessimismefilosofiens erkefiende, bremses helt eller delvis, slik at tingene fremtrer for oss i en ramme hvor de kan betraktes og kontempleres over, i mental ro og språklig mak.

Også utopikonseptet er underteoretisert, selv om det er tydelig fra første side at Ulvens utopi er av estetisk art. Formålet med boka er å undersøke hva som er den spesifikt ulvenske utopien, altså hvor hans estetikk fører leseren. Ulvens estetiske mål er som sagt å kunne beskue flere aspekter av «eksistensen» samtidig, mens leserens gevinst er evnen til å kunne erfare «eksistensen i et dobbeltperspektiv», der tekstene gir tilgang til det skjulte og/eller det språkløse. Neple fokuserer både utferdsårer, avkjørsler og destinasjoner i Ulvens tekster, og lesningene lykkes i å formidle tekstenes svært ofte tvetydige signaler. For Ulven er det dobbelte bildets mester – karakterene hans sover og snakker sammen, bygningene både henger og faller samtidig, de døde kommuniserer og er stumme, blomsterbukettene visner mens det yrer av liv i middet og i forråtnelsesprosessene i kronblad og stilk. Eller slik Neple formulerer det, Ulvens underlighet ligger blant annet i at han skriver om «fenomener som er gjenkjennelige og fremmede på samme tid» (60).

En distinkt forskjell fra avhandlingen er at det introduserende kapittelet «Hovedlinjer i Ulven-resepsjonen» er fjernet i årets utgivelse. Valget er pussig, ettersom Neple der skapte oversikt i resepsjonen og reviderte ikke bare myten om Ulven – at han er en «dødsfiksert» og «mørk» forfatter – men også nyanserte den dypt mytologiserte myten om Ulven: Den angivelig brede enigheten om at han er en «dødsfiksert» og «mørk» forfatter. Denne delen av avhandlingen utgjorde en ypperlig portal til både forfatterskap og Neples eget arbeid, ettersom hun der diskuterte den tidlige 90-tallsresepsjonen av Ulven som bestod av kritikere og venner av forfatteren, og den senere, mer akademiske resepsjonen fra 2000-tallet, innenfor den samme rammen, der motsetninger ble utlignet og generaliseringer nyansert. Hvorfor denne delen har fått så liten plass i En annen verden – det er snakk om spredte bemerkninger her og der – vites ikke, men den skapte et bredere leserom i resepsjonen, hvor ulike kritikerposisjoner ble sammenlignet og mytologiseringen tydeliggjort. Noen kritikerposisjoner løftes frem i Neples lesninger i En annen verden, men her går resepsjonsbredden, altså det ulvenske leserommet siden 80-tallet, delvis tapt. Den litteraturkritiske dimensjonen i årets bok er altså mindre synlig og smalere enn i avhandlingen.

2018-utgivelsen er i stedet for resepsjonshistorie forsynt med et innsyn i Ulvens korrespondanse med forlag og redaktører fra debuten med Skyggen av urfuglen (1977) og utover på 80-tallet. Denne delen er bokas «nyhetsdel» og fungerer som en teaser for den resterende tekstmassen i En annen verden, da vi får innblikk i noe som lenge har vært skjult for oss som aldri kjente Ulven personlig: forfatterens meninger om egne bøkers layout, vaskesedler, design, skriftstørrelse, font osv. Korrespondansen er rent biografisk nerdestoff, naturligvis, men vi vil gjerne vite så mye som mulig om en forfatter vi liker. Vi blir ofte servert nyheter om Ulven i Norge, men ytterst sjelden handler de om forfatteren.

I lesekapitlene grupperes analysen etter stikkordene «myte», «musikk» og «meditasjon», og for hvert begrep følger lesninger av utvalgt kortprosa og lyrikk fra i hovedsak fem utgivelser. Utvalget består av både innleste tekster og ufortolket materiale, og i bokas korte tekstflater (1–4 sider, hvert lesekapittel har mellom 7 og 9 undertitler) gis analysen en hurtig rytme uten at lesningene føles overfladiske eller stakkato. Snarere tvert om hektes flatene sammen på essayistisk vis når Neple vender tilbake til første lesetekst («Slutten av desember») i et senere kapittel, slik at også tekstene i Ulven-katalogen går i dialog med hverandre. Slike tilbakevendinger til de samme motivene og tematikkene gjør boka til et mindre forfatterskapsstudium, selv om Neple tidlig er ute med et forbehold om at hennes utvalg ikke nødvendigvis fullgodt representerer forfatterskapet. Boka fremhever imidlertid diktenes og kortprosaens kontinuitet og dikterens utvikling; særlig er Ulvens ekspansjon midtveis i forfatterskapet viktig, da han delvis forlot lyrikken og gikk over i prosaen og dermed utvidet sine egne estetiske parametere. Disse kommenterer Neple mot slutten: «Ved å vise oss figurer, passasjer, scenarier og genreeksperimenter som ikke så lett kan suppleres og utfylles av leseren, åpner tekstene for stille undring og fascinasjon fra leserens side» (237).

Det er oppsiktsvekkende at Neple løfter frem «figurer» og «genreeksperimenter», da hun i liten grad er interessert i Ulven-språkets figurlighet (metaforer, metonymier, synekdoker, ironier) og sjangerteori (f.eks. lyrikkteori og kortprosa). Førstnevnte er nedprioritert til fordel for mytiske, arketypiske og apostrofiske nærlesninger (Frye, Culler) med spesiell vekt på stillhetskonsepter utviklet fra Ulvens mange snø-, natt-, død- og post festum-motiver, samt musisk-poetiske konfigurasjoner, filosofiske ideer (Schopenhauer, Blanchot og Deleuze) og diskusjoner med resepsjonen. Det finnes altså bredde i Neples metodiske repertoar. Derimot er sjangerforskjellene mellom Ulvens prosa og lyrikk dempet, hvilket er underlig, da han var en helt sentral del av kortprosa-eksplosjonen i Danmark og Norge på 1990-tallet. I denne optikken er Ulven langt mer sentral enn en norsk kontekst kan avsløre. Mange av dagens toneangivende danske forfattere leste Ulven med interesse på 90-tallet, deriblant Christina Hesselholdt, som oversatte Gravgaver til dansk (Batzer forlag 2002). Og fordi sjangerdiskusjonen mangler i årets bok (den er kort med i avhandlingen), blir Ulvens kortprosatekster under Neples lupe mindre sentrale og mindre annerledes enn hans dikt reelt sett er. Ulvens kortprosa er langt mer deskriptiv enn diktene, og har en rastløs, løpende motivutvidelse som lyrikken hans bare unntaksvis har; «firkanttekstene» hans inneholder en rekke sanseinntrykk som settes sammen i en abrupt modernistisk form, der metonymiske og metaforiske grep likevel skaper kompakte, sammenhengende sanseblokker.

Men det bør understrekes at vi Ulven-lesere må besinne oss i forventningen, eller rettere sagt i utopien, om den endelige Ulven-boka og ikke håpe at ethvert aspekt ved forfatterskapet skal belyses i én bok; et skjønnlitterært korpus på omtrent 600 prosasider og 500 diktsider kan ikke innrammes og kommenteres på én gang. Neples bok er en innsirkling av noen av forfatterskapets tematikker, motiver og filosofiske tendenser, og hennes dikt- og prosautvalg, lesemåter og begrepsdannelser utgjør en meget farbar vei gjennom et estetisk sett tett og kupert tekstlandskap. Lesningene i En annen verden er både nysgjerrige og instruktive, og dialogen med musikkhistorie og Ulven-resepsjon er utført av en skolert leser som mer enn kjenner emnet sitt.

Hvor boka eventuelt plasserer seg i resepsjonen, vil historien vise. Jeg tror den blir én av mange autoritetskilder på forfatterskapet. Men «konkurransen» er ganske hard; både Kampevold Larsen og Hartmann har levert gode bidrag til forståelse, og Neples prosa er noen steder litt for stivbeint til å tåle sammenligning med de mer virtuose Ulven-kritikerne hun nå går i dialog med, som Hagerup. For eksempel sluttet jeg på s. 40 å telle forekomsten av ordet «interessant», og uttrykk som «[d]iktet insisterer», «[s]pråket som litteratur, som litterært verk», «diktene som kunst» og «det litterære språkets særegne karakter og mulighet» er mer litteraturkritisk floskelprosa enn ønskelig i en stramt redigert monografi.

I refleksjonen over de koblinger Ulven gjør mellom høyt og lavt, stort og smått, dødt og levende er Neple imidlertid på høyde med sitt oppdrag: Diminutive motiver (maur, midd, snøfnugg) vies stor oppmerksomhet både i og utenfor sammenligningene med Ulvens tidvis enorme tids- og romproporsjoner (urtid, evighet, himmelhvelving, kosmos, dødsrike), slik at metafysiske størrelser og konkrete objekter får plass sammen i resonnementer som til tross for analytisk skarphet har rom for tvetydigheter. Neples analyser er tette, men de er også finmaskede; gjennomsiktige der de berører voldsomme temaer og detaljfokuserte der Ulven blir bokstavelig. Hvis man synes Ulven er en utilgjengelig forfatter, kan man lese Neple og få en god innføring i hvordan interpretative utfordringer kan overvinnes med nysgjerrighet og utvelgelsesevne. Og hvis Ulven utviser «en vedvarende fascinasjon for det som befinner seg utenfor rekkevidde, og for det ikke-språklige» (33), har forfatteren av En annen verden som oftest nesen sin stukket langt inn i hans tekster. Jeg tror Ulven hadde satt pris på det grovarbeidet Neple har gjort – og nå gjort på nytt.