Lyrikeren Kristofer Uppdal foretar et slags hamskifte i perioden 1910–1914. Den tidligste lyrikken hans, som utgis i årene 1905–1909, domineres av motiver knyttet til vekst, blomstring og skapelse, i naturen så vel som i menneskelivet. Her handler det om varme, sol, lys, bevegelse, dans, sang, og om vår og sommer. Men allerede i tittelen på samlingen som kommer ut i 1915, varsles det et oppbrudd fra denne motivkretsen. Den heter Snø-rim. Det signaliseres at innholdet – rimene – er forbundet med, handler om eller springer ut av snøen, kulden og vinteren.

Dette har andre lagt merke til før, og siden Vigdis Ystads avhandling om Uppdals lyrikk fra 1974 har disse endringene blitt knyttet til Uppdals opphold i Tyskland i 1913 og 1914, og ikke minst til en mulig og sannsynlig befatning med ekspresjonistisk kunst og diktning der. Det tror jeg er en riktig og viktig kobling.

Men jeg tror også at denne vendingen kan ha andre og mer nærliggende grunner. En av disse ligger i et trekantet bygg i sjøkanten på Bygdøy. Der ligger nemlig «Fram». Det var båten som Fridtjof Nansen prøvde å nå Nordpolen med i årene 1893–96, som Otto Sverdrup brukte da han kartla ukjente områder nord for det kanadiske fastlandet i perioden 1898–1902, og som Roald Amundsen la fra land med i 1910 med kurs for Sydpolen.

En annen grunn befinner seg i dag på Teknisk museum på Tåsen, men for 100 år siden sto den i et kjellerrom i Det kongelige Frederiks universitet. Her bygde fysikeren Kristian Birkeland en lufttett glassboks som han plasserte en magnetisert metallkule inni. Når han bestrålte kula med katodeståler, oppstod det nord- og sørlys rundt polene. Dette var et viktig ledd i hans arbeid med å løse den såkalte nordlysgåten. Et annet ledd i det samme arbeidet var konstruksjonen av et observatorium på en fjelltopp i Kåfjord i Finnmark, 900 meter over havet. Det ble etablert i 1899, og utbygd og permanent bemannet fra 1912.

Hva har så dette med Uppdals lyrikk å gjøre? Jo, og her ligger selve den metodiske inngangen til avhandlingen: Jeg tror at når Uppdal på 1910-tallet brått begynner å ta for seg av vinterlige, kalde og polare motiver, gjør han det fordi disse motivene er ladet med nokså spesifikke betydninger knyttet til disse historiske begivenhetene. Det handler om oppdagelse og framskritt: Det var på vinterens og kuldens område at polarpionerene kartla nytt land og bidro til forståelsen av de kreftene – geologiske, glasiologiske, oseanografiske – som former planeten og bestemmer livsvilkårene her. Og det var i den nordlige vinternatta at Birkeland fant sitt viktigste studieobjekt, og dermed også utgangspunktet for etableringen av det han i et avisintervju i 1912 kaller «en ny verdenslære», der elektromagnetismen er selve universets opphavs- og drivkraft. På overordnet nivå handler det om å sprenge grensene for det kjente og det mulige, om å «åbenbare […], hvor langt mennesket kan flytte det gjørliges grænsepæle, til hvilke højder han formår at løfte sin existens», som Sigurd Ibsen skriver året før (Ibsen 1911, 213). Og i norsk sammenheng er det altså framfor alt i kalde og polare strøk at disse grensepælene flyttes. På denne måten blir det nordlige og vinterlige også knyttet til forestillinger om nasjonalt framskritt. På begynnelsen av 1900-tallet var vinteren i Norge ikke bare én av fire årstider. Det er «upatriotisk at udsætte noget paa Vinteren, fordi den ansees for en specifik national Aarstid, en Medgift vi har faat med Nordpolen», skriver Nils Kjær sarkastisk i 1908 (Kjær 1908, 62).

Samtidig er dette en tid da også andre grenser brytes. Kategorier som tid og rom, materie og ånd synes å være i spill, ikke minst som følge av framskritt innenfor fysikkfaget. Og når ingeniører og vitenskapsfolk påviser krefter som kan anvendes, men ikke presist begripes – for eksempel usynlige stråler som lar oss se gjennom tett materie, og bølger som gjør det mulig å kommunisere lydløst gjennom løse lufta – så blir det i hvert fall fra humanistisk hold oppfattet som om naturvitenskapen selv har «bevist» at verden rommer mer enn det som kan gripes gjennom en materialistisk, positivistisk orientert vitenskap. Grensene mellom naturvitenskapen, åndsvitenskapen og kunsten blir utydelige. «Naturvidenskapen gav ikke den endelige sandhet», skriver litteraturhistoriker Kristian Elster i 1924: «Menneskene kan ikke komme sandheten nærmere end gjennem en individuel digtning» (Elster 1924, 762).

Slike forestillinger, tror jeg, tar Uppdal med seg inn i sin lyrikk når han på 1910-tallet forsyner seg av det som for ham er nye motiver, og avhandlingen min er et forsøk på å lese samlingene Snø-rim fra 1915, Solbløding fra 1918 og Altarelden fra 1920 med slike betydninger for øye.

Avhandlingen er firedelt: Første del har jeg kalt «Historien». Her diskuterer jeg hvordan Uppdal tematiserer historien og betydningen av historisk erkjennelse i noen kjente og mindre kjente dikt. Blant de første er diktet «Sauros-skratt», der diktets «eg», som er en «flyg-sauros», er en stemme fra en fjern fortid som idet den graves fram fra jorden som fossil så å si seirer over tiden og glemselen. Saurosen blir en representant for sagnet og den historiske innsikten som sagnet er bærer av. I diktet «Domedag-syndflo-ragnaroksdaude» blir den samme saurosen og det samme sagnet også til et vern mot sivilisatorisk kollaps.

I del to, «Høvdingen», diskuterer jeg Uppdals lyrikk i lys av kulten omkring det som ofte kalles store menn, heroser eller altså høvdinger. Det er en tro på at historien drives fram av store individ som i en slags selvoppofrende selvsentrisme bryter ny vei, avdekker nye sannheter og driver et menneskelig fellesskap framover. Den fremste premissleverandøren for denne tenkningen er den skotske filosofen Thomas Carlyle, men tanken målbæres av helt toneangivende stemmer i norsk offentlighet omkring århundreskiftet, som Bjørnstjerne Bjørnson, Halvdan Koht og Ernst Sars. Sistnevntes begrep om poetokraten plasserer seg innenfor de samme rammene, der det innsetter dikteren i rollen som folkefører og nasjonal ledestjerne, men også som sannsiger og samfunnsrefser. I denne delen leser jeg flere Uppdal-dikt som tematiseringer av en slik høvdingskikkelse, enten i konkret drakt, som i diktene om Aasmund O. Vinje og Jack London, eller som prototypisk figur.

Del tre har jeg kalt «Nordlyse-landet», etter tittelen på en av avdelingene i Altarelden. Her prøver jeg å vise hvordan Uppdal plasserer diktningen sin innenfor rammene av det som har blitt kalt den litterære kartleggingen av landet. Sentralt her står diktsyklusene «Haaløygske sonettar» og «Vidda», som jeg leser som skildringer av åndelige eller ikke-materielle sider ved to spesifikke norske landskap. Ikke minst når Uppdal i «Haaløygske sonettar» skildrer nordnorske diktere i naturbilder, tror jeg det bør leses både som en hyllest til disse dikterne – Petter Dass, John Klæbo, Jonas Lie, Elias Blix, Knut Hamsun og Bernt Lie – og samtidig som en framstilling av deres verk og deres «ånd» som krefter i den nordnorske naturen. På lignende vis som Aasmund O. Vinje knyttes til den norske fjellnaturen når navnet hans fester seg til en fjelltopp i Rondane, som det gjør omkring forrige århundreskifte, så prøver Uppdal her å skrive de nordnorske dikterne inn i den nordnorske naturen, slik at dikterne og diktningen deres så å si blir en del av den, eller i hvert fall en del av måten vi betrakter den på. Dessuten blir det norske fjell- og vinterlandskapet til et sted der man kan få innblikk i tilværelsens, universets og sjelens fundamentale krefter og vilkår. Her tjener nordlyset som representant for en kraft som både er av fysisk og åndelig art, og som viser seg både på den nordlige vinterhimmelen og i kunsten.

I den fjerde og siste delen, «Isbergskalden», leser jeg diktet «Isberget» i lys av de tre temaene som jeg nå har nevnt, og avslutningsvis skal jeg her trekke opp en hovedlinje i denne lesningen.

«Isberget» er et dikt om et isberg og av et isberg, i den forstand at isberget selv, i en slags menneskeliggjort form, fører ordet som diktets «eg». Diktet er massivt: 11 strofer, hver med 9 lange vers som alle har trykktung utgang. Allerede i formen skapes inntrykk av noe voldsomt og enestående. Inntrykket underbygges av et særegent kiastisk rimmønster som kan settes opp på formelen abbcacdda, med den særegenheten at første og siste vers ikke rimer, men slutter på samme ord, som i sin tur rimer på det midtre femte verset. Rimmønsteret tegner en slags trekantform, et stilisert isberg der det midterste verset utgjør toppen.

Sånn står altså isfjellet i sentrum i diktet, både som utsigelsesinstans, som hovedmotiv og som modell for den formelle strukturen. Likevel tror jeg diktet først og fremst handler om et menneske, og nærmere bestemt om en dikterrolle – og en dikterhøvdingrolle – som Uppdal gjerne ville se seg selv i, og gjerne ville bli sett i.

Dette blir tydelig om vi ser ut av diktet og inn i historien, og framfor alt til natt til 15. april 1912. Da går verdens største skip på et isfjell og synker. Leser man dekningen av ulykken i det som da var Norges største avis, Aftenposten, er det to ting som er slående. Det første er at den handler så mye om isfjell. I artiklene om ulykken både i morgen- og aftenutgaven den 16. april er det isfjellet som først møter leseren. Det andre er at isfjellet ganske raskt tilskrives egenskaper langt ut over de faktiske og fysiske. I den nevnte morgenutgaven finner vi en nøktern beskrivelse av isfjell som naturfenomen. Her leser vi om hvordan de blir til, om hvor store de kan bli, om hvordan de beveger seg, om andelene over og under vann, og dessuten om tåken som kan oppstå rundt dem. Men allerede samme kveld, i teksten som ledsager tegningen på førstesiden, er isfjellene besjelet og gjort til «farlige dødsseilere». Morgenen etter fortelles det om den «forræderske taage» og de «lumske isbjerge» som -terroriserer enhver skipskaptein og årvåken passasjer på overfarten mellom Europa og Amerika. Men isfjell var ikke ansett for å utgjøre noen spesiell fare for passasjertrafikken på Atlanteren forut for Titanic. Det som er i sving her, tror jeg, er en begynnende mytologisering av isfjellet som naturfenomen. De mytologiske aspektene ved forliset kommer klart til uttrykk når dikteren Theodor Caspari to og en halv uke etter ulykken trykker diktet «Dødsseileren» på forsiden av Aftenposten. Her gjøres båten til representant for menneskelig materialisme, forfengelighet og overmot, mens isfjellet er en utsending fra «livets almægtige Gud», som det heter. Budskapet er klart: Titanic representerer en menneskeslekt på avveie, isfjellet representerer en straffende makt. Det er en moderne versjon av den gamle greske forestillingen om hybris og nemesis.

Dette er forståelsesrammer som jeg tror er virksomme også når Uppdal trykker sitt isberg-dikt i 1920. Det er konnotasjoner knyttet til et slikt mytologisk møte Uppdal spiller på når han lar sitt isberg si: «eg tek det største skip – som ein fugl – og lyfter upp / og strør det som oske i mot min nordlyse-ragg.» Det er åndens møte med menneskets materialisme som skildres. Vi legger merke til at isberget ikke knuser eller senker skipet, men gjør det til aske. Materialismens symbol løftes opp og utsettes for nordlysets brann, og det er denne brannen som tilintetgjør det. Og når isberget i strofen etter sier: «Det finst ikkje ondt eller godt, – berre straaleskin», og videre: «– Eg er eit slikt straaleskin. – Er eg ond eller god?», gjøres isberget selv til en del av denne brannen, dette lyset og denne ånden, og dermed til en del av selve motkraften mot samfunnsmessig degenerasjon.

Det handler ikke først og fremst om grenseløs selvtilstrekkelighet, men om en skikkelse som hever seg over skillet mellom godt og ondt i en høyere saks navn, på samme måte som det faktiske isfjellet altså forstås som representant for en makt som ved å forårsake lidelse og død utøver en form for høyere justis. Det handler om viljen og evnen til å reise seg mot åndløshet og materialisme og om å hevde varige verdier i et samfunn i moralsk og verdimessig oppløsning. Og det handler om et «eg» som gjør nettopp dette. Dette isberg-egets åndelige styrke gjør at møtet med det blir en sublim erfaring; «Men er eg enn det fælaste skrømt dei veit, / dei står der i undring og gløymer alt, dei ser min fargebrand», heter det i nest siste strofe.

Det er dikterhøvdingen som skildres, en dikterhøvding som inngir sine omgivelser med frykt, men også med beundring, det vil si med ærefrykt. Og nettopp ærefrykten er ifølge Sars «Kjernepunktet i [Carlyles] historiske Filosofi»: «den tilbedende Beundring for den, der er høiere udrustet end en selv» har «til alle Tider været den vækkende og løftende indflydelse i Menneskets Liv», skriver han (Sars 1912, 380). En slik innflytelse vil isberget øve.

Men isberg-diktet er ikke bare et dikt om en bestemt dikterrolle, men også et forsøk på å agere i denne rollen. Erik Bjerck Hagen er inne på dette når han skriver at diktet i sin velde utsetter leseren for et «sjokk av negativ sublimitet» (Hagen 2007, 43). Det er ikke bare den dikterrollen diktet skildrer som framstår som både fryktinngytende og fascinerende, men også diktet selv. Slik isberget i diktet hensetter de som ser på det i en tilstand av ærefrykt, hensetter også «Isberget» leseren i en tilsvarende tilstand. På denne måten insisterer diktet på sin egen rolle som et virkemiddel for åndelig vekkelse og renselse: Det er et stykke åndelig sjokkterapi, og et varsko fra dikterhøvdingen Uppdal til sitt samfunn og til sin samtid.

Og dermed er jeg ved et poeng som egentlig er helt overordnet i avhandlingen. For det jeg i bunn og grunn har forsøkt å få fram, er at Uppdals diktning ikke fullt ut kan forstås innenfor rammene av et lyrikksyn som oppfatter diktet og diktningen først og fremst som uttrykk for allmenne eksistensielle erfaringer eller for metapoetiske betraktninger. Tvert imot tror jeg Uppdals diktning bør leses som tekster som er aktivt henvendt til sin samtid og sitt samfunn, som inngår i samtidige diskurser og tar del i samtidige diskusjoner, og som er ment å virke i det samfunnet den ble til i. Uppdal er en engasjert dikter, han vil utrette noe med diktningen sin. Han vil bryte og bygge veien framover for nasjonen og for mennesket, slik han også signaliserer når han i diktet «Andletet» sammenligner dikterens og rallarens virke: Begge bygger de et nytt og bedre samfunn. Diktningen og dikteren bidrar til utvikling og framskritt, intellektuelt, kulturelt, åndelig og samfunnsmessig, på historiens og på nasjonens grunn. Og derav tittelen: Ved å se bakover i historien og nordover i geografien kan man også stake ut veien framover. Det, tror jeg, er den store oppgaven Uppdal tar på seg som lyriker i de årene det her er snakk om.

Litteratur

Elster, Kristian d.y. 1924. Fra Wergelandstiden til vore dage. Bind 2 av Illustreret norsk litteraturhistorie. Kristiania.

Hagen, Erik Bjerck. 2007. «Kristofer Uppdal (1878–1961)». I Erik Bjerck Hagen et al. (red.): Den norske -litterære kanon 1900–1960. Oslo: 29–45.

Ibsen, Sigurd. 1911. Menneskelig kvintessens. Kristiania.

Kjær, Nils. 1908. Smaa Epistler. Kristiania.

Sars, Johan Ernst. 1912. Portrætter og essays, bind 4. Samlede værker. Kristiania.