Redaktøren av avisa Fædraheimen, Ivar Mortensson-Egnund, klaget en gang til Arne Garborg over at han manglet stoff. Jeg har et halvt Kolbotn-brev liggende, var svaret fra Garborg. Det får han beskjed om å skrive ferdig. Men Garborg vet ikke hva han skal fylle det med. Redaktøren på sin side synes å være like blank og river seg i det håret han ikke har. Da er det at Garborg rører i gryta:

[…] og mullar løyndomsfulle Ord, liksom eg koka Seid – : «ein Redaktør utan Idear, ein Katt utan Klør, ei Gjente utan Lyte, ein Ungkar utan Haar…» – «Set meg paa noko, seier eg!» grylar han. – «Naa… skriv um dei tvo Bukkarne, som me sette til aa gjæta Havresekken vaar,» seier eg. – «Dei skriv eg um kvar Dag,» svarar han. – «Skriv um det Snæs Mænd, som alle har det særmærkte ved sig, at de heder Bjørnstjerne Bjørnson,» seier eg. – «Der skal meir enn ei Spalte til aa klaa dei i,» svarar han, «finn paa noko anna.»

Enden på visa blir at de to bytter roller. Redaktøren rører i gryta, og Garborg lover å skrive brevet ferdig.

Som redaktører er vi glade for at det fortsatt kommer inn gode artikler til Edda. Det er vi helt avhengige av, og de fire vi presenterer denne gang, er svært forskjellige. I den første artikkelen, «Dikteren i den globale nedkjølingens tid», leverer Mads Claudi en kontekstuell tilnærming til Kristofer Uppdals «Haaløygske sonettar» (1917–1920), en diktsyklus som består av til sammen nitten enkeltdikt. Claudi retter oppmerksomheten mot to av samtidens sentrale diskurser: polarutforskningen og den utbredte ideologiske og historieteoretiske interessen for høvding-kulten. Det er hans ambisjon å vise hvordan Uppdal trekker veksler på disse to kontekstene i den symbolske topografien som syklusen er et uttrykk for. Syklusen gir altså ingen topografisk beskrivelse av landskapet i mimetisk forstand. Det hålogalandske landskapet er snarere fremstilt i en «symbolsk brytning», der det enkelte dikt og det enkelte naturbilde danner en overordnet symbolkrets som syklusen samtidig må ses i lys av, og som dessuten fungerer som garantist for enkeltdiktets så vel som for syklusens referensialitet og anknytning til en utenomtekstlig virkelighet. Artikkelen viser hvordan både landsdelen, dikteren og nasjonen tar del i dette særegne landskapsbildet som syklusen formidler. Gjennom å representere et alternativ til den ofte tekstinterne tilnærmingen til Uppdals diktning anvendt på et omfattende, men likevel lite kommentert materiale, stiller artikkelen denne kanoniserte dikterens poesi og poetikk i et nytt lys.

I 1952 ble den tyskfødte eksildikteren og senere nobelprisvinneren Nelly Sachs svensk statsborger. Selv om hun skrev sine dikt på tysk og på mange måter er en internasjonalist, er det derfor naturlig å betrakte hennes forfatterskap også som en del av svensk og nordisk litteratur. I nummerets andre artikkel, «Digtning som de ufødtes vogter», viser Benjamin Boysen og Poul Johan Lose hvordan dikt fra hennes bok In den Wohnungen des Todes (1947) kan illustrere deres utkast til en filosofisk motivert poetikk basert på begrepet potensialitet ut fra tenkningen til både Aristoteles, Martin Heidegger og Giorgio Agamben. Med utgangspunkt i det aristoteliske skillet mellom potensialitet og aktualitet, fører forfatterne kjærlighetsmotivet inn i potensialitetstenkningen via verbet «mögen»s flertydighet i Heideggers Sein und Zeit og Agambens Potentialities. Mens teoriutvikling står sentralt i første del av artikkelen, retter Boysen og Lose sin oppmerksomhet til slutt mot Sachs’ poesi, særlig et av diktene der kjærligheten er et hovedmotiv, «Auch dir, du mein Geliebter», og argumenterer for at den forvandlingen av minnet om de døde og den myrdede brudgommen som den smertelige og intense kjærligheten medfører, skjer gjennom diktets og diktningens sammenføring av det elegiske og det hymniske. I møtet med nazistenes folkemord på jødene og en sterkt traumatisk virkelighet, går kjærlighetsmotivet i hennes dikt ut på å «gjenindskrive den tabte potentialitet», slik at det tilintetgjorte får sin «værensmulighed tilbage» innenfor poesiens verden.

I den tredje artikkelen tar Geir Hjorthol for seg Kjartan Fløgstads roman Grand Manila fra 2006. Romanen ble belønnet med kritikerprisen og fikk mye rosende omtale da den kom. Men den ble også av enkelte oppfattet som en repetisjon av velbrukte motiver og temaer med preg av nostalgi over nedlagte industrisamfunn og en fortapt arbeiderklasse. Fløgstad gjentar seg nok, men i Hjorthols perspektiv innebærer gjentagelsen en fornyelse. Fløgstad tar opp igjen fortida og gjør den samtidig. Det som gjentas, har vært, skriver Constantin Constantius i Kierkegaards bok Gjentagelsen fra 1843. Men det at det har vært, gjør gjentagelsen til det nye. Dermed endrer Fløgstad ikke bare fortida, men også samtida. Ut fra bestemte begreper om gjentagelse og historie, især belyst gjennom Slavoj Žižek, samt nærmere undersøkelser av fortellerperspektiv, rekkefølge, sjanger, fiksjon og stil, fremhever Hjorthol flere karakteristiske trekk ved Fløgstads roman. I siste instans belyser den en av litteraturens oppgaver: det å synliggjøre det som ligger i mørket eller det som ligger så oppe i dagen at det ikke blir lagt merke til.

Det er ingen tvil om at den såkalte virkelighetslitteraturen og andre typer litterære selvframstillinger har dominert nordisk og særlig norsk litteratur det siste tiåret, og at den har vekket stor begeistring hos både kritikere og lesere. Marianne Egeland stiller seg derimot kritisk til dette fenomenet i den fjerde og siste artikkelen i dette nummeret. Egeland tar utgangspunkt i Wayne C. Booths The Company We Keep: An Ethics of Fiction, og utforsker hva slags etisk ansvar forfattere som anvender virkelige menneskers liv i fiksjonen, har. Dermed dreier Egeland i praksis diskusjonen bort fra det Poul Behrendt kaller forfatterens «dobbeltkontrakt» med leseren, og i retning av personer som, med Egelands ord, «mot sin vilje blir gjort til litterære figurer». Materialet hun undersøker, spenner bredt, fra Tove Ditlevsens Gift til Jan Guillous Ondskan til Åsa Linderborgs Mig äger ingen til Åsne Seierstads Bokhandleren i Kabul og til slutt til første bind av Karl Ove Knausgårds romanserie Min kamp. Egeland fremhever et påfallende misforhold mellom hvordan henholdsvis forfatteren og de som er omskapt til fiksjonsfigurer, anvender begrepet frihet. Hun er klar i sin dom og mener at litteraturen i praksis kan «overtrumfe selv prinsippet om alle menneskers iboende verdighet».

Med dette ønsker vi alle Eddas lesere en riktig god høst – må den bli så produktiv at forskerfellesskapet der ute kan forsyne redaksjonen med nok stoff. Da slipper vi å røre i gryta og kan konsentrere oss om å ivareta tidsskriftets tradisjoner som det fremste innen nordisk litteraturforskning!

 

Oslo i juni 2015