Professor Unni Langås, UiA, ble 60 år i 2017, og de nærmeste kollegene har gått sammen om å hedre henne med en antologi om lidelse og estetikk, eller, for å være mer presis, lidelsens estetikk, et tema som overlapper med et av Unni Langås’ sentrale forskningsfelt – traumet i litteraturen (Langås ga i 2016 ut boken Traumets betydning i norsk samtidslitteratur). Ordet festskrift brukes imidlertid ikke i utgivelsen, som i forordet presenteres som «antologi med fagfellevurderte artikler» (10).

Høsten 2015 gikk en serie pressefoto av en død gutt på en strand, tatt av den tyrkiske fotografen Nilüfer Demir, verden over. Bildene gjorde sterke inntrykk. Ett av disse bildene viser den treårige, syriske flyktningegutten i blå shorts og rød t-skjorte liggende på stranden med ansiktet ned i sanden. Siri Hempel Lindøe argumenterer i antologien, i artikkelen «Den døde gutten på stranden. Etiske og estetiske aspekter ved fremstilling av lidelse i mediene», for at dette bildets uvanlig sterke effekt skyldes det ubehaget det skaper ved å vekke sterke følelser av både ømhet og meningsløshet samtidig, og drøfter også debatten som oppsto rundt publiseringen av bildet og den påfølgende massive delingen av det. Artikkelforfatteren gir en grundig presentasjon av teorifeltet, både teorien om lidelsens fire topoi – medfølelsens, fordømmelsens, estetikkens og erkjennelsens topoi, og det som omtales som voyeur- og narsissismekritikken. Den siste av de fire lidelsens topoi, kategorien erkjennelsens topos, er for øvrig Lindøes eget bidrag til teoridannelsen på feltet, fra doktoravhandlingen Lidelse på TV. En undersøkelse av audiovisuelle fortellergrep og narrative strukturer i NRK TV-aksjonen (UiA 2016). Lindøe er en av bidragsyterne som kjenner det forskningsfeltet antologien skriver seg inn i fra innsiden, og Unni Langås var også en av veilederne hennes på doktoravhandlingen. Selv om presentasjonen av teori får litt mye plass i forhold til analyse, argumentasjon og drøfting, gir denne artikkelen samlet sett en overbevisende, om enn ikke direkte overraskende, tolkning av bildets effekt som basert på det at «tilskueren, stilt overfor dette bildet, ikke tilbys noen annen rolle enn å betrakte meningsløs og urettferdig lidelse» (187):

Det kan til en viss grad sies å legge opp til medfølelsens topos, ettersom det er egnet til å vekke ømhetsfølelser hos tilskueren. Men, i og med at barnet er dødt, kommer ømhetsfølelsen i retur som en boomerang med beskjed om at det er for sent til et slikt engasjement. (191)

Ingrid Nielsens artikkel «‘Underlege skapnader sviv for augo i ustanseleg skiftning’. Om lesingens redning og fare i Olav H. Hauges dagbøker» gir en spennende tolkning av det Olav H. Hauge i dagbøkene skriver om sine egne leseerfaringer, særlig det Nielsen omtaler som «den farlige lesningen» og herunder det Hauge selv omtaler som «den andre mannen», den han selv av og til blir til i/gjennom lesningen. Det Nielsen argumenterer for, er at lesningen ser ut til å ha spilt en dobbelt rolle for Olav H. Hauge, dels som eksistensiell støtte, dels som «farlig», det vil si som noe som gjorde at han fjernet seg fra seg selv som menneske i denne verden (jf. uttrykket den andre mannen). Nielsen understreker at Hauge ikke opplevde vanviddet som «sykdom, slik folk flest gjør. Heller vil han ‘ta vanvitet som den store nåde det er, og takka for det ein fekk sjå og høyra’» (91). Hun viser også med overbevisende eksempler hvordan skriften forandrer seg i dagboken og blir mer litterær og dikterisk, for ikke å si tar form av dikt, særlig «der han selv synes å miste kontroll og blir skremt over egne leseerfaringer» (90). Artikkelen er litt kort i presentasjonen av annen forskning på Hauges dagbøker, og går i liten grad i dialog med den, slik at det blir litt uklart hvor nytt det Ingrid Nielsen argumenterer for, egentlig er. Blir ikke disse dagbokpartiene kommentert av Kittang, Vassenden og Åmås, som det refereres til innledningsvis? Hva med galskapen og innleggelsene? Videre er fokus strengt tatt ikke på lidelse i artikkelen. Det er ikke galskap som sykdom og lidelse det dreier seg om, men som et annet rom – noe som bekreftes i teorigrunnlaget, som er den franske forfatteren, filosofen og litteraturteoretikeren Maurice Blanchots L’Espace Littéraire, Litteraturens rom (1955).

Bjarne Markussen skriver i «Evrydikes sang. Om Pia Tafdrups Tarkovskijs heste» om hvordan den danske poeten Pia Tafdrup mister sin far gradvis og langsomt – han blir dement og dør – og om hvordan hun takler det gjennom kunsten. Markussens hovedpoeng formuleres innledningsvis som at Tarkovskijs heste er «en poetisk fremstilt sorgprosess hvor jeget forsøker å skape et ‘indre rom’ og etablere en ny relasjon til sin far» (55). Dette omtaler Markussen med referanse til psykologen Robert Neimeyer som en «relokalisering», eller en «omskriving av livsfortellingen, en omskriving som er blitt nødvendig fordi en av hovedpersonene har dødd» (55). Markussens problemstilling omfatter tre spørsmål: «Hvordan fremstilles demens? Hvordan fremstilles sorg? Hva slags type sørgediktning er dette?» (55). Det analytiske fokus settes først på diktsamlingens struktur, deretter på diktjeget som opplever at hennes far gradvis blir dement og dør, og til slutt på diktjegets sorg og sorgprosess. Nærlesningen av diktene er skarp, poengtert og god, og mest interessant i demensdelen, kanskje fordi nærlesningen her får flyte friere og mer sammenhengende, uten for mange tyngende innskudd av presentasjon av og referanser til teori. Samtidig, siden over halve artikkelen har det analytiske fokuset på demens, blir det litt rart at tolkningen ikke forankres i teori om demensfortellinger, unntatt i en fotnote som inneholder en definisjon av demens fra Alzheimer-foreningen (note 6, side 81). I en av de andre artiklene i antologien, Nora Simonhjells «Gavene og sinnets gåter. Cecilie Engers Mors gaver som demensfortelling», får vi til sammenlikning både en introduksjon til og en bruk av teori om demensfortellinger. Det er altså ikke det at slik teori ikke finnes. Det som kjennetegner den andre delen av Bjarne Markussens artikkel, som handler om sorgen og sorgprosessen, er, til sammenlikning med demensdelen, at den er litt teoritung; relevant og fruktbar teori er med i lesningen, men lesningen brytes unødvendig mye opp av teoripresentasjon som kunne ha vært samlet og for eksempel unnagjort innledningsvis i artikkelen. Tolkningen Markussen presenterer – og dens konklusjon om at sorgprosessen i Tafdrups Tarkovskijs heste framstilles som en type meningsbygging – er likevel fin og overbevisende.

Antologien som helhet består av et forord av redaktørene (Hamm, Lindøe og Markussen), en lengre innledning skrevet av Christine Hamm og ni artikler. To av artiklene handler om lidelsens estetikk i film og media, syv om lidelsens uttrykk i litteratur. Seks av bidragene om litteratur handler om nordisk litteratur, ett om engelsk litteratur. Tematisk fordeler de bidragene jeg hittil ikke har trukket fram, seg slik: Charles Armstrong skriver om tap og fravær i Ellen Einans forfatterskap; Christine Hamm om traume og anerkjennelsesbehov i Vigdis Hjorths Arv og miljø; Lars Rune Waage om lesbisk begjær i Edith Øbergs Boblen; Ellen Mortensen om affektive koblinger i Virgina Woolfs Mrs. Dalloway; og Adriana Margareta Dancus skriver om selvskading i filmen Idas dagbok.

Antologiens forord gir en presentasjon av Unni Langås’ akademiske karriere. I tillegg presenteres antologiens profil. Her begrunnes valg av tema, teoretisk tilnærming og metodikk (den tekstnære tolkningen) med Unni Langås’ egen faglige profil og med ønsket om å gå i dialog med hennes forskning:

Det har falt naturlig å hedre Unni Langås – kollega, mentor, veileder og venn – med en antologi som kretser rundt lidelse og estetikk. Vi vet at Unni setter pris på tekstnære tolkninger – tekst i videre forstand – og at hun stiller høye krav til vitenskapelighet. […] Flere av forfatterne som omtales har Langås tidligere skrevet om, for eksempel Pia Tafdrup og Vigdis Hjorth. Men det er først og fremst på det teoretiske nivået at tolkningene vi har samlet, går i dialog med hennes forskning. (10)

Tanken er god, men et slikt prosjekt – å bidra vitenskapelig på en kollegas forskningsfelt – er ambisiøst å skulle gjennomføre. Og det som blir klart under lesningen av enkeltbidragene i antologien, er at ikke alle bidragsyterne kjenner forskningsfeltet like godt. Dermed blir den omtalte dialogen med Langås’ forskning på det teoretiske nivået, begrenset. En dialog finner sted, men på et mer generelt nivå, ikke teoretisk først og fremst, men i den tematiske overlappingen med Langås’ forskningsfelt og i den tekstnære tolkningspraksisen. Antologiens styrke ligger i de tekstnære tolkningene og i innledningens teoretiske introduksjon.

Christine Hamm gir en fin teoretisk introduksjon til sentrale aspekter – etiske så vel som epistemologiske og estetiske – ved framstilling av lidelse i litteratur, film og medier. Det som mangler i innledningen (og i antologien som helhet) er imidlertid en overordnet presentasjon av lidelse i litteratur og kunst som et praktisk, pågående humanistisk forskningsfelt. Hva er skrevet, nasjonalt, i Norge, i Norden og internasjonalt, om lidelse/lidelsens estetikk i litteratur, film og medier? Hvilke forskningsnettverk, forskningsgrupper og pågående forskningsprosjekt finnes? Hvor plasserer denne antologien seg, og hva nytt bidrar den med?

Konklusjonen blir dermed at utgivelsen inneholder mange gode lesninger, men at den som vitenskapelig antologi framstår som litt løst knyttet til det forskningsfeltet den retter seg inn mot. Det underliggende problemet ser ut til å være ambisjonen om å bidra vitenskapelig på en kollegas forskningsfelt, og slik sett er det vel til syvende og sist festskriftsjangeren, som selv om den ikke nevnes med ord i antologien, som er problemet.