Artikkelen gir en kritisk lesning av Toril Mois Ibsens modernisme (2006), med henblikk på å diskutere hennes bruk av Stanley Cavell både i sine egne tolkninger og i kritikken av tolkninger forankret i modernismeideologien. Den undersøker de metodologiske problemene som anvendelsen av filosofiske kommentarbegreper reiser, og spør dessuten hvilke krav til selvstendig arbeid med de filosofiske spørsmålene vi kan og bør stille til den som vil gjøre en omfattende bruk av filosofiske tekster i det litteraturfaglige arbeidet. Artikkelen forsøker med andre ord å reise en mer prinsipiell diskusjon om forholdet mellom litteraturvitenskap og filosofi.

Artikkelen analyserer Strindbergs kortroman Ensam (1903) i lys av hverdagslivets topografi. Teksten omhandler en femti år gammel forfatter som forteller om sitt dagligliv i Stockholm, dit han har returnert etter flere år i eksil. Tidligere forskning har først og fremst konsentrert seg om teksten som selvbiografi, og/eller om protagonisten som urban flanør samt hans posisjon vis-à-vis stockholmsarkitekturen. I denne artikkelen legges vekten på huset og hjemmets betydning for forfatter-fortelleren, og Strindbergs bruk av spatiale strategier og metaforer. Min tese er at Strindberg med Ensam synliggjør hva jeg vil kalle en fenomenologisk antropologi; han forankrer en analyse av den menneskelige eksistens i en kunstners relasjon til de fenomenene som omgir ham, og får dermed fram menneskets avhengighet av sine omgivelser, selv i de tilfellene hvor omgivelsene tilsynelatende avvises.

En central bestræbelse i det 20. århundredes litteratur har været at forsøge at etablere en ny balance mellem (livs)historisk stof og romanens form. Artiklen er en undersøgelse af, hvordan Jens Pauli Heinesen (f. 1932) i sin romancyklus på syv bind, Á ferð inn í eina óendaliga søgu (På rejse ind i en uendelig historie) (1980–92) gør en kobling mellem den moderne roman og fortællingen. Heinesen skriver sig ind i en modernistisk erindringstradition, samtidig med at han holder liv i fortællingen ved at indsætte selvbiografisk stof i en form, der kan betegnes som en moderne romanfortælling. Analysen henter sine hovedbegreber fra ikke-narratologiske fortællingsteorier inden for narrativ teologi (Svend Bjerg) og hermeneutisk filosofi (Paul Riceour og Wilhelm Schapp). Styrende for analysen er vekselvirkningen mellem Svend Bjergs begreber »grundfortælling« og »enkeltfortælling«. Vekselvirkningen opstår ved at grundfortællinger er åbne for enkeltfortællinger, og ved at enkeltfortællinger ligesom grundfortællinger forsøger at organisere sig til en helhed.

Artikkelen viser at Erlend Loes Volvo lastvagnar avhenger av et spill med periferære tekstelementer og andre medier og sjangrer. Dette gjør at romanen sprenger konvensjonell lineær plottstruktur. Loe legger vekt på tekstuelle parergoner (parenteser, noter, epigram), problematiserer det tradisjonelle skillet mellom forfatter og forteller, og låner elementer av andre mediers semiotiske systemer (populær musikk, internett, film). Konklusjonen er at Loe trekker romansjangeren mot et mer åpen og “uferdig” tekstsjanger, nemlig filmmanuset (det såkalte “screenplay”).

Artiklen analyserer litterær intertekstualitet i Harald Rosenløw Eeg og Erik Poppes deUSYNLIGE. Tesen er, at gennem en forsigtig brug af indirekte litterære referencer knytter filmen an til partikulære nationale kulturhistorier og åbner for at seeren kan indtage en bestemt nordisk nationalposition (her dansk eller norsk). I en globaliseringstid kan filmen dermed stadig skrive sig ind i en national kulturarv – uden at det går på bekostning af en mulig afnationaliseret, internordisk eller international seerposition. Artiklen følger først en moderne udvikling af den gammeltestamentlige fortælling om Abraham og Isak med afsæt i Søren Kierkegaards Frygt og Bæven. Gennem H.C. Andersens “Historien om en Moder” og Henrik Ibsens Brand følger artiklen den idéhistoriske udvikling af motivet med den sørgende mor, den etniske anden og forholdet mellem det gode og det onde frem til Rosenløw Eeg og Poppes deUSYNLIGE. I deUSYNLIGE betragtes det tematiske indhold i relation til foregående idéhistoriske udvikling, mens fokus også sættes på filmens mediespecifikke muligheder til at præsentere temaerne samt skabe stilistisk helhed.

Artikkelen drøfter flerspråklighet som tema og litterært grep i ny skandinavisk litteratur. I lesningen av Jonas Hassen Khemiris Montecore. En unik tiger (2006) fokuserer jeg på de sosiopolitiske konsekvensene av romanens hybridisering av det svenske språket. Øyvind Rimbereids lange dikt «Solaris korrigert» (2004) blir deretter drøftet i lys av forfatterens refleksjoner over forholdet mellom sted, litteratur og oversettelse. Begge de omtalte forfatterne reflekterer moralsk og politisk i forhold til omfattende globaliseringstendenser i de nordiske landene, men på svært ulike måter. Artikkelen drøfter forskjellene, men påpeker også at eksperimenter med kodeveksling i begge tilfellene bidrar til å deterritorialisere forestillinger om nasjonalitet, verdenslitteratur og identitet. Tendensen mot deterritorialisering blir imidlertid drøftet i lys av globale reterritorialiserende tendenser, særlig anglifisering.