Det er en stund siden sist det ble trykt en disputas i Edda, og det er synd, for disputasen har en viktig funksjon i våre fagmiljøer, og en distribusjon gjennom Edda bidrar til at den når ut til flere enn til miljøet ved den enkelte institusjonen. I dette nummeret har vi gleden av å presentere Wenche Larsens avhandling om Cecilie Løveids dramatikk. Den tar især for seg de to dramaene Balansedame (1984) og Barock Friise (1993) med vekt på «bildets betydning som teatralt virkemiddel». Og med denne disputasen oppfordrer vi samtidig andre doktorander og komiteer til å sende inn sine bidrag.

I tillegg byr dette nummeret som vanlig på både artikkelstoff og anmeldelser. I den første artikkelen, «Samlingen forsøger at forene det, der hører sammen», leverer Anne Maria Stagis en litterær analyse som viser hvordan Amalie Smiths mangslungne verk I civil (2012) lar seg forstå som samling. Ifølge Stagis legger verket selv opp til en slik lesning, idet samling utgjør det sentrale idégrunnlaget for både formen og tematikken i boken. Gjennom å trekke veksler på både museologiske og filosofiske refleksjoner omkring samling, virker Stagis’ tilnærming produktiv for forståelsen av verkets sjanger, komposisjon og eksistensielle tematikk om parforhold og identitetsutvikling. Denne analytiske tilnærmingen er museumshistorisk forankret både i middelalderens organisering av kuriositetskabinettene og i 1800-tallets kontekstorienterte organisering av de (natur)vitenskapelige samlingene. Men tilnærmingen gjør det også mulig å plassere Amalie Smiths verk litteraturhistorisk – som en del av en (ny)materialistisk tendens i den danske samtidslitteraturen.

Kristofer Uppdal er blitt en standard referanse i norsk litteratur for første halvdel av det 20. århundre, især takket være de sterkt ekspressive tekstene fra årene omkring 1920. Fra å være en prosaforfatter for de mange ble han etter hvert en poet for de få. Men det er ikke fremveksten av arbeiderklassen litteraturforskerne arbeider med. Det er subjektet i lyrikken det arbeides med, enten det dreier seg om nye nærlesninger eller ulike former for historiseringer. Eirik Vassendens bidrag til Uppdal-forskningen i dette nummeret – «Eg er eit slikt straaleskin» – retter seg særlig mot forbindelsene bakover, ikke til den tyske ekspresjonismen, men til den amerikanske poeten Walt Whitman. I norsk sammenheng ble hans Leaves of Grass introdusert av Kristofer Janson og kritisert av Knut Hamsun. Men det er få som har undersøkt Whitmans betydning for norsk poesi, inkludert Uppdals lyrikk. Vassenden går opp den danske og den norske Whitman-tradisjonen i forkant av Uppdal og finner en ledetråd til nye belysninger av Uppdals dikt.

I «Amtmandens Døttre som romantisk-realistisk tragedie» går Erik Bjerck Hagen resepsjonen av Camilla Colletts Amtmandens Døttre etter i sømmene for å utforske ulike synspunkter på forholdet mellom romantiske og realistiske tendenser i romanen. Et viktig moment for Bjerck Hagen er at «Colletts romantikk allerede er hennes realisme, og at spenningen mellom det ene og det andre derfor alltid har vært sterkt overdrevet». Bjerck Hagen argumenterer videre for at nyere forskning har mistet av syne både hvordan romanen forener det romantiske og det realistiske, og dens iboende tragedie. Slik sett er artikkelen en forlengelse av Bjerck Hagens større kritiske prosjekt, hvor han stiller grunnleggende spørsmål ved hvordan litteraturvitenskap bedrives i moderne tid.

God lesning!

 

Oslo, juni 2016