Gang på gang kåres de skandinaviske landene til verdens rikeste, lykkeligste og mest egalitære land. Samtidig fører globaliseringen til at vi får de ikke-privilegerte tettere inn på våre egne liv. De Andre eksisterer side om side med Oss. Flyktninger og trafficking er her to stikkord, men også barnearbeideren som syr klærne vi kjøper billig. «Mange samtidsfortellinger indikerer at den globale ulikheten ikke bare fører til at skandinavere priser seg lykkelige over egne privilegier, men at de også føler et ubehag og det vi i denne antologien kaller ‘skandinaviske skyldfølelser’ (‘Scan-Guilt’-følelser)», skriver Elisabeth Oxfeldt i innledningen (9). Hva slags skyldfølelser er det snakk om, hva er det man føler skyld for, hvordan fungerer slike følelser sosialt og politisk, er spørsmål som stilles. «Er det følelser som knytter Oss sammen i et sterkere fellesskap – på bekostning av Andre? Eller er det følelser som virker produktivt for å skape en mer rettferdig verden? Under hvilke omstendigheter kan de i tilfelle virke prososialt?» (ibid.)

Dette er interessante spørsmål. Samtidig blir jeg sittende og tenke på om folk egentlig føler så mye skyld. Er man ikke like ofte stolt over det nordiske velferdssamfunnet, den sosiale fordelingen, borgernes sivile rettigheter? For eksempel kan man vise til at flere land i Afrika og Midtøsten har like store naturressurser når det gjelder mineraler og olje som Norge, men inntektene forblir på private hender og overrisler ikke samfunnet.

Interessant nok handler de tre første kapitlene i boka om nettopp det å ikke føle skyld. Frode Helland har kalt sitt bidrag «Aggressiv skyldfrihet. – Hjernevask revisited», om den norske populærvitenskapelige TV-serien Hjernevask fra 2010. Programlederen Harald Eias utgangspunkt var at humanister og sosiologer har lagt for liten vekt på biologi i forklaringen av mennesket og menneskesamfunnet. I de forskjellige programmene er det gjerne en evolusjonspsykolog eller biolog som får siste ordet. Det underliggende budskapet blir dette, ifølge Helland: Sosial og økonomisk ulikhet mellom klasser og kjønn, vold generelt og mannlig vold spesielt, rasisme og skjev fordeling mellom folkeslag er utslag av medfødte forhold, er genenes tale. De privilegerte behøver derfor ikke å ha dårlig samvittighet for det. Programserien blir ifølge Helland en grov benektelse av skyld. Og det er høyst problematisk. På den annen side må jeg innrømme at jeg selv opplevde TV-serien som en morsom og tankevekkende utfordring av et lenge temmelig enerådende konstruktivistisk syn på kjønn.

Per Thomas Andersen skriver om politisk forvaltning av norske privilegier, der han analyserer tre taler av lederne av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i forbindelse med flyktningkrisen i 2013. Påfallende for de tre talene er at de er uten skyld- eller skamfølelse for Norges økonomisk og sosialt privilegerte situasjon i verdenssamfunnet, hevder Andersen. «Ingen tar til orde for politisk endring av det internasjonale samfunn» (73).

Kristian Lødemel Sandberg analyserer Kjartan Fløgstads siste romaner ut fra tematikken om skyld og privilegier med utgangsspørsmålet: Er Fløgstad en forfatter tynget av skyld? Nei, ikke i form av personlig utlevering, men han er en forfatter som er dyktig til å legge skylden på andre, hevder Sandberg. Ut fra et marxistisk ståsted er Fløgstad opptatt av hva de som sitter med makt har på samvittigheten. Han driver ikke med selvkritikk, men klassekritikk. Dermed er det i hovedsak skylden til overklassen, borgerskapet eller kapitalismen som blir fremhevet hos Fløgstad. Det er de som blir funnet skyldige, som har skylden for forbrytelser. På samme måte som dommeren i en rettssal tilskriver den tiltalte skyld, har forfatteren mulighet til å gjøre det samme for karakterene han skriver om.

Å plassere skyld er også en strategi i den russiske flyktningen Maria Amelies selvbiografi Ulovlig norsk (2010). Ellen Rees gir en interessant analyse av hennes insistering på sin egen norske identitet. Da kan imidlertid Amelie ikke samtidig anklage nordmenn for å støtte avslaget på asylsøknaden hennes. Det er det politiske og byråkratiske nivået som får skylda i boka. «Amelie kobler positive kvaliteter som empati og solidaritet direkte til ‘norskhet’, og gjennom fortellingen posisjonerer hun både seg selv og den ‘gode’ empatiske norske leseren som ordentlig norske» (192). Derimot er UDI og UNE unorske fordi de behandler Amelie på en uempatisk og usolidarisk måte.

En måte å ansvarliggjøre på uten å spille på skyld, er retorikken til Operasjon Dagsverk, ifølge Ylva Frøjd. Hun gjør en fin retorisk analyse av Operasjon Dagsverks kampanjefilm Leve Vesten (2014). Skoleungdommene oppfordres til å jobbe på OD-dagen ikke fordi man skal synes synd på den man skal hjelpe, ikke fordi man har dårlig samvittighet, men fordi man har fått en forståelse for at alle har den samme retten til utdanning.

Hvor mangfoldig skyldbegrepet er skjønner jeg til fulle når jeg leser Trygve Wyllers analyse av Gunvor Hofmo og Yahya Hassans dikt. Hos den dansk-palestinske Hassan er det et lyrisk subjekt som avviser egen skyld og snarere skyver den over til de andre, til foreldrene, til imamene, til pedagogene og til det danske velferdssamfunnet. I Hofmos dikt får derimot anonyme krefter eller Gud skylden. I diktene i kjølvannet av andre verdenskrig og holocaust eksponerer Hofmo ondskapen, hevder Wyller, men hun tar ikke på seg skylden for den og skammer seg ikke for det onde. Man skal beskrive det onde, men ikke bære ansvar for det. Det som trer frem hos både Hofmo og Hassan, i all deres ulikhet, er ifølge Wyller at de er to sterkt sansende subjekter som ser omgivelsene og skylden, men avviser å være alene om å bære den. «Slik sett representerer de begge motstand mot den klassisk-pietistiske skandinaviske skamkulturen» (181).

Eksempler på at hovedpersonene i fiksjonstekster selv tar på seg skyld, utforskes i redaktørens eget bidrag. Oxfeldt sammenligner romaner og dikt av Christina Hesselholdt, Lone Aburas og Aasne Linnestå med fokus på den litterære flykningfiguren; hvilke følelser vekkes i møtet mellom samtidens skandinaviske kvinner og flykninger? Oxfeldts konklusjon er her interessant, at tekstene fungerer kritisk til en forestilling om å allerede ha funnet lykken i egen kultur. De åpner for at man ikke bare kan identifisere seg med den fremmede, men også erkjenne at man føler seg selv presset og stresset i en lykkekultur. Flyktningfiguren skal derfor ikke bare betraktes som en som innsnevrer vår vei til lykken, skriver Oxfeldt, men som en figur som kan hjelpe oss med å tenke i nye baner og åpne for en mer rommelig forståelse av hva som er meningsfullt i tilværelsen, og hvem «vi» som skandinaver er.

Andre bidrag skal her bare raskt nevnes, uten at de på noen måte er dårligere enn de før omtalte: Adriana Margareta Dancus gjør en komparativ analyse av den norske filmen Gymnaslærer Pedersen (2006) og den rumenske Hvor var du egentlig? (2006) når det gjelder skyldfølelsen som er knyttet til Norges og Romanias forskjellige erfaringer med kommunismen. Kristina Leganger Iversen analyserer Kristian Lundbergs diktsamling Vi är de döda, nu snart (2014) i relasjon til sorg, sårbarhet og politikk. Ove Solum skriver om «Nordic Noir» som velferdssamfunnets mørke bakside, at det underliggende i den nordiske krimlitteraturen og -filmen ligger en sosial kritikk og bekymring for velferdsstatens utvikling. Julianne Q. M. Yang analyserer hvordan Nord–Sør-forhold representeres i Erik Poppes film Tusen ganger god natt (2013), hvordan og hvorfor filmen forsterker, men også utfordrer oppfatninger av det globale Nord som ansvarlig for å skape fred i det globale Sør.

Boka springer ut av forskningsprosjektet Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo, i årene 2014–2018. Boka ligger gratis tilgjengelig på nett, noe som gjør at den vil kunne nå vidt ut. De forskjellige bidragsyterne har rettighetene til sitt kapittel, eller skulle man si artikkel, noen av dem bruker denne betegnelsen (183, 190). Som artikkelsamlinger flest vil den antageligvis ikke bli lest i sammenheng, det er det bare jeg som betalt anmelder som gjør (– nei, vent litt, jeg får ikke betalt). De fleste vil hente ut et kapittel/en artikkel etter interesse. Derfor er det antageligvis nødvendig at teorigrunnlaget presenteres igjen og igjen og termer som skyld og skam stadig defineres, selv om redaktøren Elisabeth Oxfeldt har gjort fint greie for dette i innledningen.

Humanioras samfunnsrelevans diskuteres stadig, ikke minst i Humaniora-meldingen fra 2014, og i Norges forskningsråds evaluering av norsk humaniora-forskning fra i fjor. Holder man på med litterært bildespråk eller metrikk, narratologi, estetikk eller teori m.m., er det ikke alltid lett å svare på samfunnsrelevansen, i hvert fall ikke sånn direkte. Det er da fint å kunne vise til et prosjekt som Scan-Guilt i Oslo, et prosjekt som er tverrfaglig og inkluderer film, tv, politikk, skjønnlitteratur, sakprosa og bistandsaksjoner. Dette er en type forskning som forsøker å forstå vår kulturelle identitet, og kunstens og retorikkens rolle i å formidle skyldfølelse. Videre ønsker prosjektet å skape debatt som fører til sosial handling og endring. Det er ikke lite. Men stort og flott.