Jeg vil begynne med å takke opponentene for å ha lest og vurdert mitt arbeid, for de hyggelige ord de kommer med i omtalen av det, og for den interessante kritikken de anfører. Jeg skal i det følgende gi noen betraktninger omkring de fleste av de momentene som bringes opp i de to innleggene. Da jeg oppfatter at opponentenes innvendinger delvis tangerer hverandre, vil jeg springe mellom de to innleggene heller enn å behandle dem hver for seg. Innvendingene reiser interessante prinsipielle problemstillinger som jeg her vil gi mitt bidrag til å belyse.

I

Jeg begynner med begynnelsen. At førsteopponent Mønster opplever avhandlingen som på én gang «bred og smal», er i og for seg ikke så underlig. Nettopp forsøket på grundig å utlegge en snever nasjonal og epokal kontekst, som jeg oppfatter at hun i hvert fall til en viss grad beklager, utgjør selve avhandlingens hovedprosjekt. At litteratur- og idéhistoriske kategorier som modernisme, ekspresjonisme og vitalisme også kunne dannet grunnlaget for interessante diskusjoner av Uppdals lyrikk, er hevet over tvil; hans diktning innbyr på sett og vis til nettopp slike diskusjoner der den tar opp i seg ulike modernistiske tendenser, og der den plasserer seg i det som har blitt oppfattet som et slags litteraturhistorisk tomrom i fortellingen om den norske litteraturens utvikling fram mot en fullblods modernisme. Når jeg likevel ikke gir slike begreper noen viktig plass i avhandlingen (med det siste delvis som et unntak), er det først og fremst av to grunner. For det første har slike sammenhenger vært utforsket i nokså stor grad allerede,1 og som jeg også skriver i avhandlingen, har modernisme og ekspresjonisme siden Ystads avhandling utgjort de primære rammene for lesningen av Uppdals lyrikk.2 Skjønt mye her naturligvis kan diskuteres, er dette allerede pløyd mark, og dessuten den eneste delen av Uppdals lyriske landskap som er pløyd opp med noen grad av grundighet. I avhandlingen har jeg ønsket å utfordre synet på disse sammenhengene som de eneste eller viktigste for forståelsen av Uppdals lyrikk, ved å sette denne inn i andre og i hvert fall ved første øyekast mer overraskende historiske, men ikke først og fremst litteraturhistoriske, rammer. For det andre følger den nasjonale og temporale avgrensningen på sett og vis som en konsekvens av avhandlingens teoretiske og metodologiske utgangspunkt. For når Uppdal med sin diktning forsøker å henvende seg til og virke i sitt samfunn og sin samtid, slik det ligger som en hovedtese i avhandlingen at han gjør, er det ved å knytte an nettopp til nasjonalt og historisk spesifikke kontekster eller diskurser gjennom å turnere motiver, temaer og topoi knyttet til disse. Rett nok er ikke disse kontekstene avskjermet fra geografisk og historisk bredere diskurser, og særlig vitalismens tankegods gjør seg også gjeldende på mange områder. Derfor har også diskusjonen av vitalistiske impulser en ikke uvesentlig plass i avhandlingen. Både innlednings- og avslutningsvis går jeg langt i å gjøre vitalismens betoning av vekst og livskraft til en slags underliggende tankefigur for hele den delen av Uppdals lyriske produksjon som avhandlingen behandler, og dermed også til et grunnleggende moment i avhandlingens resonnement (jf. særlig s. 81–83 og 383–402).

Likevel skal jeg innrømme at det har vært en utfordring å finne en hensiktsmessig avgrensning av det kontekstuelle materialet som trekkes inn. Jeg har ingen illusjoner om at jeg har funnet noen ideell løsning i så måte, og det ideelle er vel her neppe heller en reell mulighet, noe de to opponentenes innvendinger for så vidt illustrerer: Der Mønster etterlyser en geografisk og historisk videre ramme omkring analysene, opplever Wærp mine forsøk nettopp på å utvide den temporale og geografiske konteksten som forstyrrende og overflødige. Sistnevnte peker på et viktig moment når han med henblikk på avhandlingens mange fotnoter spør: «Er det problemet med kontekstuelle studier som her kommer til syne; konteksten kunne alltid vært større, eller noe annet kunne vært trukket inn.»

II

Kanskje har Mønster rett i at jeg tegner en autonomiestetisk lyrikkforståelse med for skarpe trekk. Også nykritikken er naturligvis et historisk situert fenomen og en reaksjon på en annen og tilsvarende historisk bestemt litteraturforskningspraksis, og uten bevissthet om historiens betydning for språklig og litterær meningsdannelse er dens representanter naturligvis heller ikke. Hennes innvending på dette punktet kunne kanskje blitt reist med enda større styrke under henvisning til den formalistiske litteraturforskningen som jeg også kritiserer, der den stundom feilaktig tilskrives en antihistoriserende ambisjon, mens ledende skikkelser som Sjklovskij, Jakobson og Tynjanov understreker at kunstens litterære former og grep er gjenstand for historisk endring og utvikling. Jeg vil også gi henne rett i at det kapittelet hun nevner fra Kittang og Aarseths Lyriske strukturer, rommer momenter som kunne og kanskje burde vært diskutert, og som nok kunne tjene til å moderere det bildet jeg tegner av dem.

Likevel oppfatter jeg ingen av disse tilnærmingene som orientert mot historien i den forstand jeg etterlyser i avhandlingen. Om Kittang og Aarseth ser sjangrer, diktformer og dikterroller som historiske fenomener, gjør de det like fullt klart at historien for dem ikke legger føringer for lesningen eller leseren; «én ting er hvordan han selv ser på sitt verk og rettferdiggjør det som diktning», skriver de om Whitman og hans historisk betingede syn på diktningen og dikteren, «noe annet er hvordan hans lyrikk skal oppfattes og tolkes av leseren». Diktene «må tale for seg selv» (1998, 241). Mønsters Brooks-sitat er hentet fra en fotnote som kvalifiserer det han under henvisning til T. S. Eliot holder fram som en metodisk vinning, nemlig at leseren i sin vurdering av diktet «would not be forced to go outside the poem to find some criterion external to it, but would be able to find a criterion in the organization of the poem itself by assessing the relative complexity of the unifying attitude» (Brooks 1947, 255f). Når samme mann erklærer at han ikke har ment «to imply that the poet does not inherit his ideas, his literary concepts, his rhythms, his literary forms – that he does not inherit, in the first place, his language itself» (ibid., 215), illustrerer han det jeg oppfatter som en tendens både hos formalister, nykritikere og mange andre som har lest lyrikk og annen litteratur i disses fotspor, nemlig den at litteraturen betraktes som et lukket system, som riktignok språklig står i berøring med den omgivende historien, men som først og fremst angår seg selv: Den enkelte teksten befinner seg innenfor en litterær tradisjon, en tradisjon som blant annet består i at litterære former utvikles og avløser hverandre. Berøringen med historien utenfor litteraturen skjer først og fremst ved at litteraturen bruker et historisk foranderlig språk og ved at den står under idéhistoriens (langsomt) skiftende innflytelse. Hvordan litteraturen ellers interagerer med sin ikke-litterære omverden, og hvordan en slik interaksjon kan virke inn på forståelsen av diktet, kan vel knappest sies å befinne seg innenfor et formalistisk eller nykritisk lyrikksyns interessefelt, og perspektivene herfra synes å ha begrenset verdi i forsøket på å utrede slike spørsmål.

Når det gjelder Adorno, forstår han rett nok diktet som et historisk og sosialt bestemt produkt, men i mine øyne går han for langt i å redusere diktet til nettopp et produkt av og et slags symptom på de historiske og sosiale forholdene det er oppstått under. «[D]en samfunnsmessige tolkningen av lyrikk [...] skal [...] ikke sikte seg inn direkte mot verkenes, langt mindre forfatternes såkalte sosiale ståsted eller samfunnsinteresse», slår han fast i «Tale om lyrikk og samfunn». «Tolkningen skal snarere utrede hvordan samfunnet som helhet, som motsigelsesfylt enhet, viser seg i kunstverket» (2003, 370f). Hans perspektiv åpner altså ikke for at diktet betraktes som en sosialt engasjert tekst som aktivt henvender seg til og forsøker å virke i sitt samfunn og sin samtid, noe som står som et helt sentralt premiss i det lyrikkbegrepet jeg forsøker å ringe inn.

Til tross for at jeg heller ikke kan adoptere Adornos forståelse av lyrikksjangeren, er den posisjonen jeg stiller meg i, mindre ensom enn Mønsters kritikk kanskje kan gi -inntrykk av. Når jeg forsøker å gripe diktet som en tekst som aktivt interagerer med sitt samfunn, er det med støtte i en historiserende litteraturforskningstradisjon som internasjonalt strekker seg tilbake i hvert fall til 1980-tallet. Det er en stund siden forskere som Greenblatt, Montrose og McGann, som jeg blant annet lener meg på, var litteraturvitenskapelige outsidere. Mitt «opgør» med formalistiske og nykritiske lesemåter er i så måte vel forberedt.

III

Den historiserende tilnærmingen til Uppdals lyrikk leder tidvis til lesninger der «konteksten [...] blir styrende», hevder Wærp, lesninger som ifølge Mønster er «styret af en på forhånd given kontekstuel viden». Innvendingene er prinsipielt interessante, ikke minst fordi de i mine øyne hviler på problematiske premisser knyttet til forståelsen både av diktet og av lesningen. Det første først: «Hvad i digtet selv skulle retferdiggøre en sådan læsning?» spør Mønster til min behandling av diktet «Bekken»; «Diktet i seg selv gir ikke grunnlag for dette», heter det når Wærp kritiserer lesningen av «Skifting». Mitt motspørsmål vil være: Hva er «diktet selv»? Lar det seg teoretisk forsvare å postulere et «digtet selv» som en viss historisk kontekst konkret må være nedfelt i for at man skal kunne rettferdiggjøre en bestemt kontekstuell lesning? Mitt svar vil være nei. Det er et hovedpoeng i det bakhtinianske språk- og litteratursynet jeg anlegger, at en språklig ytring aldri eksisterer «i seg selv», utenfor de sammenhengene den ytres eller oppfattes innenfor. Heller ikke diktet eksisterer således «i seg selv», uavhengig av konteksten det leses i. Til og med forestillingen om at diktets «ordmateriale i sig selv» er stabilt, kan utfordres av bokhistoriske eller edisjonsfilologiske perspektiver. Ja, allerede i det øyeblikk man betrakter teksten som tilhørende en bestemt sjanger, blir det tilsynelatende faste ordmaterialet flytende, skal vi tro Bakhtin (2005).

En slik relativisering av diktets materie trenger imidlertid ikke lede til en total relativisme der alle lesninger er like legitime eller alle kontekster er like relevante. Det kan kanskje framstå paradoksalt, men jeg vil hevde at én måte å unngå en slik total relativisme på er å foreta en ytterligere relativisering, nemlig en historisk relativisering også av lesningen. Og det leder meg videre til det andre premisset jeg oppfatter som problematisk i opponentenes kritikk. For bemerkningen om at min diktlesning er «styret af en på forhånd given kontekstuel viden», later til å hvile på den antakelsen at diktet også kan leses uten påvirkning fra slike forkunnskaper. Også det er etter mitt syn en umulighet. En lignende tanke synes å ligge til grunn når Wærp skriver at «[e]n generell fare ved kontekstuelle lesninger er at den konteksten fortolkeren velger, lett kan bli en nøkkel som fører til heller hardhendte allegoriske lesninger». Det kan nok være en fare, men betyr det at man er trygg hvis man holder seg unna kontekstualiserende lesninger? Er det noe spesifikt ved allegoriserende lesninger som rettferdiggjør den metaforiske henspillingen på fysisk maktbruk? Det kan neppe være tilfellet. Også synet på hvilke lesninger som er tvungne, styrte eller hardhendte, må betraktes som historisk betinget. Begge opponentene later her til å behandle en historisk kontekstualiserende tilnærming til lyrikken som et markert avvik fra en umarkert og kontekstløs norm, fra en lesepraksis hvor man kan lese uanfektet av ens på forhånd gitte kontekstuelle viten. Men her kunne vi gripe tilbake til Mønsters ovenfor nevnte innvending: Også ikke-kontekstualiserende lesemåter er historisk bestemte, og dermed uttrykk for bestemte syn på hva diktning er, hvordan den bør leses, hva som tilskynder dens tilblivelse, hvor den har sin berettigelse, hva som er dens kvaliteter etc. Når hun beklager den «tilsidesættelse af digtenes æstetiske potensiale» som ifølge henne følger av avhandlingens historisk kontekstualiserende lesemåte, beklager hun fraværet av én bestemt historisk spesifikk og kontekstuelt farget lesemåte, en lesemåte som vokste fram i og med de teoriretningene jeg stiller meg i opposisjon til. Det kan altså ikke være snakk om en motsetning mellom på den ene siden en lesning styrt av kontekstuell viten og «farvet af de kontekstuelle briller, hvorigennem digtet anskues», og på den ene siden en «fri» og kontekstuavhengig lesning. I stedet må det dreie seg om en motsetning mellom ulike kontekstuelt styrte lesninger, noe jeg også poengterer i avhandlingen (s. 43–46) når jeg viser hvordan en betoning av Uppdals forbindelser til ekspresjonismen raskt leder til lesninger der diktningen selv, den dikteriske subjektiviteten og det dikteriske språket gjøres til diktets hovedsak. Når mine lesninger for opponentene framstår som kontekstuelt eller teoretisk tvungne, kan det derfor ikke skyldes at de er styrt av en på forhånd gitt kontekstuell kunnskap, men derimot at de er styrt av en annen kunnskap enn den vi vanligvis lar styre våre lesninger av det tidlige 1900-tallets lyrikk. Hit hører kunnskapen om de litteraturhistoriske kategoriene som Mønster savner behandling av, og hit hører også betoningen av diktets «flertydige indhold» og «flersidige betydningspotensiale», samt ønsket om å unngå «at betydningspotensialet indskrænkes». Den typen tilnærminger som hun etterlyser, er like lite som mine egne lesninger kontekstuavhengige eller brilleløse. Derfor er det prinsipielt problematisk når begge opponentene synes å framstille en historisk kontekstualiserende lesemåte som et avvik fra en fri eller nøytral lesemåte, et avvik som potensielt utsetter diktleseren, diktlesningen eller diktet for «fare».

Mot en slik tanke vil jeg altså ta til orde for en dobbel historisering eller relativisering, det vil si for en historisering både av diktet og av lesningen. Her ligger det en utvei ikke bare fra forestillingene om «diktet selv» og om en slags «lesningen selv», men også fra den totale relativismen som tilsynelatende kan oppstå idet man avskaffer slike absolutter. Gjennom en slik historisering åpnes nemlig diktlesningen for det at det har eksistert (og eksisterer) andre sosialt og historisk bestemte syn på hva lyrikk er, og på hvordan den bør leses. Og tar man en slik historisk spesifikk lyrikkforståelse som utgangspunkt, må den enkelte lesningen vurderes ikke ut fra hvorvidt den er i overensstemmelse med et tidløst «diktet selv», men ut fra spørsmålet om hvorvidt den er overbevisende innenfor rammene av det lyrikksynet som aktiveres. Spørsmålet blir ikke (bare) hvorvidt lesningen «modsvarer min oplevelse af digtet», men (også) hvorvidt lesningen er historisk plausibel, hvorvidt den kan antas å motsvare en historisk lesers opplevelse eller forståelse.

Et slikt perspektiv bidrar til å belyse kritikken Wærp retter mot min bruk av Barrys begrep «deep context». Ifølge Barry skal en dyp kontekst ha «a ‘warranty’ or ‘trigger’ within the text» (2007, 26), men Wærp har «problemer med å se at datidens polarekspedisjoner skulle ligge i diktene». Men dette er – som jeg også diskuterer i avhandlingen (s. 56–58) – et problematisk vilkår. Betyr det, som Wærps innvending synes å peke mot, at vi på en eller annen måte må være i stand til å finne henvisninger i dette tilfellet til en polarutforskningsdiskurs for å kunne kalle denne for en dyp kontekst? Hva skulle i så fall regnes som en slik henvisning? Betinger det at ordet «polar» er til stede i teksten, at teksten motivisk framstiller polare landskaper,3 eller at dikteren i diktningen eller andre steder uttrykker interesse for polfarerne? Jeg tror ikke det, og også her er begrunnelsen historisk. Det er en helt sentral tese i avhandlingen at motiver knyttet til snø, is, vintermørke, kulde, isolasjon, nordlys etc. i Uppdals samtid var ladet med betydninger som var forbundet med den samtidige polarutforskningen. Forestillinger knyttet blant annet til fysisk og sjelelig prøvelse, åndelig utvikling og vekst, nasjonalt og sivilisatorisk framskritt o.a. heftet ved disse motivene, lyder argumentet, uavhengig av hvorvidt dikteren – eller leseren – var opptatt av Nansen og Amundsen (og det er her et poeng at det polare ikke er utskilt fra en slik bredere vinterlig eller nordlig motivkrets, men at «polare» betydninger også hefter ved de andre vinterlige motivene og fenomenene, slik jeg også diskuterer i kapittel 17). Det er gjennom bruken av disse motivene – og den medfølgende påkallelsen av slike betydninger – at de polare ekspedisjonene ligger (eller lå) i mange av Uppdals dikt. (En moderne – og på mange måter motsatt – parallell kunne for eksempel være begrepet karbondioksid, som man i dag neppe kan nevne uten å aktivere betydninger knyttet til forurensning, global oppvarming og miljø-ødeleggelse, uavhengig av hvorvidt den som ytrer ordet, er opptatt av slike saker eller ikke.) På samme måte kan man si at «Isberget» aktiverer samtidige fortolkningsrammer knyttet til høvdingkulten når det så sterkt betoner åndelig suverenitet og opphøyethet, mens de nasjonale undertonene i «Bekken» oppstår fordi diktets sentrale motiver – fjellet og vannkraften – på tidlig 1900-tall var forbundet med forestillinger om nasjonalt framskritt. Slike betydninger forsyner Uppdal seg av, men det er nettopp fordi disse betydningene ikke åpenbart ligger i diktene for en leser i 2016, at det har vært maktpåliggende å bruke så mye plass på å legitimere de ulike kontekstenes eller diskursenes relevans og aktualitet i sam-tiden. Kontekstenes dybde ligger så å si skjult i historien.

Og her nærmer jeg meg et svar på kritikken om at noen av diktlesningene mangler forankring i diktene selv. For er det ikke selve lyrikklesningens standardmetode å knytte begreper, troper, figurer, topoi i diktet sammen til betydningsmessige helheter ved hjelp av vår viten om livet, verden, kunsten, språket e.l.? Som lesere aktiverer vi jo vårt register av viten og erfaringer – vår erfarings- og forventningshorisont – i møte med teksten. Forståelsen av diktet kan altså ikke bare hvile på hva som «ligge[r] i diktene», men like mye på hva leseren legger i diktene. Det er vel nettopp derfor konteksten styrer forståelsen. Og her ligger argumentet: Fordi jeg mener betydninger fra de aktuelle diskursene tilhørte den gjengse viten om verden i Uppdals norske samtid, mener jeg at betydninger herfra trolig vil ha tilhørt en samtidig referanseramme som diktene knytter an til. «Diktet i seg selv», kunne man hevde, var trolig et annet i 1920 enn det er i 2016. Det er dette andre diktet jeg i avhandlingen forsøker å belyse.

Så kan det naturligvis hende at jeg ikke har lyktes helt i dette forsøket på å sette diktene i forbindelse med slike samtidige referanserammer. Opponentenes innvendinger kan tyde på at det i hvert fall tidvis er tilfellet. Det som er anført ovenfor, endrer selvfølgelig ikke på det at en lesning vil stå svakt dersom det framstår som om det tekstlige primærmaterialet mangler forbindelse med de historiske rammene lesningen gjøres i lys av. Men det prinsipielle poenget jeg likevel vil hevde, er at kritikken må formuleres annerledes. Den må ta utgangspunkt (også) i spørsmålet om lesningenes historiske plausibilitet, ikke (bare) i spørsmålet om deres samsvar med en nåtidig leseropplevelse. I forlengelsen av dette vil jeg hevde at min tilnærming ikke «ensretter lesningen i forhold til nogle bestemte, aktuelle diskurser», slik Mønster hevder, men vel så mye – nettopp gjennom å knytte lesningen til visse historisk spesifikke diskurser – åpner for en bredere vifte av fortolkningsmuligheter enn det som hittil har stått til rådighet, for det enkelte diktet, for Uppdals lyrikk og kanskje også for lyrikksjangeren som sådan. All den tid jeg ser det som tvilsomt om flertydigheten kan «være et faktum i digtene selv», synes kravet om at diktlesningen skal «være åben for digtenes flersidige betydningspotentiale» å representere en like stor fare for ensretting som mine egne kontekstuelt styrte lesninger.

IV

Mønster spør hva jeg oppfatter som litteratur- og lyrikklesningens forpliktelser, og hun stiller opp det «at læse digtene med sigte på det potentiale, som de og deres ordmateriale i sig selv har» mot det «at indsætte og forstå digtene i de historiske rammer, hvorunder de er blevet til». Hun peker selv på at motstillingen er problematisk stilt opp, men også hennes «både–og» er i mine øyne problematisk, fordi det synes å hvile på den nevnte forestillingen om at en ahistorisk eller ikke-historisk lesemåte eksisterer som alternativ til en historisk relativ eller relativiserende. Etter mitt syn må det tvert imot være en av litteratur- og lyrikkforskningens fremste forpliktelser å bidra til å utvikle en historisk forståelse av litteraturen som også rommer en historisk forståelse av litteraturlesningen, det vil si å utvikle ikke bare en forståelse av enkelttekster i lys av visse historiske omstendigheter, men en forståelse av hvordan litteraturen og lyrikken har virket og blitt forstått i historien. Som mer enn antydet ovenfor, omfatter en slik historisk forpliktelse i mine øyne også en forpliktelse til å prøve å relativisere våre sjangerforståelser og lesemåter.

Denne historiske forpliktelsen er viktig ikke minst fordi forestillinger om en lesemåte og et lyrikkbegrep som er hevet over historiens omskifteligheter, fort kan lede inn i et slags -litteraturhistorisk sirkelresonnement. For idet vi løfter flertydigheten, det mangfoldige betydningspotensialet, aporiene eller andre beslektede begreper opp til selve lyrikkens særmerke og lyrikklesningens ratio, risikerer vi å etablere (eller opprettholde) en lyrikk- og litteraturforskning som metodologisk er innrettet mot å reprodusere etablerte forestillinger om hva lyrikk er, hva lyrikk har vært, og hva lyrikk kan være og gjøre. Illustrerende er det litteraturhistoriske bildet av Rolf Jacobsens kanoniserte debutsamling Jord og jern (1933). Samlingen står som selve den lyriske modernismens portalutgivelse i Norge, og vi finner her en rekke dikt som bekrefter gjengse oppfatninger knyttet til modernistisk lyrikk: tematisering av byen og teknologien i «Byens metafysikk»; frykten for teknologiens skyggesider i «Fanfare», urban fremmedgjøring i «Signaler», metapoetisk tematikk i «Regn». Men dette er bare halve sannheten, for den første halvparten av diktsamlingen består nesten utelukkende av naturskildringer. Det dreier seg ikke om en romantisk beåndet natur som lar dikteren ane tilstedeværelsen av en høyere makt eller en høyere virkelighet, og ei heller om et moderne fremmedgjort individ som lar sin angst eller sin Weltschmerz projiseres ut på landskapet, men om skildringer av fjell og hav, elver og isbreer, opplevd, framstilt og fortolket nettopp som fjell og hav, elver og isbreer, tidvis med undertoner av nasjonal patos. -Tittelens begreper «Jord» og «jern» er dermed tematisk og motivisk speilet i samlingens oppbygning, inndelt som den er i de to delene «Skyggene» og «Morgenfrost», med konjunksjonen «og» representert ved diktet «Flammen», som utgjør bindeleddet mellom de to avdelingene. Men når Jacobsens samling antologiseres eller behandles i lyrikkforskningen, glimrer diktene fra denne første halvdelen stort sett med sitt fravær, når man da ser bort fra åpningsdiktet «Regn», med sin åpenbart metapoetiske tematikk. Og hva så? Jo, ikke bare går man da glipp av den strukturelle og tematiske helheten samlingen utgjør, men man står også i fare for å havne i nevnte sirkelresonnement: Siden lyrikklesningen helst vil påpeke flertydigheter, ambivalenser etc., konsentrerer man oppmerksomheten omkring dikt som belønner denne typen lesninger. Når så lesningene av slike dikt får danne grunnlaget for forståelsen av lyrikken som (historisk) sjanger, blir det også slike dikt man leter etter når man orienterer seg i lyrikken og lyrikkhistorien. Slik blir en del av lyrikksjangeren opphøyet til selve sjangerens essens (det Kittang og Aarseth kaller «ren lyrikk» (1998, 36)), og én lesemåte blir opphøyet til selve måten å lese og forstå lyrikk på. Og idet ettertidens lyrikkforståelse projiseres tilbake på fortiden, sitter man også igjen med et litteraturhistorisk bilde som tilfredsstiller et moderne syn på lyrikksjangeren, men som ikke åpner for at andre tider også kan ha hatt andre måter å forstå sjangeren på. Når Mønster innvender at min lesning av «Isberget» ikke motsvarer hennes opplevelse av diktet, skyldes det kanskje at mine lesninger ikke er innrettet mot å utrede leseropplevelsen til en leser fra det tidlige 21. århundret, men i stedet mot å undersøke hvordan en slik opplevelse kan ha artet seg for en som leste Uppdals diktning et århundre tidligere, med alle de teoretiske forbehold som knytter seg til en slik anstrengelse. Det vil, tror jeg, på mange punkter dreie seg om nokså ulike opplevelser, som speiler nokså ulike syn på hva lyrikksjangeren er eller var, og hva den kan og kunne gjøre. Uppdals lyrikk prises i samtiden for sine kraftfulle skildringer av naturen, og Jacobsen omtalte sin egen debututgivelse som «en samling landskapsbilleder»,4 men moderne lyrikkforskning later til å mangle lesemåter som kan gripe og belyse disse sidene ved lyrikken. Den later i liten grad til å være innrettet mot å forstå en slik landskapsskildring som ikke tematiserer en (brutt) enhet med naturen, det dikteriske språkets grenser, en indre uro, en moderne fremmedhet eller andre typisk romantiske og modernistiske lyriske temaer. Slikt passer ikke inn i en lyrikkforståelse som gjør flertydighet, metalitteraritet etc. til lyrikkens fremste kjennemerker, og som lar en nokså begrenset mengde erfaringer og følelser få utgjøre lyrikkens tematiske repertoar, slik som (havarert) romantisk enhetsfølelse, moderne fremmedgjøring eller angst, teknologifrykt eller -begeistring, diverse metaspråklige og metalitterære funderinger, ved siden av de sentrallyriske temaene, selvfølgelig. Når Olav Nygard utgir sin debutsamling Flodmaal i 1913, har han med et dikt kalt «Tankar um framtida». Det tar utgangspunkt i Amundsens sydpolbragd og anlegger et slags skråblikk på samtidens pol-erobringsdiskurs idet det fabulerer om en framtidig kolonisering av månen, av Mars og til sist av resten av «allheimen» (Nygard 1913, 14–16). Også en slik samtidskommentar fikk plass innenfor lyrikksjangeren på det tidlige 1900-tallet, men i dag går slike dikt oftest under radaren når lyrikkforskere orienterer seg i litteraturhistorien. Og dermed er jeg redd man også, i hvert fall til en viss grad, fortegner eller entydiggjør det litteraturhistoriske bildet av lyrikksjangeren. Slike problemer ser jeg det som en viktig forpliktelse for lyrikkforskningen å forsøke å bøte på, og min avhandling har vært ment som et forsøk på å bidra til dette.

V

Jeg opplever det som berettiget når Mønster etterlyser en grundigere behandling av diktenes formmessige sider. Her ligger det, som hun påpeker, et potensial for interessante diskusjoner. I tillegg til de momentene hun nevner, kunne man også nevne sonettdiktningens rolle i etableringen av nasjonale litterære tradisjoner i Europa (jf. f.eks. Furniss og Bath 2007, 367). Jeg tror også hun har helt rett i at det ligger mange interessante og uutnyttede momenter i Uppdals tilknytning til en nasjonalromantisk tradisjon. Her kunne – eller kanskje burde – avhandlingens kontekstualiserende perspektiv vært avgrenset annerledes. Også på et annet punkt vil jeg gi min fulle tilslutning til et av Mønsters poenger. For hun peker på noe vesentlig når hun spør om ikke noe av fascinasjonskraften til diktet «Isberget» ligger i «den lettere rådvilde position, som det sætter os som læsere i». Her er jeg helt enig i at nettopp flertydigheten er en viktig side ved diktet, som min egen lesning i større grad burde ha tatt opp i seg. Men i motsetning til henne vil jeg ta til orde for å innordne også et slikt aspekt under den allegoriske forståelsesrammen som jeg setter diktet inn i. For også opplevelsen av å stå overfor noe ugripelig er helt i tråd med samtidens bilde av høvdingen, også slik dette tegnes av Uppdal, især i hans omtale av åndshøvdingen Garborg (jf. avh. s. 362f). Opplevelsen er også antydet i versene «Og ingen veit kvar eg tek slut under sjøens lók» (str. 9) og «for ingen kjenner mine grensur, kan difor ikkje mæle min slut» (str. 10). Slik det vanlige individet aldri helt kan fange inn høvdingen som «ånd», som er ordet Uppdal selv bruker om Garborg (Uppdal 1965, 41), kan heller ikke leseren gripe «Isberget» som dikt. Også framstillingen av møtet med isberget – og «Isberget» – som en sublim erfaring (jf. avh. s. 363), passer inn i et slikt bilde.

Opponentene etterlyser mer om Uppdals forhold til Hålogaland, og Wærp påpeker helt riktig at Uppdal selv trolig aldri var nord for trøndelagsfylkene. Dette illustrerer noe av poenget jeg har forsøkt å hevde: De håløygske sonettene er neppe ment som landskapsskildringer i betydningen beskrivelser av et betraktet landskap, men som forsøk på å bygge opp et bestemt bilde av Norge og Nord-Norge. Det er forsøk på å mytologisere mer enn på å avbilde. Hva angår navnet, står det helt sentralt i Uppdals språksyn og språkbruk at nasjonens framtidige språk må skapes gjennom en revitalisering av språklige tradisjonselementer (jf. avh. s. 386), og i så måte synes bruken av betegnelsen Hålogaland alt annet enn paradoksal.

Det er også godt mulig det ikke gjorde noe for Uppdal at navnet Hålogaland historisk utelukker Finnmark. Som Wærp bemerker, kan man gjenkjenne samtidige stereotype og nedsettende – og kanskje ganske enkelt rasistiske – holdninger i de glimtene man får av samene i hans diktning. Ikke minst synes diktet «Peter Dass» å spille på den alt annet enn positive framstillingen av samene i Nordlands Trompet. Slik ser Uppdal ut til å stille seg på linje med mange både før, etter og samtidig med ham, idet han gjør urbefolkningen nærmest til en del av – og til en negativ kraft i – naturen. Mer generelt kan man si at Uppdal inntar den samme paradoksale holdningen som andre har påpekt i deler av polarlitteraturen,5 når han synes å idealisere det opphavlige, uberørte og voldsomme i den nordlige naturen samtidig som han framhever det heroiske i menneskets kamp mot de kreftene som tilskrives den samme naturen.

Når det gjelder avhandlingens form, peker begge opponentene på ting som kunne og burde vært gjort annerledes. Det høye antallet «tror» og «bør» oppfatter jeg først og fremst som et stilistisk problem, og det samme gjelder de mange fotnotene. Men hva kapittelstruktur og volum angår, kan jeg ikke annet enn å si meg enig med dem, skjønt jeg også her til mitt forsvar vil bemerke at både avhandlingens tekstgrunnlag og Uppdals språklig nyskapende praksis er omtalt tidligere enn det Wærp anfører (hhv. på side 10 og s. 81–83).

Avslutningsvis vil jeg igjen takke begge opponentene for den interessante og innsiktsfulle kritikken de har rettet mot min avhandling. Som jeg håper det har gått fram av det foregående, inviterer deres spørsmål til diskusjoner som jeg tror det er viktig å føre innenfor lyrikkforskningen spesielt og litteraturforskningen generelt, og jeg er takknemlig for å ha fått denne anledningen til å gi mitt besyv med i en slik samtale.

Litteratur

Adorno, Theodor W. 2003. «Tale om lyrikk og samfunn» (oversatt ved Arild Linneberg). I Atle Kittang et al. (red.): Moderne litteraturteori. En antologi. Oslo: 369–384.

Andersen, Per Thomas. 2012. Norsk litteraturhistorie. 2. utg. Oslo.

Bakhtin, Mikhail M. 2005. Spørsmålet om talegenrane. Omsett og med etterord av Rasmus Slaattelid. Oslo.

Barry, Peter. 2007. Literature in Contexts. Manchester.

Birkeland, Bjarte. 1975. «Den nye lyrikargenerasjonen». I Edvard Beyer (red.): Norges litteraturhistorie, bind 4 (red. Rolf Nyboe Nettum et al.): Fra Hamsun til Falkberget. Oslo: 587–687.

Brooks, Cleanth. 1947. The Well Wrought Urn: Studies in the Structure of Poetry. New York.

Claudi, Mads Breckan. 2005. Uppdal og Europa. En studie av Kristofer Uppdals tidlige lyrikk sett i lys av tysk litterær ekspresjonisme. Oslo.

Eggen, Arnljot. 1980. «Kristofer Uppdal – eit litteraturhistorisk kapittel som bør skrivast på nytt». I Kjell Heggelund et al. (red.): Forfatternes litteraturhistorie, bind 2: Fra Nils Kjær til Kristofer Uppdal. Oslo: 202–217.

Eglinger, Hanna. 2010. «‘Traces against time’s erosion’. The Polar Explorer between Documentation and Projection». I Anka Ryall et al. (red.): Arctic Discourses. Newcastle: 2–18.

Furniss, Tom og Michael Bath. 2007. Reading Poetry. An Introduction. 2. utg. Harlow.

Hagen, Erik Bjerck. 2007. «Kristofer Uppdal (1878–1961)», i Hagen et al. (red.): Den norske litterære kanon 1900–1960. Oslo: 29–45.

Kittang, Atle og Asbjørn Aarseth. 1998. Lyriske strukturer. Innføring i diktanalyse. Oslo.

Lillebo, Hanne. 1998. Ord må en omvei. En biografi om Rolf Jacobsen. Oslo.

Longum, Leif. 1996. «Nasjonal konsolidering og nye signaler, 1905–1945». I Bjarne Fidjestøl et al. (red.): Norsk litteratur i tusen år. Teksthistoriske linjer. Oslo: 399–538.

Nygard, Olav. 1913. Flodmaal. Kristiania.

Robinson, Michael F. 2006. The Coldest Crucible: Arctic Exploration and American Culture. Chicago.

Stegane, Idar. 2005. «Tre pionerar i nordisk lyrikk». I Hadle Oftedal Andersen og Idar Stegane (red.): Modernisme i nordisk lyrikk 1. Helsinki: 25–40.

Uppdal, Kristofer. 1965. Om dikting og diktarar. Litterære artiklar i utval med etterord ved Leif Mæhle. Oslo.

Vassenden, Eirik. 2012. Norsk vitalisme: litteratur, ideologi og livsdyrking 1890–1940. Oslo.

Wærp, Henning Howlid. 2012. «Den arktiske pastoralen. Fridtjof Nansen, Knud Rasmussen, Helge Ingstad». I Heming Gujord og Per Arne Michelsen (red.): Norsk litterær årbok. Oslo: 197–216.

Ystad, Vigdis. 1978a. Kristofer Uppdals lyrikk. Oslo.

—. 1978b. «Etterord», i Kristofer Uppdal: Isbergskalden. Utvalde dikt. Ved Vigdis Ystad. Oslo: 127–134.