I samråd med Universitetsforlaget og Eddas redaksjonsråd har redaksjonen bestemt seg for å foreta noen endringer i tidsskriftets publiseringspraksis. Allerede fra og med nummer 2 i 2016 trer en endring i kraft som springer ut av en avtale Universitetsforlaget har inngått med CrossRef om registrering av DOI (digital object identifier) på alle tidsskriftartikler som publiseres på Idunn. En DOI er en unik kode for elektroniske objekter og en internasjonal standard for pålitelig identifisering av blant annet en elektronisk artikkel. DOI-en har mange viktige funksjoner for Eddas forfattere. Blant annet gjør den en artikkel bedre søkbar og forenkler registreringen av dens påvirkningsfaktor. For bidragsyterne innebærer DOI-registreringen en viktig rutineendring i føringen av litteraturlister. Siden medlemmer av CrossRef forplikter seg til å sikre at manusforfatterne gjengir korrekt sitering av andres artikler, betyr dette at bidragsyterne må oppføre DOI i litteraturlistene, for alle referanser som har DOI. For å finne ut av hva DOI-koden til en referanse er, eller om en DOI i det hele tatt finnes, kan man gjøre et raskt søk etter tittel, forfatternavn osv. på http://search.crossref.org/.

En annen endring som trer i kraft umiddelbart, er at vi ikke lenger vil bruke Universitetsforlagets egen stil for kildehenvisninger. I stedet går vi over til forfatter-år varianten av Chicago-stilen. Det er flere grunner til dette. Chicago-stilen er mer komplett, særlig når det gjelder nye medier, og den brukes i økende grad både i mediestudier og litteraturstudier. Den er dessuten vidt brukt internasjonalt, og dermed i tråd med våre ambisjoner om å gjøre Edda til det ledende tidsskriftet for nordisk litteraturforskning, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Det finnes en gratis nettbasert Chicago forfatter-år veiledning på norsk på nettsiden Søk & Skriv (http://sokogskriv.no/kildebruk-og-referanser/referansestiler/chicago-forfatter-aar/). Søk & Skriv er utarbeidet av universitetene i Bergen og Oslo, Høyskolen i Bergen, Norges Handelshøyskole og Nasjonalbiblioteket og dekker det meste en bidragsyter til Edda vil ha behov for.

For å kunne fortsette å ivareta Eddas ambisjoner, oppfordrer vi alle til å minne om og reklamere for tidsskriftet i både inn- og utland. Vi ønsker oss stadig flere gode artikler som handler om nordisk litteratur enten det dreier seg om tekst- eller verklesninger, om komparative analyser som kontekstualiserer nordisk litteratur i et bredere perspektiv eller om verk i andre medier som er relevante for nordisk litteratur som fag, skrevet på skandinaviske språk eller på engelsk.

I dette første nummeret i 2016 kan vi by på fire høyst ulike artikler. Den første artikkelen, «I nivelleringens tid. Kön og konservatism i Carl Sundbecks Elsa i Upsala (1897)», er skrevet av Maria Andersson og tar for seg det hun kaller en hybrid av en ungpikebok og en universitetsroman. Handlingen i boken er lagt til studentbyen Uppsala med sitt rike foreningsliv og sine mange politiske debatter. Dit kommer den sekstenårige Elsa som formidler sine inntrykk gjennom brev og dagboksnotater til venninnen Ebbi. Forfatteren bak var den sterkt konservative presten og nasjonalisten Carl Sundbeck som fikk boken publisert anonymt. Den har siden levd et temmelig upåaktet liv. Når Andersson henter den frem igjen, er det ikke for å presentere et bortgjemt forfatterskap, men for å belyse hvordan en ung kvinne brukes, dels naivt, dels satirisk, men innenfor rammene av en konservativ tankegang til å formidle diskusjoner om følgene av kvinnenes utvidede muligheter til studier og arbeidsliv. Slik gir boken et bilde av Sverige i miniatyr.

Grethe Fatima Syéds artikkel «Reflektert realisme i Torborg Nedreaas’ Av måneskinn gror det ingenting og Tomas Espedals selvfiksjon» tar for seg to tilsynelatende svært forskjellige forfattere som har det til felles at de begge kommer fra Bergen. Mens Nedreaas var en sosialt og politisk engasjert forfatter, medlem av kommunistpartiet og tidlig verdsatt for sin realisme og sin tendens, er Espedal med sine selvfremstillinger mer prototypen på en romantisk-modernistisk kunstnerfigur. I artikkelen problematiseres denne motsetningen, og Syéd undersøker grunnlaget for å betrakte Nedreaas som en estetisk bevisst kunstner og Espedal som en sosialt engasjert realist. Det gjør fremstillingen av de respektive forfatterne både spenstig, overraskende og original.

I den tredje artikkelen, «Horror and Postcolonial Guilt in Abo Rasul’s Unfun», viser Elisabeth Oxfeldt hvordan den siste romanen i Abo Rasuls (Matias Faldbakken) trilogi om skandinavisk misantropi, Unfun (2008), knytter an til horrorsjangeren. Gjennom å lese romanen langs to spor, fremstår den nærmere bestemt som et eksempel på rase-horror. På den ene siden anlegger Oxfeldt et mediespor der de intertekstuelle forbindelsene til Carol Clovers Men, Women, and Chain Saws gjør romanen til en skrekkfilmpastisj. På den andre siden etablerer hun et litterært spor der de intertekstuelle forbindelsene til Joseph Conrads Heart of Darkness gjør boken til en postkolonial roman. Ifølge Oxfeldt er boken et uttrykk for både kollektiv skyld og postkolonial melankoli, og det er hennes poeng å vise hvordan Rasul også inkluderer leseren i verkets artikulering av slike samfunnsaktuelle spørsmål og erfaringer.

Den siste artikkelen i dette nummeret, Jonas Ingvarssons «Digital epistemologi og tidigmoderna tankeformer: Mot en pedagogik för 2000-talets humaniora», undersøker hvordan den såkalte digitale vendingen påvirker humanistisk forskning. Ingvarssons grep ligger i å se på det digitale ikke bare som et metodologisk verktøy (ordsky, topic modeling eller databaser) eller som et begrenset sett med forskningsobjekter (som blogger eller dataspill), men som et epistemologisk ståsted, en ny måte å forstå og håndtere omgivelsene våre på. I denne ambisiøse og vidtfavnende artikkelen argumenterer Ingvarsson for at også tidligmoderne kunnskapsformer kan bidra til en utvidet digital epistemologi som er relevant for alle typer humanistisk forskning. For Ingvarsson er den logiske konsekvensen av den digitale vendingen en ny pedagogikk for humaniora som forener det digitale med eldre, ofte gjenglemte kunnskapsformer.

 

Ellers håper vi å kunne glede våre lesere med flere bokanmeldelser så vel som med debattstoff om den klassiske Ibsen.

 

Oslo, januar 2016