Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
Open access
(side 217-218)
av Ståle Dingstad, Thorstein Norheim og Ellen Rees
har publisert forskningsartikler om Holbergs forfatterskap i mer enn hundre år. I rekken av komedier ser ut til å ha en særlig status, et stykke som ble oppført første gang ...
Open access
Didactic negotiations
A rhetorical analysis of Ludvig Holberg’s The Political Tinker
Vitenskapelig publikasjon
(side 219-239)
av Trygve Svensson
SammendragEngelsk sammendrag

Ludvig Holberg’s The Political Tinker (1723) is often interpreted as either politically conservative or as an apolitical, psychological satire. This paper claims we should understand this play as a highly political and educational work with subversive potential – without simplifying Holberg’s ideological position as an absolutist. I use Quentin Skinner to ask the question, what was Holberg doing? The answer can be found in Stephen Greenblatt’s terms: He was negotiating. I claim that these two theorists are appropriate for a rhetorical analysis of this early Enlightenment text, and that the term “negotiation” provides a richer understanding of communicative action than Skinner’s approach alone. By considering the context of the play – that is, its inspiration from rapid changes in the public sphere, and real events in Hamburg – one can see how Holberg performed authority and early rhetorical citizenship in a way that made the comedy a specific, didactic form of negotiation.

Ludvig Holbergs første komedie Den Politiske Kandestøber (1723) har ofte blitt tolket som politisk konservativ, eller som en apolitisk psykologisk satire. Denne artikkelen tar det motsatte perspektiv. Stykket bør forstås som et politisk-didaktisk verk med subversivt potensiale. Vel å merke: uten å forenkle Holbergs ideologiske standpunkt som tilhenger av eneveldet. Med Quentin Skinner spør vi: Hva var handlingsaspektet ved Holbergs komedie? Svaret finner vi i et sentralt begrep hos Stephen Greenblatt: Han forhandlet. Jeg hevder at disse to teoretikerne passer godt til analyse av teksten og at forhandlingsbegrepet gir en rikere teksttilgang enn hvis man kun tar utgangpunkt i Skinner. Ved å ta stykkets konkrete kontekst i betraktning (altså den rivende utvikling av den offentlige sfære og historiske hendelser i Hamburg) ser vi hvordan Holberg fremviste makt og autoritet. Dette er et tegn på tidlig retorisk medborgerskap og det gjør komedien til en didaktisk form for forhandling, særegen for Holberg.

Open access
Vitenskapelig publikasjon
(side 240-260)
av Mette Refslund Witting og Tone Modalsli
SammendragEngelsk sammendrag

Camilla Collett etterlot seg noen fragmentariske selvbiografiske opptegnelser om årene 1852–82. Innholdet dreier seg hovedsakelig om oppholdssteder, reiser og begivenheter, og hun nevner arbeid med egne verk. Opptegnelsene må være skrevet til forskjellig tid, og de fleste av dem er kortfattet, ofte i stikkords form, slurvete skrevet i utydelig gotisk skrift og følgelig vanskelige å lese. De utgis her for første gang. Utgivelsen er diplomatarisk og gjengir teksten med hennes overstrykninger og rettelser, og uten å rette ortografiske feil, skjødesløs tegnsetting og inkonsekvent bruk av store/små bokstaver. I en innledning gjøres det rede for materialet og det man kan vite om når det ble til, samt for prinsippene for tekstgjengivelsen. Kommentarer til teksten gis som fotnoter.

Camilla Collett’s Nachlass in the National Library of Norway contains some fragmentary autobiographical notes, covering the years 1852–82. She writes about her travels and the places where she has lived, and she also mentions her work. The notes have obviously been written at different times, and most of them are quickly jotted down, with incomplete sentences in at times almost illegible Gothic script. They are here published for the first time. The edition mirrors her text as it is, shows her corrections and her often unconventional interpunctuation and lack of capital letters. The introduction includes a discussion of the material and possible dating, and the editorial principles for the rendering of the text. Commentary is given in the footnotes.

Open access
Fortellinger om mødre, fedre og barn
Sigrid Undsets reaksjon på debatten om De castbergske barnelovene
Vitenskapelig publikasjon
(side 261-276)
av Christine Hamm
I 1915 fikk juristen, arbeiderforkjemperen og ministeren Johan Castberg oppleve at Stortinget vedtok de barnelovene som han i en årrekke hadde vært talsmann for å innføre. Disse lovene, som senere kom ...
SammendragEngelsk sammendrag

I 1915 vedtok Stortinget «De castbergske barnelovene». De sikret at barn som var født utenfor ekteskap ble juridisk likestilt med såkalt ektefødte barn. I tidsrommet før og etter vedtaket ble lovforslagene diskutert i offentligheten. Artikkelen argumenterer for at Sigrid Undset kommenterte dem ikke bare i debattinnlegg og essays, men også, og mer nyansert, i en rekke skjønnlitterære fortellinger utgitt i tidsrommet 1912 til 1918. Ved hjelp av fortelleteknikk og andre estetiske særtrekk, problematiserer novellen «Simonsen» fra samlingen Fattige Skjæbner (1912) særlig premissene for nedvurderingen av faren i lovforslagene og konsekvensen den kan få for barns oppvekst. Novellen inneholder også en kritikk av det Undset anså som en overdreven tro på lovendringer: Hun var skeptisk til at de skulle kunne påvirke menneskers moralske livsførsel.

In 1915, the Norwegian parliament ratified a set of law proposals written by Johan Castberg. What later became known as «De castbergske barnelovene» (the Castberg children’s laws) ensured that children born by unwed mothers could grow up as safe as children born by mothers who were married. Before and after 1915, the proposals were harshly debated by the Norwegian public. This article argues that Sigrid Undset not only commented on them in newspaper articles and her collection of essays, but also, and even more importantly, in many of her short stories published between 1912 and 1918. Due to narrative technique and other aesthetic devices, the short story «Simonsen» from the collection Fattige skjæbner (1912) problematises the neglect of fathers’ rights in the proposals by Castberg. With this short story, Undset also criticises what she sees as too strong a faith in law – she did not believe that a change in legal rights could influence the moral behaviour of the people.

Open access
Inger Johannes «vi» og «dere»
Hvem henvender hun seg til?
Vitenskapelig publikasjon
(side 277-296)
av Marianne Egeland
Da Dikken Zwilgmeyer debuterte med i 1890, og dermed lanserte den første tittelen om og av «Inger Johanne», vakte innholdet umiddelbar begeistring blant lesere og anmeldere. Mottakelsen kom uventet på forfatteren ...
SammendragEngelsk sammendrag

Dikken Zwilgmeyer (1853–1913) ble lenge ansett som «idealet av en barnebokforfatter» og fortellingene om Inger Johanne som «ypperlig menneskeskildring». Forfatteren ble hyllet for bøkenes nyskapende barneperspektiv og for å ha utviklet en annerledes og selvstendig jentetype. Som byfogdens datter forteller Inger Johanne selv om livet sitt for bøkenes «dere», leserne, og da angivelig som representant for «alle norske barn». Serien kom i nye opplag frem til 1990. Gjennom en ideologikritisk lesning av de ni bøkene som ble utgitt i perioden 1890–1900, med Vi Børn (1890) som den første, undersøkes her romanuniversets normer og klasseperspektiv nærmere. Er bokens «Store Vi» så inkluderende som det har blitt hevdet? Fremstår bøkene stadig som allmenngyldig, nøytral kunst? Etisk kritikk, bokhistorie og kultursosiologi bidrar til diskusjonen av fortellerens etos og målgruppe, og av de verdiene som formidles. En indikasjon på hvem som faktisk leste, finner vi svar på i en undersøkelse fra 1902.

Dikken Zwilgmeyer (1853–1913) was for a long time recognized as the ideal Norwegian author for youngsters. Praised for her innovative use of a child’s perspective and for having created a new and independent girl protagonist, her stories about Inger Johanne were received as brilliant portrayals. As the daughter of the local notary public, Inger Johanne writes about life to her readers, the stories’ «you», supposedly speaking for «all Norwegian children». The books were reprinted until 1990. Through a critical reading of the nine books published between 1890 and 1900, the norms and class perspective of the fictional universe is investigated. Is the «Big We» of the first book (Vi Børn, 1890 – ‘We Children’), as inclusive as critics have claimed? Do the books still appear as «universal and neutral art»? Ethical criticism, book history and cultural sociology provide perspectives on the discussion of the narrator’s ethos and the historically embedded values she – and Zwilgmeyer – represent. We may find an indication of who actually read the books in a survey from 1902.

Bokanmeldelse
Open access
(side 297-301)
av Per Esben Myren-Svelstad
Studiar av (homo)seksualitet i skandinavisk litteratur er eit felt i vekst, anten det gjeld forfattarskapsstudiar eller oversiktsarbeid knytte til ein epoke eller eit språkområde. Eva Borgströms er eit frittståande ...
Mottatte bøker
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon