Vi er i Norge akkurat ferdige med dikterjubileer for Henrik Wergeland og Olav H. Hauge, og nå er det Hamsun-år: Den 4. august i år er det 150 år siden Knut Hamsun ble født. Dette skal markeres på mange måter – med åpning av et nytt Hamsun-senter på Hamarøy og med konferanser og Hamsun-dager i flere land.

Både Wergeland, Hauge og Hamsun er blant de forfatterne som har bidratt med noe nytt og originalt i litteraturhistorien. Men hvor viktig er egentlig nyskaping i kunsten, og hvordan forklarer vi at et litterært verk fra tidligere tider kan fortsette å virke nytt på senere tiders lesere? Dette diskuteres av Derek Attridge i den første av dette Edda-nummerets artikler – «‘News that Stays News’: Literature, Invention and Cultural History». Ut fra et leserorientert kunstsyn argumenteres det i artikkelen for at begrepet hendelse er essensielt for en teori om det transhistorisk «nye», ikke bare originalitet.

Aforismen er en spennende litterær form som selv om den har en viss status både i litterære og litteraturvitenskapelige miljøer, kanskje ikke har fått den oppmerksomhet den fortjener. I artikkelen «Aforismens medialitet», hvor aforismen defineres som en sjanger med en iboende tendens til selvrefleksivitet og overskridelse, undersøker Annegret Heitmann tendensen til medial selvrefleksjon i et utvalg danske aforismesamlinger skrevet av Piet Hein, Soya og Marianne Larsen.

Dette Edda-nummeret byr også på perspektivrike nytolkninger av enkeltverk og -forfattere. I «Ut av det litteraturhistoriske skyggeland: Andreas Munchs Den Eensomme. En Sjælehistorie» viser Bjørn Tysdahl at Munchs kortroman fra 1846 er langt mer kompleks og flertydig enn tidligere antatt, og at den bryter med den forsoningsestetikken Munch forbindes med i litteraturhistoriene. Mens Munch er glemt og må trekkes fram igjen, er ikke det samme tilfellet for Ibsen. I «‘Subjectiv Tragisk, objectiv Komisk’? Å lese Brand i 2009» tar Erik Bjerck Hagen for seg Henrik Ibsens fortsatt provoserende Brand (1866) og tolkningsstriden rundt dette dramaet. Et sentralt synspunkt i artikkelen er at leserens sympatier og antipatier overfor hovedpersonen er en del av verket og må spille med i en tolkning av det, og at dramaets komiske sider må innreflekteres i høyere grad enn hittil har vært tilfellet. Dette knyttes til en mer generell refleksjon over forholdet mellom tekst, opplevelse og resepsjonshistorie. I den siste av artiklene i dette nummeret – «Amalie Skrams asylromaner revisited» – foretar Petter Aaslestad en narratologisk orientert nylesning av Amalie Skrams sinnssykehusromaner – Professor Hieronimus og På St. Jørgen – med fokus på virkelighetsnærheten eller det Aaslestad kaller den skramske virkelighetseffekten i disse romanene.

Vi kan som vanlig også by på anmeldelser, blant annet av Border Poetics De-limited, redigert av Johan Schimanski og Stephen Wolfe, og trebindsverket Ny svensk teaterhistoria, som har Tomas Forser som hovedredaktør. God lesning!

Lisbeth P. Wærp                            Ole Karlsen                             Henning H. Wærp