I

I dette nummeret trykker Edda et debattinnlegg av Gunnar Sivertsen. Han tar til orde for at Edda bør akseptere engelskspråklige artikler også fra nordiske bidragsytere. Dette er et relevant synspunkt. Redaksjonen avviser ganske riktig fra tid til annen innsendte manus på engelsk fra skandinaviske forskere. Manus på engelsk fra ikke-skandinaviske skandinavister, har Edda imidlertid alltid akseptert.

Redaksjonen innser at denne praksisen er diskutabel. Bakgrunnen for en slik regel er selvsagt ikke et ønske om at det utelukkende skal publiseres om nordisk litteratur på nordiske språk. Denne redaksjonen har valgt å følge linjen fra den forrige redaksjonen. Noen av grunnene er: 1) alle skriver bedre på sitt morsmål, 2) skandinavister forutsettes å kunne lese skandinaviske språk, 3) den norske tellekantordningens vekt på ISI-listene legger til rette for angloamerikansk dreining både når det gjelder språk og innhold, og de nasjonale tidsskrift-ene må ha et særlig ansvar for å korrigere dette, og 4) norsk som forskningsspråk på alle nivåer krever kontinuerlig røkt, sikkert like mye som svensk og dansk. Man kan også føye til at artikler om nordisk litteratur med bred inter-nasjonal interesse ut over skandinavistkretser, slett ikke nødvendigvis bør publiseres i et skandinavist- eller nordistikktidsskrift som Edda, men i engelskspråklige tidsskrifter med et annet nedslagsfelt. Det er bare av det gode at det publiseres artikler om nordisk litteratur i internasjonale tidsskrifter på nivå 2, Edda vil på ingen måte komme i veien for engelskspråklige artikler om nordisk litteratur i engelskspråklige tidsskrift.

Det ligger ulike grunnlagsdiskusjoner under slike punkter: Spiller stil og språkføring en særlig rolle i litteraturforskningen selv, eller kan man her, som i flere andre fagdisipliner, klare seg med et internasjonalt forskerpidgin? Hvordan balansere litteraturforskningen mellom et mulig nasjonalkulturelt eller fellesnordisk ansvar og en internasjonal kulturutveksling? Edda-redaksjonen ønsker en slik debatt velkommen, men understreker at det ikke er noe «Forbud mot engelsk» i Edda, slik debattinnleggets tittel kunne forlede en til å tro, men det er riktig nok et morsmålspress.

II

Tellekantordningen i Norge har gitt forskningen en tydelig økonomisk dimensjon, men hvor skal man hente de ressursene som kreves for å opprettholde de forskningstidsskriftene som er tellekantens forutsetning? Universitetsforlaget mottar støtte til utgivelsen av Edda fra Norges forskningsråd. Denne støtten er for inneværende år kraftig redusert. I første omgang ser dette ut til å gå ut over forlagets tjenester og redaksjonens reisemuligheter, mens en 20 % stilling som redaksjonssekretær vil kunne opprettholdes. Først må man glede seg over dette siste. En redaksjonssekretær er en forutsetning for å opprettholde et tidsskrift som Edda. På den ene siden innebærer fagfelleordningen et tidkrevende arbeid for vår uvurderlige redaksjonssekretær, og på den andre opplever universitetsansatte innenfor humaniora stillingskutt og en presset arbeidshverdag der det er lite tid til oppgaver som ikke kan avleses i arbeidstidsregnskap eller publiseringstall, slik som redaksjonsvirksomhet.

III

Det har nærmest blitt sedvane at Edda inneholder tre vitenskapelige artikler. Dette minstetallet oppfylles også i inneværende nummer. To av artiklene har et kjønnsperspektiv på litteraturen, hvilket bare understreker at kjønnsperspektiver for lengst er blitt uavhengig av spesialtidsskrifter og særskilte programmer, og nå inntar sin naturlige, sentrale plass i humanistisk forskning. Jørgen Lorentzen bidrar med en lesning av Vigdis Hjorths roman Hjulskift. Hjorth er definitivt blant de samtidsforfatterne som fortjener akademisk interesse, hvilket Lorentzens artikkel synliggjør med sin drøfting av romanens fremstilling av triviell sex og dypere intimitet. Susanne Knudsens artikkel om skjeve elementer i Saabye Christensens forfatterskap løfter frem en annen samtidsforfatter av stor forskningsinteresse, og demonstrerer hvor dypt kjønnstematikken preger også dette forfatterskapet.

Selv om vi er glade for å slå et slag for sentrale samtidsforfattere og aktuelle teorier, ligger den historiske forpliktelsen til grunn for all humaniora, og Jon Haarbergs lærde artikkel om Petter Dass ivaretar dette perspektivet på en fortrinnlig måte. Sammenliknet med våre naboland har norsk litteraturforskning behandlet sin førmoderne litteratur svært overflatisk, og det på tross av at vi har så særegne forfatterskap som Dorothe Engelbretsdatter og Petter Dass. Haarbergs detaljerte drøfting av tittelen «Nordlands Trompet» ligger på et for vår nasjonale forskningstradisjon sjeldent filologisk nivå.

Så legger vi til at vi ønsker alle våre lesere et godt 2012. Måtte året bringe oss alle solide publikasjoner i velredigerte tidsskrifter. God lesning!

Bergen, januar 2012