Når dette tredje nummeret i den hundrede årgangen foreligger, vil vi ha lagt bak oss en storstilt feiring av tidsskriftet Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforsk-ning i Bergen 30. og 31. august. Vi vil ha markert, diskutert og historisert tidsskriftet og faget vårt. Et viktig mål for redaksjonen er å belyse rollen Edda har hatt, og fremdeles har, innenfor den nordiske litteraturvitenskapen, og å få perspektiver på tidsskriftets rolle i fagutviklingen fremover.

Vi er svært glade for å kunne presentere tre av foredragene ved konferansen i Bergen i artikkelformat her: Et foredrag som omhandler den nordiske litteraturvitenskapens fremtid, et om Eddas fortid, og et om teoriens rolle i den nære faghistorien. I sin artikkel «Nabospråkslitteratur fra hele verden?» tar Per Thomas Andersen fraspark i faghistorien og den nasjonale litteraturhistorieskriving, men vektlegger ideen om en «verdenslitteratur» og den komparative forskningstradisjonen knyttet til den. Som et svar på globaliseringens utfordringer til faget, trekker Andersen inn Ulrich Becks begrep om «metodologisk kosmopolitisme». Han minner om at nordiskfaget har «en komparativ tradisjon som kan brukes». Enten man oppfatter kosmopolitismen som et uomgjengelig faktum eller som en verdi man ønsker å fremme, vil man med Andersen måtte holde det for sannsynlig at det her ligger problemstillinger norsk litteraturforskning må forholde seg til i årene fremover.

Jahn Thons artikkel «’Den første gang’. Edda og tidsskrifthistorien» drøfter Eddas tidlige fase innen tidsskrifthistoriske rammer. Thon drøfter hvilke behov som lå bak etableringen av Edda, hvordan tidsskriftet plasserte seg i forskningsfeltet og hvor vidt Edda kan sies å ha en vitenskapelig profil i denne tidlige fasen. Thon knytter tidsskriftet til grunnleggeren Gerhard Gran, og finner både metodepluralisme og høy grad av faglig selvrefleksjon i denne tidlige fasen.

En nyere faghistorisk begivenhet er tema for Sissel Furuseths tilbakeskuende artikkel «Litteraturforskningens performative øyeblikk. Noter til en kritikkhistorisk disputas». Furuseth tar for seg Arild Linnebergs doktordisputas fra 1992, som man kan lese i Edda 2/1993, og ser denne som et uttrykk for litteraturteoriens samtidige høydepunkt og krise. «Det er i denne frenetiske pendlingen mellom hyperreflekterende og begrepsfri kommunikasjon at Linnebergs avhandling nærmer seg avantgardens aktivisme», skriver Furuseth, men hun understreker også at Linneberg står for et syn på litteraturforskning-en som en vitenskapelig, kumulativ prosess som ikke bør bli for tilbakeskuende – selv i krisetider.

I tillegg til de tre artiklene med tilknytning til Edda-jubileet, trykker vi Unni Langås’ artikkel «Fanget i fortid. Tre traumefortellinger av Jon Fosse». Den er ikke på samme måte en del av fagets historiske selvrefleksjon, selv om den handler om fortidens, eller den forestilte fortidens, innvirkning på nåtiden. Det kunne i denne sammenhengen være fristende å påpeke at også faghistorien og fagmiljøets kollektive minne kan romme traumatiske begivenheter som mer eller mindre eksplisitt setter sitt preg på samtidsforskningen. Langås’ artikkel er også et eksempel på hvordan tradisjonelle perspektiver, i dette tilfellet psykoanalytiske vinklinger, kan reaktualiseres i nye rammer. Det er også passende at vi i all den faglige selvrefleksjonen ikke mister forbindelsen med litteraturen selv – ikke minst den virkelig gode litteraturen.

 

---

 

Når dette tidskriftheftet trykkes, har vi i Norge også vært samlet i sorgen over at en nestor i faget, Atle Kittang, er gått bort. Han døde 1. juni i år, 72 år gammel. Med ham mistet vi en fremragende fagmann med et glitrende intellekt, en høyt skattet lærer og en engasjert kollega. Med bøker som fortsatt står som merkesteiner i nordistikkens og litteraturvitenskapens kanon, blant annet Lyriske strukturer (1968), Litteraturkritiske problem (1973) og Hamsun-studien Luft, vind, ingenting (1984), etablerte han seg tidlig som sin generasjons skarpeste tekstleser og teoretiker. Kittang forsket i alle litterære sjangrer, men uttalte selv i et intervju da han gikk av, at «poesien har lege mitt faglege hjarte nærast». Hans lyrikklesninger er i seg selv ofte litteraturvitenskapelig kleinkunst som kombinerer refleksjoner om kunstens vesen med sjelden språklig årvåkenhet, noe vi ikke minst ser i det som ble hans siste bok, Poesiens hemmelege liv (2012), en bok som viser oss Kittang på sitt beste, og der vi kanskje enda tydeligere enn før kan se Kittangs faglige – og personlige – vilje til å formidle «det rike tanke- og sanseliv som ligg nedfelt i det gode diktet og berre ventar på å bli utløyst».

Kombinasjonen av estetisk følsomhet på den ene siden, og en sterk vilje og evne til praktisk universitetspolitikk og institusjonsbygging på den andre siden, var et sjeldent særtrekk ved Atle Kittang. Han sto helt sentralt i oppbyggingen av Litteraturvitenskapelig institutt ved Universitetet i Bergen, der han i 1972 ble ansatt som den første professoren i faget. Studiene han utga de siste tretti årene var som ham selv: Markante, til stede, diskusjonsvillige og på vei videre. Kittang var også en stilist i alt han skrev; som skribent var han en sterk motvekt til den stive meritteringsprosa man ellers kan finne en del av i litteraturfaget. Slik var og ble han en uomgjengelig størrelse, en referanse, en institusjon.

Atle Kittang vil etterlate seg et tomrom også i Edda: Tidsskriftet har trykt en rekke tekster av ham i løpet av hans lange litteraturvitenskapelige liv. Det første Atle Kittang publiserte i Edda, var et polemisk debattinnlegg om Lyriske strukturer (i 3/1969) – det siste var en bredt anlagt lesning av Tomas Espedal, Gerard de Nerval og assyrisk voldskunst (i 4/2010). Imellom ligger et livsverk av uvurderlig betydning for norsk og nordisk litteraturvitenskap.

Eddas hundreårsdag og Atle Kittangs død fremmer på hver sin måte refleksjonen over fagets fortid og fremtid. Det er tid for faglig ettertanke og selvransakelse.