På siste konferanse for den amerikanske organisasjonen Society for the Advancement of Scandinavian Study (SASS) i Los Angeles, deltok det skandinavister fra mange deler av verden. Med seks parallelle sesjoner var det ikke lett å velge hvor man skulle delta. Skal vi høre presentasjoner om H.C. Andersen eller Karl Ove Knausgård? Om digital humaniora eller fellesnordisk litteraturhistorieskrivning? Eller er det mer spennende å høre om ny forskning på nordisk krim? På slike konferanser blir det tydelig at det drives forskning på nordisk språk og litteratur i en lang rekke land. Nordistene kommer ikke bare fra Tromsø, Linköping eller Aarhus, men fra Beograd, Berkeley, München, Gdansk, Vilnius, Paris – og en lang rekke andre steder. Eddas område, nordisk litteratur, som man kanskje skulle tro bare hadde interesse i Norden, er altså et svært internasjonalt forskningsfelt.

I nyere forskningspolitikk har internasjonalisering vært et viktig tema: Hvordan kan man heve forskningskvaliteten gjennom å samarbeide med utenlandske forskere og integrere en internasjonal dimensjon i arbeidet? Dessverre glir ofte diskusjonen om internasjonalisering inn i en slagordmessig og konkurranseorientert diskurs om å «måle seg mot de beste» eller å «delta i verdensmesterskapet». Selv om konkurranse kan være motiverende, har internasjonalisering også en annen og mer samarbeidspreget karakter. Forskere møtes og utveksler ideer og perspektiver. Man blir kjent med nye tekster, historier, teorier og sammenhenger. Det er sjelden vanskelig å be kolleger innen nordistikkfeltet om hjelp, enten det er til å bidra på en konferanse, lese artikkelutkast eller til å gi en ekstern vurdering av undervisningen. Dette bidrar så godt som alltid til kvalitetsheving. Ikke minst har forskere utenfor Norden andre og spennende erfaringer og analytiske perspektiver. Kanskje bør vi legge bort konkurranseretorikken og heller fokusere på samarbeid og idéutveksling.

I Norge har vi nylig hatt en debatt om mulige uheldige sider av internasjonalisering. Kan det bli for mange utenlandske forskere i Norge? Det Norske Videnskaps-Akademi (DNVA) arrangerte et debattmøte med tittelen «Hvor mange internasjonale forskere tåler Norge?». Selv om det er mulig å bekymre seg for om noen fagfolk i enkelte fag mangler forståelse for sin sosiale kontekst, er det vanskelig å se slike problemer i nordistikken. Her bidrar alle med sitt, samtidig som målestokken – grundige språklige, historiske og analytiske ferdigheter og kunnskaper – er den samme for alle.

Det nye nummeret av Edda reflekterer nordistikkens internasjonale karakter. I alle artiklene krysses de nasjonale grensene på uanstrengt vis. Nær sagt alle tekstene og praksisene som drøftes, inngår i internasjonale sammenhenger. I nummer 3/18 av Edda spør Jon Helt Haarder, Peter Simonsen og Camilla Schwartz: «Hvem kan tale for prekariatet – og hvorfra?». Prekariatet er de som lever utsatte liv under velferdsstatens krise og globaliseringens triumf, ofte med svak tilknytning til arbeids- og boligmarkedet. Men hvordan artikuleres livet med slike grunnleggende usikkerheter hengende over seg? Ved å undersøke tekster av Kristian Bang Foss, Morgen Pape, Yahya Hassan, Karine Pedersen og TV-serien Prinsesser fra blokken, viser de hvordan fremstillingen preges av en tvetydig innenfra- og utenfraposisjon. De peker på at det både i litteratur og TV handler om å gjøre begripelig noen forskjeller som gjør en ny solidaritet mulig.

I Caroline Haux’ artikkel «Nationell kroppsekonomi. Statlig kontroll och produktivt begär i Emelie Flygare-Carléns Rosen på Tistelön», leses romanen i lys av ideer om nasjonalt medborgerskap og lokal identitet. Denne spennende og populære romanen fra 1840 om krigen mellom smuglere og tollere i Bohuslän ses i lys av samtidens diskurser om politisk økonomi. På flere nivåer i teksten knyttes det an til det fremvoksende varemarkedet og nasjonsbyggingen.

I artikkelen «Synnøve Solbakken og litteraturhistorien» undersøker Erik Bjerck Hagen rollen Bjørnsons bondefortelling fra 1857 har spilt i norsk litteraturhistorie. Bjerck Hagen viser at enten man vektlegger 1800-tallet som overveiende preget av romantikken eller den fremvoksende realismen, kan man finne holdepunkter for det i Bjørnsons tekst. Artikkelen viser hvordan lesningen av Synnøve Solbakken dermed kan gi grunnlag for to temmelig ulike syn på norsk litteraturhistorie. Den gir også ny innsikt i den større litteraturhistoriografiske og estetiske kampen som utspilte seg i denne perioden.

I artikkelen «Kjønn, vitalisme og dekadanse i Margareta Subers Charlie» av Per Esben Myren-Svelstad, undersøkes en av de første svenske romanene med en lesbisk hovedperson. Romanen kan leses som et tydelig forsvar for lesbisk identitet og kjærlighet, og er for sin tid en svært kompleks bearbeidelse av felleseuropeiske ideer om kjønn og seksualitet. Charlie viser hvordan det i 1932 var mulig å tenke nytt om hva det vil si å være kvinne, men Myren-Svelstad peker på at det fortsatt er et vitalistisk natursyn som i teksten blir stående som den endelige autoriteten.

God lesning!