Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 1-3)
av Ståle Dingstad, Thorstein Norheim og Ellen Rees
Vitenskapelig publikasjon
(side 4-16)
av Maria Andersson
SammendragEngelsk sammendrag

Artikeln undersöker föreställningar om kön och hur de används för att framföra kritik av demokratiseringsprocessen i det samtida Sverige i Carl Sundbecks Elsa i Upsala (1897). Syftet är att belysa hur en flicka används i romanen och mer allmänt i ett konservativt idégods, för att visualisera och bearbeta de omvälvningar som kvinnans utvidgade rättigheter under 1800-talet inneburit. Genom en analys av genre, den kvinnliga berättaren, skildringen av utveckling och mognad, samt manliga och kvinnliga samhällssfärer diskuteras framställningen av kön och nationalism i Sundbecks berättelse.

I artikeln visas att Elsa i Upsala utgör en hybrid av en flickbok och en universitetsroman. Blandningen av genrer iscensätter hur gränsen mellan kvinnor och män samt deras verksamhetsområden har överträtts i det moderna livet, vilket har lett till en försvagning av nationen. Den naiva flickberättaren används för att kritisera den moderna utvecklingen, men hon fungerar också som en motpol till de emanciperade studentskorna och deras förvanskade kvinnlighet.

Nøkkelord: Carl Sundbeck, flickbok, universitetsroman, modernitetskritik, nationalism

In a Time of Democratization. Gender and Conservativism in Carl Sundbeck’s Elsa i Upsala

This article examines notions of gender and how they are utilized in criticism of the process of democratization in contemporary Sweden in Carl Sundbeck’s Elsa i Upsala (1897). The aim is to analyze how a girl protagonist becomes the means to visualizing and processing changes in the status of women in the 19th century. Gender and nationalism in Sundbeck’s narrative are discussed through an analysis of genre, the female narrator, processes of development and maturation, and male and female spheres.

Elsa i Upsala is a hybrid of a girl’s book and an academic novel. The mix of genres reflects the gender transgressions of a modern life style which result in a weakening of the nation. The naïve girl narrator formulates criticism of modernity but she also functions as a positive counter-type to the emancipated female university students and their deformed femininity.

Vitenskapelig publikasjon
(side 17-33)
av Grethe Fatima Syéd
SammendragEngelsk sammendrag

Torborg Nedreaas' Av måneskinn gror det ingenting og Tomas Espedals selvfiksjon

Denne artikkelen nærmer seg forfatterne Tomas Espedal og Torborg Nedreaas med litt andre forutsetninger enn det som har vært vanlig. Motsatt hovedtendensen i resepsjonen, blir det sett etter selvrefleksjon og kunsttematikk hos Nedreaas, og tradisjonelle realistiske innslag hos Espedal. På denne måten søkes det å løse opp i det skarpe skismaet enkel realisme – avansert modernisme. Det blir gjort nedslag i Nedreaas' første roman, Av Måneskinn gror det ingenting (1947) og den seinere delen av Espedals forfatterskap. Disse har en god del felles når det gjelder tematikk, men har blitt fremstilt svært forskjellig, ikke minst hva aktualitet angår, i og med at det ene forfatterskapet regnes blant våre viktigste, mens det andre er så godt som glemt. Artikkelforfatteren ønsker å vise at en del av forskjellene ikke nødvendigvis ligger i tekstene, men har blitt lest frem og forstørret av leserne i en tradering der, som alltid, kjønn, politisk standpunkt, estetiske preferanser og andre verdidommer styrer.

Nøkkelord: Torborg Nedreaas, Tomas Espedal, realisme, selvrefleksivitet, estetikk, sanselighet, identifikasjon resepsjon

Self-reflected realism

Torborg Nedreaas’ Av måneskinn gror det ingenting and Tomas Espedal's autofiction

Although the main tendency in the reception has been to view Torborg Nedreaas as a traditional, realistic writer and Tomas Espedal as a correspondingly more sophisticated one, this is not necessarily an adequate representation. Taking the opposite approach, this article aims to look for aesthetic awareness and self-reflexivity in Nedreaas and, vice versa, traditional, realistic motifs and themes in Espedal. This counters an often unconscious but still dominant notion that realism is a less advanced mode of writing than modernism. One of the conclusions in the article is that this is a misconception – a misconception with consequences. Today, Nedreaas is largely forgotten, although not necessarily due to the quality of her writing. This article also seeks to highlight other reasons, whether political, gender-related or rooted in aesthetic preferences.

Vitenskapelig publikasjon
(side 35-46)
av Elisabeth Oxfeldt
SammendragEngelsk sammendrag

Horror og postkolonial skyld i Abo Rasuls Unfun

Artikkelen analyserer Abo Rasuls Unfun (2008) som et eksempel på rase-horror. Romanen leses langs to spor: 1) et mediespor der Unfun betraktes som en skrekkfilmpastisj i dialog med Carol Clover’s Men, Women, and Chain Saws, og 2) et litterært spor der Unfun vurderes som en postkolonial roman i dialog med Joseph Conrads Heart of Darkness (1899/1902). De to sammenhengende sporene tolkes deretter i lys av begrepene kollektiv skyld og postkolonial melankoli slik Paul Gilroy definerer dem i After Empire (2004). Artikkelens mål er å vise hvordan Rasul inkluderer sin skandinaviske leser i vår tids rasisme, imperialisme og globalisering.

Nøkkelord: Matias Faldbakken, rase, skrekkfilm, horror, postkolonialisme, skyld, melankoli

Horror and Postcolonial Guilt in Abo Rasul’s Unfun

In this article, Abo Rasul’s Unfun (2008) is analysed as an example of race horror. The novel is read along two axes: 1) a medial trajectory along which Unfun is understood as a contemporary horror film pastiche in dialogue with Carol Clover’s Men, Women, and Chain Saws, and 2) a literary trajectory along which Unfun is understood as a postcolonial novel in dialogue with Joseph Conrad’s Heart of Darkness (1899/1902). I examine these two intersecting trajectories in light of collective guilt and postcolonial melancholia – terms used by Paul Gilroy in After Empire (2004). What this reading reveals is how Rasul ultimately implicates his Scandinavian reader in post-1989 racism, imperialism and globalization.

Vitenskapelig publikasjon
(side 49-62)
av Jonas Ingvarsson
SammendragEngelsk sammendrag

Digital epistemologi och tidigmoderna tankeformer. Mot en pedagogik för 2000-talets humaniora

Den här texten tar sin utgångspunkt i en tankeform som går under benämningen digital epistemologi. Grundtanken är att de digitala verktyg och uttryck vi omger oss med innebär ett radikalt skifte i hur vi uppfattar och hanterar den information vår omgivning består av – konsekvensen av detta borde vara att vi måste finna nya sätt att kommunicera vår kunskap om omvärlden, såväl den samtida som den historiska. Textens poäng är att svaren på de nya epistemologiska och pedagogiska utmaningarna kan sökas inte bara i digitala hjälpmedel utan också i för- och tidigmoderna estetiska kunskapsformer, som i den digitala tidsåldern kan aktualiseras på nytt. Därmed åstadkoms en desautomatisering såväl av vår samtida digitala kultur som av vårt sätt att närma oss kulturhistoria och estetik.

Nøkkelord: Digital epistemologi, digital humaniora, mediearkeologi, tidigmodernitet, förmodernitet, emblematik, desautomatisering, pedagogik

Digital Epistemology and Early Modern Aesthetics: Towards a 21st Century Pedagogy for the Humanities

Affirming Alan Liu’s concept of digital epistemology (2014), it is suggested in this article that media archaeological and pedagogical approaches be applied to both digital culture and the humanities more general. The concept of digital epistemology discussed here suggests that the historical curriculum should be revised, since «the digital» – understood as a perspective, or a lens (Lindhé 2013; O’Gorman 2006) – shifts our focus in the treatment of historical topics and aesthetics.

Consequently, in this article it is argued that the answers to the epistemological and pedagogical challenges of today lie not just in digital tools and devices, but also in premodern and early modern modes of thought. By combining digital perspectives with premodern or early modern modes of thought we arrive at a deautomatization (Shklovsky 1917; Agrell 1997) of our own digital, pedagogical and theoretical present, as well as of our relation to cultural history and aesthetics.

Debattinnlegg
(side 65-69)
av Per Tore Dalen
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon