Hva er litteraturvitenskapens forskningsobjekt? Hva er forskerens primærtekst i nordistikken? Slike spørsmål har blitt radikalt aktualisert de siste ti årene, med gjenkomsten av en privat-biografisk bestselgerlitteratur, en gjenoppvekket historisk-biografisk-pragmatisk skole og en generelt forsterket tendens til historisering i litteraturforskningen. Vi har, som det mangfoldige ganger har vært påpekt i senere tid, forlatt den enkle autonomiestetikken og beveget oss fremover eller bakover til mindre strengt regulert omgang med tekst og kontekst.

I skolefaget har dette perspektivskiftet vært dramatisk, og ett utslag av dette er at morsmålsfagene i de nordiske landene i langt større grad enn forskningsfagene er preget av at mediet «bok» ikke lenger er eneste, enn si viktigste, tekstform. De flermodale tekstene er i flertall, og den didaktiske teoriutviklingen på feltet har skjedd i høy hastighet – og delvis uten at dette gjenspeiles i forskningsfeltet «nordisk litteraturvitenskap». Er litteraturdidaktikken og litteraturvitenskapen i ferd med å skille lag i det viktige spørsmålet om valg av tekst? Selv om Edda på ingen måte har til hensikt å undergrave statusen til den estetiske analyse av kanonisert skjønnlitteratur, bærer dette nummeret preg av at så vel det skjønnlitterære som det kanoniske er under debatt.

Denne utgaven aktualiserer spørsmålet om valg av forskningsobjekt i flere av sine artikler. Emma Eldelins undersøkelse av det svenske radioprogrammet «Spanarna» studerer fremkomsten av en «essayistisk modus» utenfor de skriftlige medier, og spør hvordan slike mellom- eller overgangsformer kan sees på som en utfordring både til essayformen og litteraturvitenskapens (historiske) forståelse av den. Koblingen av essayformen og radioprogrammets ledige og springende, men likevel styrte og ofte strengt redigerte samtaleform, kan ved første øyekast virke intuitiv. Begge steder står utprøvende «samtale» sentralt. Likevel vil innvendingene melde seg med like stor kraft: Er sammenføringen av populært radioprogram og høyverdig litterær form uproblematisk? Finnes det overhodet noen tangeringspunkter mellom et underholdningsprogram på radio og den selvrefleksive og -kritiske utprøvning av tankens og skriftens rekkevidde vi finner hos Michel de Montaigne og hans mange litterære etterkommere? Eldelin forsøker å gå opp grensene for det essayistiske i samtidens mediale offentlighet, og støter samtidig på en rekke spørsmål som handler om hvordan teksters ulike modaliteter kan betraktes i lys av hverandre. Sett i sammenheng med litteraturdidaktikkens hete favntak med det ikke-skjønnlitterære, bidrar Eldelins artikkel ved å demonstrere hvordan og hvorfor litteratur- og sjangerhistorie bør være en viktig del av studiet av de flermodale tekster. Den bidrar også til å problematisere spørsmålet om hvilke tekster vi velger å forske på i nordistikken.

Valg av tekst kan også problematiseres på mer konvensjonelt vis. En gjenganger i så måte er forsøkene på å gjenoppvekke glemte verker som kan sies å ha blitt reaktualisert av kulturutviklingen. Gjennom en grundig gjennomført resepsjonsanalyse av Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill Kongen (1877) slår Frode Helmich Pedersens artikkel i dette Edda-nummeret til lyd for et fornyet blikk på Bjørnsons samtidighet. Det innebærer et fokus på tekstene som ligger utenfor den kanoniserte kjernen av lyriske og episke tekster, men også dermed et annet blikk på resepsjonen selv. Pedersens gjennomgang av dette omdiskuterte (antimonarkistiske og kristendomskritiske) Bjørnson-stykket og dets mottakelse gir et mer mangefasettert bilde av dikteren og hans samtid, men viser også hvordan ettertidens resepsjon har skjerpet og polarisert samtidens diskusjon. Spesielt gjelder dette behandlingen av det samtidsresepsjonen forsto som stykkets «uforståelige» mellomspill. Analysen peker dermed på et ikke ubetydelig resepsjonsteoretisk dobbeltpoeng: Polemisk og kritisk resepsjon er et glimrende utgangspunkt for å studere samtidige holdninger. Det er imidlertid også et problematisk utgangspunkt for senere historieskrivning: Polemikken forsterker og forenkler seg uvegerlig gjennom hundre års forvaltning.

Et litterært verks samtidighet er et spørsmål som i høyeste grad henger sammen med didaktikkens hensyn til aktualisering, og nettopp spørsmålet om samtidighet kan også sies å være utgangspunkt for de to resterende artiklene i dette nummeret, som begge i en viss forstand drøfter samtidslitteraturens mulige eller umulige samtidighet. I sin analyse av finlandssvenske Agneta Enckells tre første diktsamlinger imøtegår Tatjana Brandt tendensen til å bruke samtidslitteratur til å eksemplifisere «tidsånd» eller holdninger, og søker i stedet å «skapa ett textanalytiskt hantverk som gör det möjligt att lyssna till vad texterna vet om sin samtid snarare än tvärtom». Åse Høyvoll Kallestads artikkel om Hilde Hagerups ungdomsroman Bølgebiter går direkte inn i den litteraturdidaktiske diskusjonen når hun går ut over litteraturundervisningen som teknisk-praktisk disiplin, og ser den som en arena for forhandling om verdier: Hvordan forvaltes verdier i de enkelte litterære tekstene, og hvordan forvalter vi verdier når vi forsker på, underviser i og leser litteratur ?

Med en fordeling på fire vitenskapelige artikler og seks bokmeldinger har Edda i dette nummeret havnet på en «produksjon» av nordistikkvitenskapelig tekst som vi kan si oss noenlunde fornøyd med. Tallet på anmeldelser av vitenskapelige bøker kan imidlertid ikke bli for høyt, og vi kommer til å fortsette å mase på våre velvillige fagfeller i de nordiske landene. Mase vil vi også gjøre for å få de samme til å sende sine beste vitenskapelige artikler til Edda; det er herved gjort.

God lesning!