Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 209-210)
av Christine Hamm, Jørgen Magnus Sejersted og Eirik Vassend
Vitenskapelig publikasjon
(side 211-225)
av Otto Reinert
SammendragEngelsk sammendrag

Ibsens Kjærlighedens Komedie er samtidig en vittig satire på vers over konvensjonelle forestillinger om kjærlighet og ekteskap og et tidlig eksempel på Ibsens senere ambivalente drama. Det markerer en overgang fra nasjonalromantikk til skeptiske granskinger av vedtatte holdninger og atferdsmønstre. Opprøreren og dikteren Falk er enig med grosserer Guldstad, som kaller konvensjonell hykleri om romantikk «humbug», men Falk er selv gjenstand for satire som en egoistisk estetiker mer opptatt av sine egne raffinerte følelser enn av å tilpasse sitt kjærlighetsideal til den virkelige verdens krav. Svanhilds ekteskap med Guldstad er ikke et sjofelt bedrageri av sann kjærlighet, men en fornuftig erkjennelse av at forhold mellom mennesker er underlagt tidens endringer. Guldstad, realisten, representerer stykkets visdom, men han er ikke hovedperson. Den rollen er Falks, med sine feil – den satiriserte satiriker. Stykket er en tragikomedie. Tragedien er at de to elskende forstår at sann kjærlighet slites ned av ekteskapets trivialiteter og kan bli bevart som ideal bare i erindringen og at de derfor må skilles. Det er komisk at de lever videre etter sitt kompromiss med «verden».

Ibsen’s Love’s Comedy is a witty verse satire on conventional attitudes to love and marriage but also and equally an example of the ambivalence of his mature plays. It marks a transition from his early plays of national romanticism to skeptical interrogations of accepted mores and manners. The rebel-poet Falk agrees with Guldstad that conventional hypocrisy about romance is “humbug” but is himself satirized as a self-indulgent esthete more concerned with the preciousness of his own feelings than with adjusting his ideal of romantic love to the demands of “the world”. Svanhild’s marriage to Guldstad is not a sordid betrayal of true love but a sensible adjustment to the fact that people and their relationships change over time. Guldstad, the realist, embodies the play’s wisdom, but he is not the protagonist. That role is Falk’s, with his flaws – the satirist satirized. The play’s proper generic label is tragicomedy. The tragedy is that the lovers realize that true love, eroded by the trivialities of marriage, can be kept ideal only in memory and that they therefore must separate. The comedy is that they survive, and not unhappily, after their compromise with “the world”.

Vitenskapelig publikasjon
(side 226-237)
av Jens Lohfert Jørgensen
SammendragEngelsk sammendrag

Artiklen lodder dybden af det heuristiske møde mellem litteratur og medicin gennem et specifikt tilfælde: J. P. Jacobsens roman Niels Lyhne (1880) og tuberkulose. Indledningsvist udpeges to metodiske tilgange, der integreres i artiklen: En symptomatologisk, udviklet af Deleuze, og en kulturfænomenologisk, udviklet af Connor. Efter en introduktion til Jacobsens virke i en tuberkuløs kontekst fokuseres opmærksomheden på én passage i Niels Lyhne. En passage, hvor pletter, der æder sig ind i romanfigurernes indbyrdes forhold, med en eksplosiv effekt spredes. Medicinens opdagelse af disse pletter var forbundet med røntgenteknologiens emergens i 1895. Via en kontekstualisering af Jacobsens roman i samtidige kulturelle bestræbelser på at visualisere det ikke-synlige, argumenteres der for, at elementer i passagen faktisk kan opfattes som referencer til røntgen avant la lettre. Konklusionen drager konsekvenserne af denne overraskende påstand.

»Literature’s Creative Knowledge. Jens Peter Jacobsen’s Niels Lyhne and the Emergence of the X-ray«

The article explores the heuristic meeting between literature and medicine as articulated in the specific case of Jacobsen’s novel Niels Lyhne (1880) and tuberculosis. In the opening passages, two methodological approaches are presented: A symptomatological, developed by Deleuze, and a cultural phenomenological, developed by Connor. The work of Jacobsen in a tubercular context is introduced, and attention is focused on a narrative sequence in the novel in which spots – that eat their way into the characters’ relations to each other – are explosively disseminated. Medical science’s discovery of these spots is connected with the emergence of the x-ray in 1895. By contextualising the novel in contemporary cultural attempts to visualise the hitherto invisible, it is argued that elements in the passage can indeed be read as references to the x-ray avant la lettre. In conclusion, the consequences of this surprising assertion are drawn.

Vitenskapelig publikasjon
(side 240-255)
av Andreas G. Lombnæs
SammendragEngelsk sammendrag

Thure Erik Lunds Myrbråtenfortellinger kan leses som galgenhumoristiske skildringer av samtidens Norge, analyser utført gjennom en særegen stil og svært forskjellige skrivemåter. Lund parodierer vår postmoderne tilstand liksom de regressive utopier den avføder. Artikkelen fokuserer på subjektdannelsens vilkår i et samfunn der tradisjonelle verdier og samfunnsformer er avløst av markedskrefter. I lys av Deleuze og Guattaris fremstilling, i Anti-Ødipus, av sammenhengen mellom schizofreni, begjær og produksjon er det mulig å øyne en frigjøringsstrategi i Myrbråtens eksesser. Det gjelder å bryte opp fra en låst situasjon og orientere seg mot noe som den gamle motsetningen kan ha skjult.

A True and Genuine Life in a False and Addicted Society. Desire, production, and identity in Thure Erik Lund’s Myrbråten stories (1999–2005)

Thure Erik Lund’s Myrbråten stories may be read as grim and funny descriptions of (post)modern Norway – anatomies made by means of highly ideosyncratic style(s). The postmodern condition is ridiculed along with the regressive utopias it engenders. The essay highlights the terms of subject formation in a society where traditional values and social forms have given way to forces of the marked. By way of Deleuze and Guattari’s coupling in L’Anti-Œdipe of schizophrenia, desire and production, it is possible to discern a strategy for emancipation in Myrbråten’s outrages. It amounts to breaking up a deadlocked situation and orienting oneself in the direction of the unknown that the old antagonism may have obscured.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon