Dette nummeret av Edda trykker fire artikler om lyrikk der innfallsvinkelen er svært ulik. Kim Ravn studerer Poul Martin Møllers kjente dikt «Glæde over Danmark» (1823) fra et edisjonsfilologisk ståsted. Diktet er en gjenganger i danske antologier og sangbøker, men Ravn viser at det er ulike versjoner av diktet som sirkulerer, noe som har med utgivelseshistorien til diktet å gjøre. Det fins i flere varianter, blant annet med ulik rekkefølge på strofene, noe som forandrer innholdet ganske radikalt, hevder Ravn. I tillegg er sistelinjen: «Danmark er et lidet fattig land» – som betyr at det ikke er fattig – i enkelte versjoner forandret, ved innsetting av komma, til: «Danmark er et lidet, fattig land». Noe som betyr det motsatte: at landet er fattig. Edisjonsfilologi får dermed i høyeste grad med fortolkning å gjøre.

Frank Kjørup og Martin Hamann leser også «nært», men ikke i tekstkritisk forstand. Gjennom analysen av et dikt av Klaus Høeck fra 2001 tar de til orde for en formalistisk lyrikklesning, som fokuserer ikke bare på det semantiske, men også det rytmiske, grafiske og syntaktiske, og hvordan alt dette virker sammen. Studiet av verselinjen og linjebruddet står sentralt; hvordan leseren trekkes mellom en «setningsrett» lesning, det vil si å lese teksten med det syntaktiske forløp for øyet, og en «versrett» lesning, at teksten oppfattes med linjen som gestaltisk enhet. Ut av dette kommer det interessante observasjoner: verselinjene

trofast at drikke sin mor genkaffe hver dag

blir i en syntaktisk lesning ’trofast at drikke sin morgenkaffe hver dag’. Den første betydningen – det merkelige utsagnet å drikke sin mor, samt konstruksjonen ’genkaffe’ – klinger imidlertid med og nulles ikke i den reviderte, setningsrette lesningen. Flere av den lyriske sjangers karakteristika kommer til syne ved en slik lesemåte.

Mens Kjørup og Hamann bevisst unnlater å drøfte kontekst og biografi i sin analyse, er det nettopp dette Claes Ahlund trekker inn i sin lesning av den svenske lyrikeren Erik Axel Karlfeldts krigsdiktning fra 1918. I de titalls diktene fra Flora och Bellona er da også indirekte kommentarer til en samtidig situasjon ganske tydelige, første verdenskrig, revolusjonen i Russland og den finske borgerkrigen ligger som et bakteppe for diktene. Ahlund viser i sine lesninger at mens Karlfeldt i visse dikt fremstår som eksplisitt antikrigsdikter, møter vi i andre dikt forestillinger som knytter an til den nasjonalistiske propagandadiktningen i samtiden. Karlfeldts krigsdikt er ikke enklere eller dårligere enn hans andre dikt, mener Ahlund, men komplekse, fulle av paradokser og ambivalenser.

Alle de tre lesemåtene som artikkelforfatterne har valgt – filologisk, formalistisk, kontekstuell – viser seg å være fruktbare, og trolig riktige ut fra det materialet som undersøkes. Helt annerledes er Aage Jørgensens tilnærming til Johannes V. Jensens lyrikk. Jørgensen er opptatt av litteraturhistorie, nærmere bestemt av den 19 år lange prosessen som førte til at Jensen endelig fikk Nobelprisen i 1944. Materialet for denne studien er forslagsstillernes begrunnelser, de sakkyndiges vurderinger og komitémedlemmenes uttalelser med særlig henblikk på den status lyrikken har i Jensens forfatterskap, og Jørgensen argumenterer for at nettopp diktsjangeren er langt mer sentral enn man hittil har ment i diskusjonene om Jensen skulle fått Nobelprisen eller ikke.

Edda trykker i dette nummer også en disputas, fra det nye Universitetet i Agder. Hans Kristian Rustad disputerte i mars 2008 på en avhandling om hyperfiksjon, også kjent under betegnelser som «interaktiv fiksjon», «elektronisk litteratur», «cybertekst», «nettlitteratur», eller «digital litteratur». Sjangeren, som gjerne blander tekst, lyd, bilde, animert grafikk og film, og der leseren er delaktig i å skape handlingsforløpet, er såpass ny at ingen term har festet seg helt. Historisk regner man 1990 og Michael Joyces hypertekst Afternoon som en start. Hans Kristian Rustad argumenterer for at hyperfiksjoner har litterær verdi og trenger/tåler fortolkning og analyse som annen litteratur, samt at hyperfiksjoner trolig er fremtidens litteratur.

Vi avslutter heftet med et debattinnlegg om Jan Erik Volds utgivelse av Ruth Maiers dagbok og med bokanmeldelser, og ønsker god lesning, enten Edda leses på nett eller i papirversjon.

Ole Karlsen                Lisbeth Pettersen Wærp                 Henning Howlid Wærp