Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Amor aequabilis, sex og intimitet i Vigdis Hjorths Hjulskift

Jørgen Lorentzen, dr.art. i allmenn litteraturvitenskap, forsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo. Han har skrevet flere bøker og artikler innen litteraturvitenskap, cultural studies, kjønn og maskulinitet, blant annet Farskapets historie i Norge (Universitetsforlaget 2012); Män i Norden: Manlighet och modernitet 1840–1940 (Lorentzen & Ekenstam, red., Hedemora: Gidlunds förlag 2006); Kjønnsforskning. En grunnbok (Lorentzen & Mühleisen, red., Oslo: Universitetsforlaget 2006) og Maskulinitet (Oslo: Spartacus 2004). Sammen med Wencke Mühleisen leder han forskningsprosjektet «Being Together» ved Universitetet i Oslo. Adr.: UiO, Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Postboks 1040 Blindern, 0315 OSLO. E-post: j.l.lorentzen@stk.uio.no

  • Side: 30-40
  • Publisert på Idunn: 2012-03-26
  • Publisert: 2012-03-26

Sammendrag

Artikkelen er en analyse av Vigdis Hjorths roman Hjulskift (2007) med fokus på romanens tematisering av sex og intimitet. Ved bruk av Foucault og Povinelli lanserer artikkelforfatteren begrepet amor aequabilis for å forstå det seksuelle møtet i romanen. Artikkelen viser videre hvordan sex og intimitet kan sees på som uavhengig av hverandre ved at intimitetsproblematikken er langt mer omfattende enn selve sexen, og hvordan intimiteten tematiseres gjennom romanens hovedperson som et møtepunkt mellom selvstyring og selvskaping.

Nøkkelord: Vigdis Hjorth,Hjulskift,intimitet,sex,Foucault,selvstyring,heterotopi

Summary

This analysis of the Norwegian author Vigdis Hjorth’s novel Hjulskift (2007) focuses on sex and intimacy. The article uses both Foucault and Povinelli to launch the concept of amor aequabilis to understand the sexual meeting in the novel, and the degree to which sex and intimacy may be seen as independent of each other. Intimacy must be understood much more widely than sexuality, and through an analysis of the main character in the novel the article shows how intimacy is constituted between governmentalism and self-creation.

Keywords: Vigdis Hjort, Hjulskift, intimacy, sex, Foucault, self-governance, heterotopia

En av de norske forfatterne som mest konsekvent har tatt for seg de store spørsmålene i menneskers liv, er Vigdis Hjorth. I roman etter roman har hun insisterende skrevet om kjærlighet, intimitet, seksualitet og begjær. Selv om romanene hennes, nå over 20 utgivelser siden debuten i 1983 (Hjorth 1983) har hatt kvinne-lige hovedpersoner, enten som jeg-fortellinger eller som tredjepersonsfortellinger,1 er de også kjennetegnet ved et pågående ønske om å forstå mannen og mannens begjær. I denne artikkelen vil jeg argumentere for at Hjorth undersøker og blottstiller både kvinnelige og mannlige eksistensbetingelser i møtet med den andre.

På tross av at Hjorths romaner i så stor grad har rørt ved noen av de vesentligste filosofiske og eksistensielle tema, har hennes litteratur i liten grad blitt viet vitenskapelig oppmerksomhet. Unntakene er noen av artiklene i antologien Som om ingenting, og en artikkel av Per Mæleng om Fransk åpning fra 1993 (Linneberg 2009; Mæleng 1993). Unn Conradi Andersen har antydet at en av grunnene til denne akademiske stillheten er at mediefiguren Vigdis Hjorth har stengt for den analytiske tilgangen til forfatterskapet (Andersen 2009). Selv om litteraturvitenskapen i nå vel to tiår har hatt et sterkt teoretisk fokus på å lese teksten som tekst, og ikke latt seg lede av idealistiske teoritradisjoner om teksten som forfatterintensjonalitet, har likevel litteraturforskningen i denne sammenheng hatt vanskeligheter med å komme forbi forfatteren for å nærme seg teksten.

Jeg vil derfor forsøke å gå løs på noen av disse eksistensielle temaene, knyttet til kjærlighet, intimitet og seksualitet, gjennom lesningen av en av Vigdis Hjorths romaner, Hjulskift fra 2007. Jeg vil hevde at boken legger ut noen muligheter til å diskutere kjønn, seksualitet og intimitet på en noe annen måte enn de dominerende kulturelle diskursene i vår tid. Kjærlighet og seksualitet mellom kvinne og mann er sentralt i denne romanen, som i de fleste av Hjorths romaner. Hun har også blitt omtalt både av seg selv og av andre som en erotisk forfatter, noe jeg vil mene er en misvisende betegnelse (Hjorth 1999; Andersen 2009). Fortellerne hennes er kvinner som utmerker seg med en særegen interesse for å forstå både det kvinnelige og det mannlige begjær (Engelstad 2009).2 Gjennom det vi må kalle en kontinuerlig fortolk-ningsprosess, foregår det dermed en ubrutt -indre dialog i den kvinnelige fortelleren med den hensikt å bli klok på hva som foregår i møtet med den mannlige part, og hva den mannlige part tenker og føler.

Romanen Hjulskift fikk en noe blandet mottagelse da den kom ut i 2007, men med en overvekt av positive omtaler. Kritikerne likte spesielt Hjorths omvending av klasseforholdene hvor kvinnen er professor i litteraturvitenskap, mens mannen er en bilselger fra Skien (Farsethås 2007; Hamm 2007; Krøger 2007; Ottersen 2007; Stemland 2007; Stenstad 2007). Selv om anmeldelsene har hatt hovedvekt på det ulike klassemøtet i romanen, vil jeg bevege meg bort fra dette og se nærmere på beskrivelser av intimitet og seksualitet i boken, og jeg vil forsøke å vise at det er på dette området Hjorth generelt, og Hjulskift spesielt, bidrar med utfordrende filosofi.

Amor aequabilis

I Hjulskift er det møtet med den radikalt andre som får teksten og dialogen til å bevege seg, som det heter på første side: «det er de menneskelige relasjoners tid» (Hjorth 2007: 1). Den 46-årige litteraturprofessoren Louise Berg treffer Truls Olsen, 42 år, bilselger og fra Skien. Romanen er en tredjepersonsfortelling hvor synsvinkelen hele tiden ligger hos Louise. Det er hennes tanker og følelser vi blir invitert inn i. Allerede fra starten av romanen blir vi innbudt til å se verden med Louises øyne: «Det er vår. Menneskene myser mot sola. Sitter på benkene og sløver… Hun pleier å like denne tiden av året» (1). Det er vanskelig å avgjøre om det er fortelleren eller Louise som ser og tenker dette, så tett er de på hverandre.

Møtet mellom Louise og Truls bryter med kjønnsstereotypier på flere måter – han er yng-re enn henne, han har lavere status enn henne, hun er intellektuell, han ikke, og han bærer navnet til det mest gjennomsnittlige av det norske mannlige, Truls Olsen, mens hun er godt plassert i det øvre sjikt av den norske kulturelle middelklassen. Dersom han hadde vært svart, eller bifil, eller transseksuell, slik det også reflekteres over i romanen, hadde det vært mindre oppsiktsvekkende for det laget av befolkningen Louise beveger seg i, enn at han er bilselger fra Skien. Det er i dette usymmetriske møtet Louise tenker fram hva intimitet er. Og det er spesielt på to områder at romanen gir muligheter for nye refleksjoner: i forhold til sex, og i forhold til selve ideen om intimitet.

Romanens første omvending er knyttet til sexen. Og jeg sier her sex istedenfor seksualitet helt bevisst. Det skal jeg om litt komme tilbake til. Louise og Truls treffer hverandre første gang på bluesfestivalen i Notodden en regnfull kveld og natt. Louise søker rett og slett ly for natten i Truls sin campingvogn, fordi teltet hun sover i er vått og ubeboelig. Louise og Truls ligger sammen der i campingvognen to netter på rad, uten å ha mye med hverandre å gjøre ut over det. Når hun drar hjem fra festivalen, vet hun da heller ikke noe mer om ham enn at han heter Truls. Dette er det intet spesielt ved. At to mennesker møtes, puler og drar fra hverandre, one-night-stands om man vil, er ikke ukjent fra litteraturen. Poenget her er at denne tilforlatelige sexopplevelsen er begynnelsen på en intimitetens odyssé mellom Louise og Truls hvor sex i liten grad spiller en rolle. Sexen i Hjulskift har altså samme posisjon som poesien på 1400-tallet i fransk forførelseskunst, date’n i amerikanske filmer, dansegulvet i Latin-Amerika eller de urbane kaféer her i Norden. Den er utgangspunktet for møtet. Det initierende trekk, eller døråpner-en for den menneskelige relasjon.

Vi er vant til at kjærlighetsromanen fra 1700-tallet av er en lang forførelseshistorie hvor kroppen og dyden er omdreiningspunktet (Brooks 1993). Intriger og konflikter, hindringer og vendepunkter leder mot den endelige seksuelle forløsning. Den unge stuepiken Pamela får etter flere hundre sider med en smart forvaltning av sin «kapital» til slutt overtalt Mr B til å gifte seg med henne før dyden kan ofres, i Samuel Richardsons roman Pamela, or Virtue Rewarded fra 1740. Likeledes kan guvernanten Jane Eyre innkassere sin Mr Rochester etter lang tids moralsk og uklanderlig oppførsel og den seksuelle spenning kan forløses, i Charlotte Brontës viktorianske utviklingsroman Jane Eyre fra 1847. Helt fram til nyere tid har seksualiteten vært spenningsmomentet og det det sirkler rundt og ledes mot i tusenvis av romaner.

I første bind av Seksualitetens historie beskriver Foucault dette som den moderne seksualitets-diskurs. Sexen og kroppen i det førmoderne er avløst av en kontinuerlig talestrøm i det moderne, som på samme tid taler om og hemmeligholder sexen. Seksualitetsdiskursen, scientia sexualis, avløser den førmoderne ars erotica. «Det som er særegent ved de moderne samfunn er ikke at de har henvist kjønnet til å forbli i skyggen, men at de har hengitt seg til å snakke om det bestandig, ved å la det framstå som hemmeligheten» (Foucault 1999: 45). Før hadde vi sex, nå har vi seksualitet, er Foucault sitt budskap.

Med Hjulskift kan vi tenke oss at setningen får et nytt ledd: Før hadde vi sex, så hadde vi seksualitet, og nå har vi sex igjen. Når jeg omtaler sexen i Hjulskift som sex og ikke seksualitet, er det også med et blikk mot den moderniteten og seksualitetsforståelsen som Foucault redegjør for, og som jeg ikke har vanskeligheter med å tilslutte meg. Fremdeles sirkulerer seksualitetsdiskursen, slik Foucault beskriver den, i beste velgående i offentligheten. Likevel finnes det spor av noe annet, hvor sexen ikke lenger er en hemmelighet. Hva så når sex igjen stort sett er sex og lite annet? Hvordan beskrives begjær og intimitet når sex ikke er målet eller meningen? I Hjulskift er sexen triviell, hverdagslig og uten mening ut over seg selv. Sexen i Hjulskift kan heller ikke beskrives som en ars erotica, slik den skisseres i det førmoderne, for i romanen er det ikke en hengivelse til sexen, eller utforskningen av sexens muligheter som sådan, som er tekstens drivkraft. Sexen er likestilt og likeverdig, og legger muligheten til rette for en utforskning av intimiteten utenfor seksualiteten. I romanen er det sex som leder til intimitet, intimitetsrefleksjoner og mulig kjærlighet og vennskap. Den følger altså ikke den romantiske tradisjon eller den moderne seksualitetsdiskurs’ konvensjonelle forløp, fra forelskelse, kjærlighet og intimitet til sex og samliv.

I forlengelse av Foucault sine begreper ars erotica og scientia sexualis, vil jeg da altså påstå at det nå dukker opp en tredje form, hvor seksualiteten som en talestrøm og hemmelighet er avløst av en åpenbar, liketil og likeverdig sex. Denne likeverdige sexen vil jeg karakterisere som en amor aequabilis, hvor amor er det latinske begrepet for eros, også i meningen kjødelig kjærlighet, og hvor adjektivet aequabilis refererer til det rettferdige, likevektige eller likeverdige.3 De tre første samleiene i romanen, som innleder relasjonen, beskrives slik:

1) Han nærmer seg ganske forsiktig bakfra. Hun ser inn i campingvognveggen, kjenner vogna rugge, det er deilig med en varm kropp bakfra. Helt ufarlig, kanskje at han er så ung, løst fra alt. Tannbørstene ruller i tannglasset i takt med rytmen hans, alt er festet til veggen som i en båt. Hun ler, han stopper og spør hva hun ler av, hun nikker mot tannbørsten, men nå når han er stille, beveger den seg ikke. Etterpå sier hun takk til kaffe. (48)

2) Hun legger seg med det samme, hun er trett, han er grei han Truls, siden legger han seg. De ligger sammen… Siden sover de. (52)

3) De gjør det i sofaen, og drikker videre uten klær på, så gjør de det på teppet, så danser de litt, så legger de seg i sengen som er nyoppredd og ren, alt er rent, alt er ordentlig. (62)

De to første foregår i campingvognen på bluesfestivalen, det tredje hjemme i huset hans. Den likefremme, jevnbyrdige og egalitære tonen råder over beskrivelsene. Man kan også legge til at sexen i romanen har liten mening ut over seg selv. Den er i seg selv og en selvstendig del av et møte mellom to likeverdige mennesker. Amor aequabilis er tilfredsstillende og egalitær på samme tid. Et slikt forhold til sex gjør også at romanforløpet, plottet, blir annerledes, og fraværet av tradisjonell romantisk finalitet er tydelig. Spørsmålet om og når og hvordan de skal komme til sengs er uinteressant. Sexen er jevnt spredd ut over fortellingen om den menneskelige relasjonen, men har liten mening ut over seg selv. Den bærer bud om en nytelse og glede i livet til de to, og som sådan et vitne om en selvstendig erotisk kvalitet.

Sexen er ikke solipsistisk eller narsissistisk, men atskilt fra den tunge bør av å være essensiell og sannhetsbærende. Sexen i Hjulskift kan i liten grad sies å tilfredsstille den pessimistiske sosiologen Zygmunt Baumans forestilling om det individualistiske forfallet i kulturen (i stor grad basert på Richard Sennetts samme pessimistiske kultursyn) (Bauman 2003; Sennett 1992). I Baumans teori blir sosial kompetanse og sosial sammenheng underminert av overdreven fokus på individualitet, hvor den selvbærende individualismen ikke er i stand til å skape noen bånd til andre mennesker, men hvor relasjonene for alltid vil være flytende og ikke faste, noe Bauman anser for et kulturelt forfall.

Sexen er heller ikke kvantitativ i romanen, slik historien om Don Juan åpnet en ny form for seksuell tallmagi for det moderne mennesket. Fokuset på hvor mange, eller på stadig flere, er ikke vesentlig i en amor aequabilis, fordi den kvantitative seksualiteten har fokuset på forførelsen og erobringen og ikke på selve seksualiteten.

Sexen er heller ikke binær eller dualistisk. Den overskrider den dualistiske kjønnsstereotypien hvor mannen skal være aktiv og erobrende og kvinnen passiv og mottakende. Den seksuelle aktens fokus på gjensidig glede og forståelse er konsentrert om et du og jeg som i liten grad kjønnes eller produseres i en bestemt forestilling om et kjønnet møte. På en interessant og paradoksal måte blir kjønnet både uviktig og vesentlig på samme tid. Kjønnet blir uviktig som en sosial kategori, men sentralt som en erotisk figur. En skal imidlertid være oppmerksom på at dette mulige likeverdet i det erotiske ikke nødvendigvis innebærer likeverd i det sosiale, slik vi senere skal få se.

Den intime hendelse

I en slik refleksjon over det seksuelle møtet i romanen, vil det også bli nødvendig å reflektere ytterligere over betydningen av intimitet, i og med at intimitet ikke lenger er kardinalveien til sex. Intimitet her er utenfor eller i tillegg til sexen, og skapes som et sosialt felt som problematiseres i romanen. Intimitet er ikke knyttet til det erotiske, men til det sosiale og estetiske. Intimitet gjøres gjennom å skape an intimate room eller en union of minds slik Theodore Zeldin definerer begrepet intimitet i boken An Intimate History of Humanity (Zeldin 1995). Så, hvordan skapes det som Lynn Jamieson karakteriserer som hovedingrediensene i intimiteten, nemlig loving, sharing and caring (Jamieson 1998)?

Romanen Hjulskift handler i all hovedsak om hvordan, og hvorvidt, disse to menneskene som treffer hverandre tilfeldig på en bluesfestival, skal omgås og dele av hverandre. Deres møte kan kanskje forklares ved hjelp av Elizabeth Povinellis begrep an intimate event, som betegner hvordan kjærligheten foregår i møtepunktet mellom to diskurser (Povinelli 2006). Den ene diskursen utgjøres av talen om, praktiseringen av og fantasien om selvskapingen, om å gjøre seg selv til suverent handlende individ i et moderne demokrati. Den andre diskursen utgjøres av talen om, praktiseringen av og fantasien om nedarvede sosiale begrensninger som rammer inn subjektet i moderniteten. «Den intime hendelse» er dermed relatert til både den subjektive selvskaping, og på den andre siden det som vi med Foucault kan kalle governmentality, hvor maktens diskurser har gått over fra å være overordnede maktkonstellasjoner til å bli inkorporerte tilpasningssystemer (Foucault 1991). Det vil si at vi snakker ikke om en enkel figur hvor subjektets indre drivkraft eller ego blir møtt av en ytre makt som setter grenser for denne subjektiviteten, nettopp fordi den ytre maktinstansen også er tatt inn som en del av subjektdannelsen, eller det vi kan kalle en selvstyring. Dermed er det tale om at både den subjektive selvskaping-en og den ytre kontrollen i form av en selvstyring virker inn på den intime hendelsen. I Vigdis Hjorths roman er ikke den intime hendelsen basert på en romantisk kjærlighet eller den seksu-elle fantasien. Den intime hendelsen har ikke en aura av tradisjonell intimitet, den er plassert i en fornyet akse mellom selvskaping og selvstyring. Leserne følger denne prosessen og dilemmaet mellom skapingen og styringen først og fremst ut fra Louise Bergs perspektiv.

Louise Berg er delvis livstrett og åpenbart trett av akademiske ritualer, og litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo. Vi møter henne idet undervisningen er avsluttet, sommeren skal planlegges og hun nettopp har fått vite at hun har fått stipend til å skrive om forfatteren Edith Key. Edith Key er en fiktiv historisk skikkelse i romanen, som en blanding av den svenske forfatteren Ellen Key og den engelske suffragetten Edith Key. Hun er imidlertid ikke tilfeldig i romanen, men speiler Louise som kunstnersubjekt og hennes relasjoner til menn. Louise vil skape seg et liv utenfor det sporet eller den allerede gitte virkeligheten hun til daglig beveger seg i. Hun savner ikke sex, hun har behov for intimitet: «Det er intimiteten, mer enn seksualiteten, vi lengter etter, når vi lengter, det er den som avgjør om det blir noe eller ikke» (67). Louise savner intimiteten, og det er intimiteten som bestemmer om relasjonen er av kvalitet. For Louise er amor aequabilis forutsetningen for at det kan oppstå en intimitet. Sexen er ikke intimiteten, men begynnelsen på noe som kan bli intimt: «at begge har fått utløsning, ja, det er nok en betingelse, for at intimiteten kan oppstå» (66), reflekterer Louise. Men selve intimiteten oppstår i et annet rom, og består av andre kvaliteter enn sex, slik Louise resonnerer videre: «To mennesker som for noen uker siden ikke kjente hverandre, sover enkelt sammen, drikker frokostkaffe sammen, går på tur sammen, låner hverandres klær, hverandres tannbørster, hører hverandre tisse og synes ikke det er rart eller påtrengende, men helt naturlig og begge fornemmer og har den samme fornemmelsen av hvor grensen for denne intimiteten går» (66).

I det moderne likestilte hverdagsrommet har det også oppstått andre arenaer for intimitet, som for eksempel når Louise og Truls går og handler sammen og begge vil betale, og blir forvirret og usikre – «det kjennes mer intimt og vanskeligere enn elskoven» (85).

Intimiteten oppstår i større grad i det hverdagslige rommet hvor to mennesker skal gjøre ting sammen i en modernitet hvor det ikke allerede er bestemt hvordan disse tingene skal gjøres. I en tidligere tid hvor det var bestemt hva som var kvinners og hva som var menns atferd og domener, åpnet ikke disse feltene opp for intime erfaringer. Handlingene var da ikke felles, men ble ivaretatt av en av dem. Kjønnenes møte er i Louise og Truls’ tilfelle åpent og ubestemt, og det er i selve møtet mellom de to at intimiteten blir til. Romanen viser hvordan de skaper seg selv i møte med den andre i et umiddelbart intimt rom, et intimt rom hvor kvinneligheten og mannligheten ikke er forutbestemt og determinert, hvor den kjønnede makten er uklar og ubestemt.

Elizabeth Povinelli påpeker at den intime hendelse alltid skjer innenfor et bestemt antall sosiale institusjoner og sosiale forventninger: «The intimate event is thought to be a mode of the self–other relation that links together a number of key institutional orders of modern social life, themselves said to be a condition and reflection of this mode of affective and ethical self-positioning» (Povinelli 2006: 182). Vi posisjonerer oss i forhold til det institusjonelle liv vi inngår i, men samtidig er disse institusjonelle systemer rammer og begrensninger som vi ikke bare posisjonerer oss aktivt selvskapende i forhold til, men som vi også aktivt styres av i form av en selvstyring. For Louise er denne livssituasjonen åpenbar, og hun reflekterer over den stadig vekk, samtidig som hun her ser klare forskjeller på seg selv og bilselgeren: «hun kjenner seg låst inne, fysisk og psykisk, i det norske, i middelklassen, smaken, moten. At hun er så klar over de samfunnsmessige rammer som er bestemmende for hennes liv, at hun ser dem overalt: stengsler, konvensjoner, fordommer. Mens han ikke på samme måte legger merke til hva som styrer ham» (106).

Som en del av den refleksive moderniteten (Giddens 1991), hvor individene er satt fri fra tradisjonelle institusjoner og etablerer seg selv i en refleksiv prosess i forhold til omverdenen, har den intellektuelle Louise innsikt i sine egne rammer og subjektive situasjon. For Truls er det annerledes. Ifølge Louises perspektiv atskiller han seg fra henne ved at han nærmest bare lever, han bare er, uten å tenke så mye over det. I forskjellige sammenhenger grunner Louise over Truls sin tilstedeværelse: Han er «helt til stede, helt på» (55), «det er som om han ikke tenker» (61), «han er ikke opptatt av å utvikle seg» (112). Og legg merke til at denne væren, denne ontologien som Truls er i, framstilles på en positiv måte av Louise, nettopp fordi hun selv i så stor grad er i governmentalitetens eller performativitetens rike. Det er i hennes verden de sosiale institusjoner blir en begrensning som hun må styre innenfor, og det er fascinerende at intimitetens grensemarkører ikke lenger er religionen, kirken, staten, familien eller seksualiteten. Nei, det er smaken og moten som rammer inn Louises liv og gjør at hun kjenner på begrensningene og innestengtheten, og det er også estetikken som blir problemet i intimitetsutfoldelsen med Truls: «Kanskje han har forferdelige bilder på veggen. Hun kan ikke elske under et gråtende barn. Støvete plastblomster på små maskinheklede brikker på fjernsynet og i vinduskarmen. Hva gjør hun hvis det er sånn?» (59). Ja, hva gjør hun da? I en slik estetisk verden ville det ikke være rom for Louises intimitet. Da ville det bare rett og slett blitt for mye, for mange sosiale og smaksmessige overføringer som ville overgått og tilintetgjort intimiteten. Pule i en campingvogn er mulig for Louise, men å kose seg sammen i et kitschy hjem virker derimot avstøtende.

I artikkelen «Fra heteroromantikk til mangfoldige lystfellesskap» forsøker sosiologen Arnfinn Andersen å frigjøre begjæret fra seksualitet-en, ved å poengtere at begjæret kan være begjær etter intimitet, etter å stå noen nær, etter rett og slett å være sammen med noen (Andersen 2011). I Andersens artikkel er det først og fremst vennskapet som står i fokus. Likevel er det en felles tematisering av forholdet mellom intimitet og seksualitet, hvor seksualitetens privilegerte plass blir utfordret. Arnfinn Andersens rekonfigurasjon av intimitetsforståelsen er knyttet til ønsket om å skape lystfellesskaper utenfor heteronormativiteten. I Hjulskift foregår imidlertid ommøbleringen av intimiteten innenfor den heteroseksuelle relasjonen, og muligens kan vi si at det er en overgang fra en tradisjonell heteroromantikk (hvor seksualiteten er intimitetens finalitet) til en parintimitet, som skapes i forlengelse av en amor aequabilis. Dette lystfellesskapet er sterkt knyttet til rom og romfølelse, fordi intimiteten skapes i alle de aktivitetene som paret gjør sammen i konkrete rom. Den estetiske dimensjonen blir derfor, som Louise understreker, sentral.

Ingen steder er dette tydeligere enn i beskrivelsen av et middagsselskap Louise blir invitert til. Her er deler av den kulturelle forlagseliten samlet i en helt korrekt designet leilighet, og hvor middagen ikke bare består av å spise, drikke, prate og tøyse sammen, men også av innlagte estetiske oppgaver, som for eksempel at tema for kvelden er kreativitet, og å kunne gjette hvilken gåte som er lagt inn i de seks rettene de skal fortære i løpet av kvelden. Middagen blir et bilde på den governmentalitet, eller selvstyring, som den moderne og vellykkede middelklasse deltar i, og som har som sitt viktigste formål å skille mellom de som er innenfor og de som er utenfor. Det estetiske fellesskap har som formål å skape en intimitet, men for Louise, som allerede er på vei til å bli utenfor, funker ikke estetikken, og intimiteten forsvinner.

Selvstyringen er avhengig av en gjentagende bekreftelse, en iterabilitet. Og denne kontinuer-lige gjentagelsen, eller performativiteten, danner grunnlaget for subjektets selvforståelse og selvstyring. «Performativity cannot be understood outside of a process of iterability, a regularized and constrained repetition of norms. And this repetition is not performed by a subject, this repetition is what enables a subject and constitutes the temporal condition for the subject», skriver Judith Butler (Butler 1993: 95). Butlers understrekning av at det performative ikke betyr at subjektet kan skape seg selv fritt og uhemmet, men at subjektiviteten i stor grad også er bestemt av samfunnsmessige reguleringer og kulturelle normer, betyr at det er en klar sammenheng mellom Foucaults begrep governmentalitet og Judith Butlers begrep performativitet. De rammer begge inn de forutsetningene og disposisjonene som eksisterer for subjektet. Performativitet er ikke noe subjektet bare kan gjøre, men noe subjektet deltar i, i møtet mellom selvskapingen og selvstyringen.

Middagsselskapet er et eksempel på en slik performativitet, som imidlertid er i ferd med å miste meningen for Louise. For Louise fører middagen nemlig til en erkjennelse av uant betydning om henne selv og hennes krets: For «Louise og hennes kolleger og hele hennes fakultet og kulturelle verden» gjelder det «å få folk til å kjenne på en mangel i sin dannelse, det er deres fremste bidrag til verden!» (160). Er man innenfor, kan man framskaffe og påpeke mangelen hos de andre, og er det en som er full av slike mangler, så er det Truls Olsen fra Skien. Han blir da heller ikke med Louise på middagsselskapet. Det ville vært for risikofylt.

Heterotopi

Denne koplingen mellom estetikk og intimitet skaper noen romlige utfordringer for Louise og Truls. Hvor skal de bevege seg for å kunne skape den å-være-sammen-følelsen som intimiteten krever, hvor de to kan skape en parintimitet utenfor den kvelende estetiske rammen som Louise opplever hun lever i? I foredraget og artikkelen «Of other spaces» lanserer Michel Foucault begrepet heterotopi for å beskrive rom som er samtidige, men like fullt utenfor. «I am interested in certain ones (rooms) that have the curious property of being in relation with all the other sites, but in such a way as to suspect, neutralize, or invent the set of relations that they happen to designate, mirror, or reflect» (Foucault 2006: 95). Disse heterotopiene finnes i realiteten, i motsetning til utopien, men de er utenfor og annerledes enn alle andre steder. Eksempler på heterotopier kan være hellige steder, gravplasser, hager, museer, biblioteker, festivaler, karneval og til og med saunaer. Poenget med heterotopien er at den åpner opp for en annen modus, den er innenfor og utenfor på samme tid. Louise og Truls skaper seg slike heterotopier utenfor de allerede etablerte steder for å kunne åpne opp for den intimiteten de ønsker velkommen. Derfor er de i romanen nesten bare sammen ute i naturen, på fjellet, på reise, når de ikke er i hverandres leiligheter. De frambringer sitt eget sted for intimitet, sin egen heterotopi. Det kan for en utenforstående være vanskelig å si om dette er et sted for illusjon eller for kompensasjon; uansett er de steder hvor drømmer, fantasier – og intimitet – kan vokse fram.

Louise har muligens større behov for disse heterotopiene enn Truls. Hun er mer innvevd i den selvstyrende estetikken enn han, som på mange måter bare er, og skulle han drømme seg bort, så vil det være om å komme enda lenger bort: «hun har skjønt at i hans ideelle liv, og om han hadde kunnet velge, skulle han bodd i en tømmerkoje i villmarken i Canada og drevet fangst, men særlig fiske» (134). Truls kunne godt ønske å etablere seg utenfor selve moderni-teten. Han drømmer, slik mange menn gjør, om å etablere en atskilt maskulinitet (Lorentzen 2004: 33). Men i tillegg til en slik tydelig romlig atskilthet søker han også en særegen indre heterotopi, som ikke framstår som like selvsagt for Louise: «At han søker meningen på andre livsområder enn hun, og ikke bare på Hardangervidda, ved fiskevannene, men i kjærligheten, i forholdet til kvinnen» (135). For Truls er også selve kjærligheten et sted utenfor det livet han lever til daglig. Louise og intimiteten med henne blir for ham et eget rom i rommet, en heterotopi som både speiler og reflekterer hans egentlige liv, men som også er utenfor det livet han lever som bilselger i Skien.

For Louise er heterotopien helt nødvendig for å komme fri fra den innestengte og overstyrende ideologisk-estetiske hverdagen hun lever i. Hun er mer ufri enn han, men stiller samtidig strengere krav til hva som skal skje i det intime møtet, og Louise blir dermed den sosialt overordnete i kjønnsmøtet mellom de to. For Louise har imidlertid heterotopien også en annen funksjon. Den gir henne en mulighet til å komme fri fra de akademisk gitte tankesystemer eller paradigmer. Hun må rett og slett bort for å tenke, og det er først når hun finner et bortgjemt hotell på en relativt forlatt strand på Cuba at hun igjen er i stand til å tenke fritt og nytt om den fiktive forfatteren Edith Key.

Ønsket om å «komme bort» har også en betydning for det sosiale spillet og den sosiale relasjonen mellom Louise og Truls. Gradvis blir det synlig i romanen at Louise også tenker seg bortenfor og ut av sitt biologisk og sosialt gitte kjønn. At hun er kvinne er en opplevd begrensning, og når hun begjærsmessig går så tett inn i hvordan en manns begjær fungerer, avsluttes hele romanen med en grensesprengende begjærsfantasi om å bli mann, og som mann kunne trenge inn i og til slutt voldta en kvinne. Denne kjønnsoperative fantasien går langt ut over den intimitet og seksualitet som ellers beskrives i romanen.

På det sosiale plan er det, som vi har sett, stor ulikhet mellom Louise og Truls. Ikke minst kommer denne forskjellen til uttrykk på det intellektuelle og reflekterende plan. Til å begynne med er denne forskjellen fascinerende for Louise, og den gir noen nye mulighetsrom for henne til å spille ut sin lengsel etter å komme bort fra de estetiske og selvstyrende forholdene hun lever under. Imidlertid forsterker denne sosiale ulikheten hennes begjær etter å sprenge seg ut av det mest regulerende sosiale skallet av dem alle, nemlig forestillingene om det kvinnelige – hva hun må være og gjøre som kvinne. Flere fortellertekniske grep hentyder til dette avsluttende kjønnsskiftet.

For det første, allerede i det fiktive valget av Louises studieobjekt, får vi som lesere et innblikk i denne tematikken. Louises fascinasjon for den fiktive forfatteren Edith Key er først og fremst begrunnet i Ediths «blikk for de mannlige strategier, analysene av det mannlige begjæret» (20). Edith Key har ikke bare stor innsikt i det mannlige, hun overtar etter hvert de mannlige strategier og blir som en mann i det sosiale spillet. På et direkte spørsmål fra Truls om hva det er med Edith Key som fascinerer Louise, forteller hun om den gangen Edith ble spurt av en journalist om hun skulle gifte seg igjen, hvor hun svarte at «nei, det var unødvendig, for hun var selv i ferd med å bli en slik mann som hun ville gifte seg med» (195). Louise identifiserer seg sterkt med denne mannlige delen av Edith. Begge ønsker å trenge inn i mannen, og forstå ham, og jo mer de gjør det, jo mer overtar de den mannlige rollen.

For det andre, romanens tittel Hjulskift henspiller også på denne forvandlingen. Tittelen er ikke bare et upoetisk bilde på en bilselger og hans virke, men en metafor for det romanen til syvende og sist handler om: møtet mellom en mann og en kvinne og begjæret etter å overskride den sosiale grensen som regulerer et slikt kjønnsmøte. Hjulskift vil si å gjøre seg klar for en forvandling fra sommer til vinter, eller omvendt, og peker dermed på at fortellingen er en forvandlingshistorie. Den betydeligste forvandlingsmyten om overgangen mellom vinter og vår er den greske myten om dronningen av underverdenen, Persefone, som om vinteren må bo hos sin mann Hades (som røvet henne) i underverdenen, og så om våren komme opp til sin mor, gudinnen Demeter, og bli der hele sommeren. Persefone forandrer ikke kjønn, men hun pendler mellom to ytterpunkter av det mannlige og det kvinnelige. I romanen vil Louise gjerne skifte hjulene sine selv, men klarer det ikke og må motvillig overlate det til mannen Truls. Romantittelen spiller slik på åpenbare kjønnede konstruksjoner og ønsket om å overskride dem.

For det tredje vokser det fram en tydeligere mannlig stemme i Louise i løpet av fortellingen. Allerede i den første sms-kontakten med Truls etter Notodden, understreker fortelleren hvordan Louise begynner å ligne en mann: «Hun begynner å ligne en mann. Litt nærhet, litt sex, noe spenning, det er det det dreier seg om, ikke mer, at noe skjer» (53). Det mannlige forsterkes i Louise gjennom at hun sosialt og intellektuelt er overlegen Truls. Hun er i sin forestilling om relasjonen, overlegen og dominant. Hun er på mange måter i den tradisjonelt mannlige posisjonen. Dette får et voldsomt utslag mot slutten av fortellingen hvor Truls erkjenner at han kjenner seg svak: «Han sier en gang, en sen kveld de snakker i telefonen, han har drukket kan hun høre, han sier: – Noen ganger føler jeg meg så svak» (196). Hun føler ømhet for ham når han sier det, samtidig som det gir henne en sterk opplevelse av overlegenhet. For hun føler det helt annerledes: «Ikke svak i det hele tatt. Er det det hun liker, i hemmelighet, dette syke styrkeforholdet, som hun oppsøker, for ikke å føle seg svak i det hele tatt»? (197). Og hun reflekterer videre: «Av og til føler jeg meg så svak. Hun kunne aldri si en sånn setning. Ville aldri fått den setningen ut av munnen. Ikke til ham, ikke til noen» (198).

Etter dette finnes det ingen annen utvei for Louise enn å reise til Cuba. Hun må bort, vekk fra det hele. Truls er svak, Louise er det ikke, og hans svakhet som i første omgang vekker ømhet, vekker i neste omgang forakt. Han er sosialt svak og underlegen. Hun er sosialt sterk og overordnet. Denne mannliggjøringen av Louise får sin utløsning ved et formidabelt klimaks i bokens avslutning, og dette er den avgjørende fortellertekniske kjønnsmessige inversjonen i romanen.

Bokens siste scene begynner med en tilbakevending til Edith-motivet, og en absolutt identifikasjon mellom Edith og Louise. Alene i Cuba, ved havet, begynner hun å forstå Edith fullt ut. Hun forstår at Ediths avsky for det akademiske og det litterære miljøet dreier seg om en avsky for seg selv. Og der kjenner hun seg igjen. «At Ediths hovering over det borgerlige, sømmelige livet, som Louises over middelklassens livsførsel, til syvende og sist handler om å være trette av seg selv» (203). Fortelleren lar her Edith og Louise smelte sammen i en felles forståelse, slik: «Hun og Edith, lei av seg selv og med god grunn, så lite de evner å fornye seg» (203). Det holder ikke å begjære mannen og intenst forsøke å forstå hans begjær for å skape fornyelse. Dette begjæret blir bare til en evig gjentagelse. Fantasmatisk er det bare ved å bli en mann hun kan ødelegge seg selv og bli noe nytt. Derfor er det også romanen slutter med fantasien om at hun blir en mann, og som mann ødelegger hun Louise Berg. Slik er romanens siste setning: «hadde hun vært mann, ville hun ikke syntes hun kom langt nok […] ville hun ikke gjøre det langsomt, ikke forsiktig, ville hun gjøre det ubehersket, dundrende, gjøre det eksplosjonsartet og med sammenbitte kjever, hvesende, gjøre det rasende, morderisk, med en hard, intenst spent kropp, gjøre det som en gal og gjøre det om igjen, i sitt neste liv vil hun være mann og voldta Louise Berg» (206). Fortelleren velger her å bruke det sterkt kjønnede og etisk overveldende begrepet voldtekt. Å voldta er det ultimate bildet på kjønnshierarkiet og den kroppslige forskjellen mellom mann og kvinne, og i denne sammenheng brukes det som metafor for til syvende og sist å ødelegge kvinnen – og det kvinnelige i – Louise Berg, som gjennom hele romanen har beveget seg mot en sosial transformasjon bort fra seg selv som kvinne.

En slik fortolkning underbygges også av at Vigdis Hjorth i sin neste roman, Tredje person entall (2008), har en kvinnelig hovedperson, Hulda, som ligner svært på Louise. Også Hulda sliter med selvskaping og selvstyring og sin sosiale kjønnsmessige plassering, og har i enda større grad enn Louise «effektivt inkorporert det mannlige blikk i sin kropp» (Hjorth 2008: 135). Gradvis vokser det fram en økende forakt i henne for denne selv(re)presentasjonen, og også Hulda fantaserer om voldtekten og dens destruktive mannlige kraft mot slutten av roman-en: «Å penetrere, hvordan er det? Å støte seg fram med sitt mest følsomme punkt […] hun skulle gjerne støtt punktet sitt fram voldsomt og stadig raskere, være mann under akten. Det bor en mann i henne, en voldtektsmann, en hykler, en hater, hun vil gifte seg med ham og han vil skuffe henne, mishandle henne, forlange skilsmisse, så kan hun dø» (Hjorth 2008: 395). Både Hulda og Louise søker hjelp i den mannlige kraften/den maskuline destruktiviteten for å finne fram til en fantasi som kan gjøre ende på den kvinnelige sosialiteten og performativitet-en. Dermed skapes det et mektig bilde på motsetningen mellom den amor aequabilis som finnes i møtet mellom Louise og Truls, og den sosiale struktureringen av kjønnet i kulturen. Denne motsetningen forblir uforløst i roman-en. Så lenge Louise (eller Hulda) forsøker å -forstå eller tilpasse seg mannligheten i kulturen, nærmer de seg en mannlighet som også framstår destruktivt og dermed ødeleggende for en potensiell likeverdighet. Mulighetene ser kun ut til å ligge i at denne kvinneligheten må dø eller lemlestes, for at kvinnen derigjennom kan etableres på nytt utenfor et slik kjønnet selvstyringsprinsipp.

I fortellingen om Louise Berg møter vi en kvinne som gjennomskuer selvrepresentasjonen og performativiteten i det moderne, kjønnede, intellektuelle middelklasselivet. I den intime hendelsen i møtet med Truls Olsen etableres en heterotopi som muliggjør en selvskaping og en amor aequabilis som står i motsetning til den omfattende selvstyringen mennesket i moderniteten er underlagt. Men verken den egalitære sex-opplevelsen, innsikten i det mannlige begjæret eller etableringen av en atskilt intimitet, forandrer på det sosiale faktum at Louise er og forblir en kvinne i det fortelleruniverset vi møter i romanen, og selv om hun i møtet med Truls mer og mer inntar en mannlig posisjon, lar fortelleren henne til slutt gjennomgå en forvandling, et hjulskift, ved å destruere det kvinnelige, gjennom at Louise voldtar seg selv. Men det er kun som en fantasi at dette kan bli mulig.

Referanser

Andersen, Arnfinn 2011. Fra heteroromantikk til mangfoldige lystfellesskap. Tidsskrift for kjønnsforskning, 1/2011.

Andersen, Unn Conradi 2009. Har vi henne nå? Oslo.

Bauman, Zygmunt 2003. Liquid love. London.

Brooks, Peter 1993. Body work: objects of desire in modern narrative. Cambridge.

Butler, Judith 1993. Bodies that matter. New York.

Engelstad, Irene 2009. Mellom første og tredje person entall. I Arild Linneberg (red.) Som om ingenting. Bare om Vigdis Hjorth. Oslo.

Farsethås, Ane 2007. Kvinnen og apen. Dagens Næringsliv 17. februar.

Foucault, Michel 1991. Governmentality. I Burchell, Gordon & Miller (red) The Foucault Effect: Studies in Governmentality. Chicago.

Foucault, Michel 1999. Seksualitetens historie I. Oslo.

Foucault, Michel 2006. Of Other Spaces. I Marquard Smith og Joanne Morra (red.) Visual Culture: Critical Concepts in Media And Cultural Studies. London, New York.

Giddens, Anthony 1991. Modernity and Self-Identity. Cambridge.

Giddens, Anthony 1992. The Transformation of Intimacy. Cambridge.

Hamm, Christine 2007. Den umulige klassereisen. Morgenbladet 16. mars.

Hjorth, Vigdis 1983. Pelle-Ragnar i den gule gården. Oslo.

Hjorth, Vigdis 1999. En erotisk forfatters bekjennelser. Oslo.

Hjorth, Vigdis 2007. Hjulskift. Oslo.

Hjorth, Vigdis 2008. Tredje person entall. Oslo.

Jamieson, Lynn 1998. Intimacy. Personal relationships in modern society. Cambridge.

Krøger, Cathrine 2007. Vigdis Hjorth: «Hjulskift». Dagbladet 17. februar.

Linneberg, Arild (red). 2009. Som om ingenting. Bare om Vigdis Hjorth. Oslo.

Lorentzen, Jørgen 2004. Maskulinitet. Oslo.

Mæleng, Per. 1993 Festina lente eller kunsten å lese langsomt. Et essay om lesning og kritikk med bakgrunn i Vigdis Hjorths roman Fransk åpning. Skrift nr. 1, 1993. Institutt for allmenn litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo.

Ottersen, Norunn 2007. Professoren og bilselgeren. Fredriksstad Blad 4. mars.

Plummer, Ken 2003. Intimate citizenship. Seattle.

Povinelli. Elizabeth 2006. The Empire of Love. Durham.

Sennett, Richard 1992. Intimitetstyranniet. Oversatt av Eivind Tjønneland. Oslo.

Stemland, Terje 2007. Professoren og bilselgeren. Aftenposten 23. februar.

Stenstad, Finn 2007. Kjærlighetens klassereise. Tønsbergs Blad 10. mars.

Zeldin, Theodore 1995. An Intimate History of Humanity. London.

1Jeg-fortellinger er Med hånden på hjertet (1989), Død sheriff (1995), Hva er det med mor (2000), 17.15 til Tønsberg (2003). Romanene Om bare (2001), Fordeler og ulemper ved å være til (2005) og Tredje person entall (2008) er en kombinasjon av jeg-fortelling og tredjepersonsfortelling, med en jeg-forteller i rammefortellingen.
2Irene Engelstads artikkel er kanskje først og fremst en analyse av hvordan Hjorth bruker og spiller på selvbiografiske elementer i sine romaner. Hjorth er som forfatter en del av den nye selvbiografiske trenden innenfor litteraturen, men hun bruker også fortellertekniske grep for å forville, tilsløre og leke med lesernes forventninger om det selvutleverende. Engelstad gjør en glimrende analyse av dette, samtidig som hun også er inne på at både det kvinnelige og det mannlige står sentralt i forfatterskapet.
3Takk til Jon Haarberg ved ILOS, Universitetet i Oslo, for kyndig hjelp i å finne fram til rett latin.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon