Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 223-224)
av Henning H. Wærp, Ole Karlsen og Lisbeth P. Wærp
Vitenskapelig publikasjon
(side 225-239)
av Margrét Eggertsdóttir og Jon Haarberg
SammendragEngelsk sammendrag

Petter Dass berømte salme «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» ble publisert som katekismesang og første gang trykt i København 1715; sangen tar utgangspunkt i Luthers forklaring til den annen bønn i Fadervår. Artikkelen utforsker katekismesangens forhistorie som lovsang. Det viser seg at en kortere versjon av salmen tidlig ble oversatt til islandsk. Gjendikteren er med stor sannsynlighet dikterpresten Stefán Ólafsson, som også gjendiktet Kingo, men som likevel er kommet i den litteraturhistoriske skyggen av Hallgrímur Pétursson, den store religiøse dikteren i Island på 1600-tallet. I artikkelen argumenteres det for at oversettelsen må ha blitt til allerede på 1680-tallet, med eller uten Dass’ melodiforelegg, og at den sannsynlige forbindelsen fra Nord-Norge til Island gikk via København, hvor Petter Dass’ svoger Stheen Wirthmann og Stefán Ólafssons sønn Ólafur studerte til prest sammen. Kortversjonen av salmen («Peder Dassis Lovsang») finnes bevart i tre håndskrifter; den islandske gjendiktningen, viser det seg, finnes overlevert i minst 15 forskjellige håndskrifter fra 1700-tallet.

Nøkkelord: Hymnologi ,bokhistorie ,edisjonsfilologi ,Stefán Ólafsson,Petter Dass

Fish Praising the Lord: Stefán Ólafsson’s (1618–1688) unknown version of Petter Dass’ «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» (O Lord, Thy Precious Name and Honour)

Petter Dass’ famous hymn «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» was published as a catechism song and first printed in Copenhagen 1715. The song takes its departure from Martin Luther’s explanation of the second petition of the Lord’s Prayer. The article explores this catechism song’s prehistory as a hymn of praise. Apparently, a shorter version of the song was translated into Icelandic at an early date. The translator is in all probability Stefán Ólafsson, the poet who also translated Thomas Kingo. Nevertheless, in literary history Stefán Ólafsson has been overshadowed by his contemporary Hallgrímur Pétursson. The article argues that the Icelandic version must have come into being in the 1680s, with or without Dass’ tune, and that the most likely connection from Northern Norway to Iceland was via Copenhagen, where Petter Dass’ brother-in-law Stheen Wirthmann and Stefán Ólafsson’s son Ólafur studied theology together. The short version («Peder Dassis Lovsang») has been preserved in three manuscripts. The Icelandic translation, the article demonstrates, exists in no less than fifteen different manuscripts from the 18th century.

Vitenskapelig publikasjon
(side 244-257)
av Liv Bliksrud
SammendragEngelsk sammendrag

Den norske dikteren Niels Krog Bredal (1732–1778) var i sin tid en synlig og aktiv skikkelse i dansk-norsk kulturliv. Han var jurist av utdannelse, sekretær for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim, borgermester i samme by, oversetter, komponist og teaterdirektør i København. Kunstnerisk og administrativt var han en fornyer av dansk teater. Til tross for Bredals åpenbare fortjenester er han nesten forsvunnet fra norsk litteraturhistorie, og i den grad han blir omtalt, er det som en persona non grata. Resepsjonen av ham, særlig ved Francis Bull og A.H. Winsnes, er påfallende negativ og har virket styrende inn på den senere resepsjon. Artikkelen vil gi en presentasjon av Bredals kunstneriske og øvrige virksomhet i samtiden og en drøfting av den resepsjon som er blitt ham til del i ettertiden. Avslutningsvis vil det fremsettes en hypotese om at det kan være en mistanke om homofili hos denne dikteren som kan være en mulig årsak til Bredals dårlige ettermæle.

Nøkkelord: 1700-tallsstudier,litteraturhistorie,syngespill,biografi,homofili,Niels Krog Bredal,Francis Bull,A.H.Winsnes

The case of Bredal. A contribution to Norwegian history of reception

The Norwegian poet Niels Krog Bredal (1732–1778) was a visible and active figure in Danish–Norwegian cultural circles in his time. A lawyer by education, Bredal was the first secretary of the Royal Norwegian Society of Science and Letters in Trondheim, where he also served as the city’s mayor. In addition, he worked as a translator, composer and theatre director in Copenhagen. In both artistic and administrative terms he revitalised Danish theatre. Yet, in spite of the obvious merits of his work, Bredal barely figures in the Norwegian history of literature, where, if mentioned at all, he is treated as persona non grata. The reception accorded to Bredal, particularly by Francis Bull and A. H. Winsnes, is strikingly negative and has had a major influence on later reception. The article introduces Bredal’s work, artistic and otherwise, in the context of the time of its production, and proceeds to discuss the reception accorded to him by subsequent generations. In conclusion, it offers a hypothesis that homosexuality is a possible cause of his poor posthumous reputation.

Vitenskapelig publikasjon
(side 260-268)
av Joachim Schiedermair
SammendragEngelsk sammendrag

I den postkoloniale teorien har det blitt en gjengs tenkemåte at subversjonen av binære motsetninger anses for en virkningsfull motstandsstrategi. En av disse strategiene er – ifølge Homi Bhabha – mimikry. Den går ut på at den koloniserte etterligner kolonisatoren slik at han kommer seg på like fot med kolonimakten. Men fordi en etterligning aldri fullstendig imiterer originalen, innebærer den alltid en lett forskyvning som destabiliserer originalen. Denne tesen utprøves på to skjønnlitterære tekster, P. Høegs novelle »Rejse ind i et mørkt hjerte» (1990) og V. v. Heidenstams roman Endymion (1889). I begge tilfellene blir den postkoloniale situasjonen knyttet sammen med binære kjønnsforestillinger. Sammenbruddet av det kjønnete paradigmet bevirker i Høegs tekst – som ventet – dekonstruksjonen av kolonialmaktens overherredømme. Men i Heidenstams tilfelle stabiliserer angrepet på kjønnsnormene overraskende nok det koloniale paradigmet.

Nøkkelord: postkolonial teori ,mimikry,pastisj ,P. Høeg,V. v. Heidenstam

Rebellion in the dark continent: Gender, mimicry and colonial resistance in the works of Verner von Heidenstam and Peter Høeg

Within postcolonial studies, the subversion of binary ways of thinking is regarded as a useful device for resistance. One of the strategies used for overcoming binaries is «mimicry», which means that the colonized imitate their colonizers so that they can communicate on the same level. At the same time, the imitation can never just be a copy, it will always change the original. This hypothesis is examined using two literary texts from Scandinavia – P. Høeg’s Reijse ind i et mørkt hjerte (1990) and V. v. Heidenstam’s Endymion (1889). Both texts connect the colonial situation with the subversion of gender differences. Høeg meets our expectations, since in his text the breakdown of the gender paradigm causes deconstruction of the domination of colonial power, whereas the analysis leads us to the surprising result in Heidenstam’s text that the subversion of gender differences stabilizes the colonial difference.

Vitenskapelig publikasjon
(side 270-286)
av Audun Renolen Aasbø
SammendragEngelsk sammendrag

Denne artikkelen argumenterer for at Fridtjof Nansens privilegerte status i den norske skimytologien i betydelig grad skyldes hans litterære selvfremstilling generelt, og hans gjennomgående dialog med annen litteratur spesielt. Gjennom analyser av allusjoner og intertekstuelle kryssforbindelser i Nansens skiløperprosa, utforsker artikkelen hvordan litterære krefter bidro til å løfte frem skiløperkunsten som en norsk nasjonalidrett. Derfor kan undersøkelsen også leses som en litteraturfaglig studie av nasjonale diskursers virkemåte

Nøkkelord: allusjoner, intertekstualitet, nasjonale diskurser, nasjonalisme, selvfremstilling, skiidrett

For unto us a king of skiing is born. On the literary self-representation of Fridtjof Nansen during the emergence of modern skiing

This article argues that Fridtjof Nansen’s status as a key player in the Norwegian nationalization of skiing in the late nineteenth century is largely a consequence of self-representation at work in his own writings. The greatness and the semi-regal attributes associated with Nansen have their origins in a wide range of his literary and rhetorical techniques. The article explores how literary forces played a significant role in the invention and emergence of modern skiing.

Vitenskapelig publikasjon
(side 288-302)
av Christine Hamm
SammendragEngelsk sammendrag

Mange av dagens mest profilerte norske prosaforfattere har skrevet om alenemødre. På sin egen måte spinner de videre på en tråd som allerede finnes i norsk litteraturhistorie, der alenemorsproblematikken er blitt diskutert særlig i romanens ulike subgenrer. Slik skriver Sigrid Undset i sin melodramatiske roman Ida Elisabeth (1932) om hvordan en kvinne ikke er født mor, men blir til mor, mens Cecilie Løveid fokuserer i Sug (1979) på alenemorens frigjøringsprosjekt med et modernistisk formeksperiment. Anne Oterholms roman Etter kaffen (2002) tydeliggjør med sin minimalistiske skrivestil den aldrende alenemorens utfordringer. Det viser seg at det finnes en vedvarende interesse for alenemødrenes forsøk på å sette sin erfaring på begrep, som på ulike historiske tidspunkt har ledet til svært forskjellige estetiske uttrykk. Felles for de litterære tekstene er at de kan avsløre både historiske, psykiske og ideologiske mekanismer i konstruksjonen av moderskap.

Nøkkelord: moderskap/alenemødre, norsk litteraturhistorie, Sigrid Undset, Cecilie Løveid, Anne Oterholm

Representations of single mothers in Sigrid Undset’s Ida Elisabeth (1932), Cecilie Løveid’s Sug (1979) and Anne Oterholm’s Etter kaffen (2002)

Over the past ten years, many of Norway’s most accomplished writers have written about single mothers. The article argues that single mothers follow on a path marked out earlier in the 20th century in works by important novelists who revealed historical, psychological and ideological mechanisms in the construction of motherhood. For instance, Sigrid Undset’s melodramatic novel Ida Elisabeth (1936) shows how a mother is not born a mother, but rather becomes one, while Cecilie Løveid focuses in her modernist text-experiment Sug (1979) on the protagonist’s effort to accept sexual desire. Using a minimalistic style of writing, Anne Oterholm shows in Etter kaffen (2002) how the ageing protagonist lacks a voice with which she could come to terms with her experience as a single mother. The article shows how the focus on the challenges that single mothers face, initiates the production of very different aesthetic modes of expression.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon