Edda nr. 1/2018 er siste utgave redigert fra nordiskmiljøet ved Universitetet i Oslo. Som redaksjon har vi hatt mye glede av arbeidet, og det har vært interessant å følge faget vårt på nært hold gjennom innsendte manus og henvendelser fra forskere. Helheten av det vi ser gjennom dette arbeidet, ser noe annerledes ut enn det som til slutt står på trykk i tidsskriftet. Loggføringen av alle innsendte manus gir oss mulighet til å kartlegge flere aspekter ved tidsskriftets virksomhet. I vår periode har vi mottatt 115 artikkelmanus, og av disse kom til slutt 50 på trykk som fagfellevurderte artikler. Vi har refusert 57, etter grundige diskusjoner i redaksjonen med utgangspunkt i fagfellenes vurderinger.

I vår periode valgte vi å endre på tidsskriftets språkpolitikk, slik at vi åpnet for artikler skrevet på engelsk så lenge de holdt et like høyt skriftlig akademisk nivå som bidrag på nynorsk, bokmål, svensk eller dansk. Det er mulig at dette forklarer den høye andelen av engelskspråklige manus vi mottok – hele 24 manus, inkludert et temanummer med fem artikler. Bokmål dominerte ellers, med 64 innsendte manus, mot åtte skrevet på nynorsk, ni på svensk og 14 på dansk. Vi mistenker at nedleggelsen av viktige danske litteraturvitenskapelige tidsskrifter forklarer det høye antallet danskspråklige manus. Når vi ser på de artiklene som til slutt ble publisert, får vi følgende tall: 24 artikler på bokmål, 12 på engelsk, syv på dansk, fire på svensk og tre på nynorsk. Ser vi bort fra det engelskspråklige temanummeret om «The Gothic Uncanny» (2/2017), som vi betrakter som et unntak og hvor ingen av forfatterne har engelsk som morsmål, var det syv på engelsk – tre skrevet av forfattere med engelsk som morsmål, og fire med et skandinavisk språk som morsmål. Konklusjonen er at endringen i språkpolitikken ikke har ført til store forandringer i tidsskriftets innhold eller profil, men gir forfatterne mer fleksibilitet.

Hvilken nasjonalitet har så de forfatterne og verkene som behandles i de publiserte artiklene? Det er ikke overraskende at norske forfatterskap dominerer. Om vi kun tar for oss de artiklene der spørsmålet fremgår av tittelen, finner vi at 24 av artiklene omhandler norsk litteratur (herunder to artikler om Holberg). Ellers omhandler ti av artiklene svensk litteratur og fire dansk litteratur. I tillegg er både færøysk og islandsk litteratur representert med én artikkel hver.

Som et eget ledd i oppsummeringen av vår redaksjonsperiode, fant vi det også interessant å undersøke alderen på den litteraturen de publiserte artiklene tar for seg. At hovedvekten ligger på nyere litteratur, er ikke overraskende. Om vi fortsatt konsentrerer oss om de artiklene som gjør det mulig å telle opp via tittelen, dreier 20 av artiklene seg om litteratur fra 2000-tallet. Deretter krymper tallet suksessivt etter hvert som vi begir oss bakover i tid. 13 av artiklene omhandler 1900-tallslitteratur, seks dreier seg om 1800-tallslitteratur, mens to tar for seg litteratur fra 1700-tallet (begge om Holberg).

Det forfatterskapet som har blitt gjenstand for flest artikler, er Øyvind Rimbereids, med tre forskningsbidrag. Men vi kan konstatere at forskningen står sterkt også rundt andre klassikere fra ulike perioder. De to artiklene om Holberg og 1700-tallet er nevnt. Ellers har vi i vår periode trykket to vitenskapelige artikler om kanoniserte norske forfattere som Camilla Collett (1800-tallet), samt Kristofer Uppdal og Olav H. Hauge (1900-tallet). Norske nobelprisvinnere som Knut Hamsun og Sigrid Undset er begge representert med én artikkel hver.

Som den oppmerksomme leseren nok allerede har fått med seg, har vi utgitt artikler som omhandler de aller fleste litterære sjangrer. Gitt historiske trender innenfor litteraturvitenskap, er det ikke overraskende at analyser av prosa – både noveller og romaner, inkludert barne- og ungdomslitteratur – dominerer, med 24 artikler. Men lyrikkanalyse har også stått veldig sterkt i vår periode, med 15 artikler om ulike aspekter ved lyrikksjangeren, med særlig konsentrasjon om langdiktet. Mindre gledelig er det at vi har publisert kun to artikler om drama. Tilfeldighetene rår, men det er litt merkelig at de tok opp den samme teksten, Den politiske kandestøber. Dette er påfallende, gitt den rike dramatiske tradisjonen i de nordiske landene, og kanskje en utfordring til neste redaksjon. Ellers har vi publisert artikler om både bildebøker og film.

En annen faktor som kan legges til grunn for en oppsummering av vår redaktørperiode i statistikkøyemed, er kjønn. Vi har hentet ut opplysninger om kjønn på artikkelforfatter, både når det gjelder artikkeltilfanget generelt og artikkelpublikasjonene spesielt, samt kjønn på de forfatterne artikkelforfatterne behandler i sin forskning, i de tilfellene der dette tydelig fremgår av tittelen.

Opptellingen av artikkeltilfanget de tre siste årene viser at det er flere menn (72) enn kvinner (63) som har sendt sine artikler til tidsskriftet for vurdering. For kjønnsbalansens del er det imidlertid gledelig at forskjellen nærmest blir utjevnet når det kommer til artikkelpublikasjon. I vår periode står 32 menn og 29 kvinner oppført som forfattere av vitenskapelige artikler. Denne utjevningstendensen er ikke tilsiktet fra vår side. For oss er det kvaliteten på artiklene som har vært viktigst. Desto gledeligere er tendensen. Og selv om kjønnsspørsmålet ikke har vært tema for redaksjonen, er det likevel tilfredsstillende å konstatere at vår redaktørgjerning har gitt et slikt utslag.

Når det gjelder spørsmålet om kjønnet på de forfatterne som behandles i artiklene, har vi kun tatt for oss de publiserte artiklene hvor dette fremgår av tittelen. Her viser statistikken at den mannlige dominansen er på sitt mest fremtredende. I nesten dobbelt så mange (27) av de trykte artiklene oppgir tittelen at det dreier seg om tekster og verk av mannlige forfattere, sammenliknet med det respektive tallet (14) for forskernes behandling av kvinnelige forfattere. Selv om vi må ta høyde for at det også finnes artikler som behandler forfattere uten at dette er angitt i tittelen, viser opptellingen at andelen av Edda-publikasjoner de siste tre årene som har konsentrert seg om mannlige forfattere, har vært langt større enn andelen som tar for seg kvinnelige forfattere.

Til dette bildet kan vi også føye til at mannlige artikkelforfattere stort sett skriver om mannlige forfattere mens kvinnelige artikkelforfattere skriver om kvinner. Om vi blant det trykte artikkelstoffet for enkelhets skyld ser bort fra artikler skrevet av flere artikkelforfattere, finner vi at 19 av artiklene om mannlige forfattere er skrevet av menn, mens ni av artiklene om kvinnelige forfattere er skrevet av menn. Til gjengjeld har syv artikkelforfattende kvinner skrevet om mannlige forfattere, mens seks av de artikkelforfattende mennene har skrevet om kvinnelige forfattere. Det er med andre ord en større andel av menn som skriver om kvinner enn motsatt, men uten at vi ut fra materialet kan gi noen god forklaring på hvorfor det er slik.

Av stoff utover de fagfellevurderte artiklene er det anmeldelsene som har stått for den viktigste delen, både i omfang og betydning. I inneværende periode har Edda trykt til sammen 38 anmeldelser. 18 av disse anmeldelsene er skrevet på norsk, ti er skrevet på svensk, seks på dansk og fire på engelsk. Slik fordeler de seg språklig omtrent som man kan forvente ut fra det skandinaviske fagfellesskapet tidsskriftet er en del av.

Videre er 26 av anmelderne menn, mens bare 12 er kvinner. Det er en skjevfordeling som overrasker, fordi den på ingen måte er tilsiktet. I utgangspunktet har vi tenkt at anmeldere bør ha en faglig interesse og forvalte en særlig kunnskap om det emnet boken tar for seg. Men straks man blir oppmerksom på kjønnsdimensjonen, kan man i hvert fall lettere forsøke å styre valgene i en retning som innebærer en bedre fordeling.

Når det gjelder de anmeldte bøkene, så er disse i 12 tilfeller skrevet eller redigert i fellesskap. Av disse 12 utgivelsene er seks besørget av kvinner, mens bare én av utgivelsene er skrevet eller redigert av menn. For de resterende fem utgivelsene er det både menn og kvinner som står som forfattere eller redaktører. Ser vi på de anmeldte bøkene der det bare er én enkelt forfatter eller redaktør, så fordeler disse seg kjønnsmessig slik: 19 av de anmeldte bøkene er skrevet eller redigert av menn, mens bare syv av de anmeldte bøkene er skrevet eller redigert av kvinner. Denne skjevfordelingen kompenseres i noen grad av de nevnte seks utgivelsene der kvinner i fellesskap står som forfattere eller redaktører, men konklusjonen synes likevel klar: Menn er klart dominerende både på anmeldersiden og på forfatter- og redaktørsiden, og det femti år etter at kvinnebevegelsen fikk sin renessanse. Det er faktisk tre ganger så mange bøker skrevet av menn som av kvinner som er anmeldt i tidsskriftet i inneværende periode. Det er overraskende, men ikke tilsiktet, og fullt mulig å endre for neste periode.

Ellers skal vi nevne at den delen av Eddas virksomhet som kommer i tillegg til arbeidet med å trykke fagfellevurderte artikler på nivå 2, også omfatter disputaser, debattinnlegg, kommentarer, tiltredelsesforelesning og presentasjon av nytt materiale. I sum vitner dette materialet om at en viktig del av tidsskriftets profil og status i fagmiljøet fortsatt hviler på dugnadsinnsats. Det er en slags felles forståelse i fagmiljøet om at slike møtepunkter mellom dem som publiserer fagbøker og dem som anmelder dem, dem som disputerer og debatterer, er nødvendig for et velfungerende fagmiljø og for den faglige fornyelsen. Uten dugnadsinnsats kan ikke fagtidsskriftene overleve, og uten den samme dugnadsinnsatsen kan heller ikke fagmiljøet fungere slik det skal og bør.

*

Også i dette nummeret ser vi denne dugnadsånden i praksis, og vi har gleden av å kunne trykke tre svært forskjellige artikler. Den første artikkelen har tittelen «Halvt norsk, äkta utlänning. Maria Navarro Skaranger ur ett postnationellt perspektiv». Maïmouna Jagne-Soreau gir her en analyse av Skarangers roman Alle utlendinger har lukka gardiner fra 2015. I analysen legges det særlig vekt på det nyskapende språket, på spillet mellom fiksjon og autentisitet samt dynamikken i dannelsesromanen. Gjennom Skarangers tekst utvikles ideen om en identitet i en hverken–eller-dialektikk: I beste fall halvt norsk, men uansett møtt som ekte utlending.

Helene Blomqvists artikkel, «Secularisation and Empowerment. The Enlightenment Debate at the European Centre and the Swedish Periphery», belyser den svenske dikteren Hedvig Charlotta Nordenflychts bidrag til teodicé-debatten på 1700-tallet. Blomqvist sammenlikner Nordenflychts diktning med verker skrevet av Alexander Pope, Albrecht von Haller og Voltaire, og konkluderer med at den svenske «skaldinne» gikk i aktiv dialog med disse.

I den siste artikkelen i dette nummeret gir Mads B. Claudi en flerfoldig lesning av Sara Stridsbergs debutroman Happy Sally (2004). Claudis betoning av både historiske, estetiske og etiske aspekter belyser romanens sentrale tematikk på en måte som samtidig argumenterer for nødvendigheten av å se disse aspektene i sammenheng.

*

Til slutt vil vi gjerne benytte anledningen til å takke alle som har bidratt til å lage, distribuere og fremfor alt lese tidsskriftet de siste årene. Det gjelder artikkelforfattere, fagfeller som har vurdert det innkomne materialet, anmeldere og lesere som har gitt oss tilbakemeldinger, enten de har vært studenter eller faglig ansatte. Vi vil også rette en stor takk til vårt redaksjonsråd for den støtten de har gitt oss i perioden, og til våre to redaksjonssekretærer samt Universitetsforlaget for godt samarbeid gjennom disse vel tre årene. Og sist, men ikke minst, ønsker vi den nye redaksjonen i Trondheim lykke til!

Oslo, januar 2018