Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leiar
(side 263-264)
av Ståle Dingstad, Thorstein Norheim og Ellen Rees
Vitenskapelig publikasjon
(side 265-281)
av Jørgen Bruhn og Anne Gjelsvik
SammendragEngelsk sammendrag

Artikkelen tar utgangspunkt i norske filmkritikeres mottakelse av Som du ser meg (Dag Johan Haugerud 2012). Et flertall av norske filmkritikere fremhevet filmen som umiddelbart gjenkjennelig og realistisk, men overså med det mange av filmens formale kvaliteter. Vi argumenterer for en mer formal lesning av filmen som synliggjør viktigheten av de intermediale og metafiktive grepene Haugerud benytter. Artikkelen undersøker særlig litteraturen og musikkens tilstedeværelse i filmen, både som innhold og formelementer, men også som strukturerende prinsipp for filmen som helhet. Vårt argument er dermed at filmens tilsynelatende realisme er et resultat av et sofistikert formgrep, at den er farget av en «litterær» stil, og at filmen dermed kan leses i lys av Bertholt Brechts ideer om Verfremdrung og en distansert kunstopplevelse.

Nøkkelord: Film, realisme, immersion, intermedialitet, litteratur

Reading, watching and listening to film: an intermedial analysis of Dag Johan Haugerud’s I Belong

Our point of departure in this article is what we consider to be a simplified, but critical, reception of Dag Johan Haugerud’s (2012) feature film I Belong (Som du ser meg). Whereas most Norwegian film critics have focused on the feeling of immediate recognition and realism as the defining trait of the film, we follow another route. We pursue a more formal reading, one in which questions of intermediality and meta-fiction are crucial. In particular, we argue that I Belong offers a rich, and complicated, use of literature and music as both represented parts of the form and content of the film, but also as structures that form the entire film. We argue, in other words, that the supposed direct and «true» realism of I Belong is the result of a sophisticated formal system that relates the film to the «literary» style of certain French cinematic traditions, and consequently its aim deeply connected with Bertolt Brecht’s notions of Verfremdung and a distanced experience of art.

Vitenskapelig publikasjon
(side 283-295)
av Johanna Lindbo
SammendragEngelsk sammendrag

I poeten och kritikern Hanna Nordenhöks roman Det vita huset i Simpang (2013) porträtteras en villaträdgård likt ett dynamiskt landskap i ett koloniserat Indonesien i slutet av 1930-talet. Denna frodiga plats fylls av en variationsrikedom i fråga om växter, insekter, ljud och dofter av berättarrösten vars uppgift att berätta någon annans historia och minnen ter sig mödosamt. Syftet med denna artikel är att läsa trädgården likt en plats av energier och agentskap där de materiella aspekterna av alla arter på olika vis bidrar till det drama som vecklas ut. Inspirerad av författaren och trädgårdsmästaren Jamaica Kincaid belyses relationerna mellan organisk materia och kolonialism där förhållandet mellan mänskliga och mer-än-mänskliga arter undersöks utifrån materiellt ekokritiska perspektiv. Är det möjligt att åskådliggöra berättelser om tillblivelse, smärta och subversivitet i Nordenhöks roman?

Nøkkelord: Hanna Nordenhök, Det vita huset i Simpang, materiell ekokritik, postkoloniala studier, trädgård, växter

A Flourishing, Rotting Garden. On Vegetation in Hanna Nordenhök’s novel Det vita huset i Simpang.

The garden in the Swedish poet and critic Hanna Nordenhök’s novel Det vita huset i Simpang (2013) is a dynamic landscape set in the late colonial era of Indonesia. This lush setting is filled with a diversity of plants, insects, sounds and smells by a struggling narrator in the act of constructing someone else’s history. The purpose of this article is to promote a view of the garden as a place of energies and agency where the material aspect of all species contributes in varying ways to the unfolding drama. With inspiration drawn from the writer and master gardener Jamaica Kincaid, this analysis highlights the connections between organic matter and colonial history where the relationships between more-than-human and human are explored through material ecocritical perspectives. Is it possible to illuminate stories about becoming, pain and subversions within the garden in Nordenhök’s novel?

Vitenskapelig publikasjon
(side 296-310)
av Claus K. Madsen
SammendragEngelsk sammendrag

Med udgangspunkt i Roman Jakobsons teori om poesiens similaritetsrelationer overfor prosaens kontinuitetsrelationer, analyserer jeg to langdigte. Langdigtenes markerede længde intensiverer det løbende samarbejde mellem semantik og position, og gør opmærksom på digtenes meget forskellige samspil mellem indhold og form: den positionelle dimension motiverer den semantiske vinkling i Ulrike Marie Meinhof, mens den semantiske vinkel motiverer den positionelle dimension i Solaris korrigert.

Konsekvenserne af den udspændte similaritetsrelation kan bedst beskrives af to forskellige typer, den inkluderende type og den samlende type, der peger på et henholdsvis semiosfærisk og rhizomatisk helhedsaspekt: formningens strenge principper samler den underliggende kaotiske, rhizomatiske strøm i langdigtet Ulrike Marie Meinhof, mens den mangfoldige, betydningsrige form inkluderer materiale fra enhederne af semiosfæriske systemer, i langdigtet Solaris korrigert.

Nøkkelord: Langdigt, Jakobson, semiosfære, rhizom, poesi, stilistik

Two Aspects of Wholeness and Two Types of Long Poem – A test of Jakobson’s definition of poetry on Høeck’s Ulrike Marie Meinhof and Rimbereid’s Solaris korrigert

Starting from Roman Jakobson’s distinction between poetry’s principle similarity versus prose forwarded by contiguity, I analyse two Long Poems: Klaus Høeck’s Ulrike Marie Meinhof and Øyvind Rimbereid’s Solaris korrigert. Their sheer length prolongs the line of similarity in aspects of semantics and position which, in turn, brings out the poems’ different interaction of content and form: The positional aspect motivates semantic framing in Ulrike Marie Meinhof versus semantic framing, which motivates positional aspects in Solaris korrigert. The consequences of these prolonged lines of similarity are most aptly described as two types – one inclusive, the other unifying – pointing at semiospheric and rhizomatic aspects of wholeness: the strict principles of content-forming unify an underlying chaotic, rhizomatic flow in Ulrike Marie Meinhof, whereas the diverse, significant form includes different material from the unit of semiospheric systems in the long poem Solaris korrigert.

Vitenskapelig publikasjon
(side 312-325)
av Annika Bøstein Myhr, Maria Drangeid, Camilla Einerkjær, Karl G. Johansson, Sunniva Gjengedal Knapstad, Kristin Lorentsen, Karen Musæus, Camilla Helene Schäffer, Ane Norreen Thorsen, Johan Tønnesson og Sandra Theting Aarstrand
SammendragEngelsk sammendrag

Denne artikkelen diskuterer sjangerhybriditeten i Bergsveinn Birgissons bok Den svarte vikingen, og analyserer den i lys av teori som understreker betydningen av minner og glemsel for individuell og kollektiv identitet. Gjennom å rekonstruere den glemte eller fortrengte historien til landnåmsmannen Geirmund Heljarskinn, introduserer Birgisson leserne for en annen historie enn det nasjonale narrativet som har blitt fortalt av forfatterne av Landnámabók, Íslendingabók og sagaene. Han presenterer dermed leserne sine for den historiske «andre» i det islandske «selvet», og gjør det dermed også indirekte klart at fordi immigrasjon ikke er et nytt fenomen, betyr det at nasjoner har vært heterogene siden lenge før nasjonalstatene ble til på 1800-tallet.

Nøkkelord: Minne, glemsel, identitet, narrativ, sjanger, Island

Memory, oblivion, and identity: Bergsveinn Birgisson’s Den svarte vikingen as an identity-constitutive narrative

The genre hybridity of Bergsveinn Birgisson’s book Den svarte vikingen is discussed in this article in the light of theories accentuating the significance of memory and oblivion for individual and collective identity. In reconstructing the forgotten or repressed story of the settler Geirmund Heljarskinn, Birgisson introduces his readers to a story different from the traditional Icelandic national narrative told by the authors of Landnámabók, Íslendingabók and the sagas. He presents his readers with the historical «other» within the Icelandic «self», thereby indirectly underlining that, since immigration is not a new phenomenon, nations were heterogeneous long before the creation of nation-states in the 19th century.

(side 326-332)
av Torjus Moland
SammendragEngelsk sammendrag

Høsten 2014 ble arkivet etter Thaulow-familien på Modum ordnet og registrert ved Byarkivet i Drammen. Heinrich Arnold Thaulow som grunnla og bygget opp St. Olafs bad, var fetter av Camilla Collett, og under ordningsarbeidet dukket det opp ti til nå ukjente brev skrevet av henne. Ett av dem er skrevet på tysk i 1829 da Camilla bare var 16 år gammel og oppholdt seg ved Brødremenighetens skole i Christiansfeld. Adressaten er Heinrich Arnolds bror Johan Frederik Andreas Thaulow. Artikkelen presenterer først brevet i transkribert versjon, for så å drøfte om brevet faktisk er ført i pennen av Camilla Wergeland eller om det kan dreie seg om en avskrift. Skriften fremstår som et skoleeksempel på vakker gotisk håndskrift og er ulikt alt annet som er bevart etter forfatterinnen. Deretter diskuteres innholdet på bakgrunn av det vi ellers vet om Christiansfeld-oppholdet. I brevet til fetteren møter vi en glad og optimistisk 16-åring, og vi gis mulighet til nyansere den beskrivelsen Camilla Collett selv gir av skolegangen i sine memoarer. Videre drøftes relasjonen mellom de to søskenbarna og eventuell kontakt dem i mellom i årene som fulgte. Til slutt presenteres et portrett fetteren tegnet av Camilla i 1835.

Nøkkelord: Biografi, brev, transkripsjon, håndskrift

A letter from the young Camilla Wergeland

In the autumn of 2014, the archival collection of the Thaulow family in Modum was arranged and described at the Municipal Archives in Drammen. Heinrich Arnold Thaulow, founder of the balneological resort St. Olaf's Bath in Modum, was a cousin of the author Camilla Collett. During the archiving process, ten hitherto unknown letters from her were discovered, one of them in German and written in 1829 when Camilla Wergeland was just 16 years old and enrolled at the Moravian boarding school in Christiansfeld. The addressee is Heinrich Arnold's brother, Johan Frederik Andreas Thaulow. In this article, a transcribed version of the letter is presented, and it is discussed whether it was in fact penned by Camilla or is a transcript. This question arises because the font looks like a textbook example of Gothic penmanship, very unlike any other preserved sample of the author's handwriting. The content of the letter is discussed on the basis of what we otherwise know about the stay at Christiansfeld. In the letter to her cousin, we encounter a merry and optimistic 16-year-old girl, and are offered an opportunity to nuance the description of her schooling that the adult Camilla Collett gives in her memoirs. This is followed by a discussion of the relationship between the cousins and the possibility of contact between them in the ensuing years. Finally, a portrait of Camilla drawn by her cousin in 1835 is presented.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon