I den første artikkelen i dette nummeret gir Sarah J. Paulson en analyse av hvordan det visuelle former tematikken og estetikken i Lars Ramslies roman Fatso (2003). Det er særlig visuelle uttrykksformer utviklet innenfor den perifere, men allestedsnærværende pornofilmsjangeren som påvirker Ramslies roman. Voyeurisme, et gjennomgående trekk i -pornografien, er tematisert i romanen, og Paulson belyser hvordan Ramslie stiller leseren i en dobbel kikkerposisjon, hvor leseren både kikker på hovedfiguren Rino Hanssen og deler hans erotiserende, maskuline blikk på kvinner. Paulson avdekker hvordan romanen fører to diskursive prosjekter samtidig, ett rettet mot protagonistens jakt på seksuelle erfaringer, og ett som handler om hans utvikling av en mer maskulin kropp. Samlet sett mener Paulson at Ramslie leverer en satirisk og ironisk kritikk av samtidens overfiksering på sex. Ved å fokusere på hvem som ser og hvem som blir sett på, er vi bedre i stand til å forstå makt- og kjønnsrelasjoner i vårt samfunn.

Nummerets andre artikkel, Camilla Schwartz’ «Take me to Neverland», er en bredt anlagt studie av en av dansk samtidslitteraturs sentrale tendenser: motviljen mot det å bli voksen. Denne tendensen kommer til uttrykk i tekster innenfor ulike sjangrer av forfattere som Asta Olivia Nordenhof, Christina Hagen, Hanne Viemose, Olga Ravn, Bjørn Rasmussen og Cecilie Lind. Inspirert av psykoanalytiske tilnærminger og kjønnsteori forstår -Schwartz denne tendensen som en voksenfobi, det vil si som en form for hysterisk motstand mot det å bli voksen. Voksenfobien, som i disse tekstene særlig kommer til uttrykk i spørsmål knyttet til kropp og seksualitet, er ifølge Schwartz et ambivalent uttrykk. På den ene siden rommer den et subversivt potensial. Det dreier seg da om en protest mot det -senkapitalistiske diagnosesamfunnet. På den andre siden tar den form av et ønske om å bli sett og anerkjent. Ettersom litteraturens idealisering av den androgyne kjønnsposisjonen virker i tråd med dagens dominerende kjønnsrepresentasjoner innenfor moteverdenen, gir imidlertid Schwartz et argument for å se voksenfobien mer som et affirmativt uttrykk for vårt senkapitalistiske samfunn enn som en subversiv holdning.

Hvilken funksjon kan skjønnlitteraturen ha om den ikke bare skal være seg selv nok, eller en gullfisk i et akvarium? Gro Dahle og Svein Nyhus har gjennom en rekke utgivelser for barn utfordret og tematisert vanskelige og tabubelagte emner, samtidig som de gir en slags oppskrift på hvordan man kan takle det tabubelagte, gjerne supplert med en håpefull slutt. I artikkelen «Når mor er gullfisk. Estetikk og etikk i bildeboka Akvarium» (2014) følger Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy opp dette perspektivet med en mer detaljert analyse av historien om Moa som bor hjemme sammen med moren. Der er det noe som er galt, eller i hvert fall annerledes, siden moren er en gullfisk som svømmer rundt og rundt i sirkel. Analysen tar for seg periteksten og ikonoteksten i bildeboka og stiller seg spørsmålet om dyreallegorien kan være til hjelp i visualiseringen av et følelsesmessig fravær mellom mor og barn. Med støtte i blant andre Maria Nikolajeva og Martha Nussbaum argumenterer Bjorvand Bjørkøy for at bildeboka kan bidra til å kultivere og utfordre leserens estetiske og etiske sanser.

I dette nummeret har vi også gleden av å by på disputasstoff med utgangspunkt i Mads B. Claudis doktoravhandling, Bakover, nordover og framover. Framskrittstro, høvdingkult, vitenskap og geografi i og omkring Kristofer Uppdals lyrikk. Her settes blant annet lyrikk-begrepet under debatt.

God lesning!

Oslo, desember 2016