Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leiar
(side 89-91)
av Ståle Dingstad, Thorstein Norheim og Ellen Rees
Vitenskapelig publikasjon
(side 92-104)
av Beatrice M. G. Reed
SammendragEngelsk sammendrag

Mellom ødemarken og sanatoriet

Økokritisk blikk på tre av Stina Aronsons sene noveller

Stina Aronsons prosautgivelser fra og med gjennombruddet med romanen Hitom himlen i 1946 er i stor grad lagt til en tynt befolket ødemark i nord-Sverige. Selv om naturen spiller en avgjørende rolle i disse tekstene, er den blitt viet lite oppmerksomhet i Aronsonforskningen. Artikkelens mål er å vise hvordan grensene mellom mennesker og natur er gjenstand for stadig utprøving i Aronsons sene forfatterskap. Denne grenseoverskridende tendensen er særlig påfallende i tekster der «ödemarkssanatoriet» utgjør det umiddelbare miljøet. Gjennom nærlesning av tre av novellene fra samlingen Sång til polstjärnan (1948) argumenteres det for at den ambivalensen som Aronsons særegne språkliggjøring gir rom for, har affinitet til økokritikkens problematisering av et moderne antroposentrisk verdensbilde.

Nøkkelord: Stina Aronson, natur, økokritikk, ødemark, antroposentrisme

Between the wilderness and the sanatorium.

An ecocritical approach to three of Stina Aronson’s late short stories.

Most of the prose works Stina Aronson published after the breakthrough she had with Hitom himlen (This Side of Heaven) in 1946 take place in a sparsely populated area in northern Sweden. Even though nature plays a significant role in these texts, however, little attention has been paid to this in readings of Aronson’s prose. The article demonstrates how boundaries between humans and nature are subject to constant questioning in Aronson’s late works. This transcending tendency is particularly striking in texts where «ödemarkssanatoriet» (the sanatorium in the wilderness) constitutes the immediate environment. Through close readings of three short stories from the collection Sång to polstjärnan (Song to the North Star) (1948), it is argued that the ambivalence Aronson’s distinctive verbalization allows for has an affinity with an ecocritical assessment of modern anthropocentrism.

Vitenskapelig publikasjon
(side 106-120)
av Peter Svare Valeur
SammendragEngelsk sammendrag

En annerledes form for skjønnhet

Denne artikkelen forbinder G.W.F. Hegels filosofi og noen dikt fra diktsamlingen Profylaktisk skjønnhet av den norske poeten Vemund Solheim Ådland. Den hevder at den store uenigheten blant kritikerne av Ådlands tidlige dikt kan bli satt i perspektiv ved hjelp av Hegels innflytelsesrike diskusjoner av lyrikkens vesen, og av forskjellen mellom skrift og tale. Artikkelen demonstrerer at Ådlands diktning avviker fra Hegels dialektiske system, men at den bekrefter filosofens påstand om at moderne poesi «går ut over seg selv, men likevel i form av kunst innenfor sitt eget område». Sentralt for diktanalysene står påvisningen av en spenning, en «irritasjon», mellom det sanselige og det åndelige, skrift og klang, og den særegne «skjønnheten» denne spenningen bidrar til.

Nøkkelord: Skjønnhet,Husserl,«tese»,irritasjon,skrift,klang

«A Different Kind of Beauty»

This article brings together the philosophy of G.W.F. Hegel and poems from the collection Profylaktisk skjønnhet (Prophylactic Beauty) by contemporary Norwegian poet Vemund Solheim Ådland. It claims that the critical controversy surrounding Ådland’s early poems can be fruitfully discussed by means of Hegel’s influential discussion of the nature of the lyric, and the difference between the written and the oral. Ådland’s poetry is shown to depart from Hegel’s dialectics, while confirming the philosopher’s claim that modern poetry «transcends itself yet remains within the sphere of art». Central to my analysis of the poems is the elaboration of a «tension» or «irritation» between the sensual and the spiritual, the sound and the script, and the «different kind of beauty» which results from it.

Vitenskapelig publikasjon
(side 123-137)
av Marianne Egeland
SammendragEngelsk sammendrag

«Du store alpakka» – eller «cor-wumph»?

Historien om Stompa, Jennings og kostskoleromanen

Fortellingene om 15 år gamle Stompa og livet på Langåsen Pensjonatskole er en av de største suksessene i norsk radiohistorie og i norsk barnelitteratur. Personene vi blir kjent med, og situasjonene de involveres i, fremstår som særegent norske. Men Stompa er en adaptasjon av et engelsk forelegg: Anthony Buckeridge sine historier om den elleveårige Jennings og vennene hans på Linbury Court Preparatory School, realisert først i BBC og deretter i bokform. Med sine kostskolefortellinger skrev Buckeridge seg inn i en lang, britisk tradisjon, om et skoleslag som knapt fantes her til lands da Stompa gjorde sitt inntog i lørdagsbarnetimen i 1958. Spørsmålet om hvorfor serien ble så populær, henger sammen med to andre spørsmål som også diskuteres i artikkelen, hvordan Jennings ble adaptert og transkodet til hjemlige forhold, og hvorfor kostskolefortellingene har en så vedvarende appell. En av ingrediensene i dette stykket oversett litteratur- og kulturhistorie er norsk engasjement i oppbyggingen av den etiopiske marinen, som Bodøs far bisto med.

Nøkkelord: adaptasjon, Anthony Buckeridge, Nils-Reinhardt Christensen, Jennings, kostskoleromanen, Stompa

«Du store alpakka» – or «cor-wumph»? Stompa, Jennings and the school story

The stories about fifteen-year-old Stompa and life at Langåsen Pensjonatskole are one of the biggest successes in Norwegian radio history and children’s literature. The characters we come to know and the situations they are involved in appear as peculiarly Norwegian. But Stompa is an adaptation of English source texts, Anthony Buckeridge’s stories about eleven-year-old Jennings and his friends at Linbury Court Preparatory School. They were first broadcast by the BBC as radio plays in 1948 and then published as novels in a series of 24 books. Writing his school stories, Buckeridge joined an old British tradition – the boarding school story – staged at an institution hardly known in Norway when Stompa went on the air for the first time in NRK’s Children’s Hour in 1958. The question of why Stompa became so popular is linked to other issues discussed in the paper concerning the adaptation and transcoding of Jennings to Norwegian culture and why the school story has such a lasting appeal among young readers.

Vitenskapelig publikasjon
(side 138-158)
av Gudleiv Bø
SammendragEngelsk sammendrag

Arne Garborg med og utan filter

Dagbok 1905–1923

Arne Garborg skreiv dagbok dei siste 20 åra av livet sitt. Då enka hans, Hulda Garborg, redigerte dei for utgiving (AG: Dagbok 1905-1923, I-VI, Oslo 1924-27), strauk ho passasjar som ho fann uhøvelege for publisering. Denne artikkelen avdekker visse mønster i strykingane. Det meste som galdt generelle ideologiske spørsmål, blei ståande; men mange personkarakteristikkar strauk ho. Garborg vidareutviklar nasjonalismen sin – politisk nasjonalisme i høve til Sverige og i høve til utanlandske kapitalinteresser i Norge; i høve til Danmark og det danske er det framleis kulturnasjonalisme som gjeld – med ein svip av etnisk nasjonalisme i botnen. Ved unionsoppløysinga var Garborg sterkt imot eit kongedømme i Norge; han ville ha republikk. Han var også motstandar av valet av konge. Mange passasjar om dette har blitt utelate. – Hulda har vore meir radikal og konsekvent i strykingane sine på to område som stod henne sjølv nær: alt som gjeld Det norske teatret og alt som gjeld «Tuften», sonen deira. I båe tilfelle blir kritikk utelate; rosande utsegner slepper igjennom. Garborg må ha vore ein fjern far medan «Tuften» var yngre, men gradvis synest sonen å ha stimulert eit lysare syn hjå han på ætta og ættesamanhengen.

Nøkkelord: Arne Garborg, Hulda Garborg, revisjon, sensur, dagbok

Arne Garborg with and without filter

Diary 1905–1923

Arne Garborg (1851–1924) kept a diary during the last twenty years of his life which his widow, Hulda Garborg (1862–1934), published after his death. She removed certain passages, however: While ideological discussions are mostly rendered in full, critical comments on individuals are often omitted. Garborg was a leading ideologist on nationalism during all of his adult years, and he elaborates on such questions in his diaries. When Norway seceded from the royal union with Sweden in 1905, Garborg was opposed to establishing a monarchy and resisted the choice of king. Hulda removed most passages on these topics. She was even more radical and consistent in her censorship of two other topics: first, comments on «The Norwegian Theatre» – of which she was the founder and leader – and, second, on their son, whom they called «Tuften». In both cases she removes criticism and includes praise. Garborg must have been a remote father when their son was young, but gradually he came to appreciate him more – a fact which seems to have alleviated his sense of guilt for having shattered his own family as a young man.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon