Edda har publisert forskningsartikler om Holbergs forfatterskap i mer enn hundre år. I rekken av komedier ser Den politiske Kandestøber ut til å ha en særlig status, et stykke som ble oppført første gang på Lille Grønnegade Theater i september 1722 og trykt året etter. Tematisk tar stykket for seg politisk amatørskap, som ikke ser ut til å gå ut på dato, og det viser seg at Edda har trykt flere av de mest politiske artiklene om stykket. Just Bing innleder rekken av Edda-artikler om denne politiske komedien i 1914, og han får etter hvert følge av Kåre Foss i 1935, Leif Nedergaard i 1981 og Bent Holm i 2015. I dette nummeret har vi gleden av å presentere enda en artikkel om denne komedien. Det er Trygve Svenssons «Didactic negotiations. A rhetorical analysis of Ludvig Holberg’s The Political Tinker». Svensson går i dialog med forskningstradisjonen og opparbeider seg slik en kompetanse om Holberg som er sårt tiltrengt og lite påaktet innenfor nordiskfaget. Men Svensson kan også presentere et nytt perspektiv på komedien ved å trekke inn teoretikerne Quentin Skinner og Stephen Greenblatt. Spørsmålet Svensson stiller seg, er ikke så mye hva Holberg har ment eller mener med stykket, men hva han gjør, og i forlengelsen av det: hva som skjer. Svensson leser komedien kontekstuelt og svarer med å si at det forhandles. I og gjennom forhandlingene legger Holberg grunnlaget for det Svensson med et moderne begrep kaller et retorisk medborgerskap.

Edda har denne gangen også gleden av å presentere noen selvbiografiske opptegnelser fra Camilla Collett som ikke tidligere har vært offentliggjort. Det er opptegnelser fra tretti år av hennes voksne liv, og de dekker årene 1852 til 1882. De er kortfattede, ofte stikkordmessige, om barna som nå har mistet faren sin, om reiser hun foretar seg, om mennesker hun møter og bøker hun skriver på. Det edisjonsfilologiske arbeidet er foretatt av Mette Refslund Witting og Tone Modalsli, og arbeidet er et forbilledlig eksempel på en edisjonsfilologisk utgivelse. En slik utgivelse stiller strenge krav til klargjøring av prinsippene for utgivelsen samt nøyaktighet og systematikk i gjennomføringen. Vi har ingen sterk tradisjon for publisering av slike utgivelser i norske tidsskrifter, men det er grunn til å minne om at Edda også tidligere har publisert slike bidrag som faghistorisk har vist seg å få avgjørende betydning. En egen innledning redegjør for de foreliggende manuskriptene, deres proveniens, innhold og mulige datering. Manuskriptbeskrivelsen følger en standard for omtale av papirkvalitet, bruk av skriveredskap samt fortløpende og senere tekstendringer i manuskriptet. Utgaven er i tillegg forsynt med kommentarer i sluttnoter som opplyser om den konkrete bakgrunnen for og egenskaper ved de forhold manuskriptene omtaler. Litteraturforskere har ofte ignorert verdien av slikt utgivelsesarbeid, men verdien av nytt empirisk materiale utgitt på denne måten er en viktig del av infrastrukturen i forskningen på våre klassikere og kan vanskelig overvurderes.

Med den tredje artikkelen i dette nummeret leverer Christine Hamm et nytt bidrag til den stadig voksende forskningen omkring Sigrid Undsets forfatterskap. Artikkelen «Fortellinger om mødre, fedre og barn. Sigrid Undsets svar på debatten om De castbergske barnelovene» tar for seg Undsets kritikk av de seks barnelovene som juristen og den radikale venstrepolitikeren Johan Castberg sto bak, godt hjulpet av sin svigerinne, kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller. Loven ble vedtatt av Stortinget i 1915 etter mange års agitasjon og kamp. Også tidligere forskning har rettet oppmerksomhet mot Undsets kritikk av denne viktige, men omstridte forløperen for den moderne norske velferdsstaten. Men interessen har da begrenset seg til å gjelde Undsets sakprosa, det vil si de mange artiklene, leserbrevene og debattinnleggene hun viet emnet. Hamms originale tilnærming går ut på at kritikken også reflekteres i det skjønnlitterære forfatterskapet, særlig novellesamlingene Fattige skjæbner (1912) og De kloge jomfruer (1918). Med utgangspunkt i et knippe fortellinger fra disse samlingene, særlig «Thjodolf», «Frøken Smith-Tellefsen», «Gunvald og Emma» og «Simensen», argumenterer Hamm for at Undset ikke ser nytten av å regulere et moralsk problem på juridisk vis, samtidig som hun synes å være mer opptatt av mennenes situasjon i slike familiesaker enn av kvinnenes.

Emnet for den siste artikkelen, Marianne Egelands «Inger Johannes ‘vi’ og ‘dere’: Hvem henvender hun seg til?», er Dikken Zwilgmeyers bøker om Inger Johanne, en barnebokserie i tolv bind som utkom i perioden 1890–1911. Det er de ni første bøkene av denne serien, det vil si bøkene som utkom i årene frem til og med århundreskiftet, som er Egelands materiale. Gjennom en ideologikritisk undersøkelse av romanuniversets normer og klasseperspektiv, men også ved å trekke veksler på bokhistorie og litteratursosiologi, imøtegår Egeland tidligere forskning. Som støtte for argumentasjonen viser hun blant annet til en leserundersøkelse fra 1902, «Hvad vore børn og vor ungdom læser», ført i pennen av Theodor Caspari. Artikkelen tar slik form av en etisk kritikk som får frem at bøkene neppe henvender seg til alle norske barn, men at de tvert imot retter seg inn mot og appellerer særlig til barn innenfor den sosiale klassen Zwilgmeyer selv var en del av: borgerskapet.

God lesning!

Oslo, juni 2017