Dette nummeret av Edda har ingen spor av at vi nå går inn i 2014 – året da vi i Norge feirer jubileet for løsrivelsen fra Danmark. Som kjent ble landet etter en kort selvstendighetsrus på nytt forenet med Sverige under den franske krigshelten Jean Baptiste Bernadottes lederskap. 1814 er visst av forbausende liten litteraturhistorisk interesse – og kanskje er det derfor norske litteraturforskere er så pass lite til stede i jubileet og diskusjonen om grunnloven? Det er altså slett ikke hensynet til den riktignok fascinerende historiske kuriositet J.B. Bernadotte som gjør at vi denne gangen har tre svenskspråklige artikler og åpner nummeret med Beata Agrells tekst om litteraturen i det svenske folkhemmets glansperiode på 1960-tallet. Det ville vi gjort uansett! 1397, ikke 1814, er det vesentlige årstall for Edda.

Om Edda slik vil fraskrive seg den historiske jubileumskontekst, kan kontekst (igjen) være nøkkelord for de tilsynelatende ulikeartete bidragene vi trykker i dette nummeret. Agrells artikkel «Efter folkhemmet» kan snarere leses som en videreutvikling av den estetiske og faghistoriske debatten som har preget Edda i gammel og nyere tid, og som angår kunstens posisjon i forhold til konteksten. Agrell åpner som en 70-tallsartikkel med en samfunnsanalyse av Sverige på 60-tallet, i seg selv en forfallsanalyse av et tapt fellesskap, og hun drøfter så hvordan to romaner fra 60- og 70-tallet forholder seg kritisk til folkhemmet, men også hvordan de preges estetisk av den sosiale konteksten. Agrells artikkel påviser at kunsten er påfallende kritisk til det som vel må ha vært det nærmeste man har kommet et solidaritetssamfunn, men som altså aldri kunne bli godt nok, og hun ser romanene som eksempler på en estetikk som nettopp sprang ut av den sosiale konteksten de selv kritiserer. Kort fortalt en leserbasert, stil- og sjangerblandende og kritisk og engasjert estetikk. Vi mener med dette å kunne publisere et eksempel på hvordan diskusjonen om kunst og kontekst kan nedfelles i konkrete analyser.

Spranget er tilsynelatende stort fra Agrells folkhemsdiskusjon til Michael Schultes drøfting av «Kenning, metafor og metonymi». Schulte vil forstå den klassiske kenningen som et samspill mellom metafor og metonymi. Her aktualiserer altså norrøntforskningen et klassisk litteraturteoretisk problemfelt som har skapt innsikt og forvirring siden Roman Jakobsons dager. Utgangspunktet er at dette bildespråket er «selve gnisten og den poetiske kraften» i skaldediktningen. I skaldediktningens eksklusive høystil ligger også en understrekning av at den sammenblanding av høyt og lavt som Agrell finner i 1960-tallets estetikk, neppe er noen transhistorisk tendens. På den annen side blir Schultes artikkel også en påminnelse om at nettopp den estetiske høystil forutsetter en kulturell kompetanse og kontekstualisering for i det hele tatt å kunne begripes.

I Giuliano D’Amicos artikkel «Editore-traditore? Knut Hamsun lest, oversatt og publisert av italienske neofascister» er det ingen tvil om at den historiske sammenhengen definerer teksten – i hvert fall lesningen og oversettelsen. D’Amico påpeker imidlertid at det ikke er i mellomkrigstiden, men etter 1945 at neofascistene i Italia får interesse for Hamsun og gjennom oversettelse og tilpasninger plasserer forfatterskapet godt ute på høyresiden. I dette vellykkete eksempelet på ideologisk orientert resepsjonsforskning føler vi at den langvarige debatten om Hamsun, som er en av de virkelige gjengangerne i norsk litteraturforskning, endelig kommer et betydelig skritt videre i konstruktiv retning.

Atter andre ideologiske toner klinger i Anna Salomonssons analyse: «Flugan och förtrycket. Det koloniala och patriarkala våldets individuella och universella aspekter i Sofi Oksanens Utrensning», som også minner om den østnordiske kulturelle grenseflaten mot baltikum. Lesningen tydeliggjør romanens fremstilling av dobbel undertrykkelse gjennom kjønn og etnisitet, og en viss samklang med Agrell ligger i at dette ideologiske perspektivet også forsøksvis løftes over i en estetisk formanalyse. Det er først og fremst i tematiseringen av hukommelse og kampen om å forme og beherske minnet at undertrykkelsestematikken får en estetisk side i Salomonssons analyse.

Den ideologiske kontekstualisering av litteraturen kulminerer i dette nummerets siste artikkel der Olle Widhe retter et kritisk blikk på krigsskildringene i guttebøker i artiklen «Det sanna pojkhumöret. Krig, lek och trivialisering i Ossian Elgströms pojkböcker». Også her handler det delvis om litteraturen som kulturell hukommelse, men her, i triviallitterære krigsskildringer for barn og ungdom i mellomkrigstiden, skapes falske bilder av krig. Elgström kommer ikke heldig fra denne drøftingen av hans skildringer av «krigslek». Widhes artikkel kan med fordel leses opp mot D’Amico for en refleksjon over litteratur, form og ideologi. Men når disse to analysene settes opp mot den mer tradisjonelt venstreorienterte ideologien som avdekkes og oppstår i Agrells og Salomonssens lesninger, gjøres det tydelig at ikke bare verkene, men også vi selv, litteraturforskerne og våre lesemåter, er preget av ideologiske og moralske standpunkter vi verken vil eller kan forlate – men som vi kanskje har godt av å tydeliggjøre for oss selv.

Bergen, januar 2014

Christine Hamm,           Eirik Vassenden,           Jørgen Magnus Sejersted