Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Olav H. Hauges tidsallegorier

jorgen.sejersted@lle.uib.no

Jørgen Magnus Sejersted er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen. Han publiserer særleg om eldre norsk litteratur, først og fremst Ludvig Holberg og Henrik Wergeland. Siste publikasjon om lyrikksjangeren er «Følelse og eklektisisme i Lyriske strukturer» i NLvT 2/2015. Om Olav H. Hauge: «Litteraturkritikk som hyrdedikting. Resepsjonen av Olav H. Hauge» i Syn og Segn, 1/2001, «Olav H. Hauge» i Hagen og Aaslestad, Den norske litterære kanon 1900–1960 og «‘Det dårlegaste eg har gjort!’. Litt om Olav H. Hauge som gjendikter og omdikter av Stephen Crane» i Cathrine Strøm og Aasne Vikøy (red.) (2009), Mellomrom II. E-post: jorgen.sejersted@lle.uib.no

Olav H. Hauges tidsallegorier

Artikkelen drøfter tidsrepresentasjoner i diktningen til Olav H. Hauge (1908–1994). Gjennom å vise til sitater fra dagbøkene, argumenterer artikkelen for at denne dikteren ikke bare var opptatt av de filosofiske og poetiske sidene ved tidsopplevelsen, men at han også her var påvirket av en kulturkonservativ kristen tradisjon (Aasmund Brynildsen (1917–74), Egil A. Wyller (1925–)) som fra 1940-tallet og fremover formidlet den mystiske tidsforståelsen til Augustin og andre kristne mystikere som også ble oversatt til norsk, også landsmål, i perioden. Vekten på et mystisk-psykologisk tidsbegrep har konsekvenser for fortolkningen av Hauges dikt. For eksempel vil figurer knyttet til kosmos og naturen i et mystisk perspektiv ikke implisere evighet, men tvert imot være emblemer på en aristotelisk, fysisk kronologi og tidsforståelse. Artikkelen tolker flere av Hauges sentrale dikt som allegorier over det augustinske begrep om distentio («henspenthet»), slik denne tilstanden av psykologisk utvidelse blir forstyrret av distraksjoner og engstelser, eller blir satt i motsetning til en aristotelisk tid representert av diktets «Andre».

Nøkkelord: Olav H. Hauge, Aasmund Brynildsen, Egil A. Wyller, tidserfaring, tid i poesi, mystikk i poesi, Augustin

This article discusses representations of time in the poetry of Olav H. Hauge (1908–1994). Through quotes from Hauge’s diaries it argues that not only was this poet aware of the philosophical and poetical aspects of time as such, but that he was particularly influenced by a tradition of conservative Christian intellectuals (Aasmund Brynildsen (1917–74, Egil A. Wyller (1925–)) who, from the 1940s onwards, propagated a mystical concept of time originating especially in Augustine, but also found in other Christian mystics whose works were translated into Norwegian in this period. The predominance of the mystical and psychological concept of time has consequences for the interpretation of Hauge’s poems. For instance, in a mystical perspective, the frequent figures of nature and cosmos do not imply eternity, but on the contrary are emblems of Aristotelean, physical chronology and time. Several of Hauge’s poems are interpreted as allegories of the Augustine concept of distentio, as this psychological expansion is distorted by anxieties and distractions, or as it is juxtaposed with the Aristotelean time of the poem’s «Other».

Keywords: Olav H. Hauge, Aasmund Brynildsen, Egil A. Wyller, time in poetry, mysticism in poetry, Augustine
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon