«Da Gran i 1913 i et møte på Universitetet la frem sin plan om å grunnlegge et stort og flott nordisk tidsskrift for litteraturforskning, utgitt i Norge og under norsk redaksjon, møtte han megen tilslutning, men også mange tvilere: det vilde ikke kunne gå mer enn et par år, sa de, for norske tidsskriftforetagender pleide ikke å være langlivete, […]». Slik skildrer Eddas andre redaktør, Francis Bull, stemningen da hans lærer Gerhard Gran lanserte ideen til et norsk tidsskrift for litteraturforskning for hundre år siden i år. Bull minnes dette i Eddas 1/1939, og som mangeårig redaktør kunne han trygt triumfere i anledning 25-årsjubileet; første årgang kom i 1914, og i 1939 gikk tidsskriftet inn i sitt «andre kvartsekel». Nå, i 2013, kommer altså Eddas hundrede årgang. Innenfor skandinavisk litteraturforskning blir man dermed, med hensyn til alder og tradisjon, bare overgått av svenske Samlaren, som dog er en årbok, utkommet fra 1880.

Dette er ikke stedet for en historisk gjennomgang av tidsskriftet. Flere slike oppsummeringer er gjennom historien gjort i Eddas egne spalter ved ulike anledninger, og i 2013 vil Edda markere jubileet med konferanse og navlebeskuende temanummer. Man kan imidlertid nøkternt slå fast at Eddas utvikling faller sammen med hundre gode år for norsk litteraturforskning, og med litteraturforskning mener Edda da både litteraturhistorie og litteraturvitenskap. Daværende redaktør Kåre Foss slo salomonisk fast denne metodologisk åpne og inkluderende fagprofilen i Edda 1962 da han skulle feire Bulls 75-årsdag med en oppsummering av «Linjer i hans redaksjon av Edda». Selv om Bull selv på dette tidspunkt som kjent var innviklet, og på vikende front, i en nokså hard metodestrid, roser Foss ham for å ha fulgt «Grans rummelige åpenhet» som innebar at «alle avskygninger av estetiske, religiøse, sosiale meninger her skulle komme til orde, så sant de ble fremsatt med klarhet og talent». Man må nok likevel kunne bemerke at den faglige utviklingen har gjort det vanskelig å opprettholde Grans velvilje overfor den litt mer impresjonistiske essayistikk som forskningsform.

Det var meningen at Edda skulle stå i sentrum for den norske og skandinaviske litteraturforskningen. Det er en målsetting man i vekslende grad har kunnet oppfylle. Man må nok innrømme at ikke alle årganger har vært like sentrale referansepunkter i fagdebatten, selv om tidsskriftet har en rekke viktige artikler og ikke minst sentrale disputaser. Da Asbjørn Aarseth tok over fra Åse Hiorth Lervik som redaktør i 1986, med Per Buvik som redaksjonssekretær, var det med en klar intensjon om å modernisere tidsskriftet, hvilket blant annet gir seg utslag i at de innfører den korte redaksjonelle lederen, sjangeren du nå leser. I sin første leder uttrykker disse to et behov for «å skape en profil som øker Eddas generelle betydning». Denne betydningen var minket, blant annet på grunn av konkurransen fra andre tidsskrift, men også, i følge redaksjonen, på grunn av en akterutseilt fagprofil. I «en ny profil» legger den nye redaksjonen særlig en kombinasjon av teori og praksis «der teoretisk bevissthet og innsiktsfull begrepsanvendelse blir kombinert med evne til å konkretisere», for, som de sier, «[o]m tidsskriftet skulle fortsette å fokusere på det historiske individuelle, gjennom analyser av enkeltverk og presentasjoner av forfatterskap, ville det derfor stå i fare for å bli akterutseilt i forhold til forskningsfronten innen faget». Andre medisiner de foreskriver, er temanummer med inviterte bidrag og fagdebatt.

Dette var nok en nødvendig fornying, men det kan kanskje diskuteres i hvilken grad oppgraderingen av Edda på midten av 80-tallet var vellykket; noe av særpreget kan også ha forsvunnet. Kanskje kan Grans og Bulls programmatiske åpenhet fremdeles være en effektiv grunnstrategi, men da er det altså snakk om en streng åpenhet: Redaksjonens største utfordring er den gang som nå artikler «som nok har noe av verdi å gi, men som er slurvet skrevet!», som Foss formulerer det i sin Bull-hyllest.

I dag er fremdeles konkurransen fra andre tidsskrift og antologier sterk, selv om «tellekantordningen» i noen år har gitt Edda et fortrinn. Redaksjonen har imidlertid også et visst inntrykk av at mange forskere, ikke minst de mest etablerte, ikke ønsker å utsette seg for den relativt strenge fagfelleordningen redaksjonen er forpliktet til å praktisere. Vi er imidlertid glade for å kunne videreføre Eddas tradisjon for levende fagdebatt, og jubileumsårgangen kan ikke innledes på noen bedre måte enn i videreføringen og avslutningen av den faghistoriske debatten mellom Erik Bjerck Hagen og ovenfor nevnte Buvik. Det er en debatt med dype røtter i Eddas egne spalter; det var her Bull publiserte sine «Litteraturforsknings-prinsipper» i 1929 i forbindelse med striden med Rokseth.

Vi er også glade for våre tre artikler som på en glimrende måte ivaretar Eddas nordiske profil og er forbilledlige med hensyn til «innsiktsfull begrepsanvendelse kombinert med evne til å konkretisere». Amelie Björck gir en moderne vinkling på et gammelt tema i litteraturen; møtet mellom mennesket og dyret – et perspektiv Eddas tidligere redaktør Aarseth, under helt andre forutsetninger, i sin tid anla på Peer Gynt. Marjaana Svala skriver om Torgny Lindgrens roman Hummelhonung (1995) som traumelitteratur. Om man skal presse det faghistoriske perspektivet, er Gerhards Gran siste bok, Religiøs uro (1912), også langt på vei en drøfting av forholdet mellom det underbevisste og litteraturen – den eldre Gran var opptatt av psykologi og litteratur, og vi er trygge på at han ville hatt stor interesse av Svalas artikkel. Louise Mønster drøfter urbanitetsskildringer hos lyrikerne Nordbrandt og Tranströmer. Verken Rousseau-forskeren Gran eller fjellvandreren Bull var kan hende spesielt opptatt av det urbane i litteraturen, og modernistisk lyrikk var definitivt heller ikke deres favorittsjanger, men én relativt moderne poet omtales hyppig i Eddas tidlige periode: Gustaf Fröding, og fra ham til Tranströmer går det en sterk lyrisk, symbolistisk linje i svensk og skandinavisk litteratur. I det hele tatt anbefaler vi alle våre lesere å bla gjennom eldre årganger av Edda, det gir et godt inntrykk av fagets kontinuitet og utvikling.

Vi ønsker Edda til lykke og lykke til med de neste hundre år! Våre lesere ønsker vi god lesning!