Dette nummeret av Edda er det første fra en ny redaksjon. Etter å ha hatt tilhold i Tromsø de siste fem årene, har tidsskriftet nå flyttet til Bergen.

Fra Tromsø overtar den nye redaksjonen et meget velholdt tidsskrift med gode redaksjonelle rutiner. Redaksjonen i Tromsø arbeidet særlig for å øke andelen av bidrag fra andre land enn Norge, og lyktes med det. Vi vil gjøre en innsats for å videreføre denne satsingen, og håper på mange bidrag om nordisk litteratur fra skandinavistmiljøene rundt om i verden. Vi vil også nevne at vi fremdeles vurderer engelskspråklige manuskripter, dersom de er forfattet av forskere som ikke har et skandinavisk språk som morsmål. Samtidig vil vi understreke at Edda er helt avhengig av gode bidrag fra de norske miljøene. Vi ønsker oss full postkasse til enhver tid!

Edda har like fra Gerhard Gran grunnla tidsskriftet i 1914 vært det viktigste norske tidsskriftet for litteraturforskning. Tidsskriftet er også etter innføringen av det såkalte «tellekantregimet» eneste publikasjonskanal for litteraturforskning i Norge på høyeste nivå i Universitets- og høgskolerådets «System for dokumentasjon av vitenskapelig publisering». I tråd med retningslinjene for vitenskapelig publisering legges det ned et omfattende arbeid for å få frem gode artikler. De mange fagfeller som årlig utfører referee-oppdrag på sine respektive spesialområder, gjør en svært viktig innsats for å bidra til å heve kvaliteten på forskningsbidragene. Det er derfor svært uheldig at denne uvurderlige innsatsen også er uvurdert. For at de vitenskapelige publikasjonene som forskere og vitenskapssamfunnet i fellesskap får frem skal holde høyest mulig kvalitet, er det nødvendig å sørge for at alle ledd blir sett og registrert. UHRs system har ikke på noen måte tatt høyde for den såkalte isfjelleffekten som er forbundet med all publisering: at kun en liten del av arbeidet som legges ned kommer til syne på den trykte overflaten. I tråd med forskriftene skal et tidsskrift som Edda ha en refusjonsrate på ca. 75 %. Det dreier seg med andre ord om et betydelig antall arbeidstimer hvert år bare knyttet til arbeidet med å si nei takk! Vi tillater oss å ønske at alle disse timene kunne finne sin naturlige plass på arbeidstidsregnskaper rundt omkring: Uten fagfellevurderinger stanser den vitenskapelige publiseringen.

I dette nummeret kan vi presentere tre artikler som har kommet seg gjennom Eddas nåløye. I den første teksten introduserer Louise Mønster fra Aalborg Universitet verket til danske Peter Adolphsen, som spør om det i det nye årtusenet er mulig å skille mellom litteratur og ikke-litteratur, og mellom poeter og sjarlataner. Mønster kommenterer utviklingen i forfatterskapet særlig i et intertekstualitetsperspektiv, og argumenterer for at Adolphsens tekster beveger seg fra pastisjen til parodien. Den andre artikkelen synliggjør et fagfelt som nok ikke alltid får den oppmerksomheten det fortjener: edisjonsfilologien. Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy fra Universitetet i Oslo ser på tekstgrunnlaget for Olav Duuns Paa tvert og Juvikingar, og med sin minutiøse gjennomgang av endringene som Duun og andre foretok bevisst eller ubevisst i tekstene, minner hun oss på hvor viktig det kan være at forskerne er seg bevisst grunnlaget for tekstene de forholder seg til. I det tredje bidraget undersøker Erik Bjerck Hagen fra Universitetet i Bergen hvordan Profil-kretsen – særlig med Økland, Vold og Heggelunds bidrag – endret måten litteratur ble lest på i Norge etter krigen. Bjerck Hagen setter Profil-kretsens virksomhet inn i en større litteraturvitenskapelig sammenheng når han argumenterer for at Økland, Vold og Heggelund representerer det han kaller for et «heteronomt verkbegrep».

Edda 1/2011 inneholder også et debattinnlegg skrevet av Anniken Greve fra Universitetet i Tromsø. Greve svarer på Christine Hamms kritikk av tekstlesningsmetoden Greve har utviklet i samarbeid med sin kollega Rolf Gaasland. Bergens-redaksjonen hilser som Tromsø-redaksjonen faglig fundert kritikk og kommentarer velkommen, og stiller spalteplassen til disposisjon. Vi vil for øvrig minne om at den faglige samtalen også bør skje i artikler viet et mer avgrenset litterært materiale. Forskningsdialog oppstår ikke minst der artikkelforfattere bruker tid på å presentere en «Stand der Forschung», og der de plasserer egne forskningsresultater inn i en eksisterende forskningstradisjon. Dette kan kanskje høres ut som en litt elementær påpekning. Det er imidlertid, viser det seg, fortsatt nødvendig å minne oss selv om noe av det vi første vi forteller våre studenter: I litteraturforskningen er man aldri alene.

Dette nummeret inneholder dessuten hele åtte anmeldelser. Det anmeldte materialet spenner fra bøker om Strindbergs kammerspill, om «litterær metafysikk» og om intermedialitet, til antologier om bokhistorie og forholdet mellom Steffens og Wergeland. Anmeldelsene gir god grunn til å tro at forskningen innenfor nordisk litteraturvitenskap er vidtrekkende, dyptloddende og oppdatert på nye trender.