Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fortellinger om mødre, fedre og barn

Sigrid Undsets reaksjon på debatten om De castbergske barnelovene
Stories about mothers, fathers and children
Sigrid Undset’s response to the debate about Castberg’s proposals concerning the rights of children
dr.art., Professor i nordisk litteratur, Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier, Universitetet i Bergen

Hamm disputerte i 2002 med en doktoravhandling om Amalie Skram, som i 2006 ble publisert som bok med tittelen Medlidenhet og melodrama. Amalie Skrams romaner om ekteskap. I 2013 ga hun ut monografien Foreldre i det moderne. Sigrid Undsets forfatterskap og moderskapets grammatikk. Hun har også skrevet en rekke artikler om nordisk litteratur, deriblant kvinnelitteratur og arbeiderlitteratur.

I 1915 vedtok Stortinget «De castbergske barnelovene». De sikret at barn som var født utenfor ekteskap ble juridisk likestilt med såkalt ektefødte barn. I tidsrommet før og etter vedtaket ble lovforslagene diskutert i offentligheten. Artikkelen argumenterer for at Sigrid Undset kommenterte dem ikke bare i debattinnlegg og essays, men også, og mer nyansert, i en rekke skjønnlitterære fortellinger utgitt i tidsrommet 1912 til 1918. Ved hjelp av fortelleteknikk og andre estetiske særtrekk, problematiserer novellen «Simonsen» fra samlingen Fattige Skjæbner (1912) særlig premissene for nedvurderingen av faren i lovforslagene og konsekvensen den kan få for barns oppvekst. Novellen inneholder også en kritikk av det Undset anså som en overdreven tro på lovendringer: Hun var skeptisk til at de skulle kunne påvirke menneskers moralske livsførsel.

Nøkkelord: Sigrid Undset, Fattige skjæbner , castbergske barnelover, farskap, lov og litteratur

In 1915, the Norwegian parliament ratified a set of law proposals written by Johan Castberg. What later became known as «De castbergske barnelovene» (the Castberg children’s laws) ensured that children born by unwed mothers could grow up as safe as children born by mothers who were married. Before and after 1915, the proposals were harshly debated by the Norwegian public. This article argues that Sigrid Undset not only commented on them in newspaper articles and her collection of essays, but also, and even more importantly, in many of her short stories published between 1912 and 1918. Due to narrative technique and other aesthetic devices, the short story «Simonsen» from the collection Fattige skjæbner (1912) problematises the neglect of fathers’ rights in the proposals by Castberg. With this short story, Undset also criticises what she sees as too strong a faith in law – she did not believe that a change in legal rights could influence the moral behaviour of the people.

Keywords: Sigrid Undset, Fattige skjæbner , Johan Castberg, fatherhood, law and literature

I 1915 fikk juristen, arbeiderforkjemperen og ministeren Johan Castberg oppleve at Stortinget vedtok de barnelovene som han i en årrekke hadde vært talsmann for å innføre. Disse lovene, som senere kom til å hete «De castbergske barnelovene», skulle sikre barn som var født utenfor ekteskap, trygg oppvekst hos sine egne mødre. Lovene betydde en likestilling med såkalt ektefødte barn, både økonomisk og sosialt. De ugifte mødrene måtte fra nå av ikke lenger selv se til at barnefaren ble utpekt og ansvarliggjort; nå var dette statens oppgave.1 Lovene var også viktige for å bekjempe barnedødeligheten som var ekstremt høy, særlig i arbeiderklassen. Den høye dødsraten skyldtes på den ene siden at de ugifte arbeiderkvinnene var nødt til å sette barna sine bort til andre. Derfor kunne de ikke amme barna og sørge for dem selv. På den andre siden tok mange kvinner i fortvilelse livet av barna sine etter fødselen (Andersland 2015, 25).

Det var på et møte i De forenede norske arbeidersamfund på Hamar i 1888, at Castberg fremmet det første forslaget om å tilkjenne de såkalt uekte barn arverett (se Sveum 1940, 77; Andersland 2015, 27). Det skulle mye arbeid til før lovene var skrevet og godkjent. Ikke minst var det avgjørende at Castberg fikk drahjelp av kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller. Hun interesserte seg for lovforslagene, blant annet fordi de inneholdt garantier om forbedring også for de ugifte kvinnenes økonomiske og sosiale livsvilkår (Haavet 1994, 8). Castberg jobbet for å overbevise i Stortinget, blant annet ved å presentere statistikker som viste frem den drastiske sammenhengen mellom barnedødeligheten og de ugifte kvinnenes stilling, mens det var Møllers oppgave å påvirke den offentlige meningen. Hun holdt mange foredrag i ulike forsamlingshus, og skrev debattinnlegg i dagsaviser og tidsskrifter. Slik utfordret hun en rekke leger, teologer, jurister og ikke minst kvinnesakskvinner og mer konservative damer, til å svare og diskutere saken. De «uekte barnas rettigheter» ble virkelig satt på dagsordenen (Blom 1994, 31 f; Johansen 1998, 167 ff). Debatten ble etter hvert ført både i Stortinget og i den allmenne offentligheten i alle typer trykte blader (se også Rosenberg 1981).

En av dem som tydelig reagerte på Møllers agitasjon, var Sigrid Undset. Forholdet mellom Undset og Møller er kanskje best kjent takket være debatten som fulgte noen år senere. Den ble satt i gang av Undsets polemiske artikkel «Begrepsforvirring» i slutten av mars 1919.2 Med den kritiserte Undset Møllers brosjyre Kvindernes fødselspolitik, en utgivelse hvor Møller blant annet krevde mødrelønn, altså betaling for det arbeidet kvinnene utførte hjemme med barna sine (Møller 1919). I «Begrepsforvirring» anklager Undset Møller for å ha «faat sin naturlige sunde sans døivet av det almindeligste quasividenskabelige abracadabra» (1919, 93). Hun har latt seg forlede til å preke et «videnskapelig livssyn» (1919, 88) når hun reduserer mellommenneskelige forhold til abstrakte økonomiske faktorer: «Fruens idé om ‘familie’ synes at være, at det er noget i retning av en industriel bedrift, hvor en mand engagerer en kvinde til at føde og opfostre børn for sig […]» (1919, 94). Ifølge Undset antyder Møller at en mann gifter seg utelukkende for å få utløp for sin nytelsestrang, og at hans mål er å avle så mange barn som mulig med minst mulig økonomisk innsats. Undset hevder imidlertid at det nok kan finnes andre grunner til at en mann ønsker å leve sammen med en kvinne.

Med kritikken undergravde Undset Møllers kamp for å heve kvinnenes posisjon i forhold til mennenes. Undsets kritiske svar ble derfor lite verdsatt av andre kvinner. De er nok hovedgrunnen til at det i ettertid har festet seg et bilde av henne som antifeminist. «Det er enn videre klart at Sigrid Undset måtte stille sig steilt avvisende overfor kvinnebevegelsens aller siste fase, den seksuelle emansipasjon. Med besk ironi og uforlignelig vidd, men uten forståelse, har hun vendt sig mot Katti Anker Møllers arbeide for ‘moderskapets frigjørelse’», skriver Agerholt i kapittelet «Litterær antifeminisme» i Den norske kvinnebevegelses historie (1937, 300). Tove Mohr, Møllers datter, skrev noe lignende i biografien om moren (1968, 176), mens historikeren Ida Blom skriver følgende om Undset i studien Barnebegrensning – synd eller sunn fornuft: «I 1914 gikk hun inn i den religiøse krise som ti år senere førte henne over til katolisismen. Hennes angrep på Katti Anker Møller i 1919 synes preget av dette» (1980, 325). Men var Undsets syn så entydig konservativt? Og hvordan reagerte hun egentlig på debatten som Møller satte i gang en del år tidligere, nemlig debatten om barnelovene?

Å se nærmere på Undsets holdning i barnelovdebatten er interessant av flere grunner. Helt generelt vil undersøkelsen minne om en historisk debatt som av mange oppfattes som helt sentral for utviklingen av Norge som velferdsstat.3 Undersøkelsen vil også på noen punkter berøre den diskusjonen som nå føres i litteraturvitenskapen om forholdet mellom lov og litteratur.4 Men først og fremst vil den kunne nyansere vårt syn på Sigrid Undset som forfatter. Undersøkelsen kommer til å kaste lys over hennes måte å forestille seg familiepolitikk på. Og hvem vet, kanskje kan hennes synspunkter få oss til å revurdere en del av de premissene som ligger til grunn for familiepolitiske debatter i dag?

Forholdet mellom sakprosa og litteratur: Undsets engasjement for familiepolitikk

Forskere som har undersøkt Sigrid Undsets forhold til Katti Anker Møller og andre kvinnesakskvinner, har vanligvis tatt utgangspunkt i hennes sakprosa.5 Mange av tekstene hun hadde skrevet om Møller og andre, utga Undset selv i samlingen Et kvinde-synspunkt (1919). Det finnes imidlertid flere innlegg, som nå kan leses i det første bindet av Undsets essays som kom ved Aschehoug i 2004. Min tilnærming vil likevel konsentrere seg om de skjønnlitterære tekstene hun produserte i tidsrommet da barnelovene ble debattert. De gir ikke minst et svært godt inntrykk av hva som sto på spill for debattantene. Særlig Undsets noveller fra årene før og etter 1915 gir oss mange bilder av mødre, fedre og barn som befinner seg i nettopp slike situasjoner som gjorde barnelovene påkrevd. I samlingene Fattige skjæbner (1912) og De kloge jomfruer (1918) finner vi for eksempel sterke bilder av alenemødre og alenefedre, fattige «uekte» barn og fattige «ekte» barn, gifte ulykkelige menn og ulykkelige husfruer med og uten egne og andres barn. Novellene vitner om at problemene som ledet til lovene var akutte, og at de befant seg langt fremme i de fleste menneskers bevissthet.

Novellesamlingene Fattige skjæbner og De kloge jomfruer tilhører, sammen med de to andre samlingene Undset ga ut, Den lykkelige alder (1908) og Splinten av trollspeilet (1917), hennes tidlige samtidslitteratur.6 Fortellingene ble skrevet i forlengelsen av debutromanen Fru Marta Oulie i 1907, og før middelalderromanene om Kristin Lavransdatter og Olav Audunssøn. Fortellingene fra samtiden skiller seg imidlertid fra samtidsromanene, ved at – med en formulering av Liv Bliksrud – «[n]ovellefigurene er gjennomgående plassert et par hakk lenger ned på den sosiale rangstigen» (1999, 8). Mens romankarakterene, som Marta Oulie, Jenny og Rose (i Vaaren, 1914), er hentet fra Undsets eget miljø – den dannede, nøysomme middelklassen – mangler novellekarakterene nettopp «ikke bare økonomisk kapital, men til dels også skjønnhet og sjarme, dertil den symbolske kapital som består i kunnskaper og dannelse» (1999, 8).

I forlengelse av Bliksruds kommentarer kan det argumenteres for at Undset med novellene viser at hun har en klar bevissthet om hvordan familiepolitikk er knyttet til klassespørsmål. Her var hun altså helt på linje med Johan Castberg, som var tydelig på at problemet rundt de «uekte barn» var et spørsmål som angikk arbeiderklassen i langt større grad enn den dannede middelklassen. En forklaring på dette var at det stort sett bare var arbeiderklassekvinner som forble ugifte når de ble gravide. Kvinner fra mer velstående familier ble snarest gift med barnefaren, som hadde en økonomisk interesse i bryllupet. I tillegg var det et mye større problem for kvinner fra arbeiderklassen å måtte være alene om barneomsorgen: Kvinner fra middelklassen fikk hjelp av familien og kunne hyre ammer og barnepiker for å klare seg, men arbeiderklassekvinnene måtte sette bort barna. De havnet enten hos eldre slektninger, bekjente eller rett og slett hos ukjente som fikk betalt for å passe barna. Det skapte både medisinske utfordringer (fordi barna da ikke kunne ammes) og psykiske utfordringer (ungene føltes som en byrde, ikke som en gave). Men det ledet ikke minst også til barnedrap (se Sunde 2015, 65–66), et fenomen som ble kommentert utførlig i dagspressen, blant andre av Knut Hamsun i 1915.

At Undset var klar over i hvor stor grad familiepolitikken var styrt av klassetilhørighet, viser også hennes til dels svært ufine angrep på Møller. I artikkelen «Begrepsforvirring» peker hun nettopp på Møllers egen klassebakgrunn. Undset mener at Møller dermed har liten forståelse for problemene som rammer arbeiderklassekvinner. Blant annet mener hun at det ikke først og fremst var det asymmetriske forholdet mellom mann og kvinne som førte til at barna led og ofte døde. Ofte var det boforholdene som forårsaket problemene, ikke minst slike som var forårsaket av mangel på hygiene. Familien måtte nemlig gjerne stues sammen i ett rom, i en overfylt bakgårdsleilighet sammen med andre familier: «Det nytter i denne forbindelse litet at snakke om den økonomiske bedring i arbeiderklassens kaar, saalænge boligvilkaarene for en stor del av vort folk er som de er» (1919, 103). Industriarbeidernes liv manglet i tillegg ofte stabilitet siden de måtte flytte fra det ene stedet til det neste. Arbeiderne kunne ifølge Undset ikke bygge et hjem som kunne garantere at barna fikk en trygg oppvekst. Denne fortvilelsen over ikke å kunne gi barna de mulighetene i livet de hadde krav på, kunne ramme mennene fra arbeiderklassen i like stor grad som kvinnene, skriver Undset. Hun tilføyer:

En mand som har kone og børn og smaa indtægter, faar hellerikke stort tilovers til sine egne private fornødenheter og fornøielse. Bruker han allikevel en uforholdsmæssig del av familiens indkomst hertil, er han en uhæderlig person – det samme er en hustru og mor, hvis hun gjør det. Begge dele forekommer desværre (1919, 93–94).

Her løfter hun altså tydelig frem mennenes perspektiv. Den samme interessen for mennene finnes også i hennes skjønnlitterære forfatterskap, og da særlig i novellene fra samtiden. Mens romanene – med unntak av tekstene om Paul Selmer (Gymnadenia og Den brændende busk) og Olav Audunssøn – har kvinnelige hovedpersoner, har fortellingene i novellesamlingene både kvinner, menn og barn som perspektivbærere. Og de kan altså leses som direkte forløpere til, eller forlengelser av, de innleggene som Undset publiserte i ulike dagsaviser og tidsskrifter.

I leserbrevet «Barnemordet. Svar til Knut Hamsun» fra 18. februar 1915, som sto på trykk i Morgenbladet, påpeker Undset først og fremst at det finnes ingen kvinne som frivillig dreper sine barn. Det er de økonomiske forholdene som tvinger kvinnene til det grusomme skrittet. Istedenfor henging (som Hamsun krevde), anbefaler Undset at man tar bedre vare på de ugifte kvinnene når de blir gravide. I kommentaren «Barnelovene» i Ukens Revy av 26. februar 1915, fremmer hun det synspunktet at lovene som skal sikre økonomisk støtte til barselkvinner, må tre i kraft så fort som mulig. Hun slår fast: «Hva lovene om forsorg for mødre og barn angår, synes ikke jeg det kan være mere enn ett at si – at de må tre i kraft straks. Vi må ha råd til å fø opp alle barn som kommer til verden» (2004, 159). Undset problematiserer imidlertid forslaget om navneføring. Hun mener det bygger på en feil forestilling om hvordan navnevalg i realiteten foregår i befolkningen. I tillegg tviler hun på at lovendringene i seg selv vil kunne tvinge frem en endring i holdningen til, og forebyggelsen av, eksistensen av «uekte» barn. Dette kommer jeg tilbake til.

Undset foregriper de tydelig formulerte synspunktene i innleggene til saken fra 1915 i novellene hun samtidig skriver. Slik jeg vil vise nå, er argumentasjonen i skjønnlitteraturen ofte grundigere og mer nyansert enn i sakprosaen. At Undset med skjønnlitteraturen ofte helt eksplisitt siktet mot den pågående debatten, blir understreket når for eksempel novellen «Thjodolf», den andre av de tre fortellingene i De kloge jomfruer, begynner med en annonse. Den er satt rett ovenfor novelleteksten, og er også grafisk uthevet som avisoppslag. Annonseteksten – som Undset muligens har tatt rett ut av en avis? – lyder:

Et friskt, velskapt 6 uker gammelt guttebarn av dannede forældre ønskes bortgit til bedrestillede barnløse mot betaling en gang for alle, der vil ta det som sit eget. Bill. mrk. «Samvittighetsfuld – » (1918, 21).

Noen sider ut i fortellingen «Thjodolf» viser det seg så at annonsen er satt inn av grandtanten til gutten, en samvittighetsfull, men overarbeidet eldre syerske. Hun har ikke bare betalt for utdanningen for niesen Fanny, barnets mor. Hun har også tatt seg av gutten som Fanny har født etter en forbindelse med en gift mann. Problemet oppstår fordi denne gifte mannen ikke betaler for gutten. Slik forteller grandtanten det til den barnløse Helene, som kommer for å se på gutten:

Han da! Kone og fem barn – først saa hadde’n sagt til Fanny atte’n var skilt, og siden saa sa’n atte’n skulde skilles, men det passer’n sig nok for, maa De tro – . Hu har e lita saapeforretning i Herslebsgate, ser De, saa det er vel hu som før både han og onga – De vet, skulde han skilles, saa blei det han som skulde ut med bidrag, neitakk san! (1918, 23)

Imidlertid er det ikke den uansvarlige barnefaren denne fortellingen dreier seg om. Den kretser snarere rundt Helenes forhold til barnet. Helene tar det til seg fordi hun ikke synes livet består bare i å tjene hos andre, og fordi hun selv har mistet et barn ti år tidligere. Helene begynner å elske barnet som sitt eget, og viser seg å være en langt bedre mor for lille Thjodolf enn Fanny, som har avlet og født ham.

Fortellingen setter det biologiske moderskapet opp mot det sosiale, og viser frem det sosiale som viktigere i dette tilfellet.7 Når nemlig Fanny dukker opp hos Helene og krever barnet tilbake, går Helene først med på det, fordi hun hører på dem som sier at den biologiske moren alltid er den beste. Men lille Thjodolf blir syk av den dårlige pleien og omsorgen han får hos Fanny. Ikke overraskende kvitter Fanny seg derfor fort med ham igjen og leverer ham tilbake til Helene. Helene pleier ham, men han dør likevel. Fanny slår seg, ironisk nok, sammen med Helenes ubrukelige ektemann Julius, og blir straks gravid igjen.

Fortellingen «Thjodolf» anstrenger seg for ikke å løfte frem det ene kjønnet på bekostning av det andre. Teksten ønsker snarere å skille mellom gode og dårlige mødre, eller «kloke og dårlige jomfruer», slik tittelen på novellesamlingen tilsier.8 Men utover dét problematiserer «Thjodolf» også en underliggende premiss for barnelovene, som ble diskutert samtidig med at Undset skrev på teksten: Lovene var ment å hjelpe de ugifte kvinnene fra arbeiderklassen til å kunne ta seg av barna sine. Men Undsets fortelling viser at det ikke alltid er best at et barn blir værende hos sin biologiske mor. Ja, i «Thjodolf» fremstår Fanny, den biologiske moren, med sin uansvarlige oppførsel som direkte helsefarlig for den lille gutten. Pleiemoren Helene derimot, ville ha kunnet sikre at han levde videre. Undset kritiserer slik den biologiske essensialismen som lovforslaget hviler på.

Også i andre fortellinger i de to samlingene er Undset opptatt av å vise hvordan sosialt moderskap byr på spesielle utfordringer, og hvordan nettopp holdningen til andres barn kan avsløre høy moral hos kvinnene. Dette spørsmålet om moral er ikke knyttet til kvinnenes seksualitet – hos Undset er de fleste kvinner uansett styrt av drifter og lengsler! – men til hvorvidt de tar seg av barna. Fortellingen «Frøken Smith-Tellefsen», den fjerde av de fem fortellingene i Fattige skjæbner, understreker enda en gang den oppofrende pleiemoren. Men også «Frøken Smith-Tellefsen» ender, som «Thjodolf», tragisk. Heller ikke i denne fortellingen gir samfunnet den sosiale moren rettigheter på lik linje med den biologiske moren eller faren. Ja, hun blir i tillegg – i motsetning til Helene – sett ned på og latterliggjort av andre i sine tafatte forsøk på å kreve rettigheter. For Aasta Smith-Tellefsen, som har pleiet barna i tre år etter deres mors død, og som har forsøkt å bli gift med deres far, må vike straks ingeniør Bjørn velger å gifte seg på nytt med en fjern slektning fra sitt eget miljø. Frøken Smith-Tellefsen må lete etter annen post, der hun så setter frem fotografiene av de forhenværende pleiebarna i det nye kammerset sitt.

Mens de sosiale mødrene fremheves i fortellingene, blir altså de biologiske mødrene ofte anklaget. Ved siden av Fanny i «Thjodolf» gjelder det nok mest Klara i «Gunvald og Emma», arbeiderklassejenten og firebarnsmoren i den tredje og siste fortellingen i samlingen De kloge jomfruer. Allerede før Klara gifter seg med Gunvald, har hun et rykte om å være en bortskjemt ung jente som ikke passer moralen sin. Hun får et barn, ifølge henne selv med en «hollandsk sjøofficer» (Undset 1918, 108), men de fleste tror det er med Fleisen, en «halvgammel skræddersvend som bodde nede i gaten» (ibid.). Klara har fått både vårkåpe og parasoll og støvler av ham, noe som tyder på at han forsøker å holde henne hos seg. Imidlertid legger teksten nøkternt til: «Barnet blev sat bort og døde, og Klara gik paa fabriken en tid» (1918, 109). Så blir hun gift med Gunvald som hun får fire barn med, men som alle lider under hennes uansvarlige holdning.

Med «Gunvald og Emma» tar Undset opp hovedproblemet, det som Castberg ville løse med lovene: de altfor mange tragiske dødsfall, enten på grunn av sykdom, omsorgssvikt eller til og med drap. Men «Gunvald og Emma» inneholder også et rørende bilde av en alenefar, Gunvald, som stiller opp og tar over alt arbeidet som var pålagt Klara, frem til det tidspunktet han gifter seg med Emma. Gunvald sliter først fordi Klara ikke vil, så fordi hun ikke kan ta seg av ungene. Hun blir svært syk:

Smerterne holdt ofte den syke vaaken hele natten saa hun laa og ynket sig, ja eller skrek høit, og Gunvald stelte for hende det han evnet, eller han bare sat paa en stol ved siden av henne, for hun syntes det blev bedre da. Eller saa var det Guldborg som var urolig for tænderne – barnevognen hennes stod ute i kjøkkenet hos foreldrene; de tre større smaapiker laa inde paa stuen. Mangen gang fik Gunvald ikke lukket et øie før utpaa morgenkvisten – og han maatte jo tidlig op: før han gikk paa fabrikken skulde han ha ordnet litt i huset og kokt kaffe til sig og børnene og set til at Mathilde var oppe og klædd, for ellers la hun sig bare til at sove igjen, naar han var gaatt (1918, 115).

Med fortellingen om Gunvald viser Undset frem en far som neppe oppfører seg som en bedriftseier, slik hun mente at Møller så for seg arbeiderklassemenn, men en som sliter ustanselig for familien sin både ute i arbeidslivet og hjemme hos kone og barn. I «Begrepsforvirring» skriver hun året etter:

Det er jo allerede i og for sig en helt sindssvak misforstaaelse at det fænomen, hun har iagttat og hvorutover hun [Katti Anker Møller, C. H.] har spundet sine spekulationer – familiens nuværende mislige økonomiske position sammenlignet med enslige individers – angaar kvindene mere end mændene (1919, 93).

Dette poenget hadde hun altså allerede utdypet med fortellingen om Gunvald og Emma i novellesamlingen fra året før. Der viste hun at menn kunne være like gode omsorgspersoner som kvinner.9

I de fleste av fortellingene Undset skrev i årene da barnelovene ble debattert, kommenterte hun på en eller annen måte lovforslagene, som var blitt satt frem av Castberg. Jeg har valgt å analysere en av de fem fortellingene fra 1912-samlingen Fattige skjæbner nærmere, nemlig «Simonsen».10 Denne fortellingen tar opp de fleste av temaene som var aktuelle for Castberg og Møller. Ja, fortellingen må ses som et direkte innlegg i debatten om barnelovene på et tidspunkt da de ennå ikke var godkjent i Stortinget. I novellen beskriver Undset for det første de uverdige økonomiske og psykiske forholdene en ugift kvinne med barn må finne seg i. I tillegg problematiserer hun forestillingene som hun mente styrte Castbergs og Møllers agitasjon: Ifølge Undset var det ikke slik at bare kvinnene slet for barna, og at fedrene led under boforhold og fattigdom på lik linje med kvinnene. Også med «Simonsen» angriper hun den manglende tilliten til faren som omsorgsperson, en mistillit hun mente lå til grunn for lovforslagene. For det tredje peker hun på de uheldige konsekvensene for barna dersom deres relasjon til begge foreldrene ikke blir tatt hensyn til. Endelig mener jeg at Undset med «Simonsen» kommenterer det i sin tid så omstridte forslaget om å la det «uekte» barnet bære farens navn og gi det rett til arv.

Når jeg nå trekker frem nettopp denne fortellingen, håper jeg også å kunne vise mer detaljert hvordan litteratur, slik Bjarne Markussen har argumentert for i boken Rettshistorier. Foreldre og barn i litteratur, film og lovgivning (2008), både kan fungere som en kommentar til samtidens lovgivning og rettspraksis, som en synliggjøring av marginaliserte grupper og som en utfordring av fordommene som ligger til grunn for lovene eller lovforslagene. Jeg mener også at Undsets tekst ikke bare er interessant i historisk lys. Den kan faktisk være en tekst som foregriper mange av de familiepolitiske problemstillingene som vi debatterer i dag.

Novellen «Simonsen» fra Fattige skjæbner: Et innblikk i en fars liv

Novellen «Simonsen» har en mannlig hovedperson. Som enkemann og forhenværende kontorist presenteres han i åpningen som et menneske med såret selvfølelse. Han har nettopp fått sparken fra den dårlig betalte jobben på en maskinfabrikks lager. Simonsen viser seg å leve sammen med tobarnsmoren Olga, som tjener penger på å sy klær for rikere husfruer. Simonsen ser ikke frem til å fortelle Olga at han igjen er blitt arbeidsledig. Han gruer seg også til å fortelle det til sin voksne sønn Sigurd, som han har fra et tidligere ekteskap, og som skaffet ham denne lagerjobben:

Det byltet sig sammen i hans hjerne – en graa, ulden taake av uro og mismot – at Olga vilde grine, naar han kom hjem, og at Sigurd og hans kone vilde bli yderlig ubehagelige, naar de fik vite, at han var blit sagt op, og at han skulde begynde i en ny post igjen, hvor han skulde svirre ræd og uten forstaaelse i sin uklare hjerne omkring i et nyt arbeide, som han ikke kjendte til og aldri kom til at lære – paa et nyt lager eller kanske et nyt kontor, fuldpakket av fremmede, fiendtlige gjenstande, dukkende sig under stadige irettesættelser og gnaal, sløvt ventende paa en ny opsigelse – som han hadde svirret og dukket sig, tung og gammel og dum gjennem de andre pladsene sine (1912, 20–21).

Undset bruker her en fortelleteknikk som lar oss bli godt kjent med hovedpersonen: Den fortalte monologen forener Simonsens tanker gjengitt med hans egne ord («stadige irettesættelser og gnaal»), og fortellestemmen, som avslører Simonsens underliggende mangel på selvrespekt («tung og gammel og dum») som resultat av at han ikke finner seg til rette i en hard arbeidshverdag. Leseren sitter igjen med en blanding av medlidenhet med stakkars Simonsen og en forståelse for at forholdene har gjort ham til den han er, samtidig med at hun forstår at Simonsen neppe er helt uskyldig i sin misere. For eksempel blir det etter hvert tydelig at Simonsen ikke har evner til å ta tak i problemene selv og gjøre noe med dem. Hans taktikk består mer i å vente til det verste er over. «Men Simonsen hadde allikevel en viss øvelse i at holde kjedelige tanker avveien», kommenterer fortelleren spydig (1912, 21).

Det siste gjelder også familiesituasjonen, som er det fortellingen egentlig dreier seg om. Det viser seg etter hvert at Simonsen etter den strenge konens død har vært litt av en levemann frem til han leide seg inn hos Olga. Som alenemor for Henry trengte hun alle penger hun kunne få. Imidlertid faller Olga for den i grunnen snille Simonsen, og når hun blir gravid, lover Simonsen at de skal gifte seg så snart han har tilstrekkelig med penger. Barnet til Simonsen og Olga, fireårige Svanhild, er fortellingens tredje hovedperson. Fortellingen gir et rørende bilde av det spesielle samspillet mellom far og barn, som fungerer som et tillegg til Olgas strenge, fornuftige oppdragelse og hennes sinne, som blir forklart med at hun må slite så mye. Leseren følger far og datter på en lang aketur i Slottsparken som blir avsluttet med en tur til byen, for at Svanhild skal glemme at hun har blitt frastjålet kjelken sin:

Oppe paa Ekertorvet var der kinematograf i et vindu, indimellem annoncer om lysbilleder. Og Svanhild hadde været paa kinematograf med pappa – tre ganger – og de maatte huske paa alt, de hadde set der – de to smaapikerne, som blev røvet av røverne i en automobil – og alt det andet. Glemt var kjælken de hadde mistet, og mamma, som sat og snurpet mund over sytøiet, til hun blev træt og sint – glemt var alt andet end det, at Svanhild var jenta til pappa, og det var juleaften om sytten dage (1912, 34).

Svanhild, som her viser seg å ha full forståelse for forskjellen mellom faren og moren, og deres holdning til både det ene og det andre, nærmer seg nå skolealderen, og det blir påtrengende for Olga og Simonsen å ta stilling til den uoppgjorte situasjonen. Begge er klar over at de bør forhindre at Svanhild må begynne på skolen som «løsunge». Slik tenker Simonsen om saken:

Sommetider maste hun [Olga] jo paa det, at han skulde gjøre alvor av det og gifte sig med hende. Ja ikke fordi han ikke mente paa at gjøre det engang og – han hadde gjort det for længe siden, hadde det ikke været fordi han visste, han kom til at faa saa mye ubehageligheter med Sigurd og konen hans. Men han fik vel engang en bra, letvindt post, som han kunde bli i – og naar Olga kunde utvide syetablissementet sit, og Henry, gutten til Olga, kom ind paa kontoret, der han var visergut nu, for det hadde han løfte paa – han skikket sig saa bra, den gutten. Saa kunde de faa det saa koselig og bra allesammen – han kunde sitte i sofaen med toddyglasset og pipen sin, og Olga ruslet ut og ind og stelte, og Svanhild sat hos ham og læste paa leksen sin. For Olga var et bra, ordentlig menneske, hun, og de skulde ikke faa det at si paa Svanhild, at hun var uegte barn, – naar hun skulde begynde paa skolen (1912, 21–22).

Undset avslører her igjen med sin mesterlige fortelleteknikk at Simonsen godt vet hva han burde gjøre: Han burde straks gifte seg med Olga. Han vil det selv også, ikke minst fordi han da vil kunne sitte i sofaen med toddyglasset og pipen. Men han gjør det ikke fordi han frykter ubehageligheter fra Sigurd og konen. Han er et svakt menneske, og makter ikke å ordne opp i forholdene.

Til tross for redselen for sønnen tvinger arbeidsledigheten Simonsen til å oppsøke Sigurd. Og Sigurd, som egentlig er en nokså grei gutt, men som står fullstendig under sin kones makt, finner ny post til faren. Problemet er at Simonsen da må flytte fra Kristiania og ut på landet, til byen der Sigurd og Mossa bor, noe han jo ikke ønsker. Simonsen ser seg tvunget til å fortelle Sigurd og kona om forholdet til Olga, og innrømmer farskapet til Svanhild. Sigurd på sin side må bekjenne at han allerede har hørt rykter om barnet, idet han blir konfrontert med Olgas eksistens: «Er det den damen» – Sigurd snakket meget langsomt – «som du – skal ha et barn med – efter hvad jeg har hørt –» (1912, 39). Og Simonsen svarer: «Vi har e lita jente ja – Svanhild hetter a – blir fem aar til april maane» (ibid.). Det er Mossa som reagerer på innrømmelsen, nettopp på usympatiske Kristiania-fruers moralsk indignerte vis: «Naa». Det var Mossa. «Du har altsaa en datter med denne fruen, du losjerer hos – som er saant ordentlig, bra menneske i alle maater –» (ibid.). Resultatet av samtalen er at Sigurd og konen tvinger faren til å ta imot posten på landet der de bor, og beslutter å oppsøke Olga for å overtale henne til å gi avkall på Simonsen. De vil for alt i verden forhindre at Olga kommer med de to «løsungene» sine til byen deres.

I første omgang er det fru Mossa som forsøker å overtale Olga. Men Olga reagerer straks negativt på Mossas advarsel om å skulle gifte seg med Simonsen. Hun holder fast ved at hun elsker ham, at han egentlig er snill, og at hun stoler på at han holder sitt løfte. På hentydningen om at hun med urette kaller seg «Fru Martinsen», siden hun visst nok heller ikke var gift med Henrys far, slår Olga spydig tilbake, ved å påpeke at etternavnet til Sigurd og kona er like falskt: Sigurd – og særlig Mossa – syntes visst ikke at Simonsen var et bra nok navn, og Sigurd har derfor tatt navnet Carling, etter Sigurds andre navn, Carl. Undset påpeker altså her at Sigurd, den ektefødte, ikke ønsker å beholde farens navn, fordi det ville holde ham nede i det samfunnslaget han opprinnelig kommer fra. Når Mossa kommer med advarselen om at Simonsen ikke er et godt parti, fnyser hun bare – Olga vet inderlig godt at han ikke har penger, hun har jo levd sammen med ham de siste fem årene. Hun vil ikke høre noe om at Sigurd og Mossa skulle ta lille Svanhild til seg; hun går selvsagt ikke med på å gi fra seg barnet.

Fordi Mossa ikke har klart å endre på situasjonen, blir Sigurd selv nødt til å ta affære. Han oppsøker Olga og tilbyr henne penger for Svanhilds underhold, siden han forstår at det vil være vanskelig for henne å klare seg uten støtte fra Simonsen. Denne støtten forteller Olga til Simonsen at hun hadde tatt imot.

Olga var aldeles forgraatt, da Simonsen kom hjem om middagen. Carling hadde været der. Han hadde forresten været hyggelig, sa hun – hadde bedt om at faa se Svanhild og tat hende paa fanget; hun skulde faa no rart fra ham til jul, hade han sagt. Efterpaa hadde han snakket med hende. Og det var jo denne gjælden hendes – hun skyldte jo paa husleien og her og der forresten hos kjøbmændene – hun hadde tat imot pengene. Han hadde lovet hende femten kroner maaneden og til Svanhild – det var jo litt fast, og hun hadde jo Henry ogsaa, som ikke kunde klare sig selv paa en stund endda – femten kroner maaneden, hadde han sagt, indtil videre – til min far blir selvhjulpen og kan gifte sig med Dem (1912, 47).

Sigurd forsøker altså etter beste evne å gjøre både Mossa, faren, Olga og Svanhild til lags, og det hele ender med at han overtar forpliktelsen til å sørge for Svanhilds underhold, fordi faren ikke evner å gjøre det. Samtidig er det også på den måten mest sannsynlig at Olga blir der hun er og unnlater å flytte til byen der Sigurd er gift og etablert familiemann. Olga, den arbeidsomme og omsorgsfulle moren, er nødt til å ta imot penger, av den grunn at hun ellers ikke klarer seg.

Novellen slutter med at Simonsen feirer en siste julaften sammen med Olga, Henry og Svanhild, og deretter reiser ut på landet, til Sigurd og kona og den nye posten. Leseren har en uggen følelse av at dette er en avskjed for godt, siden Simonsen fremstår svak og tafatt. På toget gir Simonsen seg som forventet heller hen til sin egen rørelse enn å legge en plan for hvordan han kan ordne opp i miseren:

Han saa hende sitte der saa stille med sit. Av og til saa kom der en frøken Hellum eller en anden frøken og gav hende litt sukkertøi. – Hun skulde nok savne pappan sin, Svanhild.

Det var ikke bra – nei det var ikke bra.

– Et øieblik var det ved at gnistre indi ham – hvor litet bra det var. Saa det svidde og brandt i alt, som livet hadde levnet av Anton Simonsens hjerte.

Svanilla mi. Aa Svanilla mi – han sutret det fremfor sig.

Men han skjøv tankerne unna.

Det lille uskyldige barnet – som var saa snil, saa snil – skulde det ikke gaa hende bra.

Han tørket øinene. Det var nok en større en, som raadde med de tingene. En fik trøste sig med det, at der var nok en større en, som raadde med det (1912, 61–62).

Simonsen legger altså alt i Guds hender, men neppe fordi han tror så sterkt på Gud. Undset legger opp til at dette er den enkleste løsningen for en mann som Simonsen, denne stakkars ubehjelpelige mannen.

Fortellingen som et innlegg i debatten om barnelovene, og som kritikk av lovgivningen generelt

Ved å ta opp problemet om det «uekte» barnet, dets forsørgelse og dets stilling mellom mor og far i novellen «Simonsen», skriver Undset seg altså inn i sentrumet av debatten om barnelovene. Noe av det viktigste med fortellingen hennes er kanskje at hun gjengir perspektivet til faren. Riktignok blir moren, Olga, løftet frem som en arbeidsom kvinne og en god mor. Undset lar oss ikke tvile på at Olga fortjener all støtte hun kan få for seg og barnet, ikke minst økonomisk.

Den ugifte kvinnens moral står heller ikke ukommentert: Det går tydelig frem av dialogen mellom Mossa og Olga at det ikke er Olga som handler umoralsk når hun føder og oppfostrer både Henry og Svanhild. Det er Mossa som klandres, fordi hun vil ta seg av «problemet Svanhild» ved å ta henne fra moren og skjule henne i sitt eget hjem, for slik å sikre sin egen stilling som gift kvinne. I sitt aller første debattinnlegg, som sto på trykk i Aftenposten 12. mai 1904,11 gjorde Undset narr av gifte kvinners dårlig skjulte egoisme, som hindret forståelsen for andre kvinners problemer. Hun skrev: «At de fornøiede Hustruer skal kunne forstaa, hvad Kvindesagskvinderne vil, kan man ikke forlange – de lykkelige bør kunne det, men de fornøiede – «Nu sidder vi alle godt», sa Katten, den sad paa Flesket» (sitert etter Krane 1970, 139).

I den sammenhengen blir også de gifte kvinners insistering på de ugifte kvinners umoral ikke annet enn komisk. Ja, Undset synes tydelig at hele diskusjonen mellom «konesakskvinner» og «kvinnesakskvinner» er skjev, fordi begge parter åpenbart ser bort fra at seksualiteten er noe som hører til alle kvinners liv. Undset tar tydelig avstand fra tanken om at moral er noe som finnes bare hos en spesifikk gruppe kvinner, og at andre kvinnegrupper mangler den. Hun minner om at en eventuell moralsk holdning alltid betinges av et menneskes situasjon. En bestemt måte å handle på innenfor ett område, kan aldri være nok til å stemple hele mennesket for resten av livet. I innlegget om barnelovene skriver hun:

Av alt det dumme som har vært sagt i anledning disse lover, synes jeg nesten det dummeste har vært de forsøk enkelte har gjort på å fastslå de ugifte mødrenes større eller mindre moralske verdi. Man kan like gjerne forsøke å fastslå under ett den moralske verdi alle vi andre kvinner i samfunnet representerer – (2004, 165).

Her som ellers vegrer Undset seg mot den menneskelige trangen til å generalisere: Menneskene generelt og kvinner spesielt – blant dem ugifte mødre – er altfor forskjellige til at det lar seg gjøre.

Det er altså ikke først og fremst morens – Olgas – moral eller ikke-moral Undset ønsker å kommentere med fortellingen «Simonsen», men snarere faren og hans situasjon. Ikke minst er det følgene og utfordringene som ligger i dårlig økonomi som vises frem, men denne gangen nettopp fra farens side. Som vi har sett, mente Undset at faren ofte ble fremstilt som en skurk som prøver å unndra seg forpliktelsene overfor sitt avkom. I artikkelen «Begrepsforvirring» skriver hun at Katti Anker Møller med sin utstilling av «barselhjemmet» i sin tid understreket farens fravær mer enn nødvendig: «Faren var ‘repræsentert med sin hat’ som etpar ‘overklasse’-damer uttrykte det; jeg skal vædde paa at de gik ut fra, han sat paa en sjap, og at de end ikke tænkte sig muligheten av at han slet paa sin kant, han med» (1919, 105). Uansett: I Undsets fortelling er det jo ikke slik at Simonsen ikke ønsker å underholde barnet, men tvert om slik at han ikke kan det; han lider selv under at han ikke klarer å skjøtte sitt arbeid, og blir derfor arbeidsledig. I barnelovene fra 1915 er tilfeller der faren muligens vil, men ikke kan, betale bidrag, sikret gjennom § 31.

Retten kan i fældende dom efter foregaaende paragraf bemyndige paatalemyndigheten til – hvis bidragene ikke kan faaes paa den maade som er omhandlet i §§ 26–28 – at hensætte domfældte i arbeide for det offentlige eller hos private, forsaavidt der er anledning til at faa ham anbragt paa slige vilkaar, at et passende beløp kan faaes til fyldestgjørelse av hans bidragspligt. Likeledes kan retten i dommen bemyndige paatalemyndigheten til […] at sætte domfældte i tvangsarbeidshus […] (Lov om barn, hvis forældre ikke har indgaat egteskap med hverandre, «De castbergske barnelovene», 1915, her sitert etter Markussen 2008, Tillegg II).

Men ville ikke det å sette faren i anstalt resultere i at barnet måtte leve uten far? Blir alle problemene løst dersom de økonomiske problemene blir det?

Fortellingen «Simonsen» fremhever i alle fall betydningen av samværet med faren. Svanhild elsker sin far, hun deler hemmeligheter med ham, hun venter på at han skal komme hjem, hun har tusen glade minner om ham. Det er uvisst om vi i Simonsen skal se en «god» far. Kanskje er han for barnslig? Men nettopp denne barnslige tendensen blir jo oppskattet av Svanhild. Og kanskje er han for lite konsekvent – men hvem sier at alle foreldre må være konsekvente for å oppdra barn godt? Poenget for Undset er at Svanhild har en far, og at hun kommer til å savne ham sårt når han forsvinner ut av livet hennes.

I «Simonsen» løftes altså forholdet mellom faren og barnet frem, og fortellingen kan leses som et innlegg om fars rettigheter. Slik kan den forstås som en kritikk av det ensidige fokuset som debatten om barnelovene på Undsets tid hadde på moren og hennes situasjon. Men faren er jo heller ikke fremstilt ensidig positivt hos Undset. Simonsen er ikke helt uforskyldt den lidende parten. Han er et offer for situasjonen, men Undset viser også at Simonsen unnlater å gjøre noe med den. I så måte er forholdet mellom Simonsen og den ektefødte Sigurd interessant. Det ektefødte barnet ble av konservative debattanter gjerne fremstilt som den kanskje mest lidende part: Man påpekte da at det ektefødte barnet helt uforskyldt ble fratatt sin rett til farsarv. I Rettshistorier argumenterer Markussen for at debatten om barnelovene avslørte en redsel hos mange på den konservative fløyen i Stortinget; redselen for at det uekte barnet som arving plutselig en dag skulle stå i stuen og gjøre sine krav gjeldende midt i familiens sorg (2008, 118–119). Hos Undset er det derimot det ektefødte barnet, Sigurd, som plutselig står i leiligheten til Olga for å forhindre at hun sammen med sin kjæreste og sine to «løsunger» flytter til byen der Sigurd bor.

På samme måte er det ikke det «uekte» barnet som fratar Sigurd stoltheten over å kunne bære sin fars navn. Sigurd velger selv å gi avkall på navnet, fordi han ikke kjenner at navnet gir ham ære. Når Undset lar Sigurd kalle seg for Carling, gjør hun narr av den store debatten rundt forslaget om å la det «uekte» barnet bære farens navn. Som hun også skriver i innlegget om barnelovene, med henblikk på navneproblematikken i lovforslagene: «[D]e ‘rammer’ ikke og de ‘gavner’ ikke utover en ganske liten krets av befolkningen», og «Retten til farsnavnet får bare betydning for et forsvinnende fåtall av uekte barn» (2004, 162). Sigurd, for eksempel, vil neppe synes det gjør noe dersom Svanhild blir kalt for Simonsen.

Men Sigurd er ikke en følelsesløs skurk. Trass i at konen vil hindre ham, skaffer han faren en ny stilling gang på gang. Det er faren som ikke gjør seg fortjent til denne omsorgen. Faktisk er det faren som, med sin løse måte å leve på, har forårsaket den problematiske situasjonen. Imidlertid er det ingen vond vilje men manglende evne, som er grunnen til Simonsens problemer: Han kan ikke bedre ta vare på menneskene rundt seg, han er slik. Ingen lovendring vil kunne forhindre at slike simonsener vil tukle det til for andre rundt seg. Undsets poeng med fortellingen er altså til syvende og sist at en lovendring ikke vil kunne endre menneskene. Lovene kan sikre lille Svanhild inntekt, men ingen far, så lenge faren selv ikke vil eller kan ta ansvar for eget liv. I innlegget om barnelovene tre år senere formulerer Undset det slik:

Ingen lov kan skape ansvarsfølelse for barna hos en mann – eller kvinne – som mangler den. Det kan pålegge konkrete forpliktelser under straffansvar. Det kan ikke omskape et menneskes vesen. Har en mann den ansvarsfølelse, pleier han ikke å få løsbarn når han først er gift, og er han ugift, ekter han barnets mor – det skjer virkelig aldeles ikke så sjelden at en mann gifter seg med henne der skal ha barn med ham, enda han ikke venter seg noen overveldende ekteskapslykke – når han da ikke har sånne grunner til å la det være, som at han vet, vedkommende kvinne har hatt forhold til andre samtidig (2004, 159).

Mens hun er enig i at lovene vil kunne legge til rette økonomisk, er Undset skeptisk til at de vil kunne endre menneskers moral og for eksempel sørge for mer ærlighet blant ektefolkene (slik Castbergs tilhengere mente at de kunne gjøre). Undset tviler på at barnelovene vil sørge for at alle barn kommer til å vokse opp med en far. Hun mener at det ville være en helt umulig oppgave for samfunnet:

Samfunnet har for eksempel hverken rett eller plikt eller makt til å skape større fortrolighet og sannhet og åpenhet i forholdet mellom ektefeller. Heller ikke til at skaffe ethvert barn en far. Det har rett og plikt til å bringe en mann til efter evne å forsørge sin ektefelle og de barn han har innenfor og utenfor ekteskap. Samfunnet har blant annet ikke rett til å spille sine krefter på umulige oppgaver (2004, 159).

Mens lovene kan reglementere samlivet mellom menneskene, vil lovene ikke kunne gjøre ende på menneskenes primitive følelser, de vil ikke kunne endre dem prinsipielt.

Undsets problem med lovgivningen slik den blir fremmet av Castberg, er at han og andre tror lovendringer kan endre mennesker, eller at de kan hindre at barn lider. Hennes hovedankepunkt er den altfor store tiltroen til lovgivning som helende kraft på samfunnets problemer i det hele tatt.12 I Undsets øyne skulle det mye mer til for å gjøre verden til et bedre sted enn enkle lovendringer: Det innebærer ikke minst at foreldrene ikke bare ser sine rettigheter, men også sine forpliktelser. Det innebærer at de lever slik at barna kan se opp til dem, respektere dem, og at de ikke glemmer at alt de gjør påvirker barnas liv. Poenget for Undset er at altfor få mennesker forstår at barn uansett stilling lider under foreldrenes synder: «Det er alltid barna som må betale. Ingen far eller mor som føler ansvar for sine barn, må tro at den livets lov er å komme utenom» (2004, 160).

Kanskje er dette fortsatt en viktig innsikt også i dag. Lover kan garantere for eksempel økonomisk støtte, men barna lider også i dag når foreldrene ikke tar ansvar og ikke makter å leve med gjensidig respekt for hverandre, enten de bor sammen eller hver for seg, når de ikke omgås høflig, men oppfører seg ille. Og lovgivning kan kanskje sørge for at barnet har et sted å bo, men den vil ikke kunne sikre at barna virkelig får både en mor og en far.

Litteratur

Agerholt, Anna Caspari. 1937. Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.

Andersland, Geir Kjell. 2015. De Castbergske barnelover 1915–2015. Oslo: Cappelen. https://doi.org/10.18261/issn.1891-1838-2017-01-06

Bliksrud, Liv. 1981. «Feminisme og antifeminisme i Sigrid Undsets forfatterskap». I Norsk litterær årbok, redigert av Leif Mæhle, 25–40. Oslo: Det Norske Samlaget.

—. 1997. Sigrid Undset. Oslo: Gyldendal.

—. 1999. «Forord». I Fortellinger i utvalg, redigert av Liv Bliksrud, Helge Nordahl og Vigdis Ystad, 7–15. Oslo: Aschehoug.

Blom, Ida. 1980. Barnebegrensning – synd eller sunn fornuft. Oslo: Universitetsforlaget.

—. 1994. «Katti Anker Møller – en revolusjonær feminist?». I Katti Anker Møller. Mødrenes forkjemper 125 år, redigert av Inger Elisabeth Haavet, 13–38. Skriftserien 7. Bergen: Senter for humanistisk kvinneforskning.

Fasting, Mathilde m.fl. 2011. Den norske velferden. Oslo: Civita.

Hamm, Christine 2013. Foreldre i det moderne. Sigrid Undsets forfatterskap og moderskapets grammatikk. Trondheim: Akademika.

Hennum, Nicole. 2015. «Makten i barnet». Tidsskriftet Norges barnevern 2, 125–138. https://doi.org/10.18261/issn.1891-1838

Haavet, Inger Elisabeth. 1994. «Hvor mye er en mor verd? Mødrenes forkjemper i 125 år». I Katti Anker Møller. Mødrenes forkjemper 125 år, redigert av Inger Elisabeth Haavet, 7–11. Skriftserien 7. Bergen: Senter for humanistisk kvinneforskning.

Johansen, Kristin. 1998. Hvis kvinner ville være kvinner. Sigrid Undset, hennes samtid og kvinnespørsmålet. Oslo: Aschehoug.

Krane, Borghild 1970. Sigrid Undset. Liv og meninger. Oslo: Gyldendal.

Linneberg, Arild 2007. Tolv og en halv tale. Om litteratur og lov og rett. Oslo: Gyldendal.

Markussen, Bjarne. 2008. Rettshistorier. Foreldre og barn i litteratur, film og lovgivning. Oslo: Unipub.

Melby, Kari og Bente Rosenbeck. 2009. «Reproduksjon som fortolkningsramme for de nordiske velferdsstater. Foucault møter Giddens». Tidsskrift for kjønnsforskning 1–2, 28–46.

Mohr, Tove. 1968. Katti Anker Møller – en banebryter. Oslo: Tiden Norsk Forlag.

Møller, Katti Anker. 1919. Kvindernes fødselspolitik. Kristiania: Det norske Arbeiderpartis forlag.

Rieber-Mohn, Hallvard. 1978. «Gjensyn med Fattige skjæbner». I Kvinner og bøker. Festskrift til Ellisiv Steen, redigert av Edvard Beyer m.fl., 149–165. Oslo: Gyldendal.

Rosenberg, Lise. 1981. Hagar og Ismael i Saras telt? Holdninger til familie og ekteskap i debatten om de Castbergske barnelovene, belyst gjennom studiet av sentrale kvinnetidsskrifter. Hovedoppgave. Bergen: Universitetet i Bergen.

Steen, Ellisiv. 1982. «Omkring Sigrid Undsets tidlige samtidsskildringer». I Sigrid Undset i dag, redigert av Pål Espolin Johnson, 34–61. Oslo: Aschehoug.

Sunde, Jørn Øyrehagen. 2015. «‘Barnets naturlige ret overfor forældrene’ – barnebidragsordninga i norsk rett frå 1763 til dei Castbergske barnelovene i 1915». I De Castbergske barnelover 1915–2015, redigert av Geir Kjell Andersland, 49–75. Oslo: Cappelen Damm. https://doi.org/10.18261/issn.1891-1838-2017-01-06

Sveum, Arvid. 1940. Johan Castberg og sosialpolitikken. Hovedoppgave. Oslo: Universitetet i Oslo.

Undset, Sigrid. 1912. Fattige skjæbner. Kristiania: Aschehoug.

—. 1918. De kloge jomfruer. Kristiania: Aschehoug.

—. 1919. Et kvinde-synspunkt. Kristiania: Aschehoug.

—. 2004. Essays og artikler 1910–1919. Oslo: Aschehoug.

Aasen, Elisabeth. 1985. «Kloke og dårlige jomfruer. Forhold til arbeid, kjærlighet og barn». I Kvinnesyn – tvisyn. En antologi om Sigrid Undset, redigert av Rakel Christina Granaas m.fl., 77–102. Oslo: Novus forlag.

1For en nylig utgivelse om ulike rettshistoriske aspekter knyttet til barnelovene, se Andersland 2015.
2Debatten er blant annet presentert og diskutert i Krane 1970, Johansen 1998 og Hamm 2013.
3Se for eksempel Melby og Rosenbeck 2009, Fasting m.fl. 2011 og Hennum 2015.
4Se for eksempel Linneberg 2007 og Markussen 2008.
5Se Krane 1970, Bliksrud 1997og Johansen 1998.
6 Fattige skjæbner og De kloge jomfruer kan sies å være mer relevante i sammenhengen her, fordi Den lykkelige alder og Splinten av trollspeilet i større grad omhandler kvinners forhold til seksualitet og til ulike typer menn enn forhold de har til barn. Men grensene er selvsagt flytende; forholdet til menn er av betydning for forholdet kvinner har til barn, og omvendt.
7Forholdet mellom biologisk og sosialt moderskap blir selvsagt også diskutert i Undsets romaner. For en nærmere undersøkelse av Undsets moderskapsbegrep, se Hamm 2013.
8Ifølge Aasen (1985) viser fortellingen tydelig hvordan Undset skiller mellom moderlighet (en kvinnes omsorgsevne) og moderskap (en kvinnes biologiske slektskap med et barn).
9Lesningene mine går til dels imot det tidligere forskere har hevdet. Aasen mener for eksempel om fortellingene at «[m]ennene er helt perifere. Barn er kvinners ansvar» (1982, 85). Jeg har vanskelig for å se at dette stemmer. Det er i det hele tatt vanskelig å generalisere over menn og kvinner hos Undset, nettopp fordi hun selv åpenbart synes at mennesker er svært ulike; og som jeg viser her, er mennene sentrale i alle fall i noen av fortellingene.
10Fortellingen er lite kommentert i sekundærlitteraturen. Ellisiv Steen kaller den for en «mesternovelle», men nøyer seg med å vise hvordan den gir «innblikk i forholdene hos de lavere sosiale lag, de økonomisk svakstilte» (1982, 44). Hallvard Rieber-Mohn mener i en artikkel om Fattige skjæbner at «Simonsen» hører «blant de beste av våre folkelivsskildringer». Ifølge ham handler den «om den fattige alderdoms tragedie» (1978, 154).
11Innlegget er anonymisert, men Borghild Krane argumenterer overbevisende for at det må ha vært skrevet av Sigrid Undset (1970, 141).
12I «Begrepsforvirring» skriver hun følgende: «Selvfølgelig er der talløse enkelttilfælde, hvor en kvindes fysiske tilstand gjør det forbrydersk å paaføre hende et nyt moderskap – og hvor det sker igjen og igjen, til hun dør. Jeg anser det for umulig at lovgivningen kan hjelpe her; loven kan vanskelig og aldrig for det gode gripe ind i forholdet mellem mennesker, der staar hinanden saa nær som egtefolk, forældre og børn. Og den kan ikke ændre de enkelte menneskers – mænds eller kvinders – egoisme eller ansvarsløshet eller raaskap» (1919, 108).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon