Med utgangspunkt i en forskningsgruppe ved Fakultetet for lærerutdanning ved HiOA, har ti vitenskapelig tilsatte i fagene norsk, formgivning, musikk og pedagogikk utmyntet hver sin artikkel. I innledningen gir redaktørene Haugen og Lindboe uttrykk for at antologien Ibsen og barndom er et svar på en utfordring fra Toril Moi i Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift i 2003, om at «mange forskjellige Ibsen-prosjekter med nye og originale innfallsvinkler [er det vi trenger for] å vise hva det er i [Henrik Ibsens verk] som fremdeles snakker til oss, ».

De ti artiklene beskriver et mangfold av ulike personlige «møter» – i den «bollnowske» betydningen av ordet – og alle artiklene er prisverdige bidrag og verdt en omtale. Det tillater imidlertid ikke tidsskriftets plass for bokmeldinger; derfor velger jeg å ta for meg de fem artiklene som jeg vurderer som spesielt relevante for profesjonsutdanningenes pensum i norsk- og kunstfagsdidaktikk. Disse er «Bildeboka Don Fridtjof. Lek med Ibsen-referanser» av høgskolelektor i norsk, Hilde Dybvik; «Å vandre med freidig mot inn i Dovregubbens hall. Med Grieg som musikalsk veiviser til Peer Gynt» av førstelektor i musikk, Siri Haukenes; «Ibsen i klasserommet. En resepsjonsstudie i fem akter» av professor i nordisk litteratur, Åse Marie Ommundsen; «Kunstneriske inspira(k)sjoner. Materielle svar på Henrik Ibsens Et dukkehjem» av førstelektor i forming, kunst og håndverk, Ann-Hege Lorvik Waterhouse; og «Jenter, forbilder og foreldre. Et historisk blikk på Vildanden og den tidas pikebøker» av høgskolelektor i norsk, Kari Bratland.

Også de fem andre artiklene bringer til torgs gode analyser og stimulerende innsikter som utvider min opplevelse og forståelse av Ibsens verk: « Hva vil du? – Lege due og falk! Barns kultur i Peer Gynt» av høgskolelektor i norsk, Eivind Karlsson; «Gordiske knuter i Ibsens dokkehus. Når dialogen mellom voksne ligner samtaler mellom voksne og barn» av høgskolelektor i norsk, Marit Vik; «Idealitet og selvmedlidenhet i Vildanden. Hvordan samspill mellom foreldre og barn kan føre til personlighetsforstyrrelse» av førstelektor i norsk, Torgeir Haugen; «Et barns verd. Vildanden som kilde til arbeid med likeverd» av førsteamanuensis og dr.theol., Inger Marie Lindboe; «‘Hva kan det være der ligger og gnaver?’ Lille Eyolf som inngang til utfordrande blikk på barns oppvekst i 2015. Eit drama i tre akter» av høgskolelektor i pedagogikk, Leif Askland. Jeg vil mene at også teaterfolk som skal levendegjøre Ibsens mangslungne tekster på scenen, og folk flest som er glad i Ibsen, vil kunne ha nytte og glede av disse artiklene.

I innledningen begrunner redaktørene hvorfor danningsprosesser som inndrar kunst generelt og diktning spesielt må stå helt sentralt for profesjonsutdanninger som sikter mot barnehage og skole: nemlig fordi disse har et mandat som har en grunnleggende relasjonell karakter. Affektive forhold – både mellom lærerutdannere og studenter og mellom lærere, barn og ungdom i barnehage og skole – er en helt nødvendig forutsetning for at barns utvikling av fantasi og følelser, holdninger og toleranse overfor ulikheter og eksistensielle spørsmål kan utvikles. Danningsperspektivet forutsetter også evne til etisk refleksjon; og begge disse aspektene ved lærerrollen kan hjelpes frem og utvides gjennom bruk av kunst og litteratur. Ibsens forfatterskap viser frem et mangfold av ulike menneskers tanker, perspektiver og valg, og verkene hans tilbyr oss derfor helt konkrete muligheter for identifikasjon, til å engasjere oss og ta stilling. Litteratur er konsentrert virkelighet nedfelt i skrift, i et overskuelig format, som beskriver menneskers handlinger i kontekst. Derfor er den litterære fiksjonen faktisk mulig å fastholde – og studere og analysere – mer inngående enn det er mulig i virkelighetens verden. Litteratur som case kan med andre ord sees på som et laboratorium som gir forskeren mulighet til å vurdere ikke bare handlinger, men følgene av teorier om atferd mennesker imellom. Slik kan en utforskning av Ibsens skuespill gjøre profesjonsundervisningen mer konkret og praksisnær.

Pirrende nok åpner Ibsen og barndom med en artikkel om forholdet mellom Ibsens episke dikt Terje Vigen og en moderne prisbelønnet barnebok (tekst: Anna Bache-Wiig, illustrasjoner: Lisa Aisato), «Bildeboka Don Fridtjof. Lek med Ibsen-referanser», skrevet av Hilde Dybvik. Forfatteren analyserer tema og konflikt i de to tekstene; deretter bruker hun bildebokanalyse som verktøy for å drøfte hvilken betydning det kan ha for leseren at Don Fridtjof inneholder både eksplisitte og implisitte henvisninger til Terje Vigen, språklige ekko og ekspressive tegninger som fungerer som sitater. Utgangspunkt for diskusjonen er Rammeplan for barnehagen (2011), som fremhever barnehagen som en kulturarena og slår fast at «[k]ultur utvikles i spenningen mellom tradisjon og fornyelse» og presiserer at den voksne i barnehagen skal «være seg bevisst hvilke etiske, estetiske og kulturelle verdier som formidles». Dybvik godtgjør at de mange referansene i Don Fridtjof gir muligheter for å skape rike høytlesningssituasjoner med påfølgende utforskning gjennom samtaler som kan nå helt tilbake til Ibsens tid. Høytleserens rolle i denne sammenhengen drøftes i artikkelens siste del. Det er flott at Vidarforlaget inkluderer flere fotos av tegningene fra Don Fridtjof pluss et foto av Edvard Munchs ikoniske bilde på angst, Skrik.

I Siri Haukenes’ fremragende artikkel «Å vandre med freidig mot inn i Dovregubbens hall. Med Grieg som musikalsk veiviser til Peer Gynt», starter forfatteren med å forklare hvorfor hun alltid kommer tilbake til musikkstykket «I Dovregubbens hall» til tross for at «det er for kjent, for lett å ty til, utbrukt nesten». Hun innvier oss i musikkhistoriske fakta og «det mangfold av figurer og den spennvidde i stemninger og tonearter som søker sin like i norsk litteratur», og forklarer hvorfor det dramatiske diktet Peer Gynt, som ved utgivelsen i 1867 slett ikke var ment for scenisk oppførelse, bare ni år etter ble et gesamtkunstwerk som hun kaller «norsk musikks kanskje mest levedyktige kollektive kulturreferanse». Med den historiske innføringen og den musikalske analysen som bakteppe, gir Haukenes leseren en nær-livet-opplevelse av hemmelighetene ved bruksverdien av «I Dovregubbens hall» i møte med et ungt publikum: Først er det gjentakelsen som løftes frem, og senere hvordan stykket appellerer til bevegelse; her støtter hun seg til boka Toddlerkultur (Gunvor Løkken, Cappelen Akademisk 2004), som viser at nettopp det truende og skumle kan virke på barn – og på voksne med. Artikkelen er vel verdt å studere for alle som ønsker å gå inn i et flerfaglig opplegg der de grunnleggende ferdighetene kan få utspille seg: lytting og tolking, skape egne uttrykk gjennom ord, tegning, skriving, spill, dans – på et hvilket som helst nivå, det være seg i barnehagen, i småskolen, på ungdomstrinnet eller i videregående, eller blant lærer- eller lektorstudenter. Haukenes stiller avslutningsvis det ambisiøse spørsmålet: «Kan vi også tenke oss at bruken av musikk kan fungere som en renselse – en katharsis?».

I artikkelen «Ibsen i klasserommet. En resepsjonstudie i fem akter» beskriver Åse Marie Ommundsen praksisprosjekter på mellomtrinnet gjort med ulike kull av lærerstudenter gjennom tre år, med Terje Vigen, Peer Gynt og Et dukkehjem. Utgangspunktet hennes er at ingen fortelling er for vanskelig for barn å forstå; alt handler om måten vi forteller og formidler på. Målet for studentenes praksisprosjekt var å gjøre Ibsen relevant og interessant for alle elevene, uavhengig av deres bakgrunn og innstilling. For å få til dette, var det viktigste å arbeide med studentenes egen motivasjon, hvilket innebar å bruke tid på undervisning i Ibsen for og med studentene før de i grupper fikk utfordringen å utvikle gode undervisningsopplegg for praksisklassen sin. I tre case-studier med fokus på Peer Gynt på tre ulike skoler, beskriver forfatteren elevforutsetninger, studentenes tilrettelegging og gjennomføringen av de enkelte opplegg. Hun sammenligner forutsetninger og respons på en måte som kan gi ideer til og inspirere en uerfaren leser. På grunnlag av deltakende observasjon og ulike typer feltdata slår hun fast at oppleggene skapte begeistring, og at elevene verdsatte tilegnelsen av nye erfaringer og kunnskaper. Det viktigste var likevel at elever som til vanlig bare leste lettlesbøker, fikk en positiv leseopplevelse i møte med en type litteratur som for dem representerte noe helt nytt og annerledes. Slike positive erfaringer setter spor og betyr mye for videre motivasjon og leselyst. Ommundsens optimistiske konklusjon er at når lærerens innforlivethet og egen begeistring kobles med gode didaktiske opplegg og tilpasning til elevenes forutsetninger, kan Ibsen engasjere og inspirere alle typer elever.

Den artikkelen som gleder meg mest – antakelig fordi den handler om et for meg helt nytt felt – er «Kunstneriske inspira(k)sjoner. Materielle svar på Henrik Ibsens Et dukkehjem» av Ann-Hege Lorvik Waterhouse. Med bakgrunn i Arts-Based Research (ABR) viser Waterhouse hvordan emosjonelle og materielle opplevelser av Et dukkehjem kan virke som inspirasjon og gi mulighetsrom for kunstnerisk utforskning. Undersøkelsen er teoretisk forankret i A/r/tography og bricolage som metoder, og blir i artikkelen dokumentert og analysert gjennom tekst og et relativt stort antall egne fotos av de kunstneriske objektene. A/r/tography forklarer hun som «en praktisk basert forskningsmetode som vever sammen kunst, forskning og undervisning/læring gjennom forskeren som både er kunstner (A/rtist), forsker (R/esearcher) og lærer (T/eacher)». A/r/tography er på sett og vis «en multimodal metode hvor samvirke og refleksjon i ulike modaliteter frembringer innsikter etter hvert som lag skapes, tråder veves i hverandre og deler sys sammen til nye landskaper». Hun kaller seg selv bricoleur, som er benevnelsen på en håndverker som tar i bruk ulike redskaper som er tilgjengelige for å utføre en oppgave. Bricoleuren arbeider på tvers av fagfelt og disipliner, og i møtet mellom det litterære og det materielle, mellom fortid og samtid, finner hun redskaper som en syerske som feller sammen inntrykk og uttrykk fra ulike felt og fag til et nytt landskap av forståelse. Siden barn forholder seg sanselig, undersøkende og skapende i sin måte å gripe og begripe verden på, finner hun som barnehagelærerutdanner og kunstfaglærer bricolage som metodologisk tilnærming svært fruktbar. Hun ble inspirert til ulike kunstneriske uttrykk av Nora-skikkelsen og sine egne fabuleringer rundt Noras situasjon og videre skjebne. Hun lener seg på den franske tegnteoretikeren Roland Barthes, som la mer «vekt på produksjon og medproduksjon […] enn på produksjon og verk», og forstår et verk som en type hendelse, noe som ikke er avsluttet og ferdig, men som er i bevegelse og som skapes på nytt og på nytt i møte med nye mennesker som opplever verket og forholder seg til det. Verket blir en hendelse, i stadig bevegelse, knyttet til ulike materialiteter, kontekster og mennesker; «Dermed er jeg også medprodusent og aktør i Et dukkehjem». Hun forteller at hun var i gang med et street art-prosjekt da invitasjonen til Ibsen-samarbeidet med kollegene ved HiOA kom. Hun var opptatt av å problematisere hvem kunstneren bak et street art-verk kan være. (De fleste verk er uten signatur og utført anonymt.) Og plutselig faller det henne inn: Hva om Nora finner denne muligheten når hun går ut av sitt dukkehjem og porten med et drønn slår igjen etter henne? Sluttscenen i Et dukkehjem representerer for Waterhouse et håp om frigjøring, en mulighet for Nora til å finne det mennesket hun vil være. Og på det punktet var det at Nora fløt inn i Waterhouses Street Art-prosjekt. Men hva er Noras muligheter og redskaper? Hva er det hun kan? Fra Ibsens tekst vet Waterhouse at Nora broderer, og som andre hustruer fra borgerskapets hjem mestrer hun antakelig også heklekunsten og kunsten å slå nupereller. Nora tar på bricoleurens vis i bruk redskaper, teknikker og uttrykk hun kjenner når hun går ut i verden som street art-kunstner – håndarbeid i form av broderte duker, nupereller og brikker er Noras kulturelle kapital. Waterhouses inspira(k)sjoner materialiseres altså i kunstnerisk fabulering omkring Noras frigjøring og hennes forsøk på en kunstnerisk deltagelse i samfunnet med håndarbeidsarven fra det helmerske hus. Avslutningsvis slår Waterhouse fast at å undersøke Et dukkehjem med a/r/tography som metode, åpner muligheter for nye arbeidsmåter med kunst og kultur i utdanningen – fra barnehage til høgskole og universitet. Hun argumenterer for at «å gå det materielle i Ibsens tekst i møte» åpner for en sanselig lesning og synligjør nye lag og kvaliteter i teksten. Hun hevder at å arbeide på denne måten med barn i barnehage – men ikke bare der – kan bringe fortiden til live og åpne andre mulighetsrom i barn og ungdoms møter med litteratur, og med kunst overhodet.

Artikkelen «Jenter, forbilder og foreldre. Et historisk blikk på Vildanden og den tidas pikebøker» er skrevet av høgskolelektor i norsk, Kari Bratland (s. 219–236). Hun undersøker Hedvig og hennes skjebnesvangre skudd med bestefarens pistol på mørkeloftet, der den skadeskutte villanden bor. Det har mange etablerte Ibsen-forskere gjort før henne, og hun har studert flere av dem. Men Bratlands utgangspunkt er uvanlig; selv sier hun (på s. 221) at hun bygger på «et tankeeksperiment». Hun stiller seg selv, og indirekte leseren, følgende spørsmål: Hva kan det ha vært Hedvig leser, der hun sitter på gulvet og skygger for øynene og med tommeltottene i ørene? Og kan innholdet i boken Hedvig er så oppslukt av, gi bidrag til å forstå hennes tanker og valg om å skyte seg selv i stedet for villanden, som er hennes kjæreste eie? Bratlands tese er at siden barne- og ungdomslitteratur den gang hadde en pedagogisk og oppdragende funksjon, vil den antakelig speile samfunnets normer for hvordan unge jenter skulle leve og utvikle seg. «Dermed vil beskrivelsene […] kunne tydeliggjøre den historiske konteksten [for Ibsens Hedvig-skikkelse] og kanskje bidra til nye innfallsvinkler til tolkningen av hennes valg og skjebne.» Bratland analyserer tre fortellinger, som eksempler på «de mest leste»: Hvorledes Ida blev alvorlig av Christiane Bonnevie (1889), Hermine Bernhofts to bøker om Tulla/Elisabeth, Fra barnets verden (1887) og Mere fra barnets verden (1890), og Dikken Zwilgmeyers Inger Johanne-bøker (den første, Barndom, ble utgitt i 1895). Inspirert av barnelitteraturteoretikere, trekker Bratland frem barneperspektivet som det nye på 1880-tallet. Hun analyserer protagonistene og temaene i disse «pikebøkene» og finner at de har mye til felles rundt f.eks. hvordan forholdet mellom barn og foreldre kunne være. Foreldrene er milde, gode autoriteter som vet hva som er best for de unge. Å oppleve at man «gjør foreldrene sorg» er den største synd; men det er fortvilelsen over å ha skuffet foreldrene som for Inger Johanne fører til anger og forbedring. Bratland finner at den moralen som er mest samstemmig i de nevnte bøkene, er budskapet om at barn helhjertet skal underkaste seg sine foreldre, som fremstilles som snille, gode og velmenende. At foreldre har kunnskap og erfaringer nok til å vite hva som er best for barna, trekkes ikke i tvil. Bratland stiller spørsmålet om hvorvidt identifikasjon med «heltinner» som Ida, Tulla eller Inger Johanne, eller opplevelsen av en skolekultur med vennskap, trofasthet, krangler og intriger som alltid vil prege et barnefelleskap, kunne ha inspirert Hedvig og gjort at hun ga seg selv litt videre rammer for hva som var tillatt? Bratland tenker at dersom Hedvig hadde lest pikebøker som disse, ville hun opplevd heltinner som var langt mer ulydige og opprørske enn hun selv er. Ibsen lar Hedvig ha blitt tatt ut av skolen; hun går dermed glipp av det barnefellesskapet som særlig bøkene om Inger Johanne gir et bilde av. Kanskje ville hun ha turt å si fra og imot sine foreldre, kreve en plass og en rolle litt større enn den hun blir tildelt? I en klassesamtale f.eks. på mellomtrinnet er slike spekulasjoner «lov»; de kan bidra til å aktualisere stykket for dagens barn. Hvordan er situasjonen i dag? Hva er årsakene til at mange unge velger å gjøre slutt på livet? Forfatteren peker på at en viktig forskjell mellom Hedvig og jentebøkenes helter er at foreldrene i bøkene er kjærlige, de elsker barna sine og vil deres beste, og de støter dem ikke fra seg når de gjør noe «galt», men prøver å veilede dem og lære dem hvordan de skal oppføre seg neste gang de kommer i en lignende situasjon. Men det som skjer i Hedvigs liv dreier seg ikke om henne, men om de voksne rundt. Hun har ikke råd til å gjøre opprør og feiltrinn, for hun kan ikke regne med farens uforbeholdne kjærlighet; fordi i bunn og grunn bryr hennes far Hjalmar seg bare om seg selv. Bratlands konklusjon er at Vildanden viser oss vrengebildet og baksiden av lydighetsidealet: Det bygger på postulatet om at foreldre er gode og faktisk vet best. Når Hedvig følger lydighetsidealet – hun som har en selvsentrert og egoistisk far som ikke har noe særlig å gi – betyr det for henne at hun blir «borte» som individ. Hennes tanker, læring, utvikling og fremtidsplaner har ingen plass i det livet hun er prisgitt. Bratlands tankeeksperiment er interessant, og det legitimerer spørsmålet om hvorvidt vi lærerutdannere igjen bør finne frem klassikere som Dikken Zwilgmeyer og la studentene lese henne parallelt med Ibsen. Jeg tipper det kan gi energi til diskusjonen om forholdet mellom foreldre og barn, den gangen – og ikke minst i dag – og i det multikulturelle Norge.

Antologien Ibsen og barndom forholder seg tidvis til Ibsens fiksjon som om det er levd virkelighet, og vurderer hvordan vi kan forstå denne virkeligheten og hva vi kan lære av den som mennesker og profesjonsutøvere. To av bidragsyterne er utøvende kunstnere, dvs. de «skaper kunst» selv. Men alle ti artiklene i Ibsen og barndom reflekterer at Ibsens tekster kan forstås av og berike barn, ungdom og studenter med, om de bare tilpasses og tilrettelegges for «de lærende» på en engasjerende måte; gjennom estetiske (kunstbaserte) læringsprosesser. Forfatterne viser at ikke bare er Ibsens verk en rik kilde til personlig erkjennelse, men åpner også opp for at vi som formidlere får syn for de mulighetene som ligger i flerfaglig undervisning. Det er spennende å lese disse ulike bidragene som ledd i den pågående diskusjon rundt spørsmålet om en gjeninnføring av en litterær kanon i norsk skole. Antologien Ibsen og barndom. Møter mellom profesjonsfag og litteratur frembringer gode argumenter for hvorfor det er en stor unnlatelsessynd å frata dagens barn og ungdom og unge voksne muligheten til å møte Ibsens kunst. Jeg vil varmt anbefale denne antologien som pensum på alle typer lærerutdanninger.