Offentlighetens tilgang til forskning har vært et underbelyst moment i debatten rundt den såkalte «Plan S» – som altså forutsetter at norsk offentlig finansiert forskning kun skal publiseres i OA-tidsskrifter. Planen har møtt motbør fra mange forskere: Er virkelig et slikt inngrep i vitenskapelig publiseringspraksis nødvendig? Og «Plan S» har utvilsomt utfordringer: Særlig kan problemet bli akutt for unge forskere som hindres i å publisere i de høyest rangerte tidsskriftene

Men vi bør minne oss selv på at «Plan S» er et svar på en paradoksal situasjon, nemlig at fellesskapet ofte betaler for forskningen tre ganger. Først gjennom at forskningen utføres av offentlig finansierte forskere. Deretter at tidsskriftredaktører og fagfeller gjør en stor redigerings- og kvalitetssikringsjobb i sin arbeidstid. Og til sist ved at universitetsbibliotekene må kjøpe tilbake dyre abonnementer fra forlagene for at forskere skal ha tilgang til artiklene. Samtidig har store internasjonale forlag voldsomme profittmarginer på vitenskapelig litteratur. Systemet er urimelig kostbart og skaper et økonomisk klasseskille mellom rike og fattige institusjoner. Det er uheldig hvis verdens skjeve ressursfordeling også skal reproduseres i tilgangen på forskning.

Mens forskning innen teoretisk fysikk og lignende bare kan leses av eksperter, vil mange forskningsartikler innen litteratur, språk, historie og samfunnsvitenskap kunne leses uten spesialistkunnskaper. I fag som har en bredere offentlig interesse – slik som nordisk litteraturvitenskap – er det særlig viktig at forskningen publiseres gjennom Open Access og ikke holdes bak betalingsmurer.

Utgivelsen av Edda er nå finansiert gjennom en norsk offentlig ordning for åpen publisering i humaniora og samfunnsvitenskap. Her får sentrale nasjonale tidsskrift økonomisk støtte, slik at forskningsresultater kan bli offentlig tilgjengelig og ikke er avhengig av dyre abonnementsordninger. Og slik må det selvsagt være: Eddas artikler har ofte interesse for langt flere enn forskere.

I nr. 1 2019 skriver Ulf Olsson om August Strindbergs sagnomsuste Ockulta dagboken. Artikkelen undersøker dels dagboken som en studie i persepsjon hvor sensibiliteten til syn og hørsel prøves ut, dels som en type arkiv som de forskjelligste tekster og gjenstander kan inngå i. Dagboken er en spennende kikk inn i Strindbergs forfatterverksted og viser hvordan montasjen blir et dikterisk prinsipp for ham. Ved å vektlegge det konkret tekstlige ved dagboken, viser artikkelen verdien i en mer mediearkeologisk metode i litteraturvitenskapen.

Michael Kallesøe Schmidt skriver om multilingvistisk lyrikk hos Cia Rinne og Christina Hagen. Fenomenet – altså å blande to eller flere språk – kan høres smalt ut, men er et grep som både har lang tradisjon innen moderne lyrikk og som nå brukes av et stort antall lyrikere. Strategien er åpenbart relevant som mimesis i en globalisert samtid, men kan også fungere språkkritisk, slik Schmidt viser i tekster av Rinne og Hagen.

Per Bäckström kartlegger forutsetningene for Öyvind Fahlströms berømte manifest for konkret poesi fra 1954. Artikkelen gir en bedre forståelse for den litterære situasjonen på 50-tallet, og hvordan dikterkonferansen i Sigtuna i 1953 var en viktig bakgrunn for den avantgarde-tenkning Fahlströms manifest introduserte.

Linda Nesby kartlegger patografien som sjanger med utgangspunkt i to verk: Ulla-Carin Lindquists Ro utan åror (2004) og Ole Robert Sundes Penelope er syk (2017). Å studere bøker knyttet til personlige sykdomserfaringer, kan gi ny innsikt i hvordan det oppleves å være både pasient og pårørende. Nesby påpeker både sjangertrekk ved patografien og dens historiske utvikling. De to verkene som studeres viser hvordan patografien kan supplere legevitenskapens innsikt i sykdommens psykologi og fenomenologi.

God lesning!